Bodø kommunale legevakt, v. legevaktsjef Jan-Petter Lea mot Nordlands Framtid
Nordlands Framtid hadde fredag 8. januar 1999 et førstesideoppslag med stikktittelen «Britt fikk ikke legehjelp» og hovedtittelen «Vurderte overdose». Henvisningsteksten hadde følgende ordlyd:
«Britt Hansen hadde vanvittige ryggsmerter, men ble avvist da hun ba om hjelp hos
Legevakten. I ren desperasjon vurderte hun å ta en overdose smertestillende tabletter.
– Da ville de blitt nødt til å hjelpe meg, sier hun.»
Henvisningen er illustrert med et bilde av Britt Hansen liggende på en sofa, og med ektemannen hennes sittende ved siden av. Bildet er ledsaget av følgende bildetekst:
«Ekteparet Britt og Idar Hansen fra Tverlandet er sterkt kritiske til behandlingen
de fikk av Legevakten. ? Jeg unner ingen å måtte gjennomgå det jeg var gjennom,
sier hun.»
Innsideartikkelen dekker en hel side, og har tittelen «Ba om hjelp i 36 timer». I ingressen gjentas hovedpoenget fra førstesidehenvisningen:
«Britt Hansen var så fortvilet over at hun ikke fikk legehjelp mot ryggsmertene, at
hun på et tidspunkt vurderte å svelge alt hun hadde av smertestillende preparater.»
I forlengelsen av ingressen er kvinnen sitert på at «- Da ville de i det minste blitt nødt til å bringe meg til sykehuset». Med Hansen og hennes ektemann som kilde, går avisen
deretter kronologisk gjennom det som skal ha skjedd i løpet av de to døgnene rundt års-skiftet, da Hansen ble rammet av de kraftige ryggsmertene. Ifølge ekteparet skal legevakten, som ble kontaktet første gang om kvelden 30. desember, ha bedt dem ta kontakt med det lokale legesenteret morgenen etter. Smertene skal imidlertid ha blitt bare verre utover natten, og ekteparet fikk hjelp fra en nabo, som er sykepleier.
«- Gang på gang forsøkte vi å få hjelp fra Legevakten. Hver gang ble vi avvist. Jeg
føler meg helt hjelpeløs, sier Britt Hansen.»
Hun beskriver i ettertid smertene som «ti ganger verre enn de verste fødselsveer». Ifølge ektemannen skal de ha oppfattet behandlingen fra legevaktens side som «arrogant», og at de ikke ble tatt «på alvor», selv ikke når sykepleier-naboen ringte. Etter å ha fått hjelp på det lokale legesenteret om morgenen 31. desember, gikk det «noenlunde greitt» på selve nyttårsaften. Utover natten og morgenen 1. januar tiltok imidlertid smertene igjen. Ekte-mannen ringte da nødnummeret 113 og kona ble hentet i ambulanse. En time etter kom hun imidlertid tilbake i den samme ambulansen. Hun skal ha blitt sendt hjem igjen «etter en rask sjekk hos legen ved Legevakten».
Etter kort tid anmodet imidlertid ektemannen om nytt besøk av ambulansen. Denne gangen ble Britt Hansen fraktet til Nordland Sentralsykehus, hvor hun ble innlagt i en uke, og deretter sykmeldt for ytterligere minst en uke.
Det fremgår av teksten at ektemannen har sendt en «rapport» om saken til helse- og sosialavdelingen i Bodø kommune, og at han retter kritikk både mot «legen som var på vakt» og «ikke minst den damen de gjentatte ganger hadde kontakt med på telefon.» Ekteparet understreker at de ikke er ute etter hverken «medlidenhet, unnskyldninger eller noen form for erstatning», men at de kun ønsker å forhindre at andre skal oppleve noe lignende.
Avslutningsvis har avisen også intervjuet den omtalte sykepleieren, som altså er parets nabo. Hun uttaler:
«- Til tross for at jeg selv er sykepleier, ble jeg bryskt avvist ved Legevakten. Slik
jeg vurderte situasjonen trengte Britt hjelp på et mye tidligere tidspunkt enn det hun
fikk. Videre mener jeg også at behandlingen hun ble gitt da hun endelig fikk komme
til lege hos Legevakten, var alt for dårlig, opplyser sykepleieren.»
