Terje Olsen mot Bergensavisen
Bergensavisen (BA) brakte vinteren 2005 en serie artikler under vignetten «DRAP i hundre år. En BA-serie om spesielle drapssaker fra de siste 100 år»
Søndag 13. februar 2005 brakte avisen en artikkel i denne serien over to sider, med tittelen «LIKVIDERT på trikken» . I ingressen het det:
«NS-konstabel Pedersen vet for mye da han entrer trikken en sen krigskveld i oktober. To stoppesteder senere blir 33-åringen likvidert.»
Videre i artikkelen:
«FØRSTE VOGN (mellomtittel)
Politikonstabel Pedersen skal på jobb da han stiger inn på trikken på Kronstadtorget om kvelden onsdag 25. oktober 1944. Bergen har vært i krig i fire år og Pedersens bevegelser blir fulgt av våkne blikk. 33-åringen er en av to statspolitibetjenter som har opplysninger som sammenholdt med ny informasjon, kan føre til arrestasjoner av motstandsfolk. Pedersen er derfor et av flere navn på Saborg sin liste over folk som skal likvideres. Listen er godkjent av løytnant Louis Pettersen i Milorg i England.
Pedersen går inn på trikken og stiller seg i førerhuset, like bak trikkeføreren. Akkurat i det trikken setter seg i bevegelse hopper to menn om bord. Motstandsmannen «Frank» er hentet fra «Oswalds» organisasjon i Oslo til oppdraget. Om bord er også en annen motstandsmann, med dekknavnet «Tor». Hans oppgave er å peke ut Pedersen
SAKKER FARTEN (mellomtittel)
Motstandsfolkene stiger på akkurat i det trikken begynner å rulle, går inn i førerhuset og stiller seg bak Pedersen. Trikken holder ruten inn mot sentrum en liten stund til, men i det trikkeføreren sakker farten i nedoverbakken i Nygårdsgaten trekker «Frank» frem en Colt 45 med lyddemper. Han retter våpenet mot Pedersen og skyter et skudd i hodet på NS-konstabelen. 33-åringen segner om. Frank og Tor hopper av trikken mens den ennå er i fart, og forsvinner i høstmørket.»
I en underartikkel, med tittelen «Skutt utenfor BA», opplyses det at også en annen politikonstabel, ved navn Njøten, ble likvidert. Det skjedde noen dager senere, 3. november, og også denne gang var det «Frank» som skjøt.
I en annen underartikkel heter det (i sin helhet):
«Slått til døde
Motstandsmannen «Tor» blir pågrepet etter likvideringen. Han mishandles til døde i Gestapos arrest i Veiten. Pågripelsen skjer kort tid etter likvideringen av konstabel Njøten. Den 7. desember melder Statspolitiet at «Tor» har begått selvmord. En røkeriarbeider og nær venn av «Tor» forteller i avhør at «Tor» oppsøkte ham på røkeriet dagen etter den ene likvideringen. «Tor» skal da ha hatt en nervøs opptreden og fortalt om sin befatning med saken. «Tor» skal ha bedt sin venn om å gjemme to pistoler på røkeriet. Han skal også ha fortalt sin venn at han handlet sammen med det Gestapo betegner som en terrorist fra Oslo.
Gestapo fester ikke lit til forklaringen til en kjøpmann på Bryggen. Det var gjennom telefonen til kjøpmannen «Tor» holdt kontakt med andre i sab.org. Kjøpmannen bekrefter i avhør at «Tor» brukte telefonen, men hevder at han trodde det dreide seg om svartebørshandel. Gestapo tror ikke på kjøpmannen, men skriver i avhøret at de ikke har bevis for annet siden «Tor» døde kort tid etter at han ble arrestert. «Frank» blir aldri tatt.»
Dobbeltsiden var illustrert med et stort eldre bilde av trikken, omtrent på det sted der handlingen skjedde. I tillegg faksimiler fra omtalen av hendelsen i 1944.
Henvisningen på første side hadde tittelen « Trikke-DRAPET » sammen med den omtalte vignetten.
To dager etter, tirsdag 15. februar , brakte Bergens Tidende en artikkel i form av et intervju med «Tor»s sønn, Terje Olsen. Artikkelen hadde tittelen « – En hån mot dem som ofret livet» . I ingressen het det:
« – Dette er ikke et drap, men en likvidasjon som var godkjent av Milorg i London, sier Terje Olsen. Han reagerer på BAs omtale av det såkalte trikkedrapet fra 1944.»
