Ståle Remøy (Remøy Management AS) mot Verdens Gang

Verdens Gang (VG) brakte i perioden søndag 7. februar til mandag 29. mars 2010 en serie artikler som etter hvert fikk betegnelsen «Kystvakt-avsløringen».

Søndag 7. februar het det på første side: «André (24): FIKK KOLS av kystvaktskip. 3 av 4 ble syke om bord». Inne i avisen var saken viet fire sider som såkalt «*Ukens sak».

På de to første sidene var tittelen «Slakter anbudsrunde». Ingressen:

«Fosnavåg (VG) Da det så som mørkest ut for det lille rederiet, reddet Forsvaret sin gamle partner med kontrakter for 2,6 milliarder.»

Videre:
«Remøy Management tapte store penger, sto uten et eneste oppdrag og flåten besto av en 49 år gammel fiskebåt i opplag. I dag kontrollerer rederiet seks av Kystvaktens 13 fartøy.»

Lenger ned i artikkelen heter det:
«- Uforsvarlig: Robert Myhre er tidligere sekretariatsleder i Klagenemnda for offentlige anskaffelser (KOFA). Han jobbet som rådgiver i Nærings- og handelsdepartementet og var med å utarbeide regelverket om offentlige anskaffelser. I dag er han advokat, med offentlige anbud som spesialitet. – Når jeg gransker selskapets regnskaper ut fra kontraktenes verdi, kan jeg ikke si annet enn at dette er helt uforsvarlig. Det er uhørt. Man kan ikke gi slike kontrakter, med så store verdier og som strekker seg over så mange år, til et selskap med så svak økonomi.»

På de to neste sidene var tittelen: «Ble syke i tjenesten». Ingressen:

«Kristiansand (VG) For André Henriksen (24) var livet som sjømann over da han ble plassert på Kystvaktfartøyet KV Chieftain.»

I artikkelen opplyses det at «en granskingskommisjon har fastslått at det er overveiende sannsynlig at Henriksen og minst to til er påført kortvarige og langvarige helseskader på grunn av eksosskader fra KV Chieftain».

Mandag 8. februar:

«Kan ha tapt 92 mill på
GARANTI-
TABBE»

«Forsvaret reddet verft – etterga gigantsum»

«Forsvaret skulle bygge og leie kystvaktfartøy for svimlende 1,8 milliarder. Likevel ba de aldri om økonomiske garantier fra leverandørens investorer. Det kan ha kostet Forsvaret 92 millioner kroner. VG avslørte i går hvordan det lille sunnmørsrederiet Remøy Management fra 2004 til 2007 fikk forsvarskontrakter for 2,6 milliarder kroner, selv om selskapet bare hadde en egenkapital på drøye 600 000 kroner og gikk med store underskudd da luksuskontraktene med Forsvaret begynte å strømme inn. (…) Da Myklebust verft, som bygger de tre kystvaktfartøyene, i fjor holdt på å gå konkurs, måtte Forsvaret spytte inn 92 millioner kroner for å redde byggingen.»

I en bildetekst under bilde av KV Barentshav heter det: «MÅTTE REDDES: Forsvaret måtte spytte ut med 92 millioner kroner ekstra for å redde byggingen av KV Barentshav, og de de to andre nye KV-fartøyene.»

I en underartikkel, «Kystvakten får anbudsrefs», heter det:

«Uten fullmakter tok Kystvakten kontrollen over anskaffelsen av Barentshav-fartøyene. De ga milliardkontrakten til sin nære samarbeidspartner. Da Remøy Management i 2005 fikk Barentshav-kontrakten til en samlet verdi av 1,8 milliarder kroner gikk Kystvakten langt ut over sine fullmakter.»

Tirsdag 9. februar:

«- STØYSKADET
på skandalebåt»

«Til tross for den soleklare advarselen fra Sjøforsvarets sanitetssjef, fortsatte Kystvakten å bruke fartøyet Stålbas. Minst fem av mannskapet skal ha fått hørselsskader.»