Artikkelen er illustrert med et bilde av det intervjuede ekteparet, ledsaget av følgende bildetekst:
«I går kunne endelig ekteparet Britt og Ingar Hansen tilbringe kvelden sammen i
deres hjem på Tverlandet igjen, etter at Britt har vært innlagt på NSS i nesten en
uke.»
I en undersak, med tittelen «- Bør meldes til fylkeslegen», har avisen intervjuet legevaktsjef Jan-Petter Lea, som «anbefaler ekteparet å sende sin rapport til Fylkeslegen». Legevaktsjefen opplyser at han har mottatt brevet fra det omtalte ekteparet, og at det vil bli behandlet som en vanlig klagesak, men at han foreløpig ikke ønsker å kommentere innholdet nærmere.
I ytterligere en undersak, med tittelen «Legen husker ikke» , har avisen intervjuet legen
som mottok og undersøkte Britt Hansen på legevakten 1. januar. Legen, som er navngitt, «husker ikke det konkrete tilfellet», og sier han ikke er kjent med brevet fra Britt og Ingar Hansen. Han hadde heller ikke, på intervjutidspunktet, tilgang til legejournalen og kan derfor «ikke si noe mer spesifikt».
Dagen etter, lørdag 9. januar, har avisen en oppfølgende artikkel med tittelen «Rygg-pasienter havner bak i køen». Det fremgår av brødteksten at «Legevakten måtte prioritere pasienter med hjerteproblemer og alvorlige utslag av allergi foran pasienter med rygg-smerter» , og at «Dette kan være noe av forklaringen på at Britt Hansen ikke fikk den hjelpen hun burde ha fått da hun nylig måtte vente 36 timer før hun fikk kyndig assistanse med sine vanvittige ryggsmerter.» Det fremgår videre at «Presset mot Legevakten i Bodø var nemlig kolossalt denne jule- og nyttårshelgen.»
Avisen har intervjuet ledende sykepleier ved legevakten, som forklarer at «personer med ryggsmerter blir ikke prioritert først når vi har pasienter med hjerteproblemer eller alvorlig allergi som venter på hjelp.»
Sykepleieren understreker ellers at klagen fra ekteparet Hansen «vil bli tatt seriøst» , at det er sendt brev til de involverte som var på vakt, og at «i nær framtid vil vi sette oss ned sammen for å gjennomgå hva som har skjedd». Hun understreker at hun ikke kjenner dette tilfellet «godt nok», men er likevel sitert på at «til tross for det store arbeidspresset kan det virke litt uforståelig for meg at kvinnen ikke fikk hjelp på et tidligere tidspunkt».
Artikkelen er illustrert med en faksimile av førstesiden fra dagen før, ledsaget av følgende bildetekst:
«Nordlands Framtid skrev i går om Britt Hansen fra Tverlandet som til tross for
enorme ryggsmerter ble avvist ved Legevakten og måtte vente over 36 timer på
skikkelig legehjelp.»
To dager senere, mandag 11. januar, hadde avisen nok en oppfølgende artikkel, denne gang med tittelen «- Fulgte instruks». Artikkelen bygger på et intervju med overlegen ved neurologisk avdeling ved Nordland Sentralsykehus (NSS). I ingressen heter det:
«Doktor Nils Fikke fulgte instruksen leger er anbefalt å følge når det gjelder
håndteringen av Britt Hansen fra Tverlandet.»
Det fremgår av brødteksten at «Primærlegene i Bodø får nemlig jevnlig signaler fra Nordland sentralsykehus om å praktisere svært strenge retningslinjer for innleggelse. Hadde Legevakten og Fikke umiddelbart rekvirert innleggelse for Britt Hansen som vi skrev om i forrige uke, ville han trolig brutt de instruksene man er bedt om å følge når det gjelder pasienter med ryggsmerter.»
