Mental Helse m.fl. mot Aftenposten

Aftenposten hadde torsdag 1. mars 2012 et oppslag på førstesiden med tittelen
«-Hvorfor går utilregnelig syke fritt rundt når de kan skade andre?». Av teksten går det frem at en jordmor er blitt overfalt av en gjerningsmann som sier han er psykisk syk.

Inne i avisen har artikkelen tittelen «Kvestet av psykisk syk pasient». Ingressen:
?
«-Jeg spør hvorfor psykisk syke går fritt rundt når de kan være til skade for andre, sier Sara Kahsay.»

En kvinne forteller at hun ble overfalt på vei hjem fra jobb:

«Hun ble overfalt bakfra, gjerningsmannen sparket og trampet på hodet hennes. Skallen ble så knust at hun må få proteselokk på høyre side av hodet.»

Av brødteksten går det frem at avisen tidligere har skrevet om psykisk syke pasienter og hvordan disse blir skrevet ut fra sykehus etter kort tid.

Om gjerningsmannen står det:

«Han har forklart retten at han var syk i tiden forut for hendelsen, at han er paranoid schizofren og gjorde det fordi han hørte stemmer i hodet. Han skal ha oppsøkt lege og gått til psykolog…På grunn av sakens alvor og gjentakelsesfare holdes han fortsatt i varetekt, hvor han blir behandlet og medisinert.»

Videre står det at det nå er foreslått nye regler som vil gjøre det vanskeligere å bruke tvang mot psykisk syke. Kvinnen uttaler:

«Helsepersonell må ta ansvar for diagnosene de gir folk…»

Artikkelen omtaler videre trikkedrapssaken for noen år siden og hva som skjedde med gjerningsmannen:

«Trikkedrapsmannen har siden 2009 gått fritt rundt i Oslo, så lenge han følger det medisinske opplegget.»

Kvinnens bistandsadvokat sier:

«Det verst tenkelige er at gjerningsmannen blir dømt til tvungent psykisk helsevern på grunn av utilregnelighet, og sluppet fri etter relativt kort tid. Basert på erfaringer med flere lignende saker, er det store spørsmålet for offeret og pårørende: Hva skjer om et par år? Vil jeg møte ham igjen på gaten?»

Gjerningsmannens advokat Brynjar Meling er kritisk til psykiatrien:

«Jeg har stått med personer, som ikke bare har vært tikkende bomber, men tilfeller hvor sikringen har vært tatt ut, og som er blitt dømt til tvungent psykisk helsevern. Jeg har sett fortvilelsen deres når de har kommet til seg selv og sett hva de har gjort. Hvis psykiatrien hadde grepet inn på et tidligere stadium, hadde de kanskje blitt spart for å bli drapsmenn, og samfunnet hadde blitt spart for deres handlinger…»

I en underartikkel med tittelen «Advarer mot forslag om mindre tvangsbruk» kommenterer kontrollkommisjonen forslaget om nye regler. Flere utfordringer blir påpekt, blant annet faren for mer byråkrati og mindre mulighet til å hjelpe pasienter.

Dagen etter, fredag 2. mars 2012, har avisen en ny artikkel med tittelen «For syk til å dømmes, frisk nok til å bo hjemme».

I stikktittelen heter det:

«Han overfalt og banket en mann som luftet hunden, jaget naboer med øks, kniv og balltre og truet en politimann og hans barn på livet.»

Av brødteksten går det frem at mannen i løpet av et par år overfalt flere personer og at han så ble dømt til tvungent psykisk helsevern fordi han ble funnet ikke å være strafferettslig tilregnelig.

Fire måneder senere ble han imidlertid sluppet ut av sykehuset:

«Begrunnelsen for å slippe den psykotiske overfallsmannen ut etter fire måneder er at han ’samarbeider’, ’tar antipsykotiske medisiner’, ’forholder seg greit til personalet’, og har vært rusfri. I tillegg har han oppført seg pent på permisjoner.»

