Nord-Odal kommune v. rådmann Yngve Øhrbom mot Glåmdalen
Glåmdalen hadde 25. mars 1999 som hovedoppslag på førstesiden: » Sosialen avslo søknad om lån – Må klare seg med 150 kroner ut måneden «. I henvisningsteksten het det:
» – Skal jeg bruke pengene til bleier eller kjøpe mat? 150 kroner er hva 31-årige Britt Lilloe Svendsen og sønnen Patrick på Sand i Nord-Odal har for å klare seg med ut måneden. 31-åringens økonomiske fundament forsvant da hun mistet arbeidet sitt som følge av NIPRO-konkursen før jul i fjor. Nå har hun klart å skaffe seg nytt arbeid, og alt så lysere ut inntil bilen, som hun er avhengig av i jobben, klappet sammen. Sosialkontoret har avslått søknaden om [å] låne henne knappe 4000 kroner. »
Som illustrasjon var Britt Lilloe Svendsen avbildet over fire spalter.
Inne i avisen var en hel nyhetsside viet saken, under tittelen » 150 kroner å leve for ut måneden «. Igjen var den 31-årige eneforsørgeren avbildet, denne gang med den mindreårige sønnen på fanget. I artikkelen het det i et avsnitt:
» Hun er forbitret og forbanna på sosialkontoret, som hun mener burde bistå henne med lån til hun kommer over kneika .»
Og senere:
» – Ikke fem øre ville de låne meg. Ikke engang garantien fra bostyret for NIPRO-konkursen, hvor jeg har svart på hvitt at jeg har over 20 000 kroner til gode, var godt nok. (…) Jeg forstår ikke sosialkontorets holdning, jeg trodde det nettopp var der som et nettverk når alt annet svikter. Jeg trodde også sosialkontoret hadde plikt til å vurdere hver sak og søknad individuelt og skjønnsmessig, men det synes jeg ikke de har gjort i mitt tilfelle, sier Britt og hevder hun har lagt alle kortene på bordet for sosialkontoret. »
I en underartikkel, med tittelen » – Avslag kan ankes til Fylkesmannen «, var leder for omsorgsetaten i Nord-Odal, Ronald Andersen, intervjuet. Det framgår at » Taushetsplikten og mangel på innsikt i Britt Lilloe Svendsens spesielle sak hindrer Andersen i å gi kommentarer. » Andersen fastslår imidlertid at «sosialhjelp skal være absolutt siste utvei». Men «selvsagt forstår» han at «folk som blir arbeidsløse får det vanskelig når de ikke har rett til ledighetstrygd.» For øvrig opplyser Andersen at » vedkommende saksbehandler er ikke til stede før fredag, og følgelig må jeg vente til da for å orientere meg nærmere .»
To dager senere, 27. mars , hadde Glåmdalen en én-spaltet førstesidehenvisning med tittelen » Fikk penger fra prestens fond » og bilde av alenemoren og hennes sønn. Henvisningsteksten lød:
» – Jeg er glad og veldig rørt. Britt Lilloe Svendsens nødrop om hjelp i en krisesituasjon for henne og sønnen Patrick nådde noen likevel. Sognepresten reagerte resolutt med pengehjelp så Britt fikk betalt verkstedregninga på bilen. »
På en halvside inne i avisen utdypet alenemoren sin glede, men i et avsnitt het det:
» Håndslaget får henne til å se lysere på tilværelsen, men den bitre kampen hun fører mot sosialkontoret, som hun hevder avslår å hjelpe henne gjennom krisen, plager fortsatt. – Jeg skulle helst ønske jeg slapp å ydmyke meg mer, men uten fem øre å leve for har jeg ingen andre enn sosialkontoret å henvende meg til. »
To dager deretter, 29. mars , kommenterte Glåmdalen saken i en minileder, under tittelen » Medmenneskelighet «. Lederen lød i sin helhet:
» Sognepresten i Nord-Odal reagerte rosverdig raskt på det nødrop en økonomisk svært vanskeligstilt kvinne i Nord-Odal kom med gjennom Glåmdalen. Han fant fram penger fra et hjelpefond, og ga dermed kvinnen en fin opplevelse. Medmenneskelighet finnes! »
31. mars brakte Glåmdalen, på ledersiden, en kommentarartikkel under vignetten «For egen regning» og med tittelen » Når pengeknipa rammer «. Journalist Jøran Ledal tar her for seg alenemorens sak, og han skriver bl.a.:
» Jeg kan vanskelig forestille meg at en saksbehandler noensinne får mulighet til å gjøre en større feilvurdering i jobbsammenheng. Hadde nemlig byråkraten tatt seg like god tid til saken som det Glåmdalens journalist gjorde noen dager senere, burde vedkommende raskt ha sett at Lilloe Svendsens økonomiske problemer var alvorlige.
