Adv. Fridtjof Feydt (p.v.a. klient) mot NRK
NRK s TV-program Brennpunkt tok tirsdag 9. mars 1999 for seg den såkalte Rasool-saken, der den 34 år gamle Shahid Rasool i Oslo byrett sto tiltalt for 157 lovbrudd, men ifølge forsvareren «kom han ikke til å erkjenne straffeskyld på noe punkt».
Programleder Alf R. Jacobsen innledet reportasjen slik:
» Hva ville du ha gjort? Hvis du ble utsatt for vold? Ville du ha våga å anmelde saken, og etterpå vitna i retten? Norge har blitt et mer brutalt samfunn. I stadig flere saker opplever politiet at vitner trekker seg av frykt for represalier. I Brennpunkt i kveld skal du møte en modig kvinne, hun har valgt å vitne i saken mot lederen av Young Guns. Han er tiltalt for 150 tilfeller av vold, trusler, ran og kidnapping. »
» Sammen med kamerater eller alene skal han ha slått med balltre, hengt ofrene i hundekjetting, truet med våpen, sparket og slått for å få penger av sine ofre. 34-åringen er også tiltalt for en rekke tilfeller av kvinnemishandling, deriblant mot sin ekskone. Politiet mener han er så farlig at de to mest sentrale vitnene holder til på hemmelig adresse. Til sammen har politiet og forsvarere innstevnet rundt 160 vitner i saken. »
» Ett av vitnene er Margarethe. Hun var gift med den tiltalte i 10 år. To måneder før rettssaken åpner, leser hun tiltalen. »
I programmet er både Shahid Rasool og hans ekskone intervjuet, og de uttaler seg vekselvis. Hovedvekten ligger imidlertid på hennes beskrivelse av frykt, trusler og vold i eksteskapet. Intervjuene med Rasool er gjort i fengselsomgivelser, mens opptakene med ekshustruen hovedsakelig er gjort i hennes nye hjemmemiljø.
KLAGEN:
Klager er Shahid Rasool, via advokat Fridtjof Feydt. Sistnevnte opplyser at hans klient første gang ble kontaktet av NRK Brennpunkt mens han satt varetektsfengslet. Rasool skal overfor advokaten ha beskrevet kontakten med NRKs medarbeider slik:
» Jeg føler meg lurt/ført bak lyset av journalisten. Grunnen for at jeg lot meg intervjue, var at det skulle være et program som skulle handle om politiets metoder i etterforskning mot gjenger. Dette ble sagt av journalist Aspøy. Jeg visste ikke at Margarethe (Rasools kone som også er anmelder i saken mot han; advokatens anm.) var med i programmet, og at hun var hovedpersonen. Jeg hadde selvsagt ikke deltatt i programmet om jeg hadde visst det (fokusert på henne ). »
Og videre i Rasools beskrivelse:
» Jeg fikk ikke kommentere hennes påstander/beskyldninger . Jeg ble intervjuet i mer enn to timer, men de viste bare tre/fire minutter fra mitt intervju. Jeg ble lovet at jeg skulle få se programmet før de sendte det. Jeg hadde avtale med dem om at jeg måtte ha anledning til å godkjenne det man skulle vise av intervjuet med meg, før det ble sendt . Jeg spurte Aspøy om de skulle sende programmet før rettssaken. Han svarte NEI , det kommer etter rettssaken . En betjent med navn Knut Johannessen hørte det (dette er en betjent ved Skien kretsfengsel, der Shahid Rasool den gang befant seg; advokatens anm.). Det er han, betjenten, som er med i programmet «.
Advokaten understreker det forhold at Rasool satt i varetekt. Han mener dette skulle ha tilsagt særskilte hensyn fra journalistens side, siden «intervjuobjektet befinner seg i en meget spesiell situasjon… uten en rekke av de muligheter som vanlige intervjuobjekter har, for å ivareta sitt tarv. Det dreide seg om intervju som skulle foretas forut for en rettssak som intervjuobjektet snart skulle opp i, slik at det var særlig grunn til å vise varsomhet. »
Videre mener advokaten at det » før intervjuet ble foretatt, måtte være journalistens soleklare plikt å gi et riktig bilde av hva slags program som skulle lages, og hvordan intervjuet med Rasool skulle brukes. Advokaten antar at journalisten, før intervjuet med hans klient, visste at en stor del av programmet ville gå med til intervju med Rasools ekskone. » I dette tilfellet dreide det seg altså om en alvorlig familiekonflikt… der mindreårige barn var involvert «. «Journalisten visste også at den yngste datteren døde, før programmet ble sendt».
