Arild Romarheim mot Vårt Land

SAMMENDRAG:
Vårt Land brakte i perioden 13.03.99 til 22.03.99 en artikkelserie i syv deler med fokus på den religiøse bevegelsen Lysbærerne. I den første artikkelen, den 13. mars, står følgende på forsiden av avisen:

«Historien om lysbærerne. En mann i Trøndelag har det vanskelig. Til kona sier han at han skal på moltetur. Det er ikke sant. Han må bort, og han må tenke. I sekken har han med seg mat og drikke, og Petterøes Blanding nr. 3 i baklomma. På turen skjer det noe. Det som skjer skal komme til å forandre forholdet mellom alternative religiøse miljøer og etablerte kristne kirker og organisasjoner».

Vårt Lands sjefredaktør skriver i samme utgave om denne serien, under vignetten «Aktuell kommentar». Det framkommer at avisen vil sette søkelys på «et nytt vekkelsesmiljø i Norge», og «erkjenner» at Vårt Land har vært for lite flink til å finne ut hva som rører seg «under den kristelige overflaten». Avisen vil nå foreta et «dypdykk» i Lysbærermiljøet, og har snakket med «rundt 100 personer». Det framgår også at Vårt Land har vært berørt av Lysbærerne på tre måter. Det har tidligere vært skrevet om Lysbærerne på kommentarplass, på nyhetsplass, og avisens samfunnsredaktør har «vært tungt involvert på grunn av sitt engasjement i Oslo Vineyard». Derfor har avisen bestemt seg for å intervjue ham i serien.

Det går fram av sjefredaktørens kommentar at avisen mener det har vært nødvendig å fokusere på svært personlige forhold, for «å gi et så sannferdig bilde som mulig». Målet er å få bedre kunnskap om dette alternative miljøet, og sjefredaktøren stiller spørsmålet: «Dømmer vi for fort når vi hører om uvante åndelige erfaringer? Eller er vi tvert imot for lite kritiske i vårt møte med vekkelse og fornyelse?».

Inne i avisen presenteres seriens første reportasje, og en indeks opplyser om hvilke andre teamer serien kommer til å ta opp.

Den første artikkelen, den 13. mars, omhandler over fem sider hvordan Lysbærer-bevegelsen startet, og hvordan ulike miljøer og personer har opplevd Lysbærerne og (NN). Vårt Land skriver at «lysbærerne er bevegelsen få har stilt seg likegyldig til». «Noen beskriver sitt personlige møte med Lysbærerne som et vendepunkt i livet.(..) «Ja noen ser til og med Lysbærerne som den store Vekkelsen». (..) «Noen mener Lysbærerne trenger god veiledning. De mener å se mye surr, åndelig umodenhet og gal bruk av profetier».

(NN) blir omtalt som «nøkkelredskapet i vekkelsen». Det framgår at hans fjelltur, som det refereres til på førstesiden, var begynnelsen på bevegelsen. «Til andre har (NN) fortalt hva som konkret skjedde på Iglefjellet. Han har fortalt om et kraftig basketak med Gud, en kamp som endte med at (NN) ble kastet i en bekk. Overfor Vårt Land vil han ikke snakke om hva som skjedde». «Men noe må ha hendt. Noe som har gjort dypt inntrykk». «Han sier han ikke vet hvor lenge han er borte. Kona tror han kom hjem samme kvelden, men hun er ikke sikker».

«Mens han sliter seg oppover snaufjellet melder spørsmålene seg igjen og igjen: «Hvorfor ser jeg ikke mer av din storhet, Gud?» «Gud, kan jeg våge å tro på deg?» Han tenker over det brokete livet sitt. En mann i slutten av 30-årene. Gift og fire barn. Han er uten fast jobb.(..) (NN) tenker på barndommen sin. 5 år gammel kom han til fosterforeldrene sine på Kolbu, Toten. Der gikk han på søndagsskole og sang i gruppen «Liv og Fred». Ungdomsårene var turbulente og vanskelige»(…) Perioder med sterke anfektelser og usikkerhet på egen verdighet».

På etterfølgende sider beskrives (NN)s person av andre. «Vennene i Lysbærerne pleier å kalle ham for «lost case in space» (et fortapt tilfelle, vår anm.).». Videre omtales han som en «administrativ katastrofe», og noen mener han er «en følelsesmessig ustabil person», «Han gjør hva han føler for.», og «Flere ganger har han sagt ting som opplagt ikke er sanne. Jeg sier ikke at han lyver bevisst. Men i mange situasjoner er han ikke til å stole på, forteller Thorbjørn Freij».