Uansett om avslaget skyldes en sløv saksbehandler eller stivbeint regelfortolkning: Akseptabelt er det ikke!
Da tar det seg fryktelig dårlig ut at en person som åpenbart gjør sitt beste – og dessuten er innstilt på å gjøre opp for seg – ikke får adgang til den samme hjelpen som automatisk synes å komme fylliker og kriminelle til gode.Det siste man behøver i en slik situasjon er å bli møtt av mistenksomhet og misforstått gjerrighet på samfunnets vegne. »
KLAGEN:
Klager er Nord-Odal kommune ved rådmann Yngve Øhrbom og leder av kommunens omsorgsetat, Ronald Andersen. Det foreligger skriftlig samtykke til klagebehandling fra den omtalte saksbehandleren.
Når det gjelder avisens reportasjer, opplyser klagerne: «Et tilsvar med presiseringer av den kommunale saksbehandlingen vil vi ta opp med Glåmdalen i et eget møte, etter at klienten skriftlig har løst oss fra taushetsplikten».
Klagen retter seg derfor mot Glåmdalens kommentarartikkel 31. mars, og det heter i klagebrevet:
» Vi mener denne artikkelen er mangel på god presseskikk og må bryte en del etiske krav om å kunne ha en viss dekning for sine påstander. Begrunnelsen er: Verken journalist Bente Hauge, redaktøren eller journalist Jøran Ledal har sett saksutredningen og vedtaket til den aktuelle saken. Saken er fremstilt ut fra klientens synsvinkel. Uten å kontakte sosialkontoret etter første reportasje, eller at vi har fått nødvendige fritak fra taushetsplikten fra klienten, forfølger de saken ensidig. »
Angående kommentarartikkelen skriver klagerne dessuten:
» Hadde journalisten lest saksutredningen ville han ha sett at saken var meget grundig utredet og behandlet. Slik leder for omsorgsetaten svarte generelt, uten å kjenne saken ved første oppslag den 25.03.99, er konklusjonen klar etter lovverket; at klienten skulle først
prøvd andre instanser før det ble søkt til sosialkontoret. Sosialkontoret er ikke førsteinstans. Det er en instans når alle andre muligheter ikke har ført fram. »
Klagerne viser her til vedlagt kopi av rundskriv fra Sosial- og helsedepartementet.
Når det gjelder kommentarartikkelens omtale av saksbehandleren, skriver klagerne at » Journalisten uttaler seg her nedsettende om en person han aldri har møtt, ikke sett saken og tydeligvis ikke satt seg inn i lovverket. (…) Hvor har journalisten belegg for at fylliker og kriminelle automatisk får sosialhjelp? »
Til slutt påpeker klagerne at det er fylkesmannen som er ankenstans i saker etter lov om sosiale tjenester. «Vi mener det må være mer redelig å avvente utfallet av en eventuell klage før man kom med alle mulige meninger og karakteristikk av sosialkontorets behandling av saken.»
TILSVARSRUNDEN:
Glåmdalen anfører at avisen «gjorde grundige forsøk på å presentere saken fra flere sider, og spesielt fra omsorg- eller sosialetatens side. Vi fikk en mengde diffuse svar på våre gjentatte henvendelser . Disse kom nettopp fra Ronald Andersen, og varierte fra at saksbehandleren var bortreist, ikke var mulig å kontakte, eller ikke ville være tilgjengelig på flere dager. Og lederen selv ville, som det står referert i avisen 25. mars, ikke uttale seg annet enn på generelt grunnlag.»
Videre skriver Glåmdalen i sitt tilsvar: «Journalistiske saker som skal løses med et sosialkontor som kilde er aldri enkle. Det er rett ut sagt blitt et meget stort problem å få noen til å si noe som helst av verdi – selv om taushetsplikten fra klientens side er løst både muntlig og skriftlig. Likevel velger man, som i dette tilfellet, enkleste utvei – nemlig å skjule seg bak at man ikke sitter inne med nok kjennskap til å uttale seg, eller at man har taushetsplikt . Derfor er vi generelt veldig varsomme med å tale sosialklienters sak. Nettopp fordi det bortimot er helt umulig å få belyst saken fra begge sider».
Når det gjelder den innklagede kommentarartikkelen, påpeker Glåmdalen at dette er «en personlig ytring under vignetten ‘For egen regning’. Dette går helt tydelig fram av avisen hver eneste dag, og vi stiller plassen til rådighet for alle våre medarbeidere – og hvilket som helst tema.»