Advokaten til mannen uttaler:

«For dem som ikke kjenner saken og vedkommende så kan dette virke underlig. Men dette forutsetter en tett oppfølging selv om han bor hjemme. Det var heller ikke det mest alvorlige forholdet…»

To dager senere, søndag 4. mars publiseres en artikkel på Aftenpostens nettsider med tittelen «Langt flere dømt til tvang i våre naboland».

Ifølge ingressen møter forslaget om de nye reglene motstand blant regjeringspartier. Artikkelen er en oppfølging av artiklene i papiravisen, og kommenterer situasjonen i Sverige og Danmark:

«Statistikk fra domstolene i Norge, Sverige og Danmark viser at ulike regler gjør at psykisk syke langt oftere blir dømt til behandling i våre naboland.»

Mens Danmark og Sverige dømmer henholdsvis 3000 og 4000 mennesker med psykisk lidelse til behandling i året, er tallet i Norge bare om lag 100. Imidlertid viser helsestatistikken at bruken av tvang i det etablerte helseapparatet er mye større i Norge.

Det er på grunn av dette at forslaget om strengere regler for bruk av tvang i helsevesenet er sendt ut på høring.

Flere politikere og interesseorganisasjoner er skeptiske til forslaget. En representant for brukerorgansiasjonen for psykisk helse, Hvite Ørn, mener at bedre behandling og tilnærming er den beste måten å beskytte oss mot voldelige psykisk syke.

Han sier også:

«Vold er vold, uansett diagnose. Jeg mener flere med en psykisk diagnose burde bli dømt.»

KLAGEN:

Klagerne er flere organisasjoner som representerer psykisk syke og pårørende til psykisk syke i Norge.

Det er seks hovedgrunner for klagen.

For det første mener klagerne at det i artiklene er mange grove faktafeil som blander sammen tvangsbehandling i spesialisthelsetjenesten med det å bli dømt til slik behandling.

Videre mener klagerne at artiklene har gjort en kobling mellom psykiske diagnoser og farlighet, noe det ifølge klagerne ikke er belegg for.

Dernest påpeker klagerne at faktafeilene ikke er blitt rettet opp, til tross for at avisen ble gjort oppmerksom på feilene.

Klagerne mener også at den ene organisasjonen som uttaler seg i den ene artikkelen er feilsitert og heller ikke fikk sitatsjekk.

I tillegg reagerer klagerne på vinklingen, og mener den stigmatiserer en stor gruppe mennesker og peker ut mange uskyldige som potensielle voldsforbrytere. Klagerne peker også på at disse ikke er representert eller har fått mulighet til tilsvar.

Klagerne utdyper deretter klagegrunnlaget med henvisning til de påklagede artiklene. I den første artikkelen viser de til at hensikten med artikkelen er å forklare de nye reglene om tvangsbruk som er foreslått: «Artikkelforfatterne har dermed blandet sammen grove faktafeil om pasienter i spesialisthelsetjenesten som behandles med tvang, med Kahsays sak, der gjerningsmannen muligens blir dømt til tvungent psykisk helsevern.»

Ifølge klagerne er verken dagens regler om tvang eller utvalgets forslag korrekt gjengitt. I tillegg skriver klagerne: «Det går ikke frem av artikkelen at forslaget bare gjelder pasienter som det er aktuelt å legge inn på behandlingskriteriet og ikke pasienter som kan være til fare for andre.»

Klagerne mener inntrykket av artikkelen er at: «…alle med en psykisk lidelse eller diagnose er potensielle voldsforbrytere.»

Videre skriver klagerne at dette kunne blitt rettet opp, men at avisen unnlot å ta hensyn til henvendelsen som påpekte det som var feil eller unøyaktig. I tillegg ble det sendt debattinnlegg som ikke ble tatt inn i avisen.

Klagerne understreker at det ikke foreligger noen forslag som tilsier at det skal bli vanskeligere å bruke tvang overfor mennesker som vurderes å være til fare for andre. Det er ifølge klagerne heller ikke grunnlag for å sette en sammenheng mellom mennesker med en alvorlig psykiatrisk diagnose og farlighet.

