Advokat Odd A. Drevland pva. klient mot Se og Hør
SAMMENDRAG:
Se og Hør brakte i nr. 12/2002 en reportasje med stikktittelen: » [NN] (40) kjørte ned og drepte sin samboer Hanne Kristine (29) på trilletur med parets nyfødte datter. Nå krever drapsmannen foreldreretten. Bestefaren er i sjokk og kjemper sitt livs kamp for barne-banet: «. Hovedtittelen var » MORDEREN FÅR IKKE TA FRA OSS MAY KRISTINE «, og ingressen var:
» Den nybakte pappaen gikk amok med bilen. Han drepte samboeren og gjorde alvorlig skade på sitt tre uker gamle spebarn. Nå vil han ha foreldreansvaret? »
I reportasjen ble faren til den drepte kvinnen intervjuet. Bladet videreformidlet foreldrenes oppfatning av forholdet mellom deres datter og samboeren, hva som skjedde da kvinnen ble drept og deres kamp for barnebarnet på åtte måneder.
Samboeren ble i oppslaget identifisert med navn, alder, bostedsbydel og bilde.
KLAGEN:
Klageren , advokat Odd A. Drevland på vegne av den omtalte samboeren, mener bladets identifisering av mannen strider mot god presseskikk.
Advokaten påpeker at den palestinske mannen nylig er blitt tiltalt for overlagt drap på sin samboer, samt forsøk på overlagt drap på sitt barn og den dreptes tante. Det understrekes at mannen ennå ikke er dømt, og da Se og Hør publiserte den innklagede reportasjen, var mannen kun siktet. Klageren presiserer at det ikke er tvil om at palestineren har drept sin samboer, men at det strides om skyldgraden og hans bevissthetsnivå i gjerningsøyeblikket.
Klageren mener bladets identifikasjon av den omtalte mannen, på det tidspunkt som gjelder i denne sak, ikke er berettiget ut fra pressens informasjonsoppgave eller allmenne interesser. Det vises til at bruk av kravene til identifikasjonstegn er strengere presseetisk enn juridisk. » Her er det snakk om en person, en palestinsk mann som har vært bosatt i Norge i en årrekke, som i en gitt situasjon gjør noe som for øvrig synes helt uforståelig. En kan vanskelig se at offentligheten har noe behov for å vite vedkommendes identitet verken med navn eller bilde «, skriver klageren. Advokaten frykter også at Se og Hør har lagt listen for identifisering lavere, fordi den omtalte mannen er » ikke-nordmann «.
TILSVARSRUNDEN:
Se og Hør avviser klagen, og mener drapssaken » strider mot allmennhetens rettsfølelse og følgelig et tema mediene bør belyse. » Det vises til at også TV 2 laget et intervju med svigerfamilien til den omtalte mannen.
Bladet kan ikke se at tidspunktet for identifikasjon spiller noen rolle, og mener » det i noen svært spesielle tilfeller finnes aktverdig grunn til å bruke navn og bilde også før dom foreligger. » Bladet mener at dette er tilfellet her, og trekker frem at ingen er uenig om faktum i saken.
Se og Hør reagerer på at klageren forsøker å trekke rasisme inn i saken. » Om en drapsmann er palestiner eller totning spiller overhodet ingen rolle for Se og Hørs vurdering av bruk av navn og bilde. »
Klageren opprettholder klagen, og anfører i tillegg at Se og Hørs bruk av tittelordet «morderen» strider mot god presseskikk. Det anføres at bladet » mener dette er et overlagt drap lenge før tiltale er uttatt og man pensler ut en klient over en dobbeltside ved bruk av private bilder, bilder tatt i en åpenbar privat situasjon og kun egnet til å fremstille ham i et ikke altfor fordelaktig lys. »
Det understrekes videre at hvis det skal være i allmennhetens interesse å identifisere, må det kunne vises til mer enn at det gjelder en alvorlig forbrytelse. Advokaten trekker som eksempler frem momenter som «å unngå ryktespredning, tankespinn om hvem det er som de facto kan stå bak dette osv., jfr. eksempelvis Eva Mai Larsen og hindring av at det kunne bli problemer for andre ansatte ved sykehjemmet». Klageren hevder at det ikke foreligger slike hensyn i denne saken.
Se og Hør understreker at tittelordet » morderen » er et direkte sitat fra faren til den drepte kvinnen. » Som far til drapsofferet og morfar til barnet som ble forsøkt drept, er han selvsagt i sin fulle rett til å ytre seg i denne tragiske saken. Det er også grunn til å minne adv. Drevland om at han ikke opererer i rettssalen nå. Folk flest bruker ord som «morder» og «drapsmann» om hverandre ? uten at det ene knyttes mer til spørsmålet om overlegg enn det andre. Her er det eksperter på norsk språk ved universitetene man må lytte til ? ikke juristene. »
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder en reportasje i Se og Hør om et samboerdrap, der faren til den drepte kvinnen ble intervjuet. Mannen, som på publiseringstidspunktet var siktet for ugjerningen, ble i oppslaget identifisert med navn, alder, bostedsbydel og bilde. Klageren, den omtale gjerningsmannen via advokat, mener reportasjen bryter med god presseskikk, fordi identifiseringen på dette tidspunktet ikke var påkrevd for å tilfredsstille pressens informasjonsoppgave eller allmenne interesser. Det vises til at selv om det ikke er tvil om at advokatens klient har drept sin samboer, strides det om skyldgraden og bevissthetsnivået i gjerningsøyeblikket. Klageren legger til at han frykter at bladet har lagt listen for identifisering lavere, fordi hans klient er palestinsk. Det hevdes også at bladets bruk av tittelordet «morderen» strider mot presseetikkens normer, og at oppslaget kun er egnet til å fremstille hans klient i et lite fordelaktig lys.
