Ingar Arnøy (m. flere) mot Klassekampen
Klassekampen brakte lørdag 10. januar 2004 en bredt anlagt granskende reportasje, der søkelyset ble satt på organisasjonen Norsk Målungdom. I en énspaltet tittelhenvisning på førstesiden het det: » MÅL OG MAKT – JUKSET i NMU «. Inne i avisen, under tittelen » Målet helliger middelet «, stilte avisen følgende spørsmål i ingressen:
» Hvorfor fortsatte Norsk Målungdom å jukse med medlemstall, lenge etter at medlemsjukset i norske ungdomsorganisasjoner ble rullet opp? »
Innledningsvis gir Klassekampen denne bakgrunnen:
» Rett før nyttår ble seks tidligere ledere i Norsk Målungdom (NMU) dømt for medlemsjuks. Flere år etter oppgjøret med medlemsjuks i norske ungdoms-organisasjoner fortsatte NMU praksisen. En strengt sentralstyrt organisasjon hvor lojalitet, rettroenhet og idealisme som overskygget for moral kan være noen av svarene på hvorfor dette skjedde. »
Og i et senere avsnitt:
» Medlemsjukset ble organisert fra sentralt hold. ?Juks? var en egen rubrikk på medlemslistene. Kun et fåtall kjente til dette avanserte ranet av statskassa. Nye medlemmer var ukjent med ordningen før de kom inn i sentralstyret, og selv ble satt til å undertegne de falske søknadene. Tok de et oppgjør med medlemsjukset
visste de at det var det samme som å fengsle tidligere ledere, personer som fortsatt hadde sterk innflytelse i miljøet, et miljø som er blitt kalt stalinistisk og diktatorisk. Hvorfor hadde disse personene så sterk innflytelse, så lang tid etter? »
Tidligere ledere av NMU på 1980-tallet trekkes fram – det vil si Roar Madsen, Hans Olav Brendberg og Ingar Arnøy. Sammen med portrettbilder av dem framheves det i bildeteksten at de tre » dominerte i Norsk Målungdom på 1980-tallet «. Madsen er intervjuet, og uttaler: «- Jeg vet ikke når det første gang ble jukset, men er sikker på at det var før min lederperiode, kanskje til og med lenge før.» » Arnøy var, som Madsen, toneangivende i Målungdommen lenge. I dag er han skulemålsskrivar på Norges Mållags kontor i Oslo. Der jobber også flere andre tidligere ledere av Målungdommen. De gamle lederne forble i miljøet. »
For ordens skyld opplyser avisen at dagens ordning med statsstøtte til ungdoms-organisasjoner ble innført i 1997. Av en faktaramme framgår det at de seks tidligere lederne av NMU er dømt for medlemsjuks i årene 1998, 1999 og 2000. » Medlemsjuks i årene før dette anses som foreldet for domstolene. » I faktarammen het det dessuten at » medlems-jukset i NMU starter sannsynligvis på 1980-tallet «.
Klassekampen tar videre for seg fraksjonsstridighetene mellom «de sosiale» og «de nasjonale» innen NMU fra 1970-tallet og framover, noe som gjenspeilte forholdene i moderorganisasjonen, Mållaget. «Målungdommen vant også politiske kamper innad i Mållaget, hvor de hadde representanter på landsmøtene. Og når de oppga et medlemstall, både to og tre ganger høyere enn det reelle tallet, fikk de også flere landsmøte-representanter enn de var berettiget til, og dermed også innflytelse på Mållagets politikk. »
Tidligere leder av Mållaget, Liv Ingebrigtsen, intervjues også, men bare om forhold knyttet til de seks dømte NMU-lederne. Det samme gjelder intervju med tidligere leder for Naumdøla Mållag i Nord-Trøndelag, Inge Staldvik, og med tidligere landsstyremedlem i NMU, Vibeke Lauritsen. I tillegg uttaler fungerende leder av NMU, Unn Catodotter Fyllingsnes, seg.
KLAGEN:
Klagerne er de tidligere NMU-lederne Ingar Arnøy (A), Roar Madsen (B) og Hans Olav Brendberg (C). Det framgår at Klassekampens redaktør ikke har vært villig til «å seia seg lei for oppslaget».
Innledningsvis påpekes det at bare én av klagerne på forhånd ble kontaktet , sett på bakgrunn av «dei sterke skuldingane». Det vises her til Vær Varsom-punkt 4.14, om retten til samtidig imøtegåelse. Roar Madsen, som ble kontaktet, «vart orientert om at Klassekampen planla eit oppslag om medlemsjuks-saka i NMU og var viljug til ein samtale kring dette under føresetnad av at han fekk høve tl å kontrollera korleis Aspevoll (journalisten; sekr. anm.) siterte han.»