Det framgår av artikkelen at Stålbas var innleid fra rederiet Remøy Management.

Torsdag 11. februar:

”Forsvaret leide «Stålbas» i tre
år for 55 mill. To år tidligere
var båten verdsatt til 4 mill.»

«Hvor mye ville du betale for å leie denne farkosten i tre år og tre måneder? Kystvakten betalte 55. millioner.»

I en rammeartikkel med tittelen «Regnestykket» framgår det at rederiet satt igjen med en fortjeneste på ti millioner av leien på 55 millioner kroner.

Fredag 12. februar:

«KREVER
Svar fra Faremo»
«Fremskrittspartiet mener avsløringene om forholdene i Kystvakten bidrar til å svekke tilliten til Forsvaret og vil ta opp saken i Stortinget.»

I en underartikkel med tittelen «VG retter» heter det:

«VG skrev i går at Kystvakten betalte 55 millioner kroner for leie av «Stålbas». I regnestykket var momsen utelatt, noe som betyr at rederens reelle inntekt på fartøyet er 41,25 millioner kroner. Beregningen av rederens fortjeneste blir dermed feil.»

Onsdag 17. februar:

«Går til angrep mot
BYTTE-
HANDEL»

«Radarutstyr på Kystvaktfartøyet Chieftain var så dårlig at mannskapet ikke ville ha det. For å ordne problemet inngikk Kystvaktledelsen en byttehandel. Den var som følger: Kystvakten utvidet leieavtalen på det 50 år gamle fiskefartøyet KV Stålbas – i bytte mot nytt radarutstyr på Chieftain.»

Onsdag 24. februar:

«- BØR GRANSKE
… og hjelpe de skadede»

«Uavhengige granskere bør gjennomgå hele sakskomplekset rundt leie av kystvaktskip og de som er skadet må få hjelp, sier KV-offiser og tillitsvalgt Sacha Hedin.»

Mandag 29. mars:

VG brakte en presisering over fem spalter. Den gjengis her i sin helhet:

«KYSTVAKT-AVSLØRINGEN

VG har i en serie artikler omtalt Kystvakten og Forsvaret, deres avtaler med Remøy Management og nærliggende selskaper, og forhold om bord i fartøy i Kystvaktens tjeneste. Artiklene har i hovedsak omhandlet forhold knyttet til anbudsprosesser, og om ansatte som skal ha blitt syke etter å ha tjenestegjort om bord på båtene. I den forbindelse ønsker VG å presisere følgende:

Remøy Management har levert inn anbud på leie og drift av fartøy i anbudsrunder til Kystvakten. Fartøyene leies i dag ut fra selskapet Rem Valhall, hvor Remøy Managements eiere har majoriteten av aksjene. Ståle Remøy er daglig leder av begge selskaper. VG skrev 24. februar at fartøyet «Chieftain» eier av Remøy-selskapene. Det er ikke riktig, fartøyet var leid, ikke eid.

VG gjør også oppmerksom på at bildet av fartøyet Stålbas, brukt i avisen 7., 9. og 11. februar er fra 1994, mens forholdene VG omtaler strekker seg fra 2004 og fremover. Bildet av båten er publisert av Forsvaret.
I forbindelse med støyproblemene om bord på Stålbas er det produsert to rapporter ved Haukeland i Bergen og Universitetet i Tromsø som mener støynivåret om bord ikke var tilstrekkelig for å forårsake hørselsskader. Sjefen for saniteten i Sjøforsvaret mener som VG har skrevet, at det er overveiende sannsynlig at mannskapet om bord på Stålbas skal ha fått hørselsskaden tinnitus.

Tittelen på saken «- Støyskadet på skandalebåt» er utstyrt med sitatstrek. Tittelen er ikke et sitat, men et uttrykk for avisens egen redaksjonelle vurdering.

11. februar skrev VG at Kystvakten betalte 55 millioner kroner for å leie Stålbas i tre år og tre måneder, inkludert mannskap og vedlikehold i perioden. Beløpet på 55 millioner kroner inkluderer merverdiavgift. Den reelle leieinntekten for Remøy er dermed betydelig mindre, slik der fremkom i en rettelse 10. februar».

