Våler kommune, kommunelegekontoret v. kommunelege 1 Christoffer Vig mot Østlendingen

PFU-sak 065/01


SAMMENDRAG:
Østlendingen brakte torsdag 22. og lørdag 24. februar 2001 to artikler omkring et selvmord. Artikkelen fra 22. februar hadde forsidetittelen «De sendte min datter i døden» . Oppslaget er illustrert med et bilde av en eldre mann og en elv i bakgrunnen. I henvisningsteksten står det:
«Opprørt over det psykiske helsevern. Mandag ettermiddag hoppet 35 år gamle NN ut fra Eidsfossbrua i Våler. Tragedien skjedde kort tid etter at hennes bønn om tvangsinnleggelse ved Sanderud sjukehus var blitt avvist ved legesenteret. ?Helsevesenet sendte henne i døden, sier Tor Jakobsen (bildet)»
Saken presenteres over to sider inne i avisen, og her med tittelen «Hørte ikke NNs rop om hjelp» . I ingressen står det:
«Til tross for fortvilte rop om hjelp ble den 35 år gamle NN hjemsendt fra legesenteret i Våler mandag. Like etterpå hoppet hun fra Eidsfossbrua. ? De sendte henne i døden, sier hennes far, XX».
I teksten går det fram at «XX ønsker å stå fram med sin datters historie for å rette søkelyset på det han mener er alvorlige feil og mangler innen det psykiske helsevesenet her til lands». Datterens psykiske problemer begynte i 1989, og etter et opphold på Gaustad sykehus med påfølgende ettervern ett års tid, fungerte det «bra for henne, og hun var i noenlunde fin form helt til i fjor høst, fortsetter han». Da skal hun ha begynt å klage over fysiske smerter, og situasjonen forverret seg utover høsten. «Vi kontaktet derfor legesenteret i Våler, men møtet med vikarlegen var alt annet enn oppløftende. Han konkluderte med at hennes fysiske smerter kom fra hodet, og at det ikke var noe å gjøre med, sier XX som sjøl var med sin datter på legesenteret denne dagen. ?Vi spurte om det ikke var mulig å komme til en spesialist, og vi spurte også om hun ikke kunne få medisiner. Svaret var nei, hevder XX».
«En ny tur til legesenteret i Våler, og konsultasjon hos en ny vikarlege, resulterte i en viss forståelse for at NN trengte psykiatrisk hjelp. Men det endte med en rekvisisjon til en øyenlege, samt noen tabletter hun bare ble enda dårligere av». Et senere besøk på Volvat medisinske senter på Hamar skal heller ikke ha resultert i noe hjelp.
Julen blir karakterisert som forferdelig for NN og familien, og faren skal ha kontaktet legesenteret en rekke ganger, uten at de hadde blitt ringt tilbake .»Under et møte på senteret dagen etter kom det fram at NN gikk med sjølvmordstanker, og noen timer etterpå ble hun innlagt på Sanderud sjukehus. «Men at hun skulle bli hjemsendt etter en uke forsto verken hun sjøl eller vi. Hun tryglet om å få bli, men en lege jeg snakket med der oppe hevdet hardnakket at problemet var løst».
«I slutten av januar fikk hun et tilbud om plass i psykiatrisk team i Våler, og hun fikk også støttekontakt. Men mandag orket hun ikke mer, og hennes far er forferdet over for-anledningen til det tragiske utfallet. ? NN skulle være med meg til Våler og handle, men idet vi skulle dra hjemover ba hun meg svinge innom legesenteret. Hun var i elendig form, og ville gjøre et nytt forsøk på å få hjelp. Til tross for at hun ropte høylytt og ba om å få bli tvangsinnlagt ble hun sendt hjem med en Paralgin Forte i lomma. Da hun kom hjem sa hun at hun skulle gå seg en tur. Noen timer senere skjønte vi hvorfor hun hadde satt igjen sin faste følgesvenn. Hun gjorde alvor av planene hun lanserte for legen, sier en bitter XX, som akter å forfølge denne saken. Spesielt hjemsendelsen fra Sanderud, som han ser på som den direkte årsaken til at hans eneste datter valgte som hun gjorde ? 35 år gammel».
I en undersak med tittelen «-Fulgt tett av psykiatrisk team» , går det fram at faglig rådgiver i kommunens helse- og sosialetat, Hans Hosen, mener «det er lite helsevesenet i Våler kunne gjort annerledes». «- NN ble tilbudt time hos Kristiansen onsdag, men takket nei. Hun takket også nei til å komme inn hos en vikarlege umiddelbart». «For øvrig er det vel ingen som er blitt fulgt så tett av psykiatrisk team som nettopp NN den siste tiden, sier Hosen». Tablettene skal hun ifølge Hosen ha fått på grunn av hennes diffuse muskelplager.
Lørdag 24. februar følges saken opp med tittelen «NNs far etter tung tids tale. Takknemlig for all støtte» . I reportasjen gir faren uttrykk for takknemlighet for all støtten han har fått. » -Men måten kommunens talsmann uttalte seg på i Østlandingen setter jeg ikke like stor pris på. NN ble fulgt opp gjennomsnittlig halvannen time om dagen på hverdager fra midt i januar og til hun ble borte. Hvis det regnes som tett oppfølging av en psykiatrisk pasient tør jeg nesten ikke tenke på hva de som ikke blir ?tett oppfulgt? blir tilgodesett med, fortsetter han. XX understreker at han ikke er ute etter å ramme enkeltpersoner». «-Men jeg sitter sjølsagt med noen ubesvarte spørsmål, som jeg antakelig aldri får svar på. Det er hvorfor hun ble hjemsendt fra Sanderud etter en uke, og hvorfor hennes oppførsel på legesenteret ikke ble oppfattet som om hun trengte øyeblikkelig hjelp, sier XX».