Madsen skal ha stusset over «eit spørsmål om organisasjonskulturen i NMU var prega av stalinisme, men vart ikkje orientert om at journalistane hadde planar om å kopla saman a) påstandar om stalinistisk organisasjonskultur b) påstandar om målpolitisk ekstremisme c) medlemsjuks og påstandar om at han og sentrale personar som klagarane A og C nærmast fann opp medlemsjukset og nytta maktposisjonar til å syta for at seinare tillitsvalde heldt fram med å juksa d) påstandar om eineansvar for konfliktar med Noregs Mållag.»
» Klagar B vart heller ikkje orientert om det sentrale innhaldet i sterkt kritiske utsegner frå dei ulike kjeldene oppslaget byggjer på. Ettersom klagar B kjende til desse koplingane og dei berande kritiske kjeldeutsegna fekk han heller ikkje høve å kritisera eller imøtegå dei sterke kritikkane og skuldingane, og han kunne heller ikkje nyansera biletet med å draga inn andre moment. Me finn denne framgangsmåten manipulerande, kritikkverdig og klårt i strid med VVP 3.3. »
Videre viser klagerne til Vær Varsom-punkt 3.2, idet de mener Klassekampen burde vært «merksame på at eit utval av kritikarar sjølvsagt vil gjeva eit kritisk bilete – i dette høvet eit kritisk bilete utan positive eller forsonande trekk. Klagar B kunne til ein viss grad ha balansert dette, med fekk ikkje høve til det fordi premissane for intervjusituasjonen ikkje vart klårgjorde for han.» » Valet av personkjelder er soleis etter vårt syn i beste fall ukritisk, i verste fall direkte manipulerande. (…) Ogso bruken av skriftlege kjelder kan det seiast mykje om. (…) Etter vårt syn er ogso bruken av bilete og tekstkombinasjonar i oppslaget manipulerande. »
«Ei anna sak er det at journalistane har undersøkt so lite eller har so skrinne førehands kunnskapar at dei til og med kjem i skade for å tilleggja kjeldene sine (og dei som kjeldene omtalar) standpunkt me er sikre på at aldri har vorte framførde i eller om Norsk Målungdom.»
Og dessuten: «Me vil og nemna at overskriftene i oppslaget er sterkt insinuerande. (…) Hovudoverskrifta ? Målet helliger middelet ? er i utgangspunktet ein påstand om at ein jesuittisk moral har styrt organisasjonsliv og politisk praksis.» Klagerne viser her til Vær Varsom-punkt 4.4.
«I ein epilog til oppslaget nyttar journalistane høvet til å mistenkeliggjera målungdomen for at dei likevel ikkje ryddar opp i medlemsjukset. (…) Diverre inngår dette i eit mynster av svakt kunnskapsgrunnlag, sterke påstandar, generaliseringar, bruk av mistankens hermeneutikk og omtrentlege formuleringar. Me likar helst å tru at dette ikkje kan vera i samsvar med god presseskikk. I sum meiner med difor at dette oppslaget ogso er på kant med kravet i VVP 4.1, ? Legg vekt på å vere sakleg og på å vise omtanke i innhald og presentasjon?.»
TILSVARSRUNDEN:
Klassekampen s redaktør Bjørgulv Braanen anfører at «de fleste rundt Norsk Målungdom nektet å uttale seg i denne saken, og journalistene følte de ?møtte en mur av taushet? fra de involverte. Det var tydelig at mange hadde snakket sammen på forhånd, og at det var enighet i miljøet om ikke å hjelpe Klassekampens journalister, og heller ikke uttale seg, verken ?on? eller ?off record?. Likevel bygger saken på en rekke samtaler med folk i og rundt miljøet, i tillegg til de mange åpne kildene som er sitert i saken.»
» Det er heller ingen tvil om at Klassekampens historie er korrekt, og at de tre som er navngitt i saken, Ingar Arnøy, Roar Madsen og Hans Olav Brendberg, virkelig var sentrale politiske lederskikkelser i NMU på 1980-tallet. De må alle ha kjent til, og vært ansvarlige for medlemsjukset da de var ledere. Roar Madsen, som var leder fra 1984 til 1985, bekrefter det når han blir sitert på følgende: ? Jeg vet ikke når det ble jukset første gang, men er sikker på at det var før min lederperiode .? Sitatet er opplest og godkjent av Madsen selv. »
Avisen tilbakeviser imidlertid at den skulle ha påstått at de tre » har funne opp medlemsjukset «. Tvert imot viser Klassekampen til at avisen ikke har gjort noe forsøk på å finne ut når medlemsjukset nøyaktig startet, «reportasjen viser bare til at det i hvert fall har foregått siden 1980-tallet.»
«Bildeteksten med inngangsordet ?TREKLØVER?, der det står at ? Ingar Arnøy, Roar Madsen og Hans Olav Brendberg dominerte i Norsk Målungdom på 1980-tallet ?, er korrekt. (…) Det bekreftes av svært mange kilder.»