KLAGEN:

Klager er Ståle Remøy. Av korrespondanse i tilknytning til tilsvarsrunden framgår det at klageren i arbeidet med den foreliggende klagen har hatt et samarbeid med en rådgiver som tidligere arbeidet som redaksjonell medarbeider i VG. Klagen, og den påfølgende tilsvarsrunden, har et betydelig omfang. Innledningsvis oppsummeres klagegrunnlaget punktvis slik:

* «VG skriver konsekvent om feil selskaper.
* VG driver systematisk undergraving av et rederimiljøs omdømme.
* Avisen bruker over 30 år gamle og sterkt misvisende bilder som illustrasjon når det finnes nye og adekvate bilder.
* VG lager sitat-titler når det ikke finnes sitat.
* Kildekritikken er bemerkelsesverdig svak.
* Kvalitetskontrollen av de opplysningene som settes på trykk er underlig fraværende.
* Feil blir rettet først halvannen måned etter at VG blir gjort oppmerksom på dem.
* Rettinger, eller presiseringer, er polemiske og inneholder feil.
* Det fremsettes dessuten sterke beskyldninger uten at avisen fasiliterer den angrepne parts rett til samtidig imøtegåelse.»

Det er i klagen vist til en rekke punkter i Vær Varsom-plakaten.

Klageren anfører: «Det finnes ikke et mer vellagret komplott i norsk tabloid-historie: Svirebrødre driver lyssky virksomhet – den ene blir rik, den andre blir mett og full; uskyldige menneskers helse ødelegges i den kyniske kampen – og den alminnelige skattebetaler sitter med den økonomiske regningen. Noen ganger stemmer dette. Da utdeles det gjerne diplomer og priser. Denne gangen eksisterer denne virkeligheten bare i journalistens hode. Og i VGs spalter. Da skal det utdeles fellende uttalelser fra PFU.»

Klageren anfører videre at VG gjennomgående tar feil når firmaet Remøy Management AS omtales som redieri. «Remøy Management AS eier ingen skip. Remøy Management AS er intet rederi. Remøy Management AS er et managementselskap, et driftsselskap. Et selskap som typisk selger tjenester til rederier.

Som en del av klagen har klager vedlagt en oversikt over selskapsstrukturen for drift av fem kystvaktskip. Av den går det fram at skipene er eid av selskapet SEB Njord AS. De er så leaset til selskapet REM Valhall AS som videreleaser dem til Forsvaret. Remøy Management AS har en driftsavtale, på helt normale forretningsmessige vilkår, med Rem Valhall, men ingen avtale med Forsvaret.

Klageren kommer etter en omfattende innledning inn på de enkelte klagepunktene, og starter med å påklage faktiske feil. I den første artikkelen reageres det på at Remøy Management omtales som et rederi, og at det er faktisk feil at selskapet eier en 49 år gammel fiskebåt i opplag og at det kontrollerer seks av 13 kystvaktskip. Videre er det feil at Remøy Management AS har kontrakter med Forsvaret tilsvarende 2,6 milliarder kroner. Det anføres fra klagers side at VG ble forklart hvordan selskapsstrukturen er.

Videre anføres det at den første artikkelen indikerer at det har foregått korrupsjon. «Det er strengt tatt bare ordet korrupsjon som mangler. Ordet kan trygt utelates – leseren vil utvilsomt assosiere ”riktig”».

Klager viser til at man måtte vente i halvannen måned før VG brakte korrigerende opplysninger, og at disse var mangelfulle og polemiske. Dette var ifølge klageren i strid med Vær Varsom-plakatens punkt 4.13 om retting og beklagelse.

Med hensyn til uttalelsen fra advokat Myhre om selskapets økonomiske situasjon, anfører klageren at VG har gått i den klassiske 4.14-fellen ved å stille åpne spørsmål og får svar, men ”glemmer” å gjøre klageren i imøtegåelsessituasjonen oppmerksom på at advokaten har kommet med uttalelsen. Det anføres at PFU har felt medier gjentatte ganger på et slikt grunnlag.