Og redaktøren fastslår: » Dette fritar meg ikke for ansvarligheten i forhold til innholdet i artiklene på denne plassen, men dette er et forum der takhøyden både skal og må være høyere enn ellers. Og vi har et mål om å være så tydelige som mulig. (…) ‘Når pengeknipa rammer’ er en betraktning om hvordan det kan gå, noen tanker om hvorfor det kan ende slik, og hvem som bør ta ansvaret i slike situasjoner. Journalisten bruker saken fra Nord-Odal som et utgangspunkt for sin artikkel, men sveiper innom helt generelle betraktninger om det sosiale hjelpeapparatet. »
Dessuten anfører avisens redaktør: «I en kommentar-artikkel er det ofte naturlig at man tar parti, og i dette tilfellet – der presten til slutt ryddet opp – har vi ingen problemer med å forsvare vårt eventuelle ‘angrep’ på sosialetatens handlemåte.» » Det er imidlertid meget beklagelig at Nord-Odal kommune ikke ønsker å løse denne saken gjennom å snakke med undertegnede eller journalist Jøran Ledal. (…) Men artikkelen som helhet er tuftet på inntrykk og oppfatninger – og disse kan ikke omsorgsetaten i Nord-Odal klare å endre på ved hjelp av sin henvendelse til Pressens Faglige Utvalg. »
Klagerne anser det som «selvsagt» at det måtte bli «diffuse svar» fra omsorgsetatens leder, da Glåmdalen henvendte seg til ham «ut på dagen den 24.03.99». Dessuten heter det i tilsvaret:
«Vår saksbehandler tok kontakt med journalist Bente Hauge for å sjekke om de hadde lest vedtaket i saken, det hadde de ikke . Det ble videre spurt om taushetsplikten var skriftlig opphevet av klienten, det var den ikke . Det ble spurt om vi kunne ha et møte med henne (alenemoren; sekr. anm.) og redaktøren. (…) Glåmdalen ville bare ha møte om de kunne skrive en fortsettelse av den aktuelle saken. Etter dette negative svaret har vi ikke forsøkt flere ganger å få til et samarbeide med Glåmdalen. »
Klagerne avviser at de ikke skulle ha vært samarbeidsvillige i den aktuelle saken. De fastholder at den påklagede kommentarartikkelen «viser mangel på kunnskap om saken og inneholder meget usaklige personangrep på en saksbehandler».
Glåmdalen har ikke hatt ytterligere kommentarer.
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder en redaksjonell kommentarartikkel i Glåmdalen, basert på reportasjer avisen hadde brakt om en enslig mor som ikke fikk den økonimiske støtte hun hadde forventet fra sosialkontoret i Nord-Odal. I kommentarartikkelen framkom så vel skarp kritikk som sterke karakteriseringer av den saksbehandler som hadde hatt med alenemoren å gjøre. Kommunen reagerer på vegne av omsorgsetaten og den ikke navngitte saksbehandleren, idet man mener journalisten ikke kan kjenne saksutredningen eller lovverket, og i tillegg uttaler seg nedsettende om en person han aldri har møtt.
Glåmdalen anser kritikken av sosialkontoret og saksbehandleren som berettiget. Avisen anfører at artikkelen som helhet er tuftet på journalistens inntrykk og oppfatninger, og disse kan ikke klageren endre på ved hjelp av sin henvendelse til PFU. Glåmdalen understreker at det dreier seg om en personlig ytring fra journalistens side, og at den aktuelle kommentarplassen er et forum der takhøyden både skal og må være høyere enn ellers. Glåmdalen er likevel klar over at dette ikke fritar redaktøren fra ansvarligheten i forhold til innholdet.
Pressens Faglige Utvalg har i lignende saker en rekke ganger uttalt at det i leder- og kommentarartikler må kunne anvendes et kraftigere språk og mer tilspissede formuleringer enn hva som er vanlig i andre sammenhenger. Utvalget har også påpekt at subjektive og sterke karakteristikker nettopp er det som kjennetegner kommentaren, som må ha preg av stor takhøyde med hensyn til hvilke ord og uttrykk som må kunne passere. Et åpent angrep kan møtes med et tilsvar.
I det påklagede tilfellet kan utvalget forstå det ubehag den berørte saksbehandleren måtte føle, men kan likevel ikke se at det er framsatt påstander eller beskyldninger av en art som bryter med de presseetiske normer. Utvalget konstaterer dessuten at saksbehandleren ikke er navngitt, og derfor ikke gjenkjennelig ut over den krets som allikevel må forutsettes å ha kunnskap om sakens realiteter.
Glåmdalen har ikke brutt god presseskikk.
Oslo, 22. juni 1999
Sven Egil Omdal,
Odd Isungset, Catharina Jacobsen, Thor Woje,
Helen Bjørnøy, Brit Fougner, Jan Vincents Johannessen