Det framgår at (NN) ble ansatt som barne- og ungdomssekretær i Santalmisjonen Trøndelag, «men fikk ikke fast jobb etter at prøveperioden var over». En tidligere sekretær sier «- Han var en original, aldeles» og «Vi visste nesten aldri hvor vi hadde (NN). Han hadde noen utvekster som var umulig å forholde seg til». Samme sekretær forteller at han kjøpte nyttårsraketter for flere tusen kroner på misjonens regning. «Han skulle skyte dem opp på Gå Ut Senteret nyttårsaften».
Det refereres videre til en seanse der (NN) møter Inger Handberg, en kvinne som inviterer ham til «en alternativ gruppe som hver måned treffes hjemme hos henne». Dette er i september 1997, og under møtet «får de besøk av et medium». De møter Jesus, og flere personer blir omvendt. Det vises også til en episode der tre personer i Lysbærermiljøet ser solen stå opp når den egentlig er på vei ned.

Den andre artikkelen kommer den 15. mars, og er på fire sider. I avisens henvisningstekst på førstesiden står det at en profet fra Kansas City har et budskap til en ukjent mann i grønn jakke. « Gud vil gi riket til denne mannen».(..). «Mannen i grønn jakke er Kjell Magne Bondevik».
Under tittelen «De har ventet og bedt» inne i avisen, omtales ulike personer som har profetert om vekkelse over Norge. En av personene som omtales er pastor (XX), og det framgår at «Høsten 1998 mister (XX) jobben som pastor i menigheten han grunnla i 1992, og må samtidig forlate sitt andre hjertebarn, pastorgruppa». Det oppgis ikke noen årsak til avgangen i denne reportasjen.

Den tredje artikkelen kommer 16. mars. I reportasjen står det, detaljert forklart, hvordan pastor (XX) fikk et kall i USA i 1979, der det heter at han skal «være leder for en stor vekkelse i Norge». (XX) treffer samtidig en californisk jente i USA, (YY), og gifter seg med henne. «Tankene på den store oppgaven forfølger ham. I 1984 går han inn i en syv år lang depresjon. Sliter med fobisk angst».

Tilbake i nåtiden. En telefon fra (NN) i januar 1998 får (XX) til å tro at tiden er kommet for den store vekkelsen. Gjennom profetier skal det ha gått fram at (NN) er «Guds eget redskap utenfor kirkeleiren», og (XX) ser «endetids-vekkelsen. Eller i alle fall starten. Og Gud selv har plassert han i en nøkkelrolle». I en tale (XX) holder senere, skriver avisen, går det fram at 120.000 kan ha blitt frelst på et møte i India. (XX) modererer uttalelsen to uker senere. På slutten av reportasjen står det i en liten rammesak at følgende personer vil ikke uttale seg i forbindelse med serien: «(XX), (YY), Olav Garcia de Presno, Egil Svartdahl».

Den fjerde artikkelen kommer 18. mars, og over fire sider omtales blant annet uroen rundt pastor (XX) samt hans avgang som pastor under tittelen «Bror står mot bror. Og venn mot venn». En hendelse omtales, der Vårt Lands redaktør Erling Rimehaug møter pastoren. Rimehaug innsatte pastor (XX) som beskytter for (NN), men angret fire måneder senere. Oppgjøret mellom de to beskrives. «Nå angrer Rimehaug, og ber (XX) løse ham fra innsettelsen. Han har sett og hørt så mye som gjør ham urolig. Han mener (XX) lar seg styre av ubibelske profetier og at han er i ferd med å føre menigheten ut i strid».

Det refereres også til en samtale fra et møte mellom Erling Rimehaug, (YY), (XX) og noen andre pastorer, der (NN) og Lysbærermiljøet blir diskutert. Alle er kritiske til (NN), mens (XX) er av motsatt oppfatning.

Videre framgår det at (XX) og seks andre personer reiser til et profetmiljø i Kansas City, fire menn og tre kvinner, deriblant (XX)s bønne-venn Inger Handberg. Pastor Jan-Aage Torp er med, og han reagerer på pardannelsen under turen. «Pastor Torp i Seierskirken mener å se faste par som går lange turer og fører åndelige samtaler». Senere kommer samme kritikken fra en profet fra Kansas under et besøk i Norge.