Med hensyn til oppslaget dag 2, om at Forsvaret kan ha tapt 92 millioner på en garantitabbe, anfører klageren at oppslaget er faktisk feil. Blant annet vises det til at det i ingressen opplyses at Forsvaret skulle bygge og leie kystvaktfartøy for 1,8 milliarder kroner og at kontraktene var med Remøy Management. Fra klageren vises det til at Forsvaret ikke skulle bygge, men leie, at kontrakten ikke var med Remøy Management og at det ikke var Forsvaret som «spyttet inn 92 millioner, men kontraktsmotparten Rem Valhall som betalte 46 mill.

Videre vises det til at klageren aldri fikk anledning til samtidig imøtegåelse av beskyldninger fra advokat Robert Myhre om manglende økonomisk ryggrad.

Dag 3 var temaet hørselsskader hos mannskap om bord i Stålbas. Det vises til at det aldri var klager på støyskader fra mannskap som har arbeidet på båten i opptil 25 år. Det vises videre til at tinnitus er en såkalt «subjektiv opplevelse», og også at det foreligger to ekspertuttalelser som avviser mulighet for hørselsskader. Det vises til at VG var kjent med disse da oppslaget om hørselsskader ble publisert.

Klager reagerer også på at det i tittelen er brukt sitatstrek (« – Støyskadet på skandalebåt»), mens det ikke er angitt hvem som er kilde for sitatet. I sin presisering halvannen måned senere opplyser avisen at dette var redaksjonens vurdering. Klageren ber VG fortelle PFU om dette var redaksjonens vurdering allerede på publiseringstidspunktet, eller om det ble egen vurdering da man trengte en forklaring. Endelig ber klager avisen dokumentere hva man mener med betegnelsen ”skandalebåt”. Det vises til at tittelbruken, med sitatstrek og ”skandalebåt”, er i strid med Vær Varsom-plakatens punkt 4.4, titler som går lenger enn det er dekning for i stoffet.

Oppslaget dag 4, om leieavtalen for Stålbas, hadde en underartikkel der det konkluderes med at rederen sitter igjen med et overskudd på 10 mill. kroner. Klageren mener at VGs korrigering neste dag ikke er tilstrekkelig til å rette opp et presseetisk overtramp.

I artikkelen ble det brukt et foto av Stålbas som var tatt i 1978. Klageren mener VGs bildebruk er i strid med god presseskikk, i og med at båten i dag har et helt annet utseende. Klageren mener VG bevisst har brukt gamle fotos for på underbygge sine påstander. «De valgte å gjør det de kunne for å manipulere leseren. De valgte å gjøre det for å ta rotta på skipets eiere. Det er brudd på hele ideen bak norsk presse-etikk; brudd på VVPs ånd.»

Dag 7, om krav om gransking av leieforhold og helseskader om bord i kystvaktskip, inneholder ifølge klageren grove påstander. Det vises til at «VG klarer altså syv dager inn i sin prestisjetunge serie å bomme på hvem som eide det skipet avisen og enkelte i Forsvaret retter de sterkeste beskyldninger mot. (…) Det er en grov beskyldning å rette mot noen at de eier og driver et skip som påfører folk store skader.» Det anføres at «VG blir rett og slett så ivrig etter å ta Ståle Remøy at de påstår at det er hans ansvar – fordi han eier båten – at folk er påført lungeskader. Det tar en måned før VG ”presiserer” at han ikke eier den – bare ”leier” den. Strengt tatt er han/hans selskaper ikke det heller på det angjeldende tidspunkt.»

Klageren avslutter med å anføre at i tillegg til alle feilene, er det verste at avisen har tilpasset virkeligheten for å få dramaturgien til å ”sitte”. «Den grunnleggende påstanden, som gjentas og gjentas, er at Remøy Management AS er et rederi. Hvis selskapet ikke er et rederi, men et management-selskap, så må det finnes et annet rederi. Noen må eie og drive skipene. Det holder ikke at Remøy Management AS er et veldig synlig selskap. Det holder heller ikke at det kan framstå for VG som at personer i Forsvaret oppfattet at Remøy Management AS var et rederi/rederiet.»

