Gunvor Wisløff Granaas mot Altaposten
Altaposten brakte mandag 22. mars 1999 en nyhetsreportasje med forsidetittelen «Robbet på sykeleiet», sammen med et bilde av huset tyvene tok seg inn i. Følgende står å lese på forsiden:
«Mens det eldre ekteparet ligger syk på institusjon, har frekke tyver robbet hjemmet deres i Øvre Alta. Huset er tømt for verdigjenstander. – Utrolig frekt, sier naboen som hadde oppsynet med huset. Politiet etterlyser nå vitner».
Tyveriet er viet en halvside inne i avisen, og har samme tittel som på førstesiden, men følgende ingress:
«Mens begge de to eldre som bor på gården ligger syke på institusjon, har frekke tyver robbet hjemmet deres. I poser og bager ble verdigjenstandene sirlig pakket ned og hentet dagen etter».
I brødteksten går det fram at gården står tom fordi mannen på gården i lengre tid har ligget på Helsesenteret, og kona har brukket et bein og blir pleiet på Vertshuset. Naboen kan fortelle at han først trodde at tingene var pakket av ekteparets barn da han var innom huset, men at det trolig var tyvene som hadde pakket sakene, for senere å komme tilbake etter dem.
Politiet uttaler at de har «en del spor å jobbe ut fra», men ønsker flere opplysninger fra publikum.
Nyhetsartikkelen er illustrert med et nærbilde av huset, og har følgende bildetekst: «Mens ekteparet som driver gården i Øvre Alta ligger syke, har frekke innbruddstyver robbet hjemmet deres».
KLAGEN:
Klageren, huseiernes datter, reagerer på at «oppslaget ikke står i forhold til det som har skjedd». Klageren anfører at det torsdag 18. mars «ble oppdaget organisert forsøk på innbrudd i nevnte bolig», og hevder at artikkelen er usann på flere punkter, «samt at en gir opplysninger om boligens faciliteter til fritt leide for videre innbrudd».
Naboen skal også «innstendig» ha bedt journalisten om ikke å ta bilde av huset, for å unngå gjenkjenning, og påpeker at journalisten «ulovlig [har] tatt seg inn på eiendommen for å ta bilde av huset uten å innhente tillatelse fra familien». Klageren anfører at opplysningene om at ekteparet er innlagt på institusjon «uten tvil oppfattes som fritt leide for de som ønsker å ulovlig tilegne seg verdier fra eiendommen».
Klageren hevder videre at det ikke er sant at «huset er tømt for verdigjenstander». «Det var riktignok pakket en del gjenstander i flere bager og poser i husets yttergang. Ved ankomst til huset tidlig dagen etter, var ikke dette blitt fjernet slik det framkommer i avisa. Derimot har politiet tatt i forvaring dette, for å sikre seg verdifulle fingeravtrykk».
Det framgår også at «familiens advokat vil se på de juridiske sidene ved dette».
Sekretariatet ba om en avklaring på hvorvidt saken ville bli prøvd rettslig.
Sekretariatet mottok tilsvar fra Altaposten , som samtykker i at saken blir tatt til behandling i PFU.
TILSVARSRUNDEN:
Altaposten anfører at opplysningene i artikkelen er basert på politiet og naboen. «Det er derfor svært urimelig å karakterisere faktaopplysningene i artikkelen som direkte løgnaktige. I den grad det har oppstått misforståelser, hadde familien, nabo eller politi anledning til å korrigere dette dagen etter. Dette var imidlertid uinteressant for Gunvor Wisløff Granaas som i samtale med undertegnede kun var indignert over bildebruken «.
Avisen avviser at politiet var uvillig til formidle sakens fakta, og viser til at politiet ønsket å komme i kontakt med eventuelle vitner. «Vi formoder at Karlsen (lennsmannsbetjenten, sekr. anm.) umiddelbart ville reagert på feilaktig sitat om så var tilfelle».
Vedrørende bildebruken, viser avisen til at det ikke var «noe stort poeng å gi en konkret stedsangivelse». (..) «Derfor unnlot vi å ta et avstandsbilde av hele tunet, og derfor brukte vi den generelle stedsangivelsen Øvre Alta, i stedet for konkrete Lampemyra. Altaposten lot også være å identifisere det eldre ekteparet».
Avisen mener det var riktig å opplyse at ekteparet lå på institusjon, «for å understreke råheten i innbruddet» . Altaposten legger til at det er en selvfølge for avisen å belyse denne typen lovbrudd i lokalsamfunnet, «ikke minst av allmennpreventive hensyn og hensynet til informasjonsansvaret. I motsetning til Granaas tror vi at hemmelighold av kriminalitet bidrar til å «legge veien åpen for forbrytere»».
Klageren opplyser at familien ikke kommer til å rettsforfølge saken. Klageren viser til telefonkontakten med redaktøren, og hevder at det i samtalen ble påpekt «at hele artikkelen var full av faktiske feil». «Det var stjålet svært lite av verdi fra hus, bårstue og garasje, men gjort klart for en større avhenting av store verdier».
Klageren påpeker at politiet, etter henvendelse fra klageren, virket «svært overrasket over at det ikke var familien som hadde bedt avisen om et «kjempeoppslag» om innbruddet. Politiet hadde nemlig fått forståelsen av at vi ønsket dette slått stort opp».
Videre anfører klageren at foreldrene har reagert meget tungt på oppslaget, «de har fått sin livssituasjon og sitt kjære hjem brettet ut over hele to sider i en lokalavis, på et lite sted hvor alle kjenner noen som kjenner noen?». Det påpekes at oppslaget har skapt en oppmerksomhet de ville vært for uten, «hvor det ofte bringes på bane dette om at huset fortsatt står tomt. Det er dette punktet, billedbruken samt opplysninger om familiens opphold på institusjoner som er særdeles graverende».
Altaposten har ikke mer å tilføye .
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder en nyhetsreportasje i Altaposten som omtaler et innbrudd i et for tiden tomt hus i Øvre Alta. Klageren, datteren til huseierne, reagerer på vegne av familien på faktiske feil og på bildebruken, og på at journalisten skal ha tatt seg ulovlig inn på eiendommen for å ta bilde av huset. Klageren mener at bildebruken og opplysningene om at huset er tomt, innbyr til fritt leide for de som ønsker ulovlig å tilegne seg verdier fra eiendommen. Klageren reagerer også på opplysninger om huseiernes opphold på institusjon.
Altaposten anfører at opplysningene i artikkelen er basert på uttalelser fra politi og nabo, og påpeker at korrigeringer av eventuelle misforståelser var uinteressant for klager. Ved-rørende bildebruken, viser avisen til at det ikke ble tatt avstandsbilde av hele tunet, og at stedsangivelsen, Øvre Alta, er generell og ikke konkret. Avisen legger til at den lot være å identifisere det eldre ekteparet som eier huset.
Pressens Faglige Utvalg mener Altaposten var i sin fulle rett til å sette søkelyset på innbruddet, men viser på generelt grunnlag til Vær Varsom-plakatens punkt 3.2, der det blant annet heter: «Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysningene som gis er korrekte».
Utvalget konstaterer at opplysningene i artikkelen i hovedsak er basert på intervju med politiet og den aktuelle naboen, og bemerker at klageren har fått tilbud om å korrigere faktafeil, uten at tilbudet ble tatt til følge. Når det gjelder bildene av huset, mener utvalget at avisen med fordel kunne ha utelatt det identifiserbare forsidebildet av det for tiden ubebodde huset. Utvalget konstaterer imidlertid at huseierne ikke er identifisert med navn eller bilde, og at den oppgitte stedsangivelsen er generell.
Altaposten har ikke brutt god presseskikk.
Oslo, 23. november 1999
Sven Egil Omdal,
Odd Isungset, Catharina Jacobsen, Thor Woje,
Harald Berntsen, Jan Vincents Johannessen