Ragnar Aamodt mot Aftenposten
Aftenposten brakte mandag 4. mai 1998 en nyhetsartikkel med tittelen «Fallitt på forlagsdrift». Ingressen lyder:
«To bobestyrere anbefaler at forlagsmannen Ragnar Aamodt etterforskes for mulige
straffbare forhold etter to konkurser.»
Av brødteksten fremgår det at Aamodt er ilagt konkurskarantene, men at kjennelsen er påkjært. Det fremgår også hvilke selskaper Aamodt har vært involvert i, og det siteres såvel fra boinnberetningene som fra tidligere avisartikler. I tillegg har avisen intervjuet Aamodt selv, som imøtegår flere av påstandene fra innberetningene, samt konstituert direktør for Notodden Utviklingsselskap, et selskap som i sin tid ga støtte til et av de selskapene Aamodt var involvert i.
Artikkelen er illustrert med et tre-spalters høydebilde av Ragnar Aamodt, ledsaget av følgende bildetekst:
«KONKURSKARANTENE: – Jeg har ikke tillit til behandlingen Oslo skifterett har
gitt meg, og anker konkurskarantenen, sier forlagsmannen Ragnar Aamodt.»
Til artikkelen hører også en «faktaramme», med en kort beskrivelse av hvilke selskaper Ragnar Aamodt var involvert i.
KLAGEN:
Klager er Ragnar Aamodt. Han anfører primært at journalisten som skrev artikkelen er inhabil. Bakgrunnen er at journalisten tidligere var redaktør i bladet «Kampanje». Klageren var, som sjef for et av de konkursrammede selskapene, på dette tidspunkt i forhandlinger om utgivelse av en bok i form av en samling på 50 artikler i «Kampanje», utgitt under vignetten «Profiler». Forfatteren av artiklene var ansatt i samme mediekonsern som den daværende redaktøren i «Kampanje». Meningen var at «Kampanje» skulle bestille et større
antall eksemplarer av boken, for å bruke den som gave i ulike sammenhenger. Klageren mener forutsetninger for utgivelsen ble brutt, og at forfatteren av «Profiler»-artiklene senere har ført en «kampanje» mot ham. Ifølge klageren innrømmet Aftenpostens journalist at det var samme artikkel-forfatter som hadde informert ham om saken.
Klageren mener Aftenpostens journalist «ikke driver bare journalistisk virksomhet i saken», og at han er inhabil på grunn av sitt tidligere partsforhold.
Klageren mener dessuten at journalisten ikke har presentert en objektiv fremstilling av saken, men sett bort fra klagerens versjon og gitt reportasjen feil vinkling og form «mot bedre vitende».
Klageren anfører at han ble lovet å få oversendt artikkelen til gjennomlesning før den sto på trykk, men at dette ikke ble gjort.
Vedlagt klagen følger kopi av et notat til Aftenpostens journalist, samt kopi av et brev til samme journalist og kopi av brev til Aftenpostens ansvarlige redaktør.
Sekretariatet henvendte seg til klageren per telefon og ba ham, hvis mulig, beskrive på hvilken måte den påståtte inhabiliteten fra journalistens side skulle ha påvirket selve innholdet i artikkelen. Sagt på en annen måte: Hva ville, etter klagerens mening, vært annerledes, dersom en annen journalist hadde behandlet saken.
Klageren har i et presiserende brev stilt en rekke spørsmål ved innhold og utforming av den påklagede artikkelen, samt trukket frem en rekke forhold som han mener ville vært annerledes fremstilt. Klageren understreker imidlertid at han primært ønsker saken behandlet som en habilitetssak.
TILSVARSRUNDEN:
Aftenposten anfører at avisens journalist sluttet som redaktør i «Kampanje» for «snart tre år siden», og at det dermed ikke lenger kan foreligge noe habilitetsproblem. På grunn av medarbeiderens fortid, var imidlertid såvel medarbeideren som hans overordnede «påpasselige med at saken skulle fremstilles så nøkternt og fyldestgjørende som mulig».
Avisen understreker at det bokprosjektet klageren omtaler, «aldri kom så langt at det ble realitetsbehandlet».
Det anføres i tilsvaret at klageren fikk komme «godt til orde» i artikkelen, og at informasjonen for øvrig i hovedsak er hentet fra offentlig tilgjengelige dokumenter.
Avisen bestrider klagerens versjon når det gjelder spørsmålet om gjennomlesning. Ifølge avisen ble klageren tilbudt slik gjennomlesning, men takket nei. Det anføres ellers i tilsvaret at Aftenposten har som praksis ikke å la intervjuobjekter og kilder lese «hele saken», men kun «egne sitater».
Klageren fastholder at det ble inngått avtale om gjennomlesning og at journalisten også noterte klagerens telefaksnummer med sikte på oversendelse av artikkelen. Klageren understreker ellers at det er habilitetsspørsmålet han oppfatter som «det presseetisk mest interessante».
Avisen fastholder i sin siste kommentar at klageren fikk tilbud om gjennomlesning, men at han ikke anså dette for nødvendig.
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder Aftenpostens omtale av forhold knyttet til konkursbehandlingen i flere medie- og forlagsselskaper. Klageren, som var styreformann og daglig leder i de omtalte selskapene, mener journalisten som skrev artikkelen er inhabil fordi vedkommende, som tidligere redaktør i et fagblad, var involvert på motpartens side i en kontrovers ett av selskapene hadde med en forfatter. Klageren anfører at journalisten har latt seg bruke av den nevnte motparten og at vedkommende har vært journalistens viktigste kilde. Klageren mener dessuten at artikkelen er galt vinklet og er gitt for store dimensjoner. For øvrig, hevder klageren at avisen brøt en avtale om gjennomlesning av journalistens manuskript.
Aftenposten anfører at journalisten som skrev saken sluttet som redaktør i det nevnte fagbladet for tre år siden, og at det således ikke kan foreligge noe habilitetsproblem. Avisen understreker dessuten at journalisten, på grunn av sin fortid, var svært bevisst i forhold til å la klageren komme til orde i den påklagede artikkelen. Når det gjelder kildebruken for øvrig anfører avisen at artikkelen i hovedsak bygger på offentlig tilgjengelige dokumenter, samt samtaler med bobestyrerne i de respektive konkursboene. Aftenposten bekrefter at det ble satt frem tilbud om at klageren kunne få lese gjennom det han ble sitert på, men anfører at klageren avslo dette tilbudet.
Pressens Faglige Utvalg kan ikke ta stilling til hva som ble avtalt vedrørende gjennom-lesning av journalistens manuskript, idet påstand står mot påstand. Utvalget konstaterer imidlertid at klageren ikke har hevdet at artikkelen innehold konkrete faktafeil, og at det derfor er uklart på hvilken måte en gjennomlesning skulle ha endret artikkelens innhold og karakter.
Når det gjelder spørsmålet om habilitet, vil utvalget på generelt grunnlag vise til behovet for å verne om den redaksjonelle integritet og troverdighet. Dersom journalister dekker saker hvor de kan mistenkes for å ha en klar egen- eller partsinteresse, vil det åpenbart kunne svekke journalistens og journalistikkens troverdighet.
I det påklagede tilfellet konstaterer utvalget at avisen selv vedgår at journalistens fortid gjorde det nødvendig å være ekstra aktpågiven. Sett i lys av dette mener utvalget at avisen med fordel kunne latt en annen journalist dekke saken. Når utvalget likevel finner at avisens fremgangsmåte ligger innenfor det presseetisk akseptable, skyldes det at journalisten, etter utvalgets mening, i sin tid som fagbladredaktør ikke var så sterkt involvert i klagerens forretningsvirksomhet at dette uten videre kunne avskjære ham fra å dekke saken.
Etter en samlet vurdering finner utvalget at Aftenposten ikke har brutt god presseskikk.
Oslo, 9. september 1998
Sven Egil Omdal,
Ingrid Andersgaard, Catharina Jacobsen, Thor Woje,
Helen Bjørnøy, Brit Fougner, Jan Vincents Johannessen