Barrie Dale mot Glåmdalen

Glåmdalen brakte 3. februar 2007 som hovedoppslag på førstesiden: ”Professor med bløff om rv 2”. Oppslaget var illustrert med et lite bilde av den omtalte professoren som holder en pris han har mottatt, og i henvisningsteksten sto følgende punkter:

”* Framgangsmåten til sørodøling og Nord-motstander Barrie Dale (bildet) i riksvei 2-saken, har skapt reaksjoner i departementene.
* Dale er professor ved Universitetet i Oslo og ga inntrykk av at det var igangsatt et eget forskningsprosjekt om saksbehandlingen i veiprosjektet.
* Departementene avslørte at professoren seilte under falskt flagg.
* – Jeg har opptrådt korrekt som forsker i denne saken, mener Barrie Dale.”

Inni avisen har artikkelen overskriften ”Professor under falskt flagg”. I ingressen står det:

”På brevpapiret til Universitetet i Oslo, og ved bruk av sin egen professortittel, ga Nord-motstander Barrie Dale inntrykk av at riksvei 2-saken i Sør-Odal var blitt gjenstand for et eget forskningsprosjekt.”

Og videre i brødteksten:

”Forskningsbløffen skapte reaksjoner innad i Samferdselsdepartementet og Miljøverndepartementet. Professoren er bosatt i Sør-Odal og gift med Amy Dale.
Begge har vært profilerte motstandere av en ny riksvei 2-trasé på nordsiden av Glomma gjennom Sør-Odal.”

Som illustrasjon til reportasjen brakte avisen en faksimile av deler av et brev Barrie Dale sendte til Miljøverndepartementet og Samferdselsdepartementet, samt en forklarende tekst der det blant annet blir påpekt at brevet er skrevet på universitetets brevpapir. I faksimilen står det blant annet:

«Som forsker i miljøfag ved Universitetet i Oslo har jeg begynt å undersøke overnevnte sak. Det er påvist grove feil i vegvesenets utredning (…), og noen av feilene synes å ha preget sakens videre behandling av både Samferdselsdepartementet og Miljøverndepartementet. Målet med min undersøkelse er:

1) å dokumentere feilene og måten disse har oppstått på under vegvesenets arbeid, og 2) å dokumentere hvorvidt disse feilene har blitt akseptert eller oversett av departementene under den videre behandlingen.»

«Viktige aspekter ved saken jeg søker å belyse ved hjelp av dere er:
* Har Samferdselsdepartementet gjort noen uavhengig undersøkelse selv (…), eller er det kun saksdokumentene som er vurdert?
* Er det tatt noe hensyn til de ekstra kostnader påført trafikanter og samfunnet som resultat av opptil 7 km mer kjøring på det lengre nordlige alternativet? Det blir mye dyrere for brukere å kjøre denne veistrekningen enn de kortere sørlige alternativene.
* Er det tatt noen hensyn til lokalpolitikk i departementets vurdering? (f.eks. sterk lobbyvirksomhet for alt. nord fra deler av Høyre?)»

Avisen gjengir innledingen i brevet i artikkelen og skriver videre:

”Seniorrådgiver Erling Gunnufsen i Miljøverndepartementet var en av dem som reagerte med undring siden han var kjent med at Barrie Dale er gift med den profilerte Nord-motstanderen Amy Dale. (…) – Jeg mener dette vitner om dårlig forskningsetikk. At noen bruker sin posisjon på denne måten har aldri jeg opplevd tidligere i en veisak. –Vi stusset over henvendelsen og undret oss over om han var part i saken, bare interessert eller forsket på riksvei 2, men besvarte spørsmålene, opplyser Erling Gunnufsen.”

Videre går det fram at Samferdselsdepartementet i et brev til Universitetet i Oslo påpeker ”at det ikke framgår om forespørselen kommer fra Universitetet i Oslo eller fra Barrie Dale som privatperson”. Videre gjengir avisen følgende fra dette brevet:

”Departementet stiller seg videre undrende til at det i brevet konkluderes med at det er påvist grove feil i Vegvesenets utredning, samt at disse påstandene framsettes før den nevnte undersøkelsen er utført (…).”

