Adv. Ingvar Pilskog (p.v.a. klient) mot Bergensavisen

PFU-sak 067/05


SAMMENDRAG:
Bergensavisen (BA) hadde onsdag 9. mars 2005 en henvisning nederst på første side: «Journaler kastet i BOSSET».

Artikkelen det ble henvist til sto på side ni og hadde tittelen «Pasientjournaler DUMPET». Artikkelen i sin helhet:

«En bunke gamle pasientjournaler ble natt til i går funnet utenfor St. Johannes-hjemmet på Møhlenpris. Hvor journalene stammer fra, og hvem som har kastet de sensitive dokumentene, er foreløpig en gåte. Mannen som fant dokumentene anslår at det lå 40 ? 50 journaler i og rundt bosspannene utenfor gamlehjemmet.

– Jeg oppdaget dem av ren nysgjerrighet. De lå på fortauet, opplyser mannen, som ønsker å være anonym.

– GODE RUTINER (mellomtittel)
– Dette er jo helt horribelt, utbryter Magnhild Reksten. Hennes tante, som døde for fem år siden, bodde flere år på aldershjemmet på Møhlenpris. Tantens journal var en av dem som ble funnet på gaten i går natt. ? Jeg synes det er en fæl sak, sier Reksten. Ledelsen ved sykehjemmet jobbet hardt i går for å finne ut hvor journalene stammer fra. Da de ble gjort oppmerksom på saken var bosspannene tømt av renovasjonsvesenet.

– Vi har funnet en journal som jeg akkurat har fått i hendene. Den stammer fra lenge før min tid, sier aldershjemsbestyrer Jeanne Daae-Hansen til BA. Hun ville kontakte bosstømmerne i går for å prøve å spore opp resten av journalene. Ifølge Daae-Hansen er det bare tre personer som har adgang til journalene: Hennes selv, oversykepleieren og legen. ? Dette skal ikke skje. Journaler holdes innelåst, og gamle journaler sendes til Statsarkivet. Vi har svært gode rutiner, forsikrer hun.

KAN BLI POLITISAK (mellomtittel)
Etter undersøkelsene i går sier Daae-Hansen at aldershjemmet ikke savner noen journaler. Hun utelukker ikke at saken kan bli politianmeldt. ? Vi ser svært alvorlig på denne saken.

Daae-Hansen har jobbet ved aldershjemmet i ett og et halvt år. Journalene BA så, er betydelig eldre. Den tidligere styreren, Aslaug Arvidson, kjenner heller ikke til hvordan journalene kan ha havnet i bosset. ?Hvordan skulle jeg vite det? Jeg har vært pensjonist i tre år. Er dere gått helt fra vettet?
– Journalene stammer fra din tid som styrer.
– Dere må spørre dem som jobber der i dag, svarer Arvidson.»

Artikkelen var illustrert med et større foto av en søppelcontainer med noen papirer i, og med bildeteksten «BUNKEVIS: Slik så det ut utenfor St. Johannes-hjemmet i går natt. Bunker med pasientjournaler lå og fløt.» I tillegg var det et mindre foto med bildeteksten «I VILLREDE: Styrer Jeanne Daae-Hansen ved St. Johannes-hjemmet, tidligere Johannes Menighets Aldershjem, vet ikke hvor journalene stammer fra.»

Påfølgende dag, torsdag 10. mars , hadde BA en oppfølgingsartikkel, som en sidetopp på side fem, med tittelen « Dumpingen av pasientjournaler er politianmeldt.»

Artikkelen gikk slik:

«St. Johannes-hjemmet på Møhlenpris har anmeldt dumpingen av pasientjournaler til politiet.

BA skrev i går at 40-50 gamle pasientjournaler ble dumpet i og rundt bosscontainerne til hjemmet natt til tirsdag. Journalene skulle for lengst vært lagret hos Statsarkivet. ? Vi ser fortsatt alvorlig på dette. Nå får det bli opp til politiet å vurdere saken, sier styrer Jeanne Daae-Hansen til BA. De fleste journalene var borte i går morges. Det sørget renovasjonsarbeiderne for.
? Journalene havnet i forbrenningsovnen klokken 1100, opplyser Daae-Hansen.