Helt til slutt hevder klageren at VG har valgt side i en maktkamp i Forsvaret og bare brakt artikler som i hovedsak bygger på opplysninger fra personer som er aktive på den ene siden.

TILSVARSRUNDEN:

VGs ansvarlige redaktør konstaterer i sitt tilsvar at klagen er «en romanfortelling, spekket med hatske og nedlatende formulering om VG-journalistenes arbeid med denne saken. Den er sterkt retorisk, ondsinnet uetterrettelig og full av frie fortolkninger. Gjennom 17 år som ansvarlig redaktør i VG har jeg ikke sett maken, og det får meg til å undres over hvorvidt det eksisterer et ukjent motiv bak anklagene.»

Redaktøren viser til Vær Varsom-plakatens punkt 1.4, om pressens informasjonsrett, og peker på at de påklagede artiklene retter søkelyset mot Forsvaret og Kystvaktens disposisjoner. «Når disse etater bruker milliardbeløp på vegne av skattebetalerne er det medienes oppgave å belyse dette kritisk. Et slikt søkelys må Remøy-systemet også tåle.»
VG anbefaler PFUs medlemmer å først og fremst lese all tekst i artiklene for å konstatere at det er brukt et rikt utvalg av muntlige og skriftlige kilder, at fremstillingen er kritisk og balansert og at det tydelig fremgår at det handler om ”Remøy-systemet”. Det anføres at «klagens raljering over grove feil i beskrivelsen av selskapskonstruksjoner bør derfor i stor grad leses som prokuratorknep». VG påstår også at strategien bak å bygge opp en så omfattende klage «er å skape et inntrykk av at klager må ha rett i noe, og gjennom det forsøke å fremprovosere en PFU-fellelse.»

VG tar deretter for seg klagers anførsler, og starter med klagepunktene knyttet til feilopplysningene om selskapsstruktur og om hvorvidt Remøy Management AS er et rederi. Det anføres at Remøy Managements eiere eier 65 prosent av Rem Valhall og at de dermed har full kontroll over selskapet. Ståle Remøy er også begge selskapenes daglige leder. VG har samtidig vedlagt dokumentasjon som viser at også klager selv omtaler seg som rederi «så lenge omtalen er nøytral eller positiv». Det understrekes også at Kystvakten og Forsvaret oppfattet klager som eier av fartøyene, som kontraktsmotpart i leieforholdene og som ansvarlig for bygging av tre båter.

Det anføres videre at «for VGs dekning av saken «spiller selskapsstrukturen liten rolle, da det er innholdet, prosessen i Forsvaret og forholdene rundt tildelingene av anbudene som er det vesentlige. Sammensetningene av selskapene i Remøy Management-sfæren er i den sammenhengen uvesentlig, og det hadde ikke spilt noen rolle for saken om vi hadde beskrevet selskapsstrukturen på den måten klageren skisserer».

VG mener også å kunne hevde at klager har hatt en noe annen rolle enn som en hvilken som helst mellommann. «I Remøy Managements eget tilbud i forbindelse med kontrakten på de to, senere tre havgående KV-fartøyene, går det klart frem på forsiden at det er Remøy Management som er tilbyder, og tilbudet knyttes til deres organisasjonsnummer.» Det vises også til at Forsvaret i utlysningen presiserte at tilbud måtte komme fra den som er reell bortfrakter.

Om klagepunktet om bygge og leie anfører VG at dette er en språklig detalj og skriver: «”Jeg skal bygge meg et hus”. Må jeg bygge huset selv, med egne hender, eller kan jeg leie inn håndverkere?».