I en underartikkel med sitattittelen ”- Har opptrådt korrekt” er Barrie Dale intervjuet. Her står det blant annet:

”Han [Dale; sekr. anm.] oppfatter henvendelsen fra Samferdselsdepartementet til Universitetet i Oslo om hans rolle i saken som en total avsporing. (…) – Jeg har ikke opptrådt som privatperson. Siden det jeg har gjort er en del av min jobb bruker jeg selvfølgelig også brevpapir fra instituttet, og det er ikke nødvendig med flere underskrifter, sier Dale.”

På spørsmål fra avisen svarer Dale deretter følgende om sitt private engasjement i saken:

”- Selvfølgelig har min interesse sammenheng med at jeg bor på Skarnes, men jeg er absolutt ikke inhabil. Jeg bare undersøker hva som er gjort i saken, er ikke medlem av noe politisk parti og har forholdt meg nøytralt i forhold til lokale grupperinger (…).”

Under sitattittelen ”- Privatperson” skriver avisen at ledelsen ved instituttet der Dale jobber, konstaterer at brevet hans brøt reglene for hvordan et offisielt brev skal se ut. Talspersonen for instituttet ”påpeker at alle slike brev skal underskrives av avdelingsleder, instituttleder eller ham selv”. Det går fram at dette nå er klargjort for Dale, men talspersonen har ingen formening om hvorvidt brevet kunne misoppfattes som en formell henvendelse fra instituttet.

9. februar brakte avisen en replikk fra Dale, der han blant annet hevder at avisen har basert den tidligere artikkelen på en mistolkning av instituttets talsperson, og at det som står der derfor er feil.

27. februar brakte Glåmdalen en lederartikkel med tittelen ”Professorens grøftekjøring”. Her står det følgende om den aktuelle saken:

”Bakgrunnen var et brev sørodølingen hadde sendt (…) der han utga seg for å bedrive forskning på de miljømessige konsekvensene av å velge nordlig trasé for ny, fire felts riksvei to (…). Brevet var skrevet på Universitetets offisielle brevpapir.”

Det framgår videre av lederen at Dale har vært profilert motstander av denne traseen, at brevet ”vakte oppsikt” hos både departementene, Vegdirektoratet og flere, men at andre igjen har kommet med støtteerklæringer til Dale. Dessuten het det på lederplass:

”En professor kan selvsagt ikke på den ene siden framstå som privatperson med professoral tyngde og stille seg bak påstander om blant annet grove feil i saksbehandlingen, ugyldig avgjørelse i Miljøverndepartementet og antydninger om korrupsjon, og på den andre siden framstille seg som en nøytral forsker på samme saksområde. Da hjelper det lite at professoren selv hevder at det å undersøke riksvei 2-saken er en del av hans forskning innenfor miljøfag. Han hevder til og med at han har opptrådt korrekt, men at brevet ikke er noe offisielt brev fra Universitetet. ”

I lederen sammenlignes Dales opptreden med annet forskningsjuks som var aktuelt på tiden veisaken ble omtalt, og men påpeker at det i Dales tilfelle ikke er snakk om ”i nærheten av så
alvorlige forhold som fabrikkerte forskningsrapporter”. Avisen kaller Dales opptreden for en ”grøftekjøring” som gir riper i lakken, men mener det uansett ikke er ”bra for norsk forskning at noen misbruker en institusjons brevark og utgir seg for å bedrive forskning på et område hvor man er en sterkt engasjert part i saken og følgelig ikke har noen mulighet til å opptre med den nødvendige habilitet og nøytralitet”.

KLAGEN:

Klager er professor Barrie Dale. Han mener avisomtalene representerer personangrep, og skriver: ”Disse beskyldninger, og måten man blir hersket med gjennom sånne artikler, kan ha alvorlige konsekvenser for min arbeidssituasjon og for (…) min familie.”