Det omtales en episode der pastor Hans Sundberg fra Sverige kommer til Oslo for å bli «innsatt som leder for Vineyard i Norden». Sundberg skal møte (XX) og Erling Rimehaug, og det framgår at Rimehaugs tillit til (XX) «er meget tynnslitt». (XX) henter fram et lydbånd, og «insisterer å spille profetien. Den er stilet til «dem som er kritiske til gaven»».

«Dere som spør om sex, men mye verre enn seksuelle synder er kalde og dømmende hjerter (..) Far ser med mørke øyne på barn som lever langt borte og som tror de er nær ved. Fordi dere ikke ville høre så skal en sykdom komme over dere».

Hovedpastoren i Stockholm Vineyard, Hans Sundberg, har med sin kone som er nyoperert for brystkreft. «Det er tungt å få en slik profeti når man er alvorlig syk, legger hun til».

Det framgår videre at en telefon til pastor Hans Sundberg, om at (XX) delte hotellrom med Inger Handberg, var årsaken til pastor (XX)s avgang. «I tre dager overnatter fembarnsfaren og Vineyard-pastoren på dobbeltrom med Inger. (..) Ikke på noe tidspunkt, heller ikke i dag, mistenker noen dem for å ha hatt noe seksuelt sammen». Hendelsen blir også omtalt som «en upassende emosjonell binding».

Vårt Land skriver at (XX)s bror, (ZZ), ikke lenger kan støtte sin bror. «- Han ((XX), sekr.anm.) sa at når den nye tid bryter gjennom, vil vi få et nytt syn på familie og ekteskap». Og han fortsetter: «- Mitt inntrykk er at sentrale Lysbærer-ledere i gitte situasjoner er åpne for varianter av flerkoneri, sier (XX)s bror».

(YY) går fram på talerstolen under et lukket menighetsmøte. «Der profetien om forbedertjeneste hadde brukt ordene «åndelig hustru», snakker hun om «åndelig hor», skriver Vårt Land.

Den femte reportasjen er på fire sider, og kommer den 19. mars. Reportasjen handler i hovedsak om (NN)s profetier, samt kontakten med buddhistmisjonen.

Sekretariatet bemerker at klageren også har notert kommentarer på vedlagte kopier fra serien, og over denne reportasjen står det følgende «+ En gjennomgående positiv beskrivelse av (NN)s profetrolle».

Den sjette reportasjen presenteres over fire sider den 20. mars, og refererer blant annet til en tidligere kommentar-artikkel i Vårt Land, 22.11.1998, av sjefredaktør Jon Magne Lund. I reportasjens ingress står det følgende under tittelen «Hva skal vi tro?»:

«En dag i slutten av oktober 1998 får sjefredaktør Jon Magne Lund i Vårt Land kulerunde øyne. Han har nettopp lest en artikkel i avisen om Lysbærerne. Nå setter han seg ned og skriver en krass kommentar.»

Det framgår at sjefredaktøren tidligere har lest i Vårt Land «om folk som lytter til «profetier om åndelige hustruer» og «som er åpne for kontakt med avdøde mennesker». Uthevelsene er sitater fra Lunds kommentar. Sjefredaktøren oppsummerer dette som «intet annet enn reinspikka svermeri» . Videre står det at både (NN) og Jakob Winsnes ringer til Vårt Land og «forteller at mange er blitt dypt krenket og at Lund har hengt ut et helt miljø for å drive med «moralske utglidninger»». Kommentaren blir debattert i NRKs Dagsnytt 18, der Jon Magne Lund møter Jakob Winses. «Lund får også høre at han kritiserer ting som Lysbærerne ikke lenger står for. Winses sier at det ikke stemmer at de er åpne for kontakt med avdøde personer».

Det henvises i NRK-programmet til «Hva med dette her med to hustruer, én åndelig og en kjødelig?. Winsnes svarer: «Det er jo storm i et vannglass, slik jeg ser det da. Men den profetien som det her vises til …det som blei sagt var okei, men akkurat uttrykket åndelige hustruer prøvde vi å få bort. Det skaper så negative assosiasjoner og koblinger som vi ikke ønsker å stå for…»». NRK-intervjuet blir referert over halvannen spalte.

