Se og Hør, v. sjefred. Odd J. Nelvik mot Aftenposten
Aftenposten (morgen) brakte lørdag 19. mars 2005 en énspaltet nyhetsartikkel med tittelen » Lars Monsen refser Se og Hør » på en kulturside. Av ingressen framgikk det at eventyreren Monsen gjentatte ganger har sagt at han ikke ville ha noe med Se og Hør å gjøre, men reportasje ble det likevel. Og videre i brødteksten:
» Ukebladet trykket en tosiders sak om Monsen. På førstesiden er tittelen ?TV-helten Lars Monsens store sorg: Broren døde av overdose?. På innsiden er hovedtittelen ?Her er tøffingens kjæreste?. ?Storebroren døde av overdose? står som en stikktittel. – Dette blir å kjøre over enkeltmennesker med dampveivals. Jeg føler meg utnyttet, sier Monsen. »
Videre opplyste Aftenposten at «Monsen har vurdert søksmål i samråd med sine rådgivere i NRK, men er ikke kommet frem til noen endelig konklusjon. Han vurderer også å be Presses Faglige Utvalg om å se på saken. Se og Hørs artikkel er i hovedsak basert på et portrettintervju med Monsen i Dagens Næringsliv 5. februar. I dagene som fulgte kontaktet Se og Hørs journalist ham tre ganger, ifølge Monsen selv.»
» – Jeg har aldri hatt noe ønske om å stille opp i Se og Hør, men saken deres, med innkjøpte arkivbilder fra Oppland Arbeideblad, gir inntrykk av at jeg har invitert journalist og fotograf hjem. Det er det venner og bekjente har sagt også, forteller den 41 år gamle villmarkseventyreren. »
» – Jeg synes de opptrer grafsende. Jeg sa klart fra om at jeg ikke ville ha noe med dem å gjøre. Likevel smører de meg ut over førstesiden, med vinklingen om at broren min døde av overdose. For Se og Hør handler alt om å selge mest mulig. Det virker i alle fall sånn, sier Monsen. »
KLAGEN:
Klager er Se og Hør, ved sjefredaktør Odd J. Nelvik, som skriver:
«Aftenposten er selvsagt i sin fulle rett til å omtale villmarkseventyreren Lars Monsens kritikk av Se og Hør. Monsen kommer i artikkelen med sterke angrep mot oss – noe vi selvsagt må akseptere. Vi reagerer imidlertid sterkt på at vi ikke får anledning til å komme til orde med vårt syn på saken. Det er blant annet meget viktig for oss å få frem at en svært profilert TV-kjendis ikke selv kan bestemme hvilke medier han vil bli omtalt i, og tro at hvis man bare sier nei til å la seg intervjue – ja, da kan man slippe all omtale også.»
» Vi mener at Monsen får slippe til i Aftenposten med påstander som faktisk er feil. Dette gjelder blant annet kontakten han har hatt med våre medarbeidere, og påstanden om at det skal se ut som om han har invitert Se og Hør hjem til seg. Deler av denne korrespondansen med Monsen har vi skriftlig, og vi ville mer enn gjerne ha delt dette med Aftenpostens lesere. Ekstra merkelig er det at Aftenpostens nettutgave publiserte en nesten identisk artikkel dagen i forveien – med kommentarer fra oss, men at altså dette ble tatt vekk i papirutgaven. »
Etter klagerens mening «er dette slett journalistisk håndverk fra Aftenpostens side, og artikkelen setter Se og Hør i et dårlig lys uten at vi får anledning til samtidig å forsvare oss.» Klagen viser her til Vær Varsom-plakatens punkt 4.14, om retten til samtidig imøtegåelse
TILSVARSRUNDEN:
Aftenposten bekrefter at den påklagede artikkelen først ble publisert på avisens nettsider, og at det fulgte med en undersak der Se og Hørs redaksjonssjef Øyvind Skogrand kommenterte Lars Monsens uttalelser (utskrifter vedlagt). » Han tilbakeviser ikke noen faktiske feil i vår fremstilling, men bare bekrefter det som står i Aftenpostens artikkel om kilder for tekst og bilde .»
Avisen viser likevel til sin hovedregel, om at begge parter skal høres i en kontroversiell sak, «og ut fra dette, kunne det vært en fordel om Se og Hørs kommentar hadde kommet med også i papiravisen «. «Intervjuet inneholder imidlertid overhodet ikke noen tilbakevisninger av faktiske forhold, og, mer sentralt, intet som rokker ved Monsens hovedbudskap, og den debatt han ønsker å reise.»
Foruten å bli vurdert opp mot Vær Varsom-punkt 4.14, mener Aftenposten at også punkt 1.4 er relevant: » Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle. » «I økende grad setter mediene sine egne og andres journalistiske arbeidsmetoder og etiske standard under debatt. Det er ønskelig at denne debatten løper
fritt, uten mange begrensninger. Mediene har selv betydelig makt og muligheter til å fremme sitt syn, og en streng praktisering av VVP 4.14 om samtidig imøtegåelse vil kunne legge hindringer i veien for denne debatten. Mediene må akseptere en meget høy terskel seg imellom når det gjelder praktiseringen av disse bestemmelsene. »
Her viser Aftenposten til tidligere PFU-saker der pressefolk har klaget inn andre medier. I den sammenheng heter det i Aftenpostens tilsvar: «Se og Hør er ikke noen menigmann som overraskende blir utsatt for avisens søkelys. (…) Det pågår en løpende debatt omkring bladets journalistikk og presseetiske praksis, på samme måte som det også pågår en løpende debatt om Aftenpostens og andre sentrale mediers journalistikk .»