Klageren betegner overskriftene knyttet til den første reportasjen som ærekrenkende, og mener det ikke er dekning for de to titlene. Han skriver:

«Teksten består av en blanding av usannheter, feiltolkninger og uvitenhet om akademisk frihet. Fogelstrand [journalisten som skrev saken; sekr. anm.] feiltolket opplysningen han fikk i to samtaler med instituttledelsen ved UiO i forbindelse med begge artiklene. Det gikk én måned etter [a]t artikkel 1 ble publisert før sjefredaktør Nordberg (…) ba om skriftlig opplysning fra instituttleder for å kontrollere mot det Glåmdalen hadde skrevet. Til tross for skriftlig bekreftelse fra instituttlederen at jeg har den akademiske frihet til å undersøke Rv. 2-saken som en del av min jobb, har det ennå ikke kommet noen unnskyldning fra avisen.»

«Faktum er at jeg som professor (…) har en hevdvunnet rett til å forske på dette eller andre saker uten å spørre UiO eller noen annen, så ordet ’bløff’ hører overhodet ikke hjemme her. Likeså har praksis for universitetets brevark vært nokså liberal. (…) [B]ruk av arbeidstittel og adressen til arbeidsplass [er] viktig informasjon om hvem og hvor brevmottakeren skal henvende seg tilbake.»

«Samtidig må forskeren selv ta ansvar for å begrense henvendelsen til arbeid man gjør som en del av universitetets virksomhet (f.eks. jeg bruker aldri egen professortittel eller universitetets brevark til leserinnlegg til avisen hvor jeg skriver om min personlige mening om sakens gang, som vanlig samfunnsborger).»

Klageren viser videre til en beskrivelse av retten han hevder å ha som forsker, han siterer som følger fra NOU 2006-19:

«Vitenskapelige ansatte har ”friheten til å stille spørsmål, også ved det autoriteter anser som etablert kunnskap og forståelse, og ved saksforhold og teser som det knytter seg sterke interesser eller følelser til”. Dette betyr at jeg som professor har rett til å undersøke Rv. 2-saken uten å avklare det med instituttleder (…).»

Klageren anfører at han ikke skrev noe om forskningsprosjekter i brevene sine, men at dette var noe journalisten fant på. Etter klagerens mening går det fram av reportasjen at journalisten ikke har forstått hva dette begrepet innebærer ”i universitetssammenheng”.

Klageren understreker at han har rett til å definere egne individuelle forskningsprosjekter, utenom universitetets offisielle prosjekter.

Videre skriver klageren følgende om bruken av universitetets brevpapir, etter igjen å ha understreket at praksisen omkring slik bruk er uklar: ”I ettertid har både jeg og instituttleder beklaget bruk av brevark i dette tilfelle. Fra min side, er det fordi (…) man kanskje kunne ha unngått at (…) Samferdselsdepartementet misforsto hvem henvendelsen kom fra, ikke fordi jeg hadde misbrukt brevark. (…) [V]erken instituttledelse eller Glåmdalen har henvist til noe UiO-regel som jeg skulle ha brutt. ”

Klageren anser derfor at avisen går for langt når den skriver ”Departementene avslørte at professoren seilte under falskt flagg”. Dette begrunner han med at denne påstanden bygger på kommentarer fra noen få personer, ikke på fakta. Klageren mener talspersonen fra et av departementene blander kortene når han trekker inn Dales kone, og tilføyer: ”[H]vem jeg er gift med gir ingen grunn til å miste min rett til forskning eller deltagelse i samfunnsdebatt.”

Klageren reagerer videre på at hans kommentarer er kortet ned av journalisten, og anfører om dette: ”Han skrev ingenting av min kommentar til hans påstand om mitt ’inntrykk av et eget forskningsprosjekt’, som er en viktig del av hans angrep på meg i artikkelen.” Også når det gjelder replikken han etter første reportasje ba om å få publisert, reagerer klageren på at denne ble kortet ned.

Dessuten mener klageren avisens bildebruk bryter med punkt 4.10 i Vær Varsom-plakaten, ettersom bildene er tatt i helt andre sammenhenger.

Om lederartikkelen heter det i klagen:

”[H]er gir Nordberg [redaktøren; sekr. anm.] en mer fullstendig beskrivelse: ’der han utga seg for å bedrive forskning på de miljømessige konsekvensene av å velge nordlig trasé (…)’. Dette er overhodet ikke sant! Det finnes ikke bevis i mine brev for det han skriver.”

Klageren påpeker også nok en gang at avisen ikke har grunnlag for å skrive at han har bedrevet feil brevarkpraksis, og at dette på tidspunktet for lederartikkelen, burde vært klart for avisen. Klageren mener mer generelt at lederartikkelen var unyansert, og deretter skriver han: ”Hvis jeg bruker min erfaring fra Rv. 2-saken, har jeg først og fremst en faglig interesse – jeg er ikke personlig berørt av den nye veien.”

Klageren gir så en utredning av noen fakta i riksveisaken:

«Jeg tror de fleste er enige i at vegvesenets konklusjoner virker kontroversielle, og som en professor som forsker og underviser i miljøfaget, undersøker jeg hvordan de har kommet til en slik konklusjon (…). Ut ifra min egen undersøkelse, har jeg blant annet kommet fram til at vegvesenets konklusjon er basert på noen alvorlige feil (…). I ettertid har noen av feilene vist seg i form av alvorlige faktafeil som ikke kan bortforklares. Så er det spørsmål om jeg på grunn av min egen forskning må unngå å delta i den lokale debatten. (…) Jeg ser ikke noen prinsipiell konflikt mellom min forskningsinnsats som søker å finne den faglige begrunnelsen for (…) bestemmelser som er gjort i saken, og min personlige deltagelse.»

«Hvis noen vil kritisere min faglige eller personlige deltagelse i Rv. 2-saken, må de komme med begrunnet kritikk som det går an å forsvare seg mot. Det finnes ikke noe slikt bevis i det som [er] (…) skrevet i Glåmdalen. (…) Jeg aksepterer ikke deres generelle påstand om at forskere ikke kan uttrykke sin personlige mening uten å miste sin nødvendige ’nøytralitet’ som forskere.”

Klageren oppsummerer med å spørre om ikke hovedinnholdet i artiklene bryter med Vær Varsom-punktene 4.1, 4.2 og 4.4.

TILSVARSRUNDEN:

Glåmdalen skriver følgende om bakgrunnen for veisaken:

”I ca to tiår er det blitt arbeidet for å få til en utbygging av ny riksvei 2 (…). Den nye veien berører fire kommuner, inkludert Sør-Odal. I en lokal folkeavstemning i 2002 ble det flertall for å legge veien på sørsiden av Glomma (…). Kommunestyret gikk også inn for sør, men etter innsigelse fra Statens Vegvesen besluttet Miljøverndepartementet (…) 6. oktober 2003 å legge veien på nordsiden. Dette vedtaket ble 08.08.05 stadfestet av miljøvernminister Knut Arild Hareide.»

«Likevel kom saken opp til enda en vurdering i den nåværende Stoltenberg-regjeringen, der den har vært til behandling i to departementer. Statsministeren involverte seg personlig i den definitive avvisningen av omkamp om trasévalget i desember 2006, men først etter at påstander om feil i saksbehandlingen og faktagrunnlaget er blitt grundig vurdert og avvist av regjeringsadvokaten.»

Avisen skriver i tilsvaret at Amy Dale har frontet protestene mot nord-alternativet ”først gjennom trafikksikkerhetsutvalget og FAU (…), deretter Korsmosida vel/riksvei 2-utvalget, Komiteen for god rv-2-løsning og nå Folkeaksjonen for en bedre riksvei 2-løsning. Amy Dale har i mange år vært den mest profilerte nordmotstanderen i Sør-Odal”.

Videre opplyser avisen at Barrie Dale bor én kilometer fra den planlagte nye veitraseen, at han har vært fotballtrener på et idrettsanlegg som vil bli berørt og at den nye traseen vil komme mellom Dales hjem og skolen til barna hans. Videre beskriver avisen hvordan Barrie Dale personlig har engasjert seg i veisaken. Og Glåmdalen fortsetter:

”I et brev datert 24.10.03 til Sør-Odal kommune (…), undertegnet han med ’Barrie Dale, professor, Universitetet i Oslo’. I brevet (…) skriver han at han opptrer både som forsker/miljøfaglærer ved Universitetet i Oslo og innbygger i Sør-Odal. (…) ’Komiteen for god Rv-2 løsning’ sender et brev datert 11.02.04 til Sivilombudsmannen der det bes om (…) vurdering av riksvei 2-saken i sin helhet. I brevet står det også at komiteen har innhentet 2400 underskrifter mot nordtraseen. Brevet er undertegnet av fem personer, inkludert Barrie Dale.”

Avisen skriver videre om de ”grove feilene i Vegvesenets utredning” som Dale nevnte i brevene han sendte til departementene:

”Dette er et argument nordmotstanderne (…) har hevdet både skriftlig og muntlig en rekke ganger (…). Men verken tre regjeringer, to departementer, fire statsråder, én statsminister, regjeringsadvokaten, Sivilombudsmannen, Vegdirektoratet eller Statens vegvesen har gitt dem rett i disse påstandene. Derimot er påstandene skriftlig blitt tilbakevist. Barrie Dale innledet dermed sin påståtte forskning med å ta utgangspunkt i tilbakeviste påstander og framstille disse som fakta.”

Videre mener avisen at ”Dale ble gitt volum og plassering langt ut over det som var ’nødvendig’ da hans tilsvar ble trykket (…) på avisens debattsider”. Avisen forklarer at innlegget måtte redigeres ned for å passe inn i malen på 3000 tegn, og at Dale selv gjorde dette.

Glåmdalen opplyser at avisen også etter lederartikkelen mottok et innlegg fra Dale, men at dette ”inneholdt en rekke påstander og momenter om andre forhold, blant annet om ordføreren, vegvesenet m.m., og dette ble følgelig refusert med påpekning om at han måtte holde seg til innholdet i lederen. Noe nytt innlegg er per dags dato ikke mottatt”.

Avisen tilbakeviser at oppslaget deres var et personangrep, og skriver:

”Vårt poeng var å belyse Dales ulike roller (…). Fra Miljøverndepartementet ble det uttalt at Dales framgangsmåte vitnet om dårlig forskningsetikk, og Samferdselsdepartementet stilte seg undrende til at Dale konkluderte med grove feil i Vegvesenets utredning før han hadde gjennomført undersøkelsen han hevdet å innlede. (…) Ingen av de siterte kildene har hevdet at de er blitt feilsitert på noe punkt.»

«Oppslaget (nyhetsreportasjen; sekr. anm.) bygger på en rekke muntlige og skriftlige åpne kilder, og som taler for seg i artiklene (…). Ut fra dette og vår mer detaljerte klargjøring av Dales ulike roller (…), mener vi å ha full dekning for tittelen ’Professor under falskt flagg’.”

Om misforståelsen Dale hevder har oppstått mellom representanter for Universitetet og Glåmdalen, siterer avisen følgende fra en e-post signert instituttlederen: ”Universitetets policy for bruk av offisielt brevpapir er at embets- og tjenestemenn bare skal bruke universitetets brevark når de opptrer på vegne av universitetet. (…) Instituttledelsen beklager at universitetets offisielle brevpapir ble brukt i den omtalte henvendelsen.”

Avisen skriver at de ”mener dette godt dokumenterer at vi har dekning for nevnte tittel, og for førstesidetittelen ’Professor med bløff om rv 2’”. Samtidig vedgår avisen at de burde ”vært noe mer presise når det gjelder bruk av ordet forskningsprosjekt”. Men videre skriver Glåmdalen:

”Vi mener allikevel at dette ikke er noe brudd på Vær Varsom-plakaten, spesielt fordi Dale raskt ble gitt plass til et fyldig, skriftlig tilsvar der han blant annet oppklarte forskjellen. (…) Dale søker for øvrig støtte for sin frihet til å bedrive påstått forskning om riksvei 2 i NOU 2006-19, mens ’forskerbrevene’ hans (…) ble sendt i april 2005.”

Om lederartikkelen heter det dessuten: ”[V]i mener det er grunn til å mene og kritisere dette også på et objektivt grunnlag. Leder- og kommentarartikler er dessuten meningsytringer der det gis vide rammer i ytringsfrihetens navn.”

Avisen avviser for øvrig at bildene representerer noe brudd på Vær Varsom-plakaten.

Avslutningsvis understreker Glåmdalen at saken har stor offentlig interesse i deres distrikt.

Klageren opprettholder sin klage, og skriver at han mener avisens utredning om veisaken er en ”avsporing i det som er en klage over journalistisk etikk knyttet til to spesifikke artikler”. Han sier seg uenig i avisens framstilling, og understreker at hans og hans kones interesse i saken er faglig. Klageren skriver: ”Han [redaktøren; sekr. anm.] tilegner oss helt andre motiver enn det faglige, nemlig en personlig interesse.”

Ifølge klageren støtter dette hans syn på artiklene som et personlig angrep, og han hevder dette fra redaktørens side kan virke ”som misbruk av pressens makt”.

Klageren vektlegger at ”det finnes en annen oppfatning av rv.2 saken”, og viser til artikler i Nationen om veisaken, der det blir antydet at det her kan ha forekommet kommunal korrupsjon. Han mener Glåmdalens fremstilling av veisaken ”avspeiler Nordbergs [redaktørens; sekr.anm.] syn på saken” og hevder dekningen kan henge sammen med avisens nære forhold til ordføreren i kommunen.

Deretter peker klageren på faktafeil i avisens saksframstilling, blant annet at Miljøverndepartementet aldri har ”besluttet å legge veien på nordsiden”. Han skriver så at det beviselig er feil i trafikkprognosene for strekningen og at dette ”ville utløst krav på å utrede veien som fire- og ikke tofelts veg”. Slik klageren ser det, er hans kone blitt brukt som faglig ekspertise av ulike grupper. Han hevder at hun ”ville ha støttet et hvilket som helst trasévalg om det var basert på en skikkelig faglig vurdering”.

Klageren tilbakeviser også at han blir personlig berørt av veien, blant annet fordi han bor to, ikke en, kilometer unna den planlagte veien, og barna hans er ferdige på den av avisen nevnte skolen før veien bygges. Deretter skriver klageren at ”(…) rv. 2 er nevnt i min og andres undervisning som et eksempel på hvordan forvaltning av veisaker praktiseres”.

Dermed anser klageren at undersøkelser rundt veien er en relevant del av hans arbeid. Han hevder dette også var årsaken til at han ”stilte opp på de første informasjonsmøtene vegvesenet holdt på Skarnes”, og at han ble ”sjokkert over det faglige arbeidet som vegvesenet har lagt til grunn i denne saken”. Videre heter det:

”Min faglige innsats i rv.2-saken, som en del av min jobb, har bestått av følgende elementer: deltagelse på vegvesenets informasjonsmøter (…), orientering om det faglige (feilene) som jeg har gitt som innspill til den offentlige debatten og saksbehandlingen (…), og min egen undersøkelse hvor jeg har søkt informasjon fra departementene m.m. Samtidig har jeg beholdt min rett til å ha, og gi uttrykk for, min egen mening uten å blande det inn i mitt faglige arbeid (…). (…) Nordberg har misforstått min faglige innsats
gjennom hele sakens gang, og ved selv å definere det som skal ha vært ’forskningen’, snur han det hele opp-ned. Jeg har hatt et faglig engasjement fra første stund.”

Klageren mener det går tydelig fram av de ulike henvendelsene hans når han har opptrådt som forsker, og når han har opptrådt som privatperson. Klageren mener han har bevist at det er ”grove feil i vegvesenets utredning”, og undersøkelsene han skrev til departementene om var ment å avdekke ”hvordan slike feil kunne ha oppstått”. Han skriver:

”At noen saksbehandlere i departementene mente at det å konkludere før undersøkelsen viste dårlig forskningsetikk, viser at de ikke har lest forsiktig nok det jeg skrev.”

Klageren tilbakeviser også at instansene avisen nevner har undersøkt feilene det er snakk om. Om tilsvaret som ikke ble trykt etter lederartikkelen, skriver han:

”Hadde jeg trodd at de sterke beskyldningene mot meg kun gjaldt hvilket brevark jeg brukte, hadde det vært lettere for meg å begrense min respons til et enkelt tilsvar. Men jeg syntes det var viktig bl. a. å sette de to artiklene om meg i et bredere perspektiv, med referanse til tidligere personlige angrep på vår familie fra Ordføreren gjennom Glåmdalen (…). Selv om jeg har sendt inn flere forsøk har de alle blitt nektet av Nordberg. (…) For meg virker det feigt når sjefredaktøren får komme med sin mening som inneholder så sterke og ubegrunnete beskyldninger om meg, men jeg får ikke lov å si min mening om det han skrev.”

Klageren legger ved en e-post der instituttlederen vedgår at Glåmdalen har mistolket kontorsjefens svar i forbindelse med universitetets praksis rundt offisielle brev. Han ”setter spørsmålstegn ved Glåmdalens overfokusering på brevark i de to artiklene”. Og videre skriver han:

”Det jeg vil at PFU tar stilling til, er om min bruk av brevark, i god tro og etter vanlig praksis, gir nok grunn til beskyldningene om at jeg har ’bløffet’, ’misbrukt min stilling’ osv. (…) [J]eg fikk ikke plass nok i mitt tilsvar til å forklare alle feilene. (…) [D]et tar mye mer plass å forklare sannheten etter at noen har kommet med lettvinte, feilaktige påstander – og man får aldri så mye plass.”

Om NOU-referansen skriver klageren at den bygger på ”en tradisjon som strekker seg over tusen år tilbake i tid”.

Oppsummerende skriver klageren:

”Glåmdalen har oppkonstruert en sak som, ifølge store overskrifter i to artikler, høres ut som om jeg har bløffet om forskningsprosjekt som jeg har ’bedrevet’, misbrukt min professortittel og Universitetets brevark, og blandet mine roller (…). Bak overskriftene finner man at det hele er basert på to brev som jeg skrev til to departementer for to år siden, og reaksjoner fra en saksbehandler i Miljøverndepartementet som selv blandet mine roller i saken, og to fra en seksjon i Samferdselsdepartementet, som mistolket min bruk av universitetets brevark.»

«Det er kun Glåmdalen som har brukt ordet ’bløff’ om min forskning (…). [A]rtikkel[en] gir inntrykk av at jeg ikke hadde tillatelse fra Universitetet til å forske på Rv. 2-saken. (…)

Senere har Nordberg vridd det til at jeg ’ikke hadde lov til å bruke Universitetets brevark’, og at det var ’bløffen’. Han begrunnet dette i uttalelsen fra Instituttleder (…). Instituttleder støtter ikke Nordbergs påstand om at ’feil bruk av brevark’ er ’bløff’ (…). (…) Glåmdalen har ikke dekning for sin beskrivelse av ’avsløring av bløffen’ fra departementene.”

Glåmdalen viser til sitt første svar angående klagerens mulighet til tilsvar på lederartikkelen. Avisen mener klageren kommer med en ukorrekt fremstilling av kontakten dem i mellom, og ber om å få ettersende e-postkorrespondansen mellom Dale og avisen ”dersom PFU vil tillegge hans [klagerens; sekr. anm.] nye påstander vekt i sin klagebehandling.

Om svaret fra instituttet skriver avisen:

”Grunnen til at vi først på et langt senere tidspunkt enn våre innklagede artikler innhentet skriftlig dokumentasjon fra instituttleder Sælthun om bruken av Universitetets brevark, er ene og alene Dale selv. Vi innhentet to ganger telefonisk svar fra instituttledelsen, men siden Dale påberopte seg begge ganger at vi feilsiterte/hadde misforstått, var det ingen annen måte å gjøre dette på enn å be om svar skriftlig. Det skriftlige svaret bekreftet vår versjon.”

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder et førstesideoppslag, en reportasje og en lederartikkel i Glåmdalen, om en professor ved Universitet i Oslo som ifølge avisen skal ha misbrukt sin tittel og universitetets brevpapir i en henvendelse til to departementer om en veisak. Avisen hevder professorens egentlige motiver for å engasjere seg i denne saken, er personlige. Klageren er professoren, som mener avisen ikke har dekning for overskriftene i nyhetsartikkelen. Han mener videre at faktagrunnlaget i artiklene er for svakt, at fakta og kommentarer ikke skilles tilstrekkelig, og at bildebruken bryter med god presseskikk. Klageren mener også at han ikke har fått tilstrekkelig anledning til tilsvar.

Glåmdalen mener å ha tatt opp en sak av stor offentlig interesse i dens dekningsområde. Avisen mener å ha dekning for overskriftene og for påstanden om rolleblanding. Det understrekes at klageren fikk anledning til samtidig imøtegåelse, og avisen mener også å ha gitt ham mer enn tilstrekkelig anledning til tilsvar. Ellers kan ikke avisen se at bildene, selv om de her er hentet fra andre sammenhenger, bryter med god presseskikk.

Pressens Faglige Utvalg mener avisen var i sin fulle rett til å sette søkelys på klagerens mulige rolleblanding, også sett på bakgrunn av at talspersoner i departementene også reagerte på brevhenvendelsen fra klageren.

Utvalget konstaterer at klageren og avisen har ulik oppfatning av hvordan en professor bør skille mellom faglig og privat engasjement. Selv om utvalget aksepterer at klageren i ettertid har godtgjort at han hadde skjellig faglig grunn til å forfølge veisaken, kan ikke utvalget se at avisen har gjort noe klanderverdig da den brakte utspill fra departementene og satte disse i sammenheng med klagerens tidligere veiengasjement. Her legger utvalget vekt på at klageren fikk anledning til å svare på påstandene i artikkelen, både gjennom samtidige kommentarer og et leserbrev i ettertid.

Utvalget understreker ellers redaksjoners rett til å redigere innsendte innlegg, og anser ikke at avisen i det påklagede tilfellet har gått for langt i sine krav knyttet til ytterligere tilsvar fra klageren.

Videre konstaterer utvalget at det også står ord mot ord når det gjelder instituttets utspill om brevpapiret, men ut fra e-postkorrespondansen mellom redaksjonen og universitetet, aksepterer utvalget at avisen handlet i god tro da den beskrev instituttets syn på saken.

Når det gjelder bildebruken, mener utvalget det tydelig framgår at det dreier seg om arkivfotos. Utvalget finner dessuten bildene relativt nøytrale, og derfor presseetisk akseptable.

Derimot anser utvalget at avisen går for langt i sin tittelbruk, både på førstesiden og på innsidene. Påstandene er svært konstaterende, og utvalget mener de klart bryter med Vær Varsom-plakatens punkt 4.4, der det blant annet heter: «Sørg for at overskrifter, henvisninger, ingresser og inn- og utannonseringer ikke går lengre enn det er dekning for i stoffet.»

På dette punkt har Glåmdalen brutt god presseskikk.

Oslo, 19. juni 2007

Hilde Haugsgjerd,
Sigrun Slapgard, Marit Rein
Ingeborg Moræus Hanssen, Trygve Wyller, Henrik Syse