Det framgår av artikkelen at Terje Olsen er sønn av Reidar Olsen, som var kjent under dekknavnet «Tor». Det heter i artikkelen at Olsen reagerer på måten saken var fremstilt på i Bergensavisen. «- Dette blir fremstilt som om mennene var kriminelle drapsmenn. Men dette var i en krig, og disse mennene var villige til å risikere livet for fedrelandet. Min far sa til min mor at «mitt liv betyr ingenting i forhold til å få et fritt land». Det er helt horribelt at han og andre motstandsmenn blir svertet, sier Terje Olsen.»
Det heter også i artikkelen, med Olsen som kilde, at det var hans far, «Tor», som skjøt Pedersen, ikke «Frank», som det framgår av artikkelen i BA.
I en undersak på samme side karakteriserer historiker Arnfinn Moland BAs artikkel som lite gjennomtenkt, og han hevder at en likvidasjon som dette ikke kan kalles et drap. I samme artikkel hevder nestlederen i BAs nyhetsavdeling at «(S)aken er en del av krigshistorien, og en del av drapshistorien i Bergen. En likvidasjon er et krigsdrap.» Hun anfører også at det i BAs artikkel framgår at likvideringen var godkjent av Milorg. Avisens ansvarlige redaktør sier på slutten av artikkelen at det «går an å forstå at noen har en følelsesmessig reaksjon.» (på oppslaget; sekr. anm.)
Påfølgende dag, onsdag 16. februar, hadde Bergensavisen et oppslag med tittelen
«- LIKVIDERT av Oslo-menn». I ingressen het det: « – NS-konstabel Pedersen ble likvidert av menn fra Oslo. Det var ingen i Bergen som var i stand til å utføre oppgaven. Det er det ingen tvil om, sier motstandsmannen August Rathke.» Han var aktiv i motstandsbevegelsen og det opplyses at han har detaljkunnskap om de to likvideringene. «- Det var en dramatisk historie BA trykket søndag, men den var korrekt. Det var det som skjedde der og da, sier Rathke.»
I en liten notis nederst på samme side heter det:
«Flere typer drap
BA har hver søndag en serie om spesielle drapsaker fra de siste hundre år. Med drap menes det å ha forvoldt eller medvirket til en annens død. Finn Haugen skriver dette i Strafferett: » Drapet må utføres på et annet levende menneske. Forvolder innebærer at det må være årsakssammenheng mellom handlingen og døden. Også unnlatelse av å handle kan i ekstreme tilfeller rammes. Det krever forsett både med hensyn til handlingen og dødsfølgen. Straffrihet på grunn av nødverge, krigssituasjon eller yrkesrisiko kan forekomme» .»
KLAGEN:
Klager er Terje Olsen, sønn av «Tor» og den samme som var intervjuet av Bergens Tidende. Han mener artikkelen bryter med journalistiske prinsipper om kildebruk og Vær Varsom-plakatens punkt 4.1 , om saklighet og omtanke, og 4.6, om å ta hensyn til ofre og pårørende. Klageren skriver:
«Gjennom BAs artikkelserie «Drap i 100 år ‑ en BA‑serie om spesielle drapssaker fra de siste 100 år», gis det avisen omtaler som «Trikkedrapet» fra 1944, bred omtale. Den hendelse avisen omtaler på denne måten, var en handling beordret av norske myndigheter i London under krigen og utført av Saborg (Saborg omfattet den kommunistiske del av motstandsbevegelsen i Bergen). Det er forståelig at hendelsen er av historisk og journalistisk interesse. Derimot er det uforståelig at den uten videre settes inn i en kriminaljournalistisk kontekst ved å inngå som del av en artikkelserie om kjente drapssaker frem til vår egen tid. At avisens serie ikke har noen kronologisk rekkefølge, bidrar også til å viske ut sakens egenart i forhold til de øvrige sakene.
Bergensavisen har gjennom sin artikkelserie og tilhørende vignett «Drap i 100 år» satt journalistiske likhetstegn mellom kriminelle drap i vårt samfunn og pålagte likvidasjoner beordret under motstandsarbeid mellom 1940 og 1945. Ved å fremstille motstandsarbeid i samme kontekst som en rekke spektakulære og kjente drapssaker, stigmatiseres motstandsbevegelsen. De fleste vil vel være enige i at motivene, bakgrunnen og forholdene for øvrig skiller en slik sak fundamentalt fra andre drapssaker begått under normale forhold.