Styreleder i stiftelsen som driver hjemmet, Siren Knag, tror journalene ble plantet i et forsøk på å ramme hjemmet. ? Hvem har lagt dem der om natten? Ingen av dem som bor i huset, i hvert fall, sier Knag. Journalene BA så, var flere år gamle, fra tiden da Aslaug Arvidson var styrer på aldershjemmet. ? Jeg spurte Aslaug flere ganger om papirer etter at hun var sluttet, blant annet hvor regnskapene befant seg. Hun svarte aldri, og vi fikk en hestejobb, sier Knag.

Arvidson avviser beskyldningene om papirrot. ? Jeg sluttet før Knag ble styreleder i stiftelsen. Dette ønsker jeg ikke å kommentere i det hele tatt, sier hun.»

Artikkelen var illustrert med en faksimile fra foregående dags oppslag om saken.

KLAGEN:
Klager er den omtalte tidligere styreren, Aslaug Arvidson, via advokat. Det heter i klagebrevet at klageren er uvant med å være i kontakt med media, og at hun tidligere hadde hatt en negativ opplevelse i så måte. Når det gjelder den innklagede artikkelen, opplyses det i brevet at klageren ble oppringt mens hun sto i kø i en dagligvareforretning. Hun henviste journalisten til den nåværende ledelsen ved aldershjemmet. Videre heter det i klagebrevet:

«På tross av at hun ikke har noe med aldershjemmet å gjøre ble Arvidsons (klageren; sekr. anm.) navn angitt i avisomtalen sammen med navnet på nåværende styrer. I denne sammenheng viste BA til at nåværende styrer har arbeidet ved hjemmet i ett og et halvt år og at journalene var betydelig eldre. Hvilken sammenheng det var mellom journalenes alder og at de nå hadde kommet i aldershjemmets søppelcontainer ble ikke oppgitt.»

Klageren oppfatter avisen slik at den «ved å fremheve ovennevnte på en infam måte forsøker å kaste ansvar på Arvidson» og anfører videre at artikkelen neste dag forsterket dette. «Her ble styreleder Knag sitert på at hun «tror journalene ble plantet i et forsøk på å ramme hjemmet». Den videre artikkel kan ikke leses på annen måte enn at man forsøker å insinuere at det skal være Arvidson som har plantet journalene i søppelcontaineren utenfor hjemmet. Dette spesielt ved at det trekkes inn at Arvidson ikke skal ha gitt opplysninger «om papirer». I tillegg til at dette ikke er riktig kan jeg ikke se at en slik påstand skal ha annet formål enn å sverte Arvidson.»

Advokaten opplyser ellers at han før klagen ble sendt PFU, tilskrev BAs redaktør, men at redaktøren ikke har svart.

TILSVARSRUNDEN:
Bergensavisen skriver i sitt tilsvar:

«Ifølge dagens ledelse ved hjemmet skulle disse dokumentene vært sendt Statsarkivet for lenge siden. Da mener BA det var legitimt å kontakte daværende leder for å spørre hvordan dokumentene kunne dukke opp på gaten utenfor hjemmet flere år senere. Som det går fram av saken, ønsker Arvidson overhodet ikke å kommentere dokumentfunnet. Slik BA oppfatter saken, hadde klageren tilsvarsrett i forhold til de spørsmålene nåværende styreleder reiste. Denne har hun blitt tilbudt, og benyttet. Klagen bygger derfor på en misforståelse av avisens motiver.»

Sekretariatet legger her til grunn at BA i sitt tilsvar bruker begrepet tilsvar i betydningen samtidig møtegåelse , slik det er beskrevet i Vær Varsom-plakatens punkt 4.14.