Sekretariatet bemerker at Jakob Winsnes fikk et leserinnlegg på trykk den 09.11.1998, der han reagerer på Lunds kommentar, under tittelen «Åndelige hustruer og samtaler med døde». Videre beklager sjefredaktørene Lund og Simmones dette forholdet, samt en annen og ikke påklaget artikkel, i et innlegg den 07.05.1999.

Den syvende reportasjen, den 22. mars, har tittelen «Mens det stormer omkring dem». På tre sider fortelles det i hovedsak hva Lysbærerne tenker om seg selv. I reportasjen er det et bilde, tatt utenfra, av et møte blant Lysbærerne i Trondheim. I bildeteksten heter det: «Lysbærerne ønsket ikke at Vårt Lands fotograf skulle ta bilder inne fra møtet». Avslutningsvis oppsummerer avisen, under tittelen «Hvor er de i dag?», at Erling Rimehaug er sykemeldt, og at (XX) fortsatt ikke har fast jobb, «men er stadig på besøk hos Lysbærerne i Trondheim», og at (YY) «håper fortsatt at mannen skal snu».

KLAGEN:

Klageren, Arild Romarheim, med samtykke fra (XX) og (NN), reagerer på de «svært detaljerte» opplysningene om (XX)s forbindelser med en kvinne i «lysbærermiljøet». «Jeg reagerer på at deres felles overnattinger gjentas om igjen og om igjen – på en måte som ikke er nødvendig for saken og som fungerer som en uthenging av personen». Det anføres at «tallrike personer» får vurdere (XX)s bindinger til kvinnen, og «at avisen rettferdiggjør seg ved å la (XX) og hans kone få tilbud om å uttale seg, for deretter å henge opp en uthevet plakat til slutt om at de ikke vil uttale seg om saken».

Klageren trekker også fram referater der (YY), i et lukket møte, angriper sin mann verbalt, «og dermed blottstiller både henne og ham for hele det avislesende publikum».

Når det gjelder (NN), reagerer klageren på at Vårt Land har oppsøkt «personer som tidligere har vært hans medarbeidere, og latt dem komme fritt fram med sine svært negative beskrivelser av ham som person. Man går inn i detaljer som får mer preg av sladder enn saklig informasjon». Klageren mener også at avisen tar feil når de oppgir at (NN) kjøpte raketter for tusen kroner, «selv oppgir han noen hundre kroner».

Videre påpeker klageren «at avisens egne medarbeidere har vært sterkt involvert i denne livssyns-strid IV 13, er heller ikke bra, jfr. plakaten 2..3», og viser til sjefredaktør Lunds
kommentar som, «inneholder direkte feilaktige opplysninger», og noterer seg at «Lund aldri har kommet med noen begrunnelse for sin uriktige – og dypt sårende – påstand».

Klageren reagerer også på at et bilde av en person som skulle være anonym, likevel er identifisert med navn, samt at et bilde er tatt utenfra og inn i et møte hos Lysbærerne.

TILSVARSRUNDEN:

Vårt Land anfører at klageren «med ett ørlite unntak» ikke påpeker noen faktafeil i serien, men kritiserer «vår omtale av to sentrale personer ((NN) og (XX)) og det han mener burde vært deres og deres familiers beskyttede privatliv».

Avisen påpeker at serien om Lysbærerne har «mange lag og ulike temaer i seg». Serien handler om «kirkens møte» med New Age og nyreligiøsiteten, den viser miljøer som venter på vekkelse, og «den er innom temaet: Hvorfor behandler man profetiske budskap».

Vårt Land mener at redaksjonen måtte inn på «følsomme områder for enkeltmennesker», men understreker at det aldri var «aktuelt å velge en form der vi slo opp det sterkeste vi fant». Videre skriver avisen i sitt tilsvar at de valgte en fortellerform «der fokuset skulle være på hva som hadde skjedd og hva aktørene gjorde og til dels også tenkte underveis». Det opplyses at fortellerformen var viktig for å skape «nerve» i historien, og vedlegger flere innlegg som viser de mange og ulike reaksjonene på serien.

Redaksjonen påpeker at den var klar over de mange etiske utfordringene den sto overfor, og legger til at «alle intervjuobjektene som ville det, fikk mulighet til å lese gjennom det vi siterte dem på». Avisen framholder at den ikke har «ønsket å framheve andre personlige og private forhold enn de vi har ment har vært relevante for saken. Men det offentlige og det private livet til sentrale aktører har til dels vært innvevd i hverandre».

Når det gjelder (XX), anfører avisen at han er en kjent menighetsleder og pastor som sammen med sin kone har ledet Oslo Vineyard fra 1992. Avisen legger til at livet hans ble «helt forandret etter en telefon fra seriens andre hovedperson, (NN), i januar 1998». Med bakgrunn i hans kall tyve år tidligere, vurderte avisen «det slik at vi måtte fortelle om bakgrunnen for hvordan (XX) ikke bare handlet, men også tenkte».

Vedrørende omtalen av (XX)s psykiske problemer, påpeker avisen at pastoren «selv har fortalt sin menighet om sine psykiske problemer», som førte til at han ble kvitt deler «av den fobiske angsten. Dette var altså blitt en del av historien».

Avisens omtale av «(XX) og hans forbederkvinnes overnatting» ble ifølge Vårt Land nøye vurdert. Historien er «stadfestet fra flere kilder», og «ble et avgjørende premiss for at (XX) i slutten av oktober 1998 måtte slutte i stillingen som pastor». Det anføres at menigheten senere offentliggjorde dette som grunnen til avgangen.

Når det gjelder omtalen av (NN), legger avisen vekt på opplysningen fra indremisjonsforkynner Jakob Winsnes, som sier at «det ikke ville vært noen Lysbærer-vekkelse uten (NN)». «Vi mener det har stor interesse å vite hvem denne mannen er og hvordan ulike mennesker har oppfattet ham». Vårt Land anfører at (NN) «er en av mange som har fått lest gjennom og godkjent alle sitater av ham selv i avisa».

Vedrørende fotograferingen anfører Vårt Land at Inger Handberg, som stilte opp på bilde, da hadde sagt ja til å la seg intervjue og la avisen bruke et bilde av henne. «Vi valgte derfor å bruke navnet hennes også i bildeteksten fra Nidarosdomen». Vårt Land avviser videre at bildet utenfor et møte hos Lysbærerne var tatt uten samtykke.

Klageren presiserer i sitt tilsvar at det er to «vesentlige ankepunkter»:
1) Utbroderingen av (XX)s privatliv, med sammenhengende feiltolkninger av begrepet «åndelig hustru»
2) Påstander om at Lysbærerne har samtaler med døde

Klageren medgir at «dobbeltrommet i Pensacola var en medvirkende årsak til at (XX) måtte gå», men setter spørsmålstegn ved om den gjentatte refereringen til denne episoden kan rettferdiggjøres. Klageren mener videre at Vårt land har unngått å svare på det han omtaler som «det mest graverende» i klagen, nemlig «(YY)s angrep på sin mann i et lukket møte med anklager av «åndelig hor»».

Klageren konstaterer at Vårt Land, i en beklagelse den 7. mai, innrømmer at påstanden om at Lysbærerne samtaler med døde, var feil, men påpeker at avisen burde ha rettet opp dette med en gang. Klagerenb opplever beklagelsen som en taktisk manøver. Klageren mener dessuten at kommentaren fra Jon Magne Lund den 02.11.98, med tittelen «Om «åndelige hustruer» og samtaler med døde», ikke kan skilles «fra serien om Lysbærerne, slik Vårt Land antyder». Det vises til del seks i serien, der «beklagelsen» ligger i luften, «men uteblir». «Her er saken tydelig tematisert, og Lund-artikkelen med usannhetene bringes sterkt i fokus».

Vårt Land anfører i sitt siste tilsvar at (XX)s kone var en av menighetens ledere. Avisen mener derfor at «konflikten mellom ektefellene (XX og YY) slett ikke bare var en ekteskapskonflikt. Det var en konflikt som rystet menigheten i grunnvollene». Avisen anfører videre at «Etter nøye overveielse valgte vi å skrive en del av hva hans hustru og medleder sa da hun tok ordet – og at hun innledet med å fortelle sine venner i menigheten at hun hadde tiet for lenge».

Avisen innrømmer å ha mottatt en e-post fra (XX) der han ber avisen om ikke å fortelle om «dobbeltrommet i Pensacola». Redaksjonen mente episoden var en sentral del i historien, og «var den utløsende årsak til hans egen avgang».

Når det gjelder klagerens to ankepunkter – bruken av «åndelige hustruer» og «utbroderingen av (XX)s privatliv» – anfører avisen at den i serien har «gjort nøye rede for den første av flere profetier som inneholdt begrepet «åndelig hustru»». Avisen viser til ønske om å fortelle historien bak begrepet, «ikke å banke fast den ene eller andre forståelsen».

Vårt Land avviser klagerens påstand om at det er en taktisk «beklagelse» avisen gikk ut med den 7. mai. «Når det ble klart for oss at deler av faktafremstillingen i en nyhetsartikkel og en kommentar måtte beklages, kunne vi ikke vente til PFU var ferdigbehandlet. Det er jo nettopp det som er poenget med VVP 4.13».

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder en reportasjeserie der Vårt Land i syv artikler tar for seg det religiøse miljøet «Lysbærerne». Klageren, på vegne av to sentrale aktører i serien, hvorav en pastor, reagerer på den nærgående og detaljerte omtalen disse utsettes for. Klageren mener Vårt Land henger ut pastoren når en overnatting med en kvinne omtales «om igjen og om igjen», samt at ektefellens kritikk av hennes mann refereres, til tross for at kritikken framkom i et lukket møte.

Videre anser klageren at den andre personen blir utsatt for en «svært negativ beskrivelse», og han opplever omtalen som sladder. Klageren påpeker at Vårt Lands medarbeidere er sterkt involvert i livssynsstriden, og at dette synliggjøres i en kommentarartikkel som inneholder «uriktige – og dypt sårende – påstander».

Vårt Land påpeker at det, med «et ørlite unntak», ikke klages over faktafeil i reportasje-serien, men oppfatter at klagen i hovedsak dreier seg om omtalen av «to sentrale personer». Avisen mener den måtte fortelle om private og personlige forhold, fordi de til dels var vevd inn i offentlige forhold som var viktige for serien. Det anføres at både den omtalte pastoren og hans kone hadde lederverv, og at konflikten som førte til pastorens avgang, ikke var en ekteskapskonflikt, men en «konflikt som rystet menigheten i grunnvollene».

Vedrørende den andre hovedpersonen mener avisen at det er av stor interesse å få vite hvem mannen er, idet han framstår som vekkelsens leder. Avisen legger til at alle som ble intervjuet, fikk muligheten til å lese gjennom «det vi siterte dem på», også den nevnte vekkelseslederen. Når det gjelder avisens kommentarartikkel, bemerker avisen at feil og upresisheter i denne, samt tidligere artikler, er rettet opp i en beklagelse.

Pressens Faglige Utvalg mener Vårt Land var i sin fulle rett til å sette søkelys på den religiøse bevegelsen «Lysbærerne», selv om sentrale personer ikke ønsket å uttale seg. Utvalget konstaterer at avisen har rettet opp og beklaget tidligere artiklers og kommentarers formuleringer som har vist seg upresise og feilaktige, foruten at både klageren og andre involverte har fått komme til orde gjennom leserinnlegg.

Utvalget bemerker at det i hovedsak klages på den detaljerte og personlige beskrivelsen av to sentrale aktører i Lysbærerserien, og at fortellerstilen gjør det uklart hvorvidt de involverte er blitt forelagt beskrivelsene for kommentar. Utvalget anser at avisen med fordel kunne synliggjort dette.

Utvalget mener at den omtalte pastoren måtte tåle fokuseringen på årsaken til hans avgang, også kritikken fra hans medleder, selv om dette er hans kone. Utvalget konstaterer at avisen går langt i detaljbeskrivelsen av den andre hovedpersonens forhistorie, og viser til Vær Varsom-plakatens punkt 4.3, der det blant annet heter: «Fremhev ikke personlige og private forhold når dette er saken uvedkommende». I dette tilfellet anser imidlertid utvalget opplysningene for å være relevante, for å kunne få fram et helhetsbilde rundt personer som framstår i sentrale maktposisjoner i et religiøst miljø.

Etter en samlet vurdering finner utvalget at Vårt Land ikke har brutt god presseskikk.

Oslo, 22. juni 1999

Sven Egil Omdal,
Odd Isungset, Catharina Jacobsen, Thor Woje,
Helen Bjørnøy, Brit Fougner, Jan Vincents Johannessen