Den intervjuede overlegen påpeker at leger som «er seg dette ansvar bevisst?løper en risiko for negativ presseomtale», og at «Akutte ryggsmerter kan nå bare unntaksvis være en begrunnelse for å belaste sykehussenger».
Artikkelen er illustrert med faksimiler fra de to foregående avisene hvor saken er omtalt.
KLAGEN:
Klager er Bodø kommunale legevakt, med samtykke fra den omtalte og navngitte legevakt-legen. I klagen anføres det at artiklene fra 8. og 9. januar inneholder faktiske feil, i tillegg til at en rekke punkter i Vær Varsom-plakaten er overtrådt.
Hva de faktiske feil angår, viser klageren til tittelen på innsideartikkelen 8. januar, som lød «Ba om hjelp i 36 timer» . Ifølge klageren var det faktiske forhold at pasienten, i 24 av disse 36 timene, «hadde?adekvat smertelindring», noe som også fremgår av brevet fra pasientens ektefelle. Klageren mener dermed at avisen har brutt Vær Varsom-plakatens punkt 4.4 om ikke å gå lengre i titler og ingresser enn hva det er dekning for i stoffet. Det vises også til at denne opplysningen gjentas i den oppfølgende artikkelen dagen etter, hvor det heter at «pasienten måtte vente på hjelp i 36 timer før hun fikk kyndig assistanse.»
Ifølge klageren var den eneste reelle «ventetiden» 7-8 timer den første natten, og han hevder at det da var inngått avtale om at pasientens ektefelle skulle ringe tilbake dersom smertene forverret seg. «Det er langt fra entydig at det var legevaktens ansvar at der ikke var kontakt i disse timene» , heter det i klagen.
Når det gjelder «presseetiske overtramp», viser klageren til en rekke forhold. Med henvisning til Vær Varsom-plakatens punkt 3.9, om å vise særlige hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over virkningen av sine uttalelser, anfører klageren at gjengivelsen av pasientens utsagn om at hun vurderte å ta en overdose smertestillende tabletter er uheldig overfor pasienten selv. Klageren mener utsagnet kan forstås dithen at pasienten er pillemisbruker, og viser her til reaksjoner fra publikum. Samtidig anføres muligheten for uheldige virkninger i forhold til selvmord blant unge mennesker.
Når det gjelder gjengivelsen av brevet fra pasientens ektefelle, har klageren igjen vist til Vær Varsom-plakatens punkt 3.9, samt til punkt 3.2, om kildekritikk og opplysnings-kontroll, og punkt 4.1 om saklighet og omtanke i innhold og presentasjon. Klageren anfører at ektefellens brev «åpenbart [er] skrevet i affekt» og at det derfor var «overveiende sann-synlig» at saken hadde flere sider, og at fakta ikke var tilstrekkelig belyst. Klageren mener avisen «har kommet med en ukritisk gjengivelse av en subjektivt opplevd frustrasjon.»
Klageren har også innvendinger mot identifiseringen av vakthavende lege som undersøkte Britt Hansen. Klageren anfører at legen, i tillegg til å bli identifisert, er bedt om å kommentere en klage han ikke er kjent med, i en situasjon hvor han ikke har tilgang til journal eller andre opplysninger, og uten å være kjent med at pasienten har fritatt legevakten i Bodø og legen selv fra taushetsplikten. «Legen er i en situasjon der han ikke kan svare noe som helst på henvendelsen fra avisen» , heter det i klagen. Klageren har her, i tillegg til Vær Varsom-plakatens punkt 4.1, også vist til punkt 3.3, om å gjøre premissene klare i intervjusituasjoner, og punkt 4.3, som blant annet omhandler respekt for privatliv, og ikke å fremheve private og personlige forhold når dette er saken uvedkommende.
I en oppsummering skriver klageren at de påklagede artiklene ikke har noe med kritisk og undersøkende journalistikk å gjøre, men at det derimot dreier seg om ukritisk å sette det omtalte ekteparets «egenterapi» på trykk. Den eneste «formildende» omstendighet klageren har funnet, er intervjuet med overlegen på neurologisk avdeling på NSS. Ifølge klageren kom imidlertid ikke denne artikkelen i stand på initiativ fra avisen.