Artikkelen er også ‑ etter min vurdering ‑ preget av historiske hull og ensidig kildebruk. Selv om avisen delvis har anonymisert motstandsmennene og offeret, er selve hendelsen av historisk interesse og således vel kjent. For noen år siden var det dessuten en offentlig debatt om denne siden av vår krigshistorie. Artikkelen tar ikke opp nyanser knyttet til de historiske omstendigheter, og fremstiller slik sett motstandsmennene som ordinære drapsmenn.»
« Den ene av de to motstandsmennene som sto bak likvideringen, ble senere i 1944 torturert til døde. Hans «forbrytelse» var å følge ordre som ble gitt av norske militære myndigheter. Dette var min far. At BA i sin historieskrivning plasserer ham og hans medarbeidere sammen med større og mindre rovmordere, er tungt å bære.»
Klageren mener også at Bergensavisens framstilling er preget av manglende historiekunnskap. Han peker på at avisen har framstilt August Rathke som en spesielt troverdig kilde, noe klageren stiller seg tvilende til, i alle fall som kilde alene.
Mot slutten av klagebrevet heter det:
« Det er spesielt opprørende å lese hva BA skriver under tittelen «Slått til døde». Avisen gjengir i oversettelse, ord for ord, utdrag fra Gestapos rapport etter at røkeriarbeider Albert Notø har avgitt sin forklaring om min far, under tortur. Han ble tvunget til å se far bli torturert til døde der 8 mann arbeidet på skift. Hele rapporten er av Gestapo kalt «Gesamtschlussbericht ‑ forfattet og signert av SS ‑ Hauptscharnfuerer Arnt, som ble dømt til døden etter krigen. Denne rapporten er i August Rathkes eie. Rathke har kopiert rapporten til interesserte. For oss pårørende virker det opprørende at det er Gestapos ord og omtale av min far som blir stående på denne måten. Dagens lesere vil i liten grad oppfatte den realiteten at det er personer dømt for krigsforbrytelser, som er forfattere til dette.
Som en faktaopplysning om min fars dødsårsak: Gestapo (les: «Statspolitiet» i BA) utstedte en falsk dødsattest der gift angis som sannsynlig dødsårsak. Far døde av omfattende tortur, der de fleste indre organer var ødelagt og magen sparket åpen. Artikkelens utforming er egnet til å skape usikkerhet om de faktiske forhold. Liket av far ble gjemt og gjenfunnet etter krigen.»
Klageren har for øvrig vedlagt en korrespondanse mellom ham og Bergensavisens ansvarlige redaktør. Ï brevet fra redaktøren heter det at avisen forstår at klageren føler seg såret over omtalen, men at dette ikke skyldes BAs framstilling av fakta i saken men «den måten du velger å oppfatte og fortolke» faktaene på.
TILSVARSRUNDEN:
Bergensavisen avviser klagen. Avisens redaktør skriver i tilsvaret:
«Kjernen i klagen oppfatter jeg å være frykt hos klageren for at leserne ikke skal forstå at drapet på politikonstabel Pedersen, til forskjell fra de øvrige drapene i artikkelserien, var en likvidasjon godkjent av norsk myndighet under okkupasjonen. (?) Men det framgår klart av avisens framstilling at drapet på politikonstabel Pedersen var en likvidasjon foretatt av motstandsbevegelsen under okkupasjonen, etter godkjenning fra Milorg. (?) De som har lest BA‑artikkelen, vil derfor oppfatte at dette drapet ikke var et rovmord, men en likvidering foretatt av motstandsbevegelsen under krigen etter godkjenning av navngitt norsk myndighet i England.
Klageren ser ut til å legge til grunn at uttrykket drap bare kan brukes om saker som faller under Straffelovens § 233 om å ha forvoldt en annens død. Men det er en misforståelse. Et drap kan være uaktsomt, forsettlig, overlagt, justismord, selvmord eller barmhjertighetsdrap, eller som i vår framstilling, et krigsdrap. Politikonstabel Pedersen ble drept for å redde livet til andre. Pedersen er sammen med Louis Pettersen den eneste som ble omtalt ved sitt rette navn i BAs reportasje. Han etterlot seg en ni måneder gammel sønn da han ble drept. Sønnen ble oppsporet og varslet før saken ble publisert.»