Deretter har klagerne flere eksempler fra artiklene der «psykisk syke» omtales som en gruppe, og hvor dette knyttes til farlighet.

Klagerne påpeker også feil i henvisningen til endringsforslagene som er på høring, og presiserer at to av forslagene som blir gjengitt, ikke er fremmet.

Feilene som klagerne viser til gjentas også i den neste artikkelen, til tross for at avisen da var blitt gjort klar over klagernes innvendinger.

Når det gjelder den siste påklagede artikkelen, skriver klagerne: «Hele artikkelen…skaper en drøy antagelse om at det at færre dømmes til tvungent psykisk helsevern i Norge enn i våre naboland, gjør Norge til et utrygt land.»

Og videre: «Videre skaper ingressen og første del av brødtekst igjen et feilaktig inntrykk om at det nå skal bli vanskeligere å tvangsbehandle psykisk syke kriminelle i Norge, til tross for at journalistene Olga Stokke og Per Anders Johansen er opplyst om at det ikke foreligger noen forslag som tilsier at det skal bli vanskeligere å bruke tvang overfor mennesker som vurderes å være til fare for andre.»

Representanten fra Hvite Ørn reagerer også på at han er feilsitert i artikkelen, og at han ikke fikk anledning til sitatsjekk. Han viser til at sitatet, slik det nå fremkommer, er i strid med det organisasjonen mener og at sitatet er tatt helt ut av sin sammenheng. For øvrig reagerer han på at det er en annen journalist enn den han snakket med som har skrevet artikkelen der hans sitat er brukt.

Avslutningsvis viser klagerne til korrespondansen med avisen for å korrigere det de mener er en feil oppfatning av forslagene til nye regler. I en mailutveksling påpeker de forskjellen mellom den totale bruken av tvang og den bruken av tvang som begrunnes med at personen er til fare for andre.

Klagerne skriver også at de har sendt en mail til sjefredaktøren som de ikke har fått noe svar på.

TILSVARSRUNDEN:

Aftenposten avviser klagen og kommenterer innledningsvis at vinklingen på artiklene er klar: Artiklene dreier seg om dem som er farlige for andre, og ikke alle psykisk syke.

Deretter kommenterer avisen klagepunktene.

Når det gjelder påstanden om faktafeil, mener avisen dette ikke er riktig: «Etter vår mening gir klagerne uttrykk for en rekke synspunkter på våre artikler. Grunnlaget for klagen er at klagerne mener det er feil å koble historien til jordmor Sara Kahsay med flere av forslagene i den omtalte NOU’en. Vi mener tvert imot at det er relevant og viktig for leserne å bli gjort oppmerksom på at det foreligger forslag som vil gjøre det vanskeligere å bruke tvang mot psykisk syke.»

Avisen mener hovedinnholdet i forslaget er korrekt gjengitt, og skriver: «Vi forstår godt at brukerorganisasjonene ikke er enige i det, men sett fra offerets side og samfunnet side er dette både viktig, nødvendig og relevant.» Avisen konkluderer på dette punktet: «Artiklene inneholder etter vår mening ikke faktafeil som skal rettes.»

Så presiserer avisen at det ikke påstås i artiklene at alle med psykiske diagnoser, er farlige. Avisen viser imidlertid til uttalelsen til en av advokatene i den ene artikkelen, som uttrykker at tvang kan hindre at psykisk syke ender opp som farlige.

Videre skriver avisen at representanten som føler seg feilsitert fikk sitt sitat lest opp etter intervjuet og at han ikke reagerte på feilsitering: «Sørensen og Hvite Ørn har ikke gitt uttrykk overfor oss i etterkant at han er feilsitert.» Avisen viser også til at journalisten skal ha informert representanten om at det ikke var plass til å ta med alt han hadde sagt.

Når det gjelder klagernes henvisning til stigmatiserende vinkling, skriver avisen: «Vi har forståelse for at interesseorganisasjonene som står bak klagen, er uenig i Aftenpostens vinkling. Likevel mener vi det må være mulig å fortelle én historie, uten å bli beskyldt for å stigmatisere alle som er psykisk syke.» Og videre: «Ikke noe sted påstås det at alle psykisk syke er farlige.»