Etter Aftenpostens mening måtte Se og Hørs redaksjonelle ledelse være klar over at bladets oppslag om Lars Monsen ville kunne vekke reaksjoner og debatt, «noe som bekreftes av Skogrand i hans tilsvar på nettet». For øvrig registrerer Aftenposten at Se og Hør ikke har benyttet seg av mulighetene for å komme til orde i avisen i etterkant:
» Se og Hør-ledelsen burde ha sjeldent gode forutsetninger for å ivareta sine interesser på denne måten. Likevel har Aftenposten overhodet ikke hørt noe fra Se og Hør i denne anledning, før vi mottok klagen fra PFU. (…) Det er paradoksalt at Se og Hør ønsker Aftenposten PFU-dømt uten selv å ha brukt de muligheter for tilsvar som de vet finnes. »
Se og Hør kan overhodet ikke forstå at det å ringe bladet for samtidig kommentar, skulle vanskeliggjøre en løpende, daglig pressekritikk. «For oss er skaden allerede skjedd når en TV-kjendis får fyre av en bredside mot oss uten at vi får komme til orde og får svare på kritikken. Et eventuelt leserbrev noen dager senere retter ikke på dette. Og apropos kontakt: vi har overhodet ikke hørt noe fra Aftenposten etter at vi sendte klagen, selv om det åpnes for at saker som blir innklaget kan løses i minnelighet. »
Ellers merker Se og Hør seg «med undring» at Aftenposten «ikke er særlig ydmyke når de har gjort dårlig håndverk, og åpenbart har dårlige interne rutiner». Se og Hør viser her til Aftenpostens egen hovedregel, om at begge parter skal høres i kontroversielle saker. » Og det er nettopp det saken gjelder. Vi kan overhodet ikke se at denne artikkelen er av en slik art at hovedregelen bør fravikes. »
Aftenposten understreker som sitt hovedpoeng: «De store og sentrale mediene har selv kunnskap og ressurser til å forsvare sine posisjoner, og terskelen for rett til samtidig imøtegåelse bør derfor være spesielt høy.»
For øvrig opplyser Aftenposten at det innen avisens siste tilsvar har vært kontakt mellom partene, med tanke på en minnelig ordning. «Denne prosessen har av forskjellige grunner tatt lang tid, og det er årsaken til at disse avsluttende bemerkningene kommer sent.»
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder en artikkel i Aftenposten, der eventyrer og TV-kjendis Lars Monsen kom med skarp kritikk av Se og Hør for å ha brakt en reportasje om han og samboeren. Dette til tross for at Monsen flere ganger skulle ha sagt at han ikke ville ha noe med Se og Hør å gjøre. Se og Hør reagerer sterkt på at Aftenposten ikke kontaktet bladet for samtidig kommentar. Bladets redaktør finner dette ekstra merkelig, siden Aftenpostens nettutgave hadde en nesten identisk artikkel dagen før, sammen med kommentarer fra Se og Hørs redaksjonssjef.
Aftenposten medgir at det kunne vært en fordel om Se og Hørs kommentarer hadde kommet med også i papirutgaven, men kan ikke se at redaksjonssjefen påviser noen faktiske feil. For øvrig viser Aftenposten til Vær Varsom-plakatens punkt 1.4, om blant annet pressens plikt til også å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle. Etter Aftenpostens mening bør denne debatten løpe fritt, uten mange begrensninger. Slik avisen ser det, har Se og Hør sjeldent gode forutsetninger for å ivareta sine interesser.
Pressens Faglige Utvalg vil prinsipielt understreke viktigheten av Vær Varsom-plakatens punkt 4.14, om den angrepne parts rett til samtidig å kunne imøtegå faktiske opplysninger. Dette sentrale moment i presseetikken kan ikke helt og holdent legges til side, selv om det i Vær Varsom-plakaten også manes til kritisk overvåkning av mediene selv.
I det påklagede tilfellet kan utvalget forstå klagerens irritasjon over at bladets kommentarer til Lars Monsens kritikk, ikke også kom med i avisens papirutgave. På den annen side konstaterer utvalget at klageren ikke har benyttet seg av sin åpenbare tilsvarsrett, og heller ikke i klagen kommer med tilbakevisninger av substansiell art.
Utvalget er enig med Aftenposten i at det ikke kan stilles like strenge krav om rett til samtidig imøtegåelse når mediene setter søkelys på hverandre. Imidlertid anser utvalget at Aftenposten i sitt tilsvar går for langt i retning av gjøre mediekritikk til et friområde når det gjelder imøtegåelsesretten. Utvalget registrerer her avisens innrømmelse av at Se og Hørs kommentarer med fordel burde vært knyttet til den påklagede artikkelen. Etter utvalgets mening må det overordnede prinsippet om retten til samtidig imøtegåelse gjelde når kritikken mot en redaksjon blir så konkret og sterk som i dette tilfellet.
Aftenposten har opptrådt kritikkverdig.
Oslo, 21. juni 2005
Odd Isungset,
John Olav Egeland, Sigrun Slapgard,
Ingeborg Moræus Hanssen, Henrik Syse, Trygve Wyller