Om påstanden om at Forsvaret kan ha tapt 92. millioner kroner: Det vises til at VG stilte en rekke spørsmål til Forsvarets Logistikkorganisasjon (FLO) i forkant og underveis i publiseringen av artikkelserien. På spørmålet «Hvor mye penger bidro Forsvaret med for å sette det norske verftet i stand til å overlevere fartøyene?» skriver FLO i en e-post: «Kostnadene for Forsvarets andel i den forhandlede løsning innebar tilføring av 49 mill., i og med at dette fordeles gjennom 15 års leiekontrakt tilkommer det en renteeffekt som gjør at det totalt utgjør 92 millioner kroner.»

VG innrømmer at det var feil å bruke en sitat-tittel og viser til at dette ble korrigert i presiseringen 29. mars.

Angående omtalen av støyskader, anfører VG at det blir galt å sammenligne de to første uttalelsene som klager mener VG har underslått, med rapporten fra St. Olav i Trondheim. «De to førstnevnte (uttalelsene; sekr. anm.) er en rent teoretisk vurdering av hvilke støynivåer som kan gi skade, den siste er en faktisk vurdering av hvilke skader mannskapet har blitt påført om bord. Det er sistnevnte som er vesentlig for VG.» VG bestrider også klagers påstand om at tinnitus ikke er en hørselsskade.

VG bekrefter at det var en stor svakhet med VGs artikkel om hva Stålbas kostet at det ikke ble tatt hensyn til mva. Det vises til at dette ble korrigert påfølgende dag.

Med hensyn til den påklagede bruken av et eldre foto av Stålbas, mener avisen denne var akseptabel. VG hevder bildet er tatt i juni 1994 og skriver: «Det er en svakhet ved VGs artikkel at det ikke fremkommer av billedteksten at bilder er tatt i 1994, mens forholdene saken omtaler skjedde ti år senere, i 2004. (…) VG mener likevel at et intervall på ti år ligger godt innenfor dokumentasjonskravet, når det gjelder fotografier av fartøy av denne typen.» Det vises også til presiseringen i mars.

VG innrømmer også feil med hensyn til opplysningen om eierforholdet til KV Chieftain. Det vises også her til presiseringen i mars.

Når det gjelder presiseringen, mener VG klager har akseptert at det tok tid å få denne utarbeidet, blant annet fordi man var avhengig av dialog med andre, også klageren. VG mener den kom så raskt det praktisk lot seg gjøre.

Klageren har levert et svært voluminøst tilsvar. For å hjelpe utvalget er det laget en oppstilling i form av spørsmål og svar som skal klargjøre fakta. Slik sekretariatet forstår det har disse faktaopplysningene vært berørt/imøtegått i klagen/VGs tilsvar. Samtidig lister klager opp det man mener er de sentrale problemstillingene i klagen:

* «VG skriver uomtvistelig om feil firma: Er det godt nok kildearbeid, god nok kontroll av opplysningene som formidles?
* VG påstår at forsvaret punget ut med 49 millioner når det uomtvistelig er vi som gjorde det: Er det godt nok kildearbeid, god nok kontroll av opplysningene som formidles?
* VG påstår reservasjonsløst i en tittel at mannskap ble ”Støyskadet på Skandalebåt”: Finnes det dekning for en slik reservasjonsløs påstand? Er VGs egen og ensomme karakteristikk ”skandalebåt” saklig og omtenksomt? Er det her PFU skal sette standard for hvordan adjektivet ”skandale” skal anvendes?
* VG bruker mer enn 30 år gammelt foto av en båt som så helt annerledes ut i det tidsrommet VG beskriver, når de både har nyere bilde av den og meget lett kan skaffe nytt og bedre bilde av den; Er det manipulering med fakta – eller noe PFU mener er grei praksis for norske aviser?
* VG lar en advokat påstå at vi er ”uten økonomisk ryggrad” og burde vært sparket ut av prosjektene uten å konfrontere oss direkte med dette, bare stille runde, generelle spørsmål: Er det slik PFU mener norske medier skal honorere retten til samtidig imøtegåelse?
* VG påstår feilaktig at vi eier en båt som de påstår har påført mannskap skade: Mener PFU at det er greit at VG bruker over en måned på å ”presisere” at det ikke stemmer? Er det ”presisering” som er det adekvate virkemiddelet? Gjør man en sånn feil i andre grensesnitt enn mot VGs påståtte over en million lesere, så ender man opp med å rette opp fadesen og be om unnskyldning. Hvorfor skal verden være annerledes for VG?»

Klager har innført ett nytt klageelement i sitt tilsvar. Det dreier seg om tittelen «- Støyskadet på skandalebåt». Klageren skriver:

«Vi ønsker å tilføye ytterligere et brudd på VVP, som vi valgte ikke å ta med i klageskrivet – fordi vi først ville se hvordan VG argumenterte mht. denne tittelen. Vår anførsel er: VG har i tillegg brutt VVP 4.4 fordi avisen uten forbehold påstår at mannskaper ble ”Støyskadet på skandalebåt”. Det finnes ingen holdepunkter i noen av de faglige vurderingene som går lenger enn at det finnes sannsynlighetsovervekt for dette. VG fastslår dette som et faktum. Det gjør ingen andre autoritative kilder.»

I tilsvaret vises det til en e-postutveksling mellom klager og VGs kilde for påstanden, Sanitetsinspektøren for Sjøforsvaret. Her viser kilden til at hans konklusjon om at tinnitusen hos mannskap om bord i Stålbas skyldes hørselsskader fra oppholdet på båten, er basert på en undersøkelse utført av en spesialist i arbeidsmedisin.

Klager ber PFUs medlemmer merke seg at sanitetssjefen «henger sin vurdering på en enkelt leges undersøkelser».

Det vises også til at det i et forlik mellom Staten/Forsvaret og klager i etterkant er brukt av VG som et argument for å kunne bruke den påklagede tittelen. Klager anfører at det ikke foregikk forliksforhandlinger da avisen laget tittelen/artikkelen, og at dette dermed er noe VG har benyttet seg av i forbindelse med PFU-klagen.

VG understreker nok en gang at motivet for den påklagede artikkelserien har vært «å rette et fritt og uavhengig kritisk søkelys mot offentlige pengebruk og anbudsprosessen knyttet til offentlig virksomhet». Avisen gjentar også at hovedobjektet for søkelyset ikke har vært klageren eller hans maritime virksomheter, men Forsvaret og Norges kystvakt.

Med hensyn til den påstått feilaktige omtalen av selskapsstrukturen,m viser VG til at det er «enkelte unøyaktigheter i avisens detaljerte fremstilling». Det anføres at disse unøyaktighetene rokker ved hovedpunktene i fremstillingen. Videre: «Spørsmålet som utvalget må vurdere er om saksfremstillingen likevel kommer i konflikt med VVP 3.2 om kildekritikk og kontroll av opplysninger. Her bør utvalget nøye vurdere hvor terskelen skal ligge til hvor stor unøyaktigheten er, betydningen for sammenhengen og eventuell konsekvens for de som omtales».

Angående det nye klagepunktet, om brudd på plakatens punkt 4.4 om tittelbruk, viser VG til e-post-svaret fra sanitetssjefen til klager, som omtaler det som ”mest sannsynlig og nærliggende» at personell på Stålbas ble påført høsrselsskader i form av tinnitus. Videre vises det til at det både i ingress og brødtekst ble tatt forbehold i form av formuleringen «skal ha fått hørselsskader». Dessuten anføres det til at klageren selv avviste dette i samme artikkel.

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder en artikkelserie i Verdens Gang (VG) vinteren 2010. Serien, som hadde betegnelsen «Kystvakt-avsløringen», omhandler dels helsesituasjonen for mannskap på kystvaktskip og dels Forsvarets/Kystvaktens håndtering av økonomi og avtaleforhold for kystvaktskip. Klager er firmaet Remøy Management AS, som er Forsvarets kontraktsmotpart og som har håndtert og formidlet skipene på oppdrag fra eierne.

Klager mener VG i artikkelserien har brakt feilaktige opplysninger som har vært til stor skade for firmaet. Klagen gjelder også ufullstendig og for sen retting/korrigering av påpekte feil og dessuten feilaktig bruk av et fotografi.

VG innrømmer faktafeil i artiklene, men avisen kan ikke se at disse er av en slik art at de er i strid med normene for god presseskikk. Det anføres at kritikken som reises i artikkelserien, primært er rettet mot Forsvaret og Kystvakten, og ikke i samme grad mot klageren. VGs ansvarlige redaktør viser til at det er pressens oppgave å belyse disse etatenes bruk av milliarder på vegne av skattebetalerne.

Pressens Faglige Utvalg vil innledningsvis slutte seg til VGs beskrivelse av pressens oppgaver, som å granske offentlig ressursbruk. Dette er imidlertid ikke en del av klagen. Klager har tvert imot anført at man ikke har noe imot en granskende presse.

Klagen gjelder primært en rekke faktafeil, blant annet at klageren flere ganger i artikkelserien er blitt omtalt som rederi, noe som er faktisk feil. Utvalget kan imidlertid vanskelig se at dette isolert sett skulle være så alvorlig, sett i lys av at klageren som management-selskap befinner seg i samme system som rederiene, har opptrådt på vegne av disse og delvis har sammenfallende eierskap. Klager har også selv i enkelte sammenhenger omtalt seg som rederi. VG bringer derimot ikke den vesentlige opplysningen om at det er store etablerte institusjoner som bærer den økonomiske risikoen knyttet til byggingen av båtene.

Videre er det klaget over at VG brukte et eldre og misvisende foto av skipet Stålbas. Utvalget ser at avisen med fordel kunne anstrengt seg mer for å finne et nyere og mer representativt foto, men har ikke grunnlag for å slutte seg til påstanden om at avisen har brukt det gamle bildet for å sette klageren i et ekstra uheldig lys.

Når det gjelder klagepunktet om at Forsvaret måtte ut med 92 millioner kroner, i direkte utlegg og økt leie, for å få fullført bygging av tre kystvaktskip, mener utvalget avisen hadde mottatt opplysninger fra Forsvaret som ga avisen grunn til å hevde dette, selv om det i etterkant kan vise seg å være en feilopplysning.

VG har innrømmet å ha tatt feil med hensyn til hvilket overskudd klageren (eller eieren; sekr. anm.) hadde på utleie av Stålbas til Forsvaret. Avisen hadde glemt å regne med mva. og resultatet ble slik sett et helt annet, og ifølge klageren ga leieavtalen et underskudd. Utvalget mener VG her ikke har opptrådt i tråd med kravene i Vær Varsom-plakatens punkt 3.2, om faktakontroll. Rettingen påfølgende dag oppveier ikke det opprinnelige overtrampet.

Når det gjelder avisens bastante sitat-tittel om at mannskap om bord i Stålbas ble påført støyskader, kan ikke utvalget se at avisens kilde fullt ut bekreftet dette. Utvalget mener derfor avisen burde vært mindre konkluderende i sin tittelbruk. Det vises her til Vær Varsom-plakatens punkt 4.4, som sier at titler skal ha dekning i stoffet. Utvalget konstaterer også at det er uvanlig at sitat-titler ikke siterer en konkret kilde. Det er med andre ord uklart hvem som kommer med den bastante påstanden.

Det er også fra klagers side reagert på at avisens korrigering av flere påpekte feil kom mer enn fire uker etter at siste ordinære artikkel ble publisert. Utvalget er kjent med at det var en dialog mellom partene om utforming av denne presiseringen, men mener at VG med sine ressurser brukte for lang tid på å få den publisert. Det vises her til Vær Varsom-plakatens punkt 4.13, der det heter: «Feilaktige opplysninger skal rettes og eventuelt beklages snarest mulig.»

Verdens Gang har brutt god presseskikk.

Oslo, 27. september 2010

Hilde Haugsgjerd,
Marit Rein, John Olav Egeland, Øyvind Brigg,
Camilla Serck-Hanssen, Eva Sannum