Det vises for øvrig til et brev fra Rasools tidligere forsvarer, John Christian Elden, der det bekreftes at Rasool – i samtale med Elden – «i god tid forut for programmet ble sendt, fortalte om den avtalen han hadde inngått med journalisten, og som var et vilkår for å delta i programmet. Dette var at Rasool ‘ skulle få gjennomgå og godkjenne programet (sin medvirkning) før det ble sendt på luften’ «.
Som vedlegg til klagen følger kopi av brev fra NRK til Skien kretsfengsel, datert 08.02.99. Sammen med brevet fulgte videokassett med utdrag av programmet som skulle sendes i Brennpunkt i løpet av våren. Bakgrunnen var at fengselet, på selvstendig grunnlag, hadde betinget seg å få se igjennom bildene som ble brukt».
Av svarbrev til NRK (kopi vedlagt) framgår det at fengselet » forutsetter at Rasool selv får anledning til å se opptaket før dette sendes «. Ifølge advokaten var også dette en del av avtalen med fengselet, og han understreker: » Det er grunn til, i denne omgang, å merke seg at videokassetten ble oversendt Skien kretsfengsel 8. februar 1999 . Programmet gikk på luften i NRK 9. mars 1999. »
Videre beretter klagerens advokat:
«Utpå høstparten 1998 tok Arild Aspøy kontakt med undertegnede, som da hadde overtatt som forsvarer for Rasool. Det var under samtalen snakk om eventuelt tilleggsintervju med Rasool. Jeg ga da uttrykk for, etter å ha snakket med klienten, at han var skeptisk til tilleggsintervju i den grad dette skulle angå spørsmål vedrørende han og hans tidligere kone Margarethe Steen-Hansen sammen med tre barn, som klienten ønsket å skjerme. Det var således allerede på dette stadium av saken helt åpenbart for NRK v/Arild Aspøy at Rasool vegret seg for å komme inn på denne side av saken. Siden hørte jeg ikke noe mer fra NRK, slik at det ikke ble gitt noe tilleggsintervju, heller ikke tatt noe initiativ til dette».
Advokaten opplyser at først om kvelden 8. mars, dvs. dagen før programmet skulle sendes, ble videokassett stilt til rådighet for hans klient. » Med en gang Rasool så programmet, ga han klart uttrykk for at han ikke kunne godkjenne dette. » » Flere av min klients uttalelser ble i programmet kryssklippet, og man hadde tatt en del uttalelser helt ut av sin naturlige sammenheng «. » En rekke viktige ting, som Rasool mener skulle ha kommet frem, var helt eller delvis utelatt i intervjuet .»
9. mars, samme dag som det innklagede programmet skulle sendes, innleverte klagerens advokat «begjæring om midlertidig forføyning» til Oslo Namsrett. Under henvisning til avtale mellom Rasool og NRK, «om at programmet skulle gå etter at ‘Rasool-saken’ var ferdig,» ble intervjuet med Rasool begjært tatt ut, subsidiært at programmet i sin helhet ble nektet vist. I begrunnelsen for begjæringen lå også avtalen med journalisten om at Rasool først «skulle få anledning til å gå igjennom intervjuet».
Samme dag ble det i tellegg sendt telefaks til Kringkastingssjefen og Brennpunkt-redaksjonen, også her med henvisning til inngått avtale med journalisten. Og advokaten anfører i denne sammenheng: » Det må være NRKs ubetingede ansvar at videotapen ble stillet til
undertegnede og min klients disposisjon i rimelig tid. Det vises til at NRK over en måned tidligere hadde oversendt videotapen til Skien kretsfengsel. Det er ikke gitt noen som helst begrunnelse på hvorfor man ventet til det aller siste med å oversende tapen til Rasool. »
Advokaten la i brev til NRK også vekt at det, fra videokassetten ble mottatt av ham 5. mars, ble gjort alt for at klienten skulle få se opptaket så raskt som mulig. «Politiet nektet imidlertid å la Rasool få med seg videoen i fengslet», noe NRK skal ha blitt underrettet om. Advokaten opplyser at han på telefonsvarer ga beskjed om at «hvis NRK ordnet med fengselet så kunne Rasool se filmen i løpet av helgen. Det ble imidlertid fra NRKs side ikke gitt noe tilbakemelding på dette».
