Lars I. Toverud mot Glåmdalen
Glåmdalen brakte lørdag 24. februar 2001 en kommentarartikkel av sin sjefredaktør med tittelen «Geriljakrig mot ulv» . Artikkelen innledes som følger: «Så fikk de endelig blod, de mange ulvemotstanderne i Hedmark, da den første av de sju-åtte ulvene i Atndalsflokken ble skutt mandag ettermiddag. Neppe siden andre verdenskrig har det vært utløst et sterkere hat mot levende vesener her i distriktet».
Lengre nede i artikkelen står det at «ulvehateren og den selvoppnevnte ulveeksperten Lars Toverud kaller det geriljakrig, kampen mot ulv i Norge. Med innkjøpte scannere fra Sverige reiser ?geriljasoldatene? rundt og peiler radiomerket ulv med tanke på å få dem ulovlig avlivet».
Mandag 19. mars kom Lars Toveruds tilsvar på trykk med tittelen «Jeg er ingen ulvehater». I teksten hevder Toverud at det er absurd å påstå at mennesker hater dyr. «Den 15. november 1998 bar jeg hjem en halv hund fra skogen, den andre halvdelen lå i to ulvemager. Det representerte begynnelsen på en kamp for mitt vedkommende, ikke mot ulv, men mot dem som står bak dette, mot de personer, organisasjoner, myndigheter og politikere som bevisst har gått inn for å innføre rovdyr i Norge igjen, og som bevisst går inn for å ødelegge bygde-Norge».
Toverud viser til at han tidligere har uttalt at rovdyrene «virker som en geriljahær som skal gjøre livet uutholdelig for dem som ennå finner gleden ved å bo i skogsbygdene langs grensen». Toverud avviser at han skal være kilden bak en annen avis sine historier om «sprengning av hi osv». Det framgår at Toveruds leserinnlegget er noe forkortet.
Innlegget er utstyrt med en redaksjonell hale. Der står det i sin helhet følgende:
«For øvrig prioriterer Glåmdalen lokale innlegg, og har i tillegg krav til at innleggene ikke er for lange av hensyn til å slippe til flest mulig. Begge deler gjør at ikke alle Toveruds innlegg kommer på trykk. I tillegg inneholder enkelte av Toveruds innlegg fullstendig udokumenterte påstander både om personer og institusjoner og er derfor ikke alltid egnet for publisering, noe som også overstående innlegg vitner om. Uttrykket gerilja brukte Toverud selv i en telefonsamtale med undertegnede, det er ikke hentet fra noen av hans utallige og lange innlegg. For øvrig blir ikke udokumenterte påstander mer sanne av å gjentas. Red.».
KLAGEN:
Klageren, Lars Toverud, mener at sjefredaktør Rolf Nordeng henger ham ut som ulvehater, «og fremstiller meg som om jeg har gjort det han beskriver. Slik dette fremstilles, får leserne inntrykk av at det er jeg som har kjøpt scannere og reiser rundt for å peile ulv for senere å få tatt livet av disse. Jeg har etter en flere uker lang prosess fått lov til å komme med et tilsvar som stadig var for langt og måtte kortes ned og kortes inn. Ikke desto mindre kommer Nordberg ( redaktøren, sekr. anm. ) igjen med et vedheng til mitt inserat, der han kommer med påstander som han sier er tatt fra innlegget jeg har sendt avisen. Disse innleggen har ikke avisen trykket. Hvordan kan da en ha mulighet til å vurdere det jeg skriver? Er det Nordbergs vurderinger som skal være ledende? Hva om han overlot dette til leserne sine?».
Klageren reagerer også på at Nordberg har brukt en telefonsamtale mellom dem i sin redaksjonelle hale. «Hva jeg sier til han i telefonen skal da ikke gjengis i avisen? Hva slags uskikk er det?». «Dessuten har jeg ikke sagt det han sier».
TILSVARSRUNDEN:
Glåmdalens redaktør viser til at rovdyrdebatten og ulvedebatten har satt sterke følelser i sving «i store deler av vårt distrikt», og at han i sin faste lørdagskommentar kom med personlige ytringer om dette temaet. Når det gjelder uttrykket ?ulvehater?, anfører redaktøren at det er «mitt subjektive inntrykk av Toverud gjennom hans opptreden, leserbrev og uttalelser over lang tid. I en slik personlig kommentar mener jeg det må være fullt mulig å benytte et slikt uttrykk, også med bakgrunn i de formuleringer, betegnelser og påstander han benytter seg av i sine innlegg i flere aviser og på åpne møter om rovdyrproblematikken».