Klageren gjentar sin påstand om at BA har gjengitt uriktige påstander for å sette henne i et negativt lys. Det gjelder både uriktig gjengivelse av sitater, og det gjelder faktiske opplysninger. Videre mener klageren at det kan diskuteres om det er god skikk å ringe til noen mens de står i kassen i en butikk og blir fullstendig overrumplet. Klageren spør videre:

«Har BA en saklig og redelig grunn til å trekke Arvidsson inn i denne saken som fullt og helt må være nåværende ledelses ansvar? Hvorfor skrives det at Arvidson ikke ville gi papirer til styreleder Knag? Er det saklig grunn for å trekke en slik udokumentert påstand inn i avisens spalter?»

Om tilsvarsretten (samtidig imøtegåelse; sekr. anm.) heter det i tilsvaret fra klagerens advokat:

«Etter mitt skjønn er redaktør Bergo respektløst hoverende til Arvidson når han etter sitt tilsvar synes å mene at hun hadde tilsvarsrett som hun benyttet da hun svarte på telefonen hun fikk fra hans journalist mens hun sto i kassen i dagligvarebutikken.» Klageren mener at BA lett kunne få en uvitende leser til å tro at Arvidson hadde plantet journalene utenfor aldershjemmet om natten.

Bergensavisen avviser alle påstander fra klagerens tilsvar. Til slutt i avisens andre tilsvar
heter det:

«Advokat Pilskog mener jeg var respektløst hoverende i mitt første svar, da jeg forklarte at hans klient hadde en tilsvarsrett fordi styrelederen og den daglige lederen ved en institusjon hun tidligere hadde ledet, trakk henne inn i saken i sine svar til BAs journalist. Denne tilsvarsretten jeg refererte til, burde advokaten vite at hans klient faktisk hadde. BA hadde en selvfølgelig plikt til å respektere hennes tilsvarsrett. Men hans klient var selv ansvarlig for om og hvordan hun brukte den tilsvarsretten hun ble tilbudt fra BAs journalist.»

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder to nyhetsartikler i Bergensavisen (BA) i forbindelse med at det var funnet sykejournaler i søppelcontainere utenfor et aldershjem i Bergen. Klageren er tidligere styrer ved hjemmet, og hun mener Bergensavisen har brutt god presseskikk ved å trekke henne inn i saken og ved å gi opplysninger som kan forstås som om hun var ansvarlig for at journalene havnet et sted de ikke skulle.

Bergensavisen avviser klagen og mener er det var helt naturlig å ta kontakt med klageren, siden journalene på avveie stammet fra den tid klageren var styrer. Det vises videre til at avisen tok kontakt med klageren for å få hennes kommentarer, og at hun i noen grad benyttet seg av denne retten til samtidig imøtegåelse.

Pressens Faglige Utvalg mener at Bergensavisen var i sin fulle rett til å omtale at det var funnet pasientjournaler i og rundt en søppelcontainer utenfor et aldershjem i Bergen. Utvalget mener videre at det var naturlig for avisen å ta kontakt med den tidligere styreren, for gjennom henne muligens å få klarhet i hvorfor journalene hadde kommet på avveie.

Utvalget kan imidlertid se at avisen gjennom sitater og formuleringer i de to innklagede artiklene, nok har satt den tidligere styreren i et noe uheldig lys og mener det ville vært en fordel om avisen, særlig i den andre artikkelen, hadde formulert seg noe forsiktigere.

Utvalget vil også understreke viktigheten av at pressens medarbeidere forstår hvordan personer med lite eller ingen medieerfaring kan reagere i møte med journalister, men konstaterer at når klageren fikk anledning til å kommentere saken, en mulighet hun bare delvis benyttet seg av, så har avisen, så langt utvalget kan se, ivaretatt hennes rett til samtidig imøtegåelse.

Etter en samlet vurdering finner utvalget at Bergensavisen ikke har brutt god presseskikk.

Oslo, 24. mai 2005
Odd Isungset,
Hilde Haugsgjerd, Kathrine Aspaas,
Ingeborg Moræus Hanssen, Eva Sannum, Trygve Wyller