Se og Hør avviser klagen, og mener identifikasjonen av gjerningsmannen må sees i sammenheng med at drapssaken strider mot allmennhetens rettsfølelse, og at det her ikke er tvil om sakens faktum. Bladet avviser at mannens nasjonalitet har hatt betydning for vurderingen. Det understrekes også at tittelordet er et direkte sitat fra faren til den drepte kvinnen, og at folk flest bruker begrepene «morder» og «drapsmann» om hverandre.
Pressens Faglige Utvalg mener Se og Hør var i sin fulle rett til å sette søkelys på samboer-drapet. Utvalget registrerer den sterke språkbruken i den påklagede reportasjens hoved-tittel, og mener sitatstrek med fordel kunne vært benyttet. Likevel finner utvalget at tittel-bruken er akseptabel innenfor presseetikkens rammer, fordi uttalelsen bare kan leses som et sitat.
Når det gjelder spørsmålet om identifisering, vil utvalget generelt vise til Vær Varsom-plakatens punkt 4.7, der det manes til varsomhet med identifisering i retts- og kriminal-saker, og der det dessuten heter: «Avstå fra identifikasjon når dette ikke er nødvendig for å tilfredsstille berettigede informasjonskrav.» Den enkelte redaksjon plikter på publiserings-tidspunktet, uavhengig av andre mediers strategier, å foreta en skjønnsmessig avveining av hvilke aktverdige hensyn som taler for og imot identifisering i den enkelte sak.
I det påklagede tilfellet finner utvalget at identifiseringen er innenfor det pressetisk akseptable. Utvalget legger her avgjørende vekt på forbrytelsens alvor, på at mannen har erkjent ugjerningen og at sakens faktum er ubestridt.
Se og Hør har ikke brutt god presseskikk.
Se og Hør brakte i nr. 12/2002 en reportasje med stikktittelen: » [NN] (40) kjørte ned og drepte sin samboer Hanne Kristine (29) på trilletur med parets nyfødte datter. Nå krever drapsmannen foreldreretten. Bestefaren er i sjokk og kjemper sitt livs kamp for barne-banet: «. Hovedtittelen var » MORDEREN FÅR IKKE TA FRA OSS MAY KRISTINE «, og ingressen var:
» Den nybakte pappaen gikk amok med bilen. Han drepte samboeren og gjorde alvorlig skade på sitt tre uker gamle spebarn. Nå vil han ha foreldreansvaret? »
I reportasjen ble faren til den drepte kvinnen intervjuet. Bladet videreformidlet foreldrenes oppfatning av forholdet mellom deres datter og samboeren, hva som skjedde da kvinnen ble drept og deres kamp for barnebarnet på åtte måneder.
Samboeren ble i oppslaget identifisert med navn, alder, bostedsbydel og bilde.
KLAGEN:
Klageren , advokat Odd A. Drevland på vegne av den omtalte samboeren, mener bladets identifisering av mannen strider mot god presseskikk.
Advokaten påpeker at den palestinske mannen nylig er blitt tiltalt for overlagt drap på sin samboer, samt forsøk på overlagt drap på sitt barn og den dreptes tante. Det understrekes at mannen ennå ikke er dømt, og da Se og Hør publiserte den innklagede reportasjen, var mannen kun siktet. Klageren presiserer at det ikke er tvil om at palestineren har drept sin samboer, men at det strides om skyldgraden og hans bevissthetsnivå i gjerningsøyeblikket.
Klageren mener bladets identifikasjon av den omtalte mannen, på det tidspunkt som gjelder i denne sak, ikke er berettiget ut fra pressens informasjonsoppgave eller allmenne interesser. Det vises til at bruk av kravene til identifikasjonstegn er strengere presseetisk enn juridisk. » Her er det snakk om en person, en palestinsk mann som har vært bosatt i Norge i en årrekke, som i en gitt situasjon gjør noe som for øvrig synes helt uforståelig. En kan vanskelig se at offentligheten har noe behov for å vite vedkommendes identitet verken med navn eller bilde «, skriver klageren. Advokaten frykter også at Se og Hør har lagt listen for identifisering lavere, fordi den omtalte mannen er » ikke-nordmann «.
TILSVARSRUNDEN:
Se og Hør avviser klagen, og mener drapssaken » strider mot allmennhetens rettsfølelse og følgelig et tema mediene bør belyse. » Det vises til at også TV 2 laget et intervju med svigerfamilien til den omtalte mannen.