Vedlagt klagen følger kopi av diverse korrespondanse i saken.
SPØRSMÅL OM SAMTYKKE:
Sekretariatet har i brev til klageren gjort oppmerksom på vedtektenes krav til samtykke fra direkte berørt part, i dette tilfellet den navngitte legevaktlegen.
Klager har i brev til sekretariatet anført at Bodø kommunale legevakt må kunne fremme klagen på selvstendig grunnlag.
Sekretariatet har i nytt brev til klageren forklart at kravet til samtykke ikke innebærer noe forsøk på å begrense klagegrunnlaget til kun å gjelde den omtalte legens forhold, men at det samtidig er vanskelig å avgrense klagen til kun å gjelde legevakten som sådan.
Den omtalte legen har etter dette gitt samtykke til klagebehandling. Samtidig har vedkommende gitt til kjenne sitt personlige syn på avisens dekning av saken. Det fremgår av brev fra legen at han føler han i realiteten ikke fikk anledning til å komme med sine kommentarer før saken ble presentert i avisen. Legen underbygger dette med at han ble oppringt på kvelden privat, uten tilgang til pasientopplysninger og uten kunnskap om at han var fritatt fra taushetsplikten. Han mener tittelen på artikkelen hvor han er intervjuet, innebærer en «uberettiget insinuasjon» om at han skal utvist motvilje mot å få saken belyst.
TILSVARSRUNDEN:
Nordlands Framtid redegjør innledningsvis i sitt tilsvar for den faktiske håndtering av saken, fra det åpne brevet til Bodø kommunale legevakt kom inn til redaksjonen. Blant annet går avisen forholdsvis detaljert gjennom kontakten med de ulike kilder, deriblant telefonsamtalen med den omtalte legevaktlegen. Avisen anfører at den gjorde legen oppmerksom på at det dagen etter ville komme en omtale av saken, uten at legen «kom?med noe ønske om å få utsatt sine uttalelser i påvente av å få gått gjennom journalen.»
Det vises i tilsvaret til at avisen, i tillegg til kontakten med pasienten og hennes ektefelle, samt den navngitte legevaktlegen, også var i kontakt med legevaktsjefen, ledende sykepleier ved legevakten og den sykepleieren som tilfeldigvis bisto ekteparet underveis. «Utfra kildegrunnlaget og innsamlet materiale fant vi det forsvarlig å trykke saken», skriver avisen.
Når det gjelder det klageren har rubrisert som «faktiske feil», mener avisen at det var dekning for tittelen «Ba om hjelp i 36 timer». Det vises til at det faktisk gikk 36 timer fra det tidspunkt ekteparet første gang var i kontakt med legevakten og til man fikk det de selv oppfattet som tilfredsstillende behandling. Den «smertelindring» som fant sted underveis, skjedde gjennom ektefellens og naboens (sykepleierens) innsats.
I forhold til det klageren har kalt «presseetiske overtramp», mener avisen at det var fullt forsvarlig å bringe pasientens uttalelser om at hun vurderte å ta en overdose. Det anføres i tilsvaret at uttalelsen falt to dager etter at det åpne brevet ble skrevet, og at ekteparet «hadde rimelig avstand til de mest dramatiske tidspunktene». Avisen mener for øvrig at spørsmålet om overdose «ligger?helt på siden av eller utenfor forutgående problemer i lokalsamfunnet der ungdom ikke ønsker å leve lenger».
Når det gjelder anførselen om at man kun har gjengitt ekteparets «subjektive frustrasjon», skriver avisen at «klagen fra ektefellen er selvsagt en subjektiv fremstilling av saken». Nettopp derfor var det, ifølge avisen, viktig at man intervjuet ekteparet, og også innhentet opplysninger fra andre kilder, deriblant legevaktsjefen og ekteparets nabo, som altså var sykepleier.