Til klagerens kritiske kommentarer angående bruken av August Rathke som kilde i artikkelen, opplyser avisens redaktør at Rathke utga boken «Hilsen til Guri» i 2003. « Der forteller han om likvidasjonene i Bergen. Hans versjon er den samme som BAs. Men Rathke er ikke BAs eneste kilde. Også intervjuer med nå avdøde Thorkild Jacobsen, øverste leder av kommunistenes motstandsorganisasjon i Bergen under okkupasjonen, er brukt som kilde. Arrestasjonen av klagerens far er også omtalt i Sverre Rødders bok «Bergenspolitiet under krigen». Vi har også referert fra omtalen av saken i Morgenavisen og Bergens Tidende, som den gang var underlagt okkupasjonsmaktens sensur. Når det gjelder klagens kritiske merknader til vårt intervju med August Rathke, etter at klageren hadde gått ut mot BAs artikkel i BT, oppfatter jeg det som meningsytringer klageren ikke følger opp med fakta.»
Redaktøren avslutter tilsvaret med nok en gang å uttrykke forståelse for at omtalen av hendelsene fortsatt er levende og nære, men at avisen har tatt tilbørlig hensyn til dette i framstillingen.
Klageren peker nok en gang på at Rathke synes å være Bergensavisens eneste kilde for opplysningene om hvem som gjennomførte selve likvideringen. Videre heter det i klagen:
«Det prinsipielle problem er at Bergensavisen 13. februar i år, foregir å presentere historiske facts. Som jeg tidligere har påpekt, fins det ingen dokumentasjon i saken ut over de rent faktiske omstendigheter som er referert bl.a. i en del bøker. I en slik situasjon å dramatisere hendelsen og basere fremstillingen kun på en kilde, kan ‑ etter mitt syn ‑ vanskelig være forenlig med grunnleggende journalistiske prinsipper. Når Bergensavisen noen dager senere, går ut med et intervju med sin egen kilde ‑ bærer det etter min oppfatning helt galt av sted. For avisens lesere gir man jo dermed inntrykk av at kilden støtter avisens fremstilling. Samtidig nevner man i teksten bl.a. kildens tidligere stilling som dommer, åpenbart for ytterligere å styrke sin egen troverdighet.»
«Redaktør Bergo redegjør videre for definisjonen av ordet og begrepet drap. Et drap ‑ sier han, kan være uaktsomt, forsettlig, overlagt, justismord, selvmord eller barmhjertighetsdrap, eller som i vår fremstilling, et krigsdrap.
Jeg må gi uttrykk både for forbauselse og undring over redaktørens definisjon; og i særdeleshet ettersom den kommer fra en redaktør i en avis som har en stor andel kriminalstoff. Jeg har den forestilling at drap er et juridisk begrep. Et drap foreligger når en person rettsstridig og forsettlig forårsaker et menneskes død. Denne personen kan handle uaktsomt, forsettelig eller med overlegg. Ordet er altså knyttet til gjerningsmannen. Hvis personen ikke har handlet på slike måter, er det ikke drap. Det skjer fra tid til annen at personer blir frikjent for eksempelvis uaktsomt drap. Det kan også skje at man blir frikjent for drap pga. nødverge. Da er man altså ingen drapsmann.»
Klageren påpeker at begrepet krigsdrap er ukjent for ham. Videre skriver han at bruken av ordet drap, er av sentral betyding for den aktuelle klagen, men legger til at med den definisjon redaktør Bergo (BAs ansv. red; sekr anm.) legger til grunn, er det vanskelig å se at det kan komme til noen tilnærming mellom partene i saken.
Avslutningsvis anfører klageren at det ikke synes som om BAs redaktør er villig til å ta inn over seg «at denne saken fortsatt er smertelig opplevelse for de som deltok. Ikke bare aksjonene under krigen etterlot dype spor, men for de som overlevde var etterkrigstiden uhyre vanskelig. Ikke alle greidde ‑ som Rathke ‑ å kvitte seg med det kommunistiske stempel de fikk.»
Bergensavisen skriver i sitt siste tilsvar om bruken av ordet drap i den innklagede artikkelen:