«Når de tre klagerne hevder at Klassekampens sak kan bidra til å skade de tres offentlige omdømme, skyldes det i tilfelle sakens realiteter og ikke Klassekampens omtale av disse forholdene.» «Vi mener at Klassekampen har belyst en viktig sak gjennom denne reportasjen.» » I ettertid ser vi imidlertid at vi gjorde én stor feil, og det var å ikke gi Ingar Arnøy og Hans Olav Brendberg tilbud om å uttale seg. Det beklager vi. »
Klagerne registrerer at Klassekampen har vært i kontakt med en rekke tidligere NMU-tillitsvalgte som ikke har villet si noe. «Men på den andre sida veit me positivt at ei lang rad noverande og tidlegare sentrale tillitsvalde aldri har vorte spurde om å uttala seg.» «Me veit positivt at svært mange av desse ville ha vore interesserte i å uttala seg dersom det biletet Klassekampen ynskte å teikna hadde vorte framlagt for dei.» Klagerne fastholder derfor sin påstand om kritikkverdig kildebruk.
Dessuten heter det at Klassekampens redaktør går «eit steg vidare i tilsvaret sitt med ei svært konkret skulding mot dei tre klagerane. Han skriv: ? …de tre som er navngitt i saken, Ingar Arnøy, Roar Madsen og Hans Olav Brendberg… må alle ha hatt kjennskap til og vært ansvarlige for medlemsjukset da de var ledere .? Me trur Braanen bør vera meir varsam med å uttrykkja seg so kategorisk i saker som handlar om påstandar om straffbare handlingar .»
Ellers konstaterer klagerne at Klassekampen i sitt tilsvar unnlater å kommentere en rekke av ankepunktene i klagen, og som ikke bare handlet om medlemsjuks.
Klassekampen mener det ikke kan herske tvil om at «svært mange, både i og utenfor ?målrørsla? – også mange som sto sentralt i konfliktene – deler den oppfatningen av sakens realiteter som kommer fram i Klassekampens reportasje». «Likevel har vi full forståelse for at Roar Madsen, Ingar Arnøy og Hans Olav Brendberg… er av en annen mening . »
» Umiddelbart etter at reportasjen sto på trykk tilbød vi derfor de tre, i en samtale mellom ansvarlig redaktør og Roar Madsen, bred spalteplass til å framføre sine synspunkter. Vårt poeng, som vi også framførte overfor Roar Madsen, er at denne saken – fordi den dreier seg om politisk uenighet og forskjellige fløyers ulike oppfatninger av hverandre – ikke kan ?løses? gjennom en PFU-behandling. men bare gjennom en bred offentlig debatt .»
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder en bredt anlagt reportasje i Klassekampen om organisasjonen Norsk Målungdom (NMU), på bakgrunn av at seks tidligere ledere kort tid før var dømt for medlemsjuks. Tre andre tidligere NMU-ledere klager over at de er trukket inn i sammenhengen og utsatt for sterke anklager, uten at alle på forhånd ble kontaktet. Den av de tre som ble intervjuet, hevder at heller ikke han ble orientert om det sentrale innholdet i sterkt kritiske uttalelser fra avisens ulike kilder. Selve kildegrunnlaget finner klagerne dessuten ensidig og svært betenkelig.
Klassekampen hevder det ikke er tvil om at avisens framstilling av foreholdene i NMU er korrekt, og fastholder at klagerne var sentrale politiske lederskikkelser for Målungdommen på 1980-tallet. Avisen mener derfor at klagerne må ha kjent til og vært ansvarlige for medlemsjukset som også fant sted allerede mens de var ledere. I ettertid medgir Klassekampen å ha gjort én stor feil, ved ikke å gi alle de tre ex-lederne tilbud om å uttale seg i reportasjen. Et slikt tilbud er imidlertid senere gitt, uten at klagerne har benyttet seg av det.
Pressens Faglige Utvalg mener Klassekampen var i sin fulle rett til å sette et kritisk søkelys på den kultur som lå til grunn for medlemsjukset avisens kilder hevdet fant sted allerede mens klagerne innehadde lederverv i NMU. Slik utvalget ser det, må klagerne akseptere at pressen interesserer seg for fortiden til en organisasjon der seks senere ledere blir dømt for å ha videreført medlemsjuks også etter at ungdomsorganisasjoner begynte å motta statsstøtte.
Likevel mener utvalget at redaksjonen i utgangspunktet måtte forstå at kritikken av klagerne ville oppleves som så alvorlig at de tre måtte få anledning til samtidig å forklare og forsvare seg. Her registrerer utvalget at redaksjonen i ettertid innser at alle tre skulle ha blitt gitt denne muligheten. Utvalget finner det heller ikke fullt ut godtgjort at den av klagerne som ble intervjuet, var blitt forelagt kritikernes påstander i full bredde.
Utvalget viser til Vær Varsom-plakatens punkt 4.14, der det blant annet heter: «De som utsettes for sterke beskyldninger skal så vidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger.»
På dette punkt har Klassekampen brutt god presseskikk.
Oslo, 22. juni 2004
Thor Woje,
Kathrine Aspaas, John Olav Egeland, Sigrun Slapgard,
Ingeborg Moræus Hanssen, Jan Vincents Johannessen, Henrik Syse