Avisen vedgår at bruk av navn på legen i et tilfelle som dette «kan diskuteres» . Samtidig argumenterer avisen med at de som retter kritikk har stått åpent frem, og dessuten at vedkommende lege bare var en av et fåtall mulige identifiserbare leger ved legevakten. Det vises til at «Selv om legen der og da ikke kunne huske forholdet spesielt, var det fullt mulig for han og evt. legevaktsjefen å gi en annen redegjørelse etter å ha undersøkt saken nærmere». Avisen kan ellers ikke se at spørsmålet om identifisering må vurderes spesielt annerledes i dette tilfellet enn i de tilfeller hvor representanter for næringsliv eller kommuneadminstrasjon svarer på kritikk. Det vises til Vær Varsom-plakatens punkt 3.1, om å ha åpne kilder som mål. Avisen mener henvisningen til punkt 4.3 er irrelevant, og at kravene i punkt 3.3 og 4.1 er oppfylt.
Avisen understreker at den aldri har hevdet å ha drevet «undersøkende» journalistikk i det påklagede tilfellet, men at man har grepet fatt i et åpent brev med oppsiktvekkende innhold av allmenn interesse, hvor alle parter har fått slippe til.
I sin «oppsummering» skriver avisen at den mener «å ha håndtert saken på en så balansert måte som mulig på trykketidspunkt, og deretter gjennom oppfølgingsartikler å ha balansert saken ytterligere. Det som presseetisk gjenstår er en diskusjon om identifisering av vakt-havende lege. I en sammenheng som dette finner vi det unaturlig å unnlate navnet på en sentral og ansvarlig person i saken, mens alle andre naturlig framsto identifisert.»
Klageren går i sitt tilsvar i rette med avisens betraktninger rundt spørsmålet «faktiske feil» knyttet til tidsangivelser og hva slags hjelp pasienten fikk. Blant annet vises det til at hverken pasienten eller hennes ektefelle klaget over den behandlingen som ble gitt ved Tverlandet Legesenter fra morgenen 31.12. til morgenen etter, 01.01. Dessuten anfører klageren at avisen «beveger seg inn i meget urent farvann dersom de i ettertid skal begynne å vurdere faglige medisinske forhold ? og ta disse til inntekt for mangelfull journalistisk eller redaksjonell vurdering og egen handlemåte der og da».
Klageren tolker ellers avisens svar når det gjelder VVP punkt 3.9 «antitetisk», det vil si dithen at dersom en person ikke er psykotisk så kan man trykke alt hun eller han sier. Videre mener klageren at hensynet som avspeiles i punkt 3.9 også må gjelde det han kaller «overføringseffekten», det vil si signaler fra «fullt ut tilregnelige» mennesker til personer «som strever med å mestre».
Klageren viser til avisens beskrivelse av at man har «gitt en så balansert fremstilling som det da var mulig basert på et bredt kildegrunnlag». Klageren understreker at han personlig bare kunne gi generelle kommentarer og at vakthavende lege «ikke?kunne svare noe fornuftig på forespørselen fra avisen.» Basert på dette karakteriserer klageren avisens formulering om at «kritikernes motpart er kommet samtidig til orde» som «tomme ord uten realiteter bak». Klageren mener tittelen på intervjuet med ham selv er «ganske forskjellig» fra hva han faktisk sa vedrørende eventuell oversendelse av klage til Fylkeslegen.
Klageren mener avisen bruker naboens utsagn til å sannsynliggjøre at ekteparets subjektive opplevelse var en korrekt og balansert fremstilling av hendelsesforløpet, og at dette er et eksempel på avisens mangelfulle kildekritikk.
Når det gjelder identifiseringen av vakthavende lege anfører klageren blant annet at det er hele 26 leger som deltar i arbeidet ved Bodø kommunale legevakt. «Jeg er nokså sikker på at de andre 25 ikke ville følt seg ubekvem om avisen ikke hadde navngitt vakthavende lege.» Når avisen hevder at det var «fullt mulig» for legen og legevaktsjefen å gi en annen redegjørelse «etter å ha undersøkt saken nærmere», så karakteriserer klageren også dette som «tomme ord uten realiteter bak».