Avisen mener at organisasjonene ikke har rett på samtidig imøtegåelse: «Vi kan ikke se at det er rettet sterke beskyldninger mot noen av organisasjonene i artiklene.» Likeledes mener avisen at organisasjonene heller ikke har formell tilsvarsrett: «Aftenposten bruker generelt ikke debattstoff som tidligere er publisert andre steder. Debattinnlegget fra Mental Helse var tidligere publisert på organisasjonens nettsider. Ettersom Mental Helse ikke har formell tilsvarsrett, ble innlegget derfor ikke trykt.»

Når det gjelder e-posten som er sendt til sjefredaktøren, kommenterer avisen at det var kort tid mellom e-posten ble sendt og at klagen ble sendt til PFU.

Avslutningsvis skriver avisen: «Vi har forståelse for at organisasjoner som arbeider for psykiske sykes rettigheter, misliker artiklene og hadde ønsket seg en annen vinkling. Men det at de er uenige i artiklenes vinkling, betyr ikke at artiklene representerer noe brudd på presseetiske regler, og det gir dem ingen formell tilsvarsrett.»

Klagerne opprettholder sin klage, og understreker innledningsvis at de har stor forståelse for at temaet er viktig og at de som er berørt, må få stå frem med sin historie. Klagerne viser også til at organisasjonene som har gått sammen om klagen, ofte er uenige med hverandre og står langt fra hverandre i mange saker. Likevel var det lett å skrive klagen på de omtalte artiklene: «Det er naturlig å reagere på den totale utestengingen av synspunkt om at Aftenpostens fremstiling inneholder faktafeil.»

Det er lagt ved dokumentasjon fra lederen av utvalget som har foreslått endringer som underbygger dette. Klagerne presiserer for øvrig at heller ikke hennes debattinnlegg ble inntatt i avisen i etterkant av artiklene.

Videre erkjenner organisasjonene at de ikke har formelt krav på imøtegåelse, men skriver: «… men det er på sin plass å diskutere om artikkelserien oppfyller sitt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk.»

Organisasjonene kommenterer også at de har fått mange henvendelser fra mennesker som føler seg stigmatisert som følge av artiklene: «Artikkelserien har fått en betydelig påvirkning i livet til en stor gruppe mennesker som ikke selv fikk være en stemme.»

Aftenposten skriver i sitt siste tilsvar: «Det er ikke vanskelig å forstå at det kan være belastende å tilhøre en gruppe hvor det finnes mennesker som er farlige for sine omgivelser, når man selv ikke er det. Men det betyr ikke at det ikke er legitimt for et medium å rette søkelyset mot dem som er farlige og reise spørsmål om hvordan de kan fanges opp før de gjør skade.»

Om tilsvarsrett skriver avisen: «Vi har også forståelse for at klagerne hadde ønsket seg en debatt etter publiseringen av artiklene hvor deres synspunkter fremkom klarere. Men vi kan ikke se at noen av innsenderne har tilsvarsrett etter VVP 4.15, og det er en klar presseetisk praksis at mediene redigerer debatten selv.»

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder tre artikler om vold begått av psykisk syke. I den første artikkelen forteller en kvinne om da hun ble overfalt av en psykisk syk person, mens det i den andre artikkelen handler om en mann som har overfalt flere personer og nå mottar behandling mens han bor hjemme. Den tredje artikkelen dreier seg om ulikheten mellom de nordiske landene når det gjelder tvungen behandling.

Klagerne er flere organisasjoner som arbeider for og med psykisk syke. De reagerer på det de mener er grove feil i artiklene, og på at psykisk syke blir fremstilt som en farlig gruppe og dermed blir stigmatisert. I tillegg klager en representant for en av organisasjonene på at han er feilsitert og at han ikke fikk intervjuet til sitatsjekk. Videre mener klagerne at avisen burde rettet opp i feilene da den ble gjort oppmerksom på dem. Et tilsvar/debattinnlegg som ble sendt til avisen, er ikke tatt inn.