Redaktøren anfører at Toverud brukte formuleringen geriljakrig «i en telefonsamtale med meg for noen måneder siden». «Etter min vurdering må slike innspill fra en i ulvedebatten offentlig person kunne benyttes i en slik sammenheng som de ble gjort».
Vedrørende Toveruds tilsvar, viser redaktøren til at innlegget ble kortet litt ned. «Glåmdalen har et prinsipp om at leserbrev normalt ikke skal utstyres med ?hale?, men min vurdering var at i dette tilfellet var det nødvendig, blant annet ut fra Toveruds anklager om at han ble nektet å få innlegg på trykk i Glåmdalen, slik Nationen praktiserer».
«Toverud må selv ta hovedansvaret for at det gikk så lang tid før hans tilsvar kom på trykk ut fra sitt uakseptabelt lange innlegg og senere i praksis motvillighet til å holde seg innenfor rammene».
Klageren hevder at han aldri sender fra seg «et innlegg før jeg er 100% sikker på at innholdet er korrekt, dette gjelder faglige spørsmål så vel som ulvespørsmål. Det er kanskje derfor jeg regnes som en av Norges fremste innenfor mitt fagfelt? Klageren viser til en rekke kilder som han har snakket med, og påpeker at redaktøren har fått «muntlig en oversikt over det som skjedde i Värmland i 1981/82 og 1984, men fastholder sin mening om at jeg bringer udokumenterte historier».
Klageren avviser at han skal ha snakket med Nordberg om scannere og geriljakrig. «Jeg forlanger at Nordberg beklager i avisen at han benyttet ordet ?ulvehater? om meg».
Glåmdalen oppfatter Toveruds siste tilsvar som at det «kun er ordet ulvehater han reagerer på og forlanger beklaget i Glåmdalen. Vi står fast på at vi må ha anledning til å benytte et slikt uttrykk i en personlig kommentar». Glåmdalen påpeker at avisen ikke har skrevet at Toverud bruker scannere eller deltar i geriljakrig.
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder en personlig kommentarartikkel av Glåmdalens sjefredaktør, der en mann omtales som «ulvehater», og et senere tilsvar med en redaksjonell «hale» i avisen. Klageren, den omtalte mannen, mener avisen uberettiget har hengt ham ut som ulvehater, og forlanger en beklagelse. Det påpekes videre at klageren først etter flere uker fikk komme med et tilsvar «som stadig var for langt og måtte kortes ned», men at innlegget på tross av dette var utstyrt med en redaksjonell «hale». Klageren reagerer også på at det i «halen» framkommer påstander fra deler av tilsvaret som avisen ikke trykte, og at redaktøren bruker en telefonsamtale mellom dem i sin redaksjonelle «hale».
Glåmdalens redaktør mener det i en personlig kommentar må være fullt mulig å benytte «ulvehater» om klageren, og viser til at uttrykket bygger på klagerens mange opptredener og uttalelser over lang tid. Avisen mener også at klageren må ta hovedansvaret for at det gikk så lang tid før tilsvaret kom på trykk, og viser til hans lange innlegg og motvilje mot å holde seg innenfor rammene. Glåmdalen understreker videre at avisen har et prinsipp om at leserbrev normalt ikke skal utstyres med «hale», men at det i dette tilfellet var nødvendig, blant annet ut fra anklagene om at klageren ble nektet å få innlegg på trykk.
Pressens Faglige Utvalg har en rekke ganger understreket at det i kommentar- og lederartikler må kunne anvendes et kraftigere språk og mer tilspissede formuleringer enn hva som er vanlig i andre journalistiske sammenhenger. Slik utvalget ser det er kommentar-artikkelen innenfor det som presseetisk må aksepteres.
Når det gjelder den påklagede redaksjonelle «halen», mener utvalget at den inneholder utsagn som klart framstår som polemiske. Etter utvalgets syn har redaksjonen utnyttet sin maktposisjon ved ikke å vente med å bekjentgjøre sitt syn på tilsvarets innhold. Utvalget viser til Vær Varsom-plakatens punkt 4.15, der det blant annet heter: «Tilsvar skal ikke utstyres med redaksjonell, polemisk replikk».
På dette punkt har Glåmdalen brutt god presseskikk.
Oslo, 22. mai 2001
Thor Woje,
Catharina Jacobsen, Odd Isungset,
Grete Faremo, Jan Vincents Johannessen, Marvin Wiseth