Bladet kan ikke se at tidspunktet for identifikasjon spiller noen rolle, og mener » det i noen svært spesielle tilfeller finnes aktverdig grunn til å bruke navn og bilde også før dom foreligger. » Bladet mener at dette er tilfellet her, og trekker frem at ingen er uenig om faktum i saken.
Se og Hør reagerer på at klageren forsøker å trekke rasisme inn i saken. » Om en drapsmann er palestiner eller totning spiller overhodet ingen rolle for Se og Hørs vurdering av bruk av navn og bilde. »
Klageren opprettholder klagen, og anfører i tillegg at Se og Hørs bruk av tittelordet «morderen» strider mot god presseskikk. Det anføres at bladet » mener dette er et overlagt drap lenge før tiltale er uttatt og man pensler ut en klient over en dobbeltside ved bruk av private bilder, bilder tatt i en åpenbar privat situasjon og kun egnet til å fremstille ham i et ikke altfor fordelaktig lys. »
Det understrekes videre at hvis det skal være i allmennhetens interesse å identifisere, må det kunne vises til mer enn at det gjelder en alvorlig forbrytelse. Advokaten trekker som eksempler frem momenter som «å unngå ryktespredning, tankespinn om hvem det er som de facto kan stå bak dette osv., jfr. eksempelvis Eva Mai Larsen og hindring av at det kunne bli problemer for andre ansatte ved sykehjemmet». Klageren hevder at det ikke foreligger slike hensyn i denne saken.
Se og Hør understreker at tittelordet » morderen » er et direkte sitat fra faren til den drepte kvinnen. » Som far til drapsofferet og morfar til barnet som ble forsøkt drept, er han selvsagt i sin fulle rett til å ytre seg i denne tragiske saken. Det er også grunn til å minne adv. Drevland om at han ikke opererer i rettssalen nå. Folk flest bruker ord som «morder» og «drapsmann» om hverandre ? uten at det ene knyttes mer til spørsmålet om overlegg enn det andre. Her er det eksperter på norsk språk ved universitetene man må lytte til ? ikke juristene. »
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder en reportasje i Se og Hør om et samboerdrap, der faren til den drepte kvinnen ble intervjuet. Mannen, som på publiseringstidspunktet var siktet for ugjerningen, ble i oppslaget identifisert med navn, alder, bostedsbydel og bilde. Klageren, den omtale gjerningsmannen via advokat, mener reportasjen bryter med god presseskikk, fordi identifiseringen på dette tidspunktet ikke var påkrevd for å tilfredsstille pressens informasjonsoppgave eller allmenne interesser. Det vises til at selv om det ikke er tvil om at advokatens klient har drept sin samboer, strides det om skyldgraden og bevissthetsnivået i gjerningsøyeblikket. Klageren legger til at han frykter at bladet har lagt listen for identifisering lavere, fordi hans klient er palestinsk. Det hevdes også at bladets bruk av tittelordet «morderen» strider mot presseetikkens normer, og at oppslaget kun er egnet til å fremstille hans klient i et lite fordelaktig lys.
Se og Hør avviser klagen, og mener identifikasjonen av gjerningsmannen må sees i sammenheng med at drapssaken strider mot allmennhetens rettsfølelse, og at det her ikke er tvil om sakens faktum. Bladet avviser at mannens nasjonalitet har hatt betydning for vurderingen. Det understrekes også at tittelordet er et direkte sitat fra faren til den drepte kvinnen, og at folk flest bruker begrepene «morder» og «drapsmann» om hverandre.
Pressens Faglige Utvalg mener Se og Hør var i sin fulle rett til å sette søkelys på samboer-drapet. Utvalget registrerer den sterke språkbruken i den påklagede reportasjens hoved-tittel, og mener sitatstrek med fordel kunne vært benyttet. Likevel finner utvalget at tittel-bruken er akseptabel innenfor presseetikkens rammer, fordi uttalelsen bare kan leses som et sitat.
Når det gjelder spørsmålet om identifisering, vil utvalget generelt vise til Vær Varsom-plakatens punkt 4.7, der det manes til varsomhet med identifisering i retts- og kriminal-saker, og der det dessuten heter: «Avstå fra identifikasjon når dette ikke er nødvendig for å tilfredsstille berettigede informasjonskrav.» Den enkelte redaksjon plikter på publiserings-tidspunktet, uavhengig av andre mediers strategier, å foreta en skjønnsmessig avveining av hvilke aktverdige hensyn som taler for og imot identifisering i den enkelte sak.
I det påklagede tilfellet finner utvalget at identifiseringen er innenfor det pressetisk akseptable. Utvalget legger her avgjørende vekt på forbrytelsens alvor, på at mannen har erkjent ugjerningen og at sakens faktum er ubestridt.
Se og Hør har ikke brutt god presseskikk.
Oslo, 27. august 2002
Thor Woje,
Catharina Jacobsen, Odd Isungset,
Grete Faremo, Ingeborg Moræus Hanssen, Jan Vincents Johannessen