Når kassetten ikke tidligere ble gjort tilgjengelig fra NRKs side, mener advokaten » man kan reise spørsmål om hvorfor ikke dette ble gjort, og det ligger i alle fall en klar mistanke om at det kan se ut som om NRK har utnyttet tidsmomentet ovenfor Rasool og undertegnede, for å nærmest umuliggjøre en stansing av Rasools deltagelse i programmet for eksempel via Namsretten .»
Begjæringen overfor namsretten ble på grunn av tidsfaktoren trukket. NRKs juridiske avdeling kunne i svarbrev «ikke se at det er grunnlag for at programmet ikke skal sendes som planlagt». Den innklagede Brennpunkt-sendingen gikk dermed på luften om kvelden 9. mars, og advokaten skriver om selve innholdet bl.a.:
» Hustruen fikk gjennom store deler av programmet anledning til å komme med sitt syn på saken, og sitt syn på Rasool, uten at Rasool noen gang var blitt konfrontert med disse uttalelsene, og enda mindre avga uttalelser som kunne imøtegå ekshustruens uttalelser. (…) Man kan derfor trygt si at det er rent juks det som er meddelt fra den annen side i forbindelse med den informasjon Aspøy ga på forhånd, og de avtaler han inngikk med Rasool, og for så vidt også konfirmerte med undertegnede. »
Advokaten finner det også «interessant hvilken billedbruk som er brukt; stort sett Rasool som trener med vekter og lignende, men store deler av programmet ble brukt med fru Rasool på kjøkkenet, i stuen, arbeidssituasjonen osv., med barna til stede. Selv om barna ikke kunne sees på bildet, kunne de tydelig høres i flere sekvenser.»
Klagen avsluttes med å henvise til Vær Varsom-punktene 4.1, om saklighet og omtanke, 4.5, om forhåndsdømming i kriminalsaker, 4.7, om identifisering, 4.14, om samtidig imøtegåelse, og 4.15, om tilsvarsretten.
TILSVARSRUNDEN:
NRK fastlår innledningsvis i sitt tilsvar at det ikke er påvist feil i programmet, og fortsetter:
«Vi oppfatter klagen dithen at det i forbindelse med avtalen mellom NRK v/Arild Aspøy og Rasool om medvirkning i programmet ble gitt mangelfulle eller gale opplysninger fra NRK om 3 forhold: 1) Hva programmet skulle handle om, 2) At Rasool skulle få anledning til å se programmet for deretter å vurdere sin medvirkning. I denne forbindelse fremholdes det fra klageren at Rasool fikk overlevert kassetten så sent at det i praksis ikke var mulig å foreta endringer i programmet, 3) At programmet først skulle sendes etter at straffesaken mot Rasool var avsluttet.»
Ifølge NRK har Aspøy kun vært i kontakt med Rasool én gang, i september 1998, samme dag som som intervjuet ble foretatt. «I forbindelse med intervjuet ble det gjort klart fra Aspøys side at programmet skulle behandle gjengkriminalitet og Rasools sak, men det ble eksplisitt opplyst at programmets vinkling ikke var endelig bestemt. I intervjuet ble flere forskjellige temaer behandlet. Det ble fra Aspøys side ved flere anledninger gjort oppmerksom på at dette var nødvendig nettopp fordi det ikke var endelig bestemt hvilken vinkling programmet skulle ha og at det derfor var nødvendig å stille spørsmål om flere forhold. »
Tilsvaret viser her til vedlagt kopi av brev til Skien kretsfengsel 20.08.98, der det framgår at «vinkling og tema ikke var endelig bestemt». NRK mener derfor at Rasool var informert om hva programmet skulle omhandle og at «han var gjort kjent med den usikkerhet som rådet vedrørende programmets vinkling». » Han aksepterte medvirkning på disse vilkår. »
NRK bestrider ikke at det ble inngått en avtale om at Rasool skulle få anledning til å se programmet før dette ble kringkastet. » Dette innebar imidlertid ikke en avtale om at Rasool, ensidig og på fritt grunnlag, skulle kunne avgjøre om programmet skulle sendes, eventuelt hvilke av hans uttalelser som skulle tas med i programmet. Det innebar heller ikke at Rasool skulle ha avgjørende innflytelse over øvrige personers medvirkning i programmet. »
Og videre i tilsvaret: «Dersom Rasool hadde fremsatt et slikt krav ville dette åpenbart blitt avvist fra NRKs side og intervjuet ville blitt avsluttet. En avtale om rett til ensidig å avgjøre om, eventuelt i hvilken utstrekning, intervjuet skulle sendes ville innebære en begrensning i NRKs redaksjonelle frihet som ville ha vært uakseptabel for NRK».
