Bjarte Kaldestad mot Hjemmet
Ukebladet Hjemmet brakte i nr. 9/2006 en reportasje med tittelen «Å være medmenneske er det viktigste av alt» og stikktittelen «Karen Nordgård (34) ofret ett år av sitt liv for sin dødssyke venninne». Reportasjen, som inngikk i bladets serie «Det forandret mitt liv», var i hovedsak basert på intervju med Nordgård. Ingressen lød:
«- Ingen av oss kan redde verden, men vi kan iallfall bety en forskjell i noens liv,
sier Karen Nordgård fra Bergen. Hun satte sitt eget liv på vent i over ett år for å gi sin dødssyke venninne Catrine en verdig avslutning.»
Det opplyses at avdøde Catrine Christiansen var tobarnsmor. «Nå er Catrine borte. Tilbake sitter Karen. Egentlig hadde de tenkt å fortelle sin historie sammen, men de rakk ikke det. Catrine sovnet inn på Haukeland sykehus i juli i fjor, kort tid etter sin 27-årsdag. Hun etterlot seg en bunke dagboksnotater og et uttalt ønske om at Karen skulle fortelle for dem begge.»
Videre framgår det at Karen og Catrine ble kjent for få år siden. Karen var alene med en sønn, mens Catrine hadde de to barna og samboer. «Så flytter alvoret inn. Catrine blir alvorlig syk.» Sykdomsutviklingen skildres detaljert, inntil kroppen ikke tålte medisinen mer.
«- Catrine hadde flyttet fra samboeren da dette skjedde. Barna ble igjen hos faren. Det var hennes store sorg, forteller Karen. – Nå bodde hun på en trist hybel og var egentlig ganske alene i livet. (…) Det var da jeg bestemte meg: Jeg ville flytte fra
den lille leiligheten min og i stedet kjøpe et hus der også Catrine kunne komme og bo. Jeg ville gjøre mitt for at den siste tiden hennes skulle bli så bra som mulig. Og sånn ble det, sier Karen. (…) – Vi visste derfor at det var en siste reis vi la ut på sammen, Catrine og jeg, fortsetter Karen.»
«I dagboken skriver Catrine: ‘Realisten i meg sier at jeg har maks fem år igjen. Jeg har så mye som skal gjøres på de årene. Jeg skal planlegge en begravelse og helst ha satt av nok penger til den. Jeg skal skrive bursdagskort til barna som de kan få i mange år etter at jeg er borte. Det skal kjøpes inn konfirmasjonsgaver og bryllupsgaver. Ingenting skal overlates til tilfeldighetene. Alt skal være ordnet.’ Dessverre rakk ikke Catrine å gjøre alt dette. Hun døde før ett år var gått.»
I et senere avsnitt sier Karen:
«- Det er så altfor mange som er livredde for døden, som viker unna når ting blir
for vanskelige eller som er for selvopptatte til å ta seg tid til den som virkelig trenger det. Det merket Catrine og jeg. Venner skygget banen. Vi ble etter hvert temmelig isolert. Det var tøft for Catrine.»
Mens Catrine ennå levde, kom imidlertid Catrines barn «på besøk til huset i Arna annenhver helg».
«- Da gjorde vi alt for at de skulle ha det hyggelig. Selv om morens sykdom gjorde
at de ble veldig hjelpsomme, omsorgsfulle og hensynsfulle, var Catrine ofte så sliten at hun kastet opp når de reiste igjen. Hun ville jo ikke belaste dem mer enn nødvendig med de bitre realitetene. Det å få være sammen med de to øyenstenene sine, betydde alt for henne, selv om det kostet mer og mer.»
Om Karens egen situasjon og økonomi i den vanskelige tiden, het det bl.a.:
«Karen gjorde mange endringer i livet sitt for å kunne være der for Catrine, for å
gjøre dagene hennes så lyse og glade som mulig. Hun gikk blant annet ned til halv tid i jobben hun hadde med tilrettelagt undervisning i ungdomsskolen, for å kunne hjelpe Catrine med alt det hun trengte hjelp til. For dette ble hun belønnet med åtte timers omsorgslønn i uken. Også økonomisk ble tilværelsen derfor temmelig tøff.»
Foruten bilder av Karen Nordgård tatt i hennes hjem, med sønnen, hennes forlovede og husets kjæledyr, brakte Hjemmet et lite portrettbilde av Catrine Christiansen – «ett av de få bildene som ble tatt før hun døde i juli i fjor…».
KLAGEN:
Klager er den avdøde kvinnens tidligere samboer og far til hennes to etterlatte barn. Han skriver bl.a.: «Eg som bornas verge var ikkje varsla om artikkelen på førehand, og eg vart svært forundra då eg vart oppringt av ein slektning som abbonerar på bladet som hadde lese denne artikkelen.» Klageren viser til e-korrespondanse han har hatt med Hjemmets
redaktør, og at bladet der har opplyst at Catrines far på forhånd hadde lest artikkelen. «Han har sagt til meg at han vart informert om at det kom ein artikkel same dag som bladet kom ut, men han hadde ikkje lese den.»