KLAGEN:
Klageren, helseleder ved kommunelegekontoret i Våler kommune, Christoffer Vig, reagerer på måten saken framstilles. Klageren mener «artikkelen kan gi leserne inntrykk av at legesenteret i Våler støtte NN fra seg og at hun av den grunn tok sitt liv. Artikkelen beskriver for så vidt de faktiske forhold, men på en slik måte som man håpet man burde være forskånet for i vårt land. Hun hadde ikke blitt avvist på legesenteret. Hun hadde ikke søkt om time der, men bestemte seg på tur i Våler for å gå på legesenteret og be om time hos en navngitt lege. Han hadde ikke mulighet til å se på henne den dagen, men hun fikk time hos ham en annen dag, og tilbud om å få komme til en vikarlege som arbeider der samme dag. Det takket hun imidlertid nei til. Hun fikk ingen tabletter på legesenteret, tablettene med Paralgin Forte hadde hun selv, og det skjer aldri at pasienter får slike tabletter av en legesekretær og sendes hjem. Bare en slik insinuasjon er i seg selv skandaløs! Det faren egentlig er oppbrakt over var den måte hun hadde blitt behandlet på av Sanderud Sykehus, og det står også i artikkelen, men med liten skrift».

TILSVARSRUNDEN:
Østlendingen viser til at redaksjonen innhentet samtidige kommentarer fra faglig rådgiver Hans Hosen ved helse- og sosialetaten i Våler og direktør Lars Lien ved Sanderud sykehus. «De to bekreftet hver på sin måte noe av det faren ønsket å sette søkelyset på ? nemlig ressursmangel og rask utskrivelse fra Sanderud. Hosen bekrefter også at pasienten fikk med seg en tablett (på grunn av diffuse muskelplager), mens klageren påtaler dette som faktisk feil». Avisen har ikke mottatt noen korreksjon fra intervjuobjektet på nevnte utsagn, og forholder seg derfor fortsatt til at det var riktig gjengitt. Ut over dette kan vi ikke se at klageren har omtalt faktiske feil».
Redaksjonen er usikker på hvilke punkter i Vær Varsom-plakaten det klages over, men anser 4.9 om selvmord, og 4.6, om mennesker i sorg eller ubalanse, som relevante. Østlendingen mener imidlertid at den ikke har brutt god presseskikk i sin dekning av saken, og viser til at faren i ettertid «står fast på det han gjorde».
Klageren viser igjen til at «den alminnelige leser vil oppfatte dette dit at det var legesenteret som sendte henne i døden» . Klageren viser til forsidetittelen ?De sendte min datter i døden? og ?Tragedien skjedde kort tid etter at hennes bønn om tvangsinnleggelse var blitt avvist ved legesenteret? og ?Helsevesenet sendte henne i døden?. Klageren anfører for øvrig at «legesekretæren som snakket med pasienten ikke hadde det lett etter ulykken. Dette ble ikke noe bedre av artikkelen som ble oppfattet som en direkte anklage mot legesenteret». «Vi mener derfor fortsatt at Østlendingen AS har misbrukt en tragisk hendelse til å sverte Legesenteret i Våler». «Dersom artikkelen hadde båret mer preg av en generell kritikk av det psykiatriske omsorgstilbudet enn hvor dårlig hjelp hun hadde fått på legesenteret i Våler hadde saken vært annerledes».
Østlendingen har ingen ytterligere kommentarer.

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder et oppslag i Østlendingen der en far forteller om datterens selvmord og helsevesenets manglende psykiatriske tilbud og hjelp. Klageren, helselederen i Våler kommune, mener artikkelen gir inntrykk av at kommunens legesenter støtte jenta fra seg og at hun av den grunn tok sitt liv. Klageren anfører at jenta ikke ble avvist på legesenteret, og avviser at hun ble sendt hjem med tabletter av en legesekretær. Klageren påpeker dessuten at faren egentlig var oppbrakt over behandlingen på Sanderud sykehus, men at dette er gjemt vekk i artikkelen.
Østlendingen viser til at redaksjonen innhentet samtidige kommentarer fra faglig rådgiver ved helse- og sosialetaten i Våler og direktøren ved Sanderud sykehus. Redaksjonen anfører at den faglige rådgiveren bekreftet at pasienten fikk med seg en tablett, og at avisen ikke har mottatt noen korreksjon fra intervjuobjektet på utsagnet. Redaksjonen mener også at den har vært aktsom i sin vurdering av intervjuobjektets tilstand og i sin omtale av hendelsen.
Pressens Faglige Utvalg mener Østlendingen måtte kunne formidle farens opplevelse av den dypt tragiske hendelsen og bakgrunnen for denne, men viser generelt til varsomhetskravet som ligger i Vær Varsom-plakatens punkt 4.9, der det heter: «Selvmord eller selvmords-forsøk skal som hovedregel ikke omtales.»
Utvalget mener at Østlendingen går for langt når avisen i sin presentasjon på førstesiden gir inntrykk av at legesenteret avviste pasienten, og at det var den direkte årsaken til at hun tok sitt eget liv. Utvalget viser til Vær Varsom-plakatens punkt 3.2, der det blant annet heter: «Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysninger som gis er korrekte». Videre viser utvalget til punkt 4.1, der det heter: «Legg vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon.»
Østlendingen har brutt god presseskikk.

Oslo, 22. mai 2001
Thor Woje,
Catharina Jacobsen, Odd Isungset,
Grete Faremo, Jan Vincents Johannessen, Marvin Wiseth