Klageren mener avisen ikke har imøtegått hans kritikk. Det fastholdes at «avisen ukritisk har satt store deler av ektefellens ?egenterapi? på trykk» og at avisens forsvar er at man var «nødt» til å gjøre saken klar før deadline, fordi også den konkurrerende avisen var kjent med brevet. Klageren karakteriserer avisens forsvar som «massivt og til dels primitivt? med lite logikk og konsistens».
Avisen skriver i sin siste kommentar at klageren ikke synes å ha noen forståelse for tidsaspektet ved nyhetsarbeid. Avisen anfører at den har formidlet kritikk mot legevakt-tjenesten og utøvere der, «samtidig som de som er kritisert, er gitt anledning til å komme til orde med sin versjon.» Avisen understreker at den fant pasient og ektefelle «fullt ut tilregnelige, selv om klager insinuerer det motsatte.»
Nordlands Framtid forsvarer for øvrig sin kildebruk i saken, og mener avisen urettmessig blir beskyldt for dårlig kildearbeid. Det understrekes ellers at avisen ikke har mottatt noe ønske om korrigering av uttalelser, hverken fra det omtalte ekteparet eller fra andre gjen-gitte kilder.
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder en reportasje i Nordlands Framtid, der et ektepar klager over behandlingen de fikk ved den lokale legevakten da kona ble rammet av sterke ryggsmerter. Klageren, Bodø kommunale legevakt med samtykke fra den navngitte legen som undersøkte kvinnen, mener innsideartikkelens tittel – «Ba om hjelp i 36 timer» – mangler dekning i de faktiske forhold. Klageren anser dessuten at Nordlands Framtid ikke har tatt tilbørlig hensyn til at ekteparet var oppbrakt da de uttalte seg, og at avisen ukritisk har gjengitt deres «subjektive frustrasjon». Etter klagerens mening skulle avisen heller ikke ha identifisert legen, som ikke hadde noen reell mulighet til å imøtegå ekteparets fremstilling, idet han ble oppringt privat på kveldstid, uten tilgang til journalopplysninger om saken.
Nordlands Framtid mener det var dekning for den påklagede tittelen. Videre anfører avisen at den gikk til flere kilder for å få opplysninger i saken, blant dem lederen for legevakten og en sykepleier som var nabo av det omtalte ekteparet, og som engasjerte seg i forsøket på å få tilkalt hjelp. Ut fra materialet som forelå, mener avisen det var forsvarlig å trykke den påklagede reportasjen. Avisen vedgår at identifiseringen av legen kan diskuteres, men mener samtidig at en slik navngivelse må vurderes på linje med at representanter for næringsliv og forvaltning utsettes for kritikk. For øvrig påpeker avisen at den de påfølgende dager fulgte opp saken.
Pressens Faglige Utvalg mener Nordlands Framtid var i sin fulle rett til å formidle den kritikk og den frustrasjon som det omtalte ekteparet følte i forhold til det de opplevde som mangelfull respons fra det offentlige hjelpeapparat.
Selv om det i ettertid kan diskuteres hvorvidt den påklagede tittelen gir et korrekt bilde av måten hjelpeapparatet møtte det omtalte ekteparet på, anser utvalget at den må forstås som uttrykk for ekteparets opplevelse av situasjonen.
Isolert kan ikke utvalget se at det skulle innebære et brudd på god presseskikk å navngi legen som undersøkte kvinnen. I det påklagede tilfellet mener utvalget imidlertid at identifiseringen må sees i lys av at legen ble konfrontert med ekteparets påstander på et tidspunkt da han vanskelig kunne gjøre reell bruk av sin rett til samtidig imøtegåelse. Slik utvalget ser det, skulle redaksjonen ha anonymisert legen i første omgang.
Nordlands Framtid har brutt god presseskikk.
Oslo, 22. juni 1999
Sven Egil Omdal,
Odd Isungset, Catharina Jacobsen,
Helen Bjørnøy, Brit Fougner, Jan Vincents Johannessen