Ifølge klageren inneholder reportasjen «ein mengde faktafeil». «I artikkelen står det at denne venninnen til Catrine kjøpte hus for Catrines skuld. Fakta er at Catrine på denne tida budde i huset mitt, og først fleire månader etter at Karen hadde kjøpt dette huset flytta inn der. Det skal og seiast at Catrine betalte full husleige for leiligheita ho leide hjå Karen Nordgård. «
«Det vert gjeve inntrykk av at Catrine ikkje hadde kontakt med andre menneske i løpet av det siste leveåret sitt, fakta er at underteikna var i dagleg kontakt med ho heile dette året, det same var mora hennar og fleire venninner. Karen Nordgård gjev uttrykk for at ho leid økonomiske tap då ungane mine var på besøk hjå mora si, fakta er at ungane mine alltid hadde med seg pengar heimeifrå då dei var på besøk.»
Klageren opplyser for øvrig at han i etterkant av Catrines død har hatt en pengekonflikt med Karen Nordgård. Han oppsummerer ellers med å vise til Vær Varsom-punktene 3.2, 3.9, 4.2, 4.8 og 4.13.
TILSVARSRUNDEN:
Hjemmets sjefredaktør viser også til e-korrespondansen (vedlagt) hun tidligere har hatt med klageren. Der uttrykker redaksjonen stor medfølelse med klageren og familien, «ikke minst barna». «Dere har vært igjennom en vanskelig og tung tid, og vi beklager det meget sterkt, dersom artikkelen du viser til ha virket belastende for dere.»
«Etter vårt syn er det imidlertid klart at artikkelen handler om intervjuobjektet, Karen, og hennes tid sammen med hennes nå avdøde venninne Catrine. Det er et personlig intervju, som kun omhandler det året de to kvinnene hadde sammen, og i slike intervjuer er det ikke vanlig å bruke flere kilder. Artikkelen gir seg ikke ut for å gi et bilde av andre forhold i avdødes liv. Barnas navn er ikke nevnt, og i den grad artikkelen i det hele tatt henviser til barna, er det for å fortelle om de såre følelsene til en mor som vet at hun skal dø fra det aller kjæreste hun har.»
«Karen informerte avdødes far om intervjuet på forhånd. Han har lest det og hadde ingen innvendinger.»
Hjemmet gir imidlertid klageren medhold i at han burde vært informert om at artikkelen kom, «og beklager at det ikke ble gjort». «Men vi kan derimot ikke se at vi har gjort oss skyld i noe overtramp.»
Klageren har ikke hatt noe å tilføye.
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder et intervju i ukebladet Hjemmet, der en kvinne fortalte om det året hun brukte det meste av sin tid til å være til hjelp og støtte for en døende venninne. Klager er avdødes tidligere samboer og far til hennes to etterlatte barn. Først og fremst reagerer klageren på at han, i egenskap av barnas verge, på forhånd ikke ble varslet om artikkelen. Dessuten hevder han at den intervjuede kvinnen på flere punkter gir en uriktig saksframstilling, særlig av forhold knyttet til barna.
Hjemmet mener å ha handlet i god tro når det gjaldt varsling av avdødes nærmeste, i og med hennes far på forhånd var informert om innholdet. Bladet legger imidlertid vekt på at artikkelen primært handler om avdødes venninne i form av et personlig intervju. Redaksjonen anfører at det i slike sammenhenger ikke er vanlig å bruke flere kilder. Dessuten legger Hjemmet til grunn at barna i liten grad, og kun på en positiv måte, er omtalt i artikkelen.
Pressens Faglige Utvalg vil mane til varsomhet når det gjelder omtale av barn i splittede familiesituasjoner uten at redaksjonene har forsikret seg om at barnas foresatte på forhånd er orientert.
Utvalget er uenig med bladet når det gjelder redaksjonens syn på énkildebruk i denne og tilsvarende saker. I det påklagede tilfellet anser utvalget at bladet burde ha henvendt seg også til klageren, blant annet for å kontrollere opplysningene som framkom. Etter utvalgets mening inneholder artikkelen indirekte påstander som måtte oppfattes som negative for ham.
Her viser utvalget til Vær Varsom-plakatens punkt 3.2, der det blant annet heter: «Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysninger som gis er korrekte. Det er god presseskikk å tilstrebe bredde og relevans i valg av kilder.»
Utvalget finner likeledes at artikkelens innhold kan oppleves belastende for avdødes barn. Også av denne grunn burde klageren, som barnas verge, vært varslet.
Hjemmet har brutt god presseskikk.
Oslo, 20. juni 2006
Odd Isungset,
Hilde Haugsgjerd, John Olav Egeland, Halldis Nergård,
Ingeborg Moræus Hanssen, Camilla Serck-Hanssen