Det vises her til Vær Varsom-punkt 3.8, om endring av avgitte uttalelser som bør begrenses til korrigering av feil, og tilsvaret opplyser dessuten: «Når NRK i slike tilfeller innrømmer intervjuobjektet en rett til å se programmet før sending, har dette særlig 2 årsaker. Det ene er at intervjuobjektet skal kunne påvise faktiske feil eller unøyaktigheter som deretter rettes hvis NRK etter egen vurdering finner grunn til det. Det andre er at intervjuobjektet skal kunne forberede seg på hva som kommer. Det ligger i en slik avtale ingen rett for den medvirkende til å påvirke programmets innhold, vinkling eller andres medvirkning. »
«For ordens skyld» påpeker NRK at Brennpunkt-redaksjonen, i slutten av november 1998, var i kontakt med klagerens advokat med forespørsel om et nytt intervju med Rasool » for at han skulle få anledning til å kommentere utsagn fra sin eks-hustru og annet som fremkom i programmet . Advokat Feydt fremsatte på dette tidspunkt krav om at Rasools eks-kone ikke skulle medvirke i programmet. NRK fant ikke å ville akseptere dette og intervjuet ble derfor ikke noe av .»
Når det gjelder klagerens påstand om at NRK leverte kassetten så sent at det i praksis ville være umulig å gjøre endringer, tilbakevises denne. «Kassetten ble levert advokat Feydt fredag 5. mars. Arild Aspøy leverte sammen med kassetten både sitt kontornummer og sitt hjemmenummer, slik at han skulle kunne kontaktes dersom det fremkom innsigelser fra Rasools side. Advokat Feydt valgte å benytte kontornummeret fredag ettermiddag, til tross for at han måtte skjønne at beskjeden først ville rekke frem mandag morgen .»
NRK understreker her at «programmet kunne vært endret mandag og tirsdag dersom det hadde fremkommet innsigelser fra Rasool som NRK fant å ville ta hensyn til». » Klagers presumsjon om at kassetten er levert såvidt sent for i praksis å frata Rasool muligheten for å komme med innsigelser, er således ikke riktig .»
Videre påpeker NRK at når klageren ikke fikk kassetten tidligere, var det fordi Rasools ekskone først var ferdig med med sitt vitneavhør i retten den aktuelle fredagen. » Det var ønskelig fra NRKs side at hennes vitnemål var avsluttet før redaksjonen tok endelig stilling til programmets innhold .»
For øvrig bestrider NRK at det på noe tidspunkt var gjort avtale om at programmet først skulle sendes etter at rettssaken var avsluttet. » Dette virker for øvrig noe underlig sett i lys av Rasools medvirkning i TV2 hvor han står frem med navn og bilde og omtaler saken .»
Klageren s advokat fastholder i sitt tilsvar at det foreligger klare avtalebrudd, idet «Shahid Rasool gjorde klart for journalist Aspøy, at han ikke ville bli intervjuet i forbindelse med noen konkret sak. Dette fordi han på det angjeldende tidspunkt ikke hadde gitt forklaring i saken. (…) Min klient gjorde Aspøy uttrykkelig oppmerksom på at han ikke ville snakke om sine forhold vedrørende sin kone og en kjæreste som også er fornærmet i saken. Dette fordi Rasool har barn, og hensynet til disse tilsa at han ikke ville svare på denne type spørsmål».
Når det gjelder NRKs henvisning til brev som ble sendt Skien kretsfengsel 20.08.98, hevder klagerens advokat at » dette brevet er aldri forelagt min klient «. «Brevet kan ikke ha noen betydning for de journalistiske vurderinger i denne saken, all den stund klienten først fikk kjennskap til brevet etter at klagen var sendt. Min klient har heller ikke tidligere fått noen meddelelse om innholdet i et brev av denne karakter». » Det er riktig at Rasool aksepterte å delta i programmet, men ikke på de premisser som er nevnt av NRK .»
I tilsvaret kommer advokaten for øvrig med ytterligere detaljer om samtalen mellom klienten og NRKs medarbeider, angående hva som var avtalt. Dessuten anfører advokaten:
«Ut fra Brennpunkt-programmet, og skrivet fra NRK, skjønner min klient at hans eks-kone åpenbart på forhånd har sett hva som er forklart i programmet, og har kommentert etter dette.
Det motsatte har NRK ikke gitt min klient anledning til .» «Min klient mener derfor å være blitt ført direkte bak lyset av Aspøy. Dette mener også Mohammed Elias, som også ble intervjuet og var med i programmet.»
For øvrig har klagerens advokat oppfattet det slik at NRK ønsket å ha vitneforklaringen fra Rasools ekskone med i programmet, innen kassetten ble oversendt. «Dette innslaget fikk min klient heller aldri se når han hadde kassetten. Det var derfor helt unødvendig å ikke gi kassetten til min klient av denne grunn».
Til slutt i tilsvaret skriver advokaten dessuten:
«Det at min klient har stått frem på TV2 med navn og bilde, må det være min klient selv som avgjør. Dette kan ikke ha noen som helst betydning for denne klagesaken. TV2 sendte programmet ut fra de premisser man på forhånd var blitt enige om, etter en klar avtale…».
NRK kan ikke se at det fremkommer nye momenter i klagerens tilsvar, men gjentar at «Rasool var fullt informert om hva programmet skulle inneholde og at han var gjort kjent med den usikkerhet som rådet vedrørende programmets vinkling». NRK avviser igjen bestemt at det forelå en avtale med det innhold klagerens advokat hevder.
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder NRK Brennpunkts TV-program i mars 1999 om den såkalte Rasool-saken, der den 34 år gamle Shahid Rasool for Oslo byrett sto tiltalt for over 150 tilfeller av vold, trusler, ran og kidnapping. I programmet inngikk intervjuopptak med Rasool mens han satt i varetekt, og i tillegg ble en vesentlig del av sendetiden brukt på hans ekskones skildring av deres samliv.
Rasools forsvarsadvokat påklager at NRK begikk avtalebrudd ved å gi programmet et annen innhold enn det som var forutsetningen for klientens medvirkning. Ifølge klageren var det ikke meningen å berøre selve rettssaken, og heller ikke forholdet til ekskonen. Likeledes hevder klageren at avtalen gikk ut på ikke å sende programmet før saken var avsluttet i retten. Slik programmet framsto, påpekes det at Rasool ikke fikk kommentere ekskonens påstander. I klagen inngår også at NRKs løfte om på forhånd å oversende opptak av programmet for godkjennelse, ble etterkommet altfor sent.
NRK tilbakeviser at redaksjonen skulle ha gjort seg skyldig i avtalebrudd, idet klageren på intervjutidspunktet ble opplyst om at programmets tema og vinkling ikke var endelig bestemt. Ifølge NRK var det på disse vilkår klageren aksepterte medvirkning. Fra NRKs side bestrides
det ikke at klageren skulle få anledning til å se programmet på forhånd, men dette innebar ikke en avtale om at klageren skulle kunne avgjøre hva og hvem som skulle være med, eller om programmet i det hele tatt skulle sendes.
Når det gjelder klagerens muligheter til å kommentere ekskonens utsagn, opplyser redaksjonen at det ble gjort et forsøk på å få tilleggsopptak med Rasool, men det ble stilt vilkår som redaksjonen ikke kunne akseptere.
Pressens Faglige Utvalg mener NRK Brennpunkt var i sin fulle rett til å sette søkelys på Rasool-saken, med medvirkning så vel av klageren som hans ekskone. Utvalget kan ikke ta stilling til hva som konkret ble lagt som premisser for intervjuet med klageren, og kan derfor ikke avgjøre om det foreligger avtalebrudd fra NRKs side.
Etter utvalgets mening måtte redaksjonen forstå at risikoen for å gi programmet karakter av forhåndsdom, ville være stor dersom klageren ikke ble gitt anledning til samtidig å imøtegå påstander som framkom. Utvalget konstaterer imidlertid at NRKs forsøk på å få klageren i tale på ny, med henblikk på å la ham kommentere ekskonens utsagn, ble møtt med forutsetninger som redaksjonen ikke kunne gå med på.
Slik utvalget ser det har NRK gjort det som var mulig for å ivareta hensynet som er nedfelt i Vær Varsom-plakatens punkt 4.14, der det heter: «De som utsettes for sterke beskyldninger skal såvidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger. Debatt, kritikk og nyhetsformidling må ikke hindres ved at parter ikke er villig til å uttale seg eller medvirke til debatt».
Etter en samlet vurdering finner utvalget at NRK Brennpunkt ikke har brutt god presseskikk.
Oslo, 22. juni 1999
Sven Egil Omdal,
Odd Isungset, Catharina Jacobsen, Thor Woje,
Helen Bjørnøy, Brit Fougner, Jan Vincents Johannessen