Aftenposten avviser klagen og mener artiklene belyser et viktig tema som det er legitimt at mediene skriver om. Avisen mener det ikke er faktiske feil i artiklene og at det dermed ikke er noe som burde vært rettet opp. Videre avviser avisen at klagerne har imøtegåelses- eller tilsvarsrett. Avisen opplyser også at den som er intervjuet har fått lest opp sitatet som skulle brukes, og at det refererte er dekkende for meningen som ble uttrykt.

Pressens Faglige Utvalg vil innledningsvis vise til at temaet for de påklagede artiklene er av så stor samfunnsmessig interesse og betydning at det er viktig og naturlig at mediene omtaler det. Utvalget vil imidlertid understreke at det omhandler sårbare grupper og at det da påhviler mediene et særskilt ansvar for hvordan omtalen skjer. Dette betyr ikke at man skal beskytte det kritikkverdige, eller på annen måte unngå å omtale aktuelle forhold, men som ellers, handler det om å unngå å påføre mennesker unødig skadelig publisitet.

Vær Varsom-plakatens punkt 4.1 pålegger mediene et ansvar for å legge vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon. Utvalget har flere ganger uttalt at å velge en vinkel, et ståsted man ser et saksforhold fra, normalt ikke representerer noe brudd på god presseskikk. Utvalget kan forstå at dette i noen tilfeller kan virke lettvint og forenklende for dem som berøres, men mener likevel det kan være nødvendige grep for å nå et bredt publikum med kompliserte temaer. Samtidig har utvalget minnet om at vinklingen ikke må gå på bekostning av korrekthet eller andre presseetiske krav.

Angående de påståtte faktafeilene, vil utvalget først vise til Vær Varsom-plakatens punkt 3.2 om å være kritisk i valg av kilder og å kontrollere at opplysninger som gis er korrekte. Det er vanskelig for utvalget å vurdere om fakta er korrekt gjengitt, siden det dreier seg om detaljert informasjon. Utvalget registrerer imidlertid at ikke bare klagerne, men også lederen for utvalget som blir referert i artiklene, mener at vesentlige presiseringer er utelatt. Ut fra dette materialet synes det for utvalget som at enkelte nyanser kunne kommet tydeligere frem, og utvalget mener Aftenposten med fordel kunne presisert dette i de påfølgende artiklene da redaksjonen ble gjort oppmerksom på det som kunne misforstås. Videre, selv om klagerne formelt sett verken har imøtegåelsesrett (jf. punkt 4.14) eller tilsvarsrett (jf. punkt 4.15), kunne avisen også utvist større romslighet ved å slippe til innlegg i etterkant av artiklene. Likevel finner ikke utvalget grunnlag for å mene at dette er av en slik karakter at det skulle tilsi brudd på god presseskikk.

Når det gjelder den påståtte feilsiteringen, viser utvalget til Vær Varsom-plakatens punkt 3.7, om at meningsinnholdet i intervjuobjektets uttalelser skal gjengis. Det er medienes ansvar å sørge for at det intervjuobjektet sier blir korrekt. Klageren påstår han ble lovet sitatsjekk. Avisen påstår at klager fikk opplest sitatet etter intervjuet og da ble informert om at det ville bli forkortet. Slik utvalget ser det, står påstand mot påstand, og utvalget kan vanskelig si noe om hva som skjedde. Men i lys av den dokumentasjon utvalget besitter, er det ikke grunnlag for å hevde at forskjellen på det klager uttalte og det som ble gjengitt, er så alvorlig at det skulle tilsi et presseetisk brudd.

Etter en samlet vurdering finner utvalget at Aftenposten ikke har brutt god presseskikk.

Oslo, 19. juni 2012

Line Noer Borrevik,
Kirsti Nielsen, Martin Riber Sparre, Håkon Borud
Henrik Syse, Camilla Serck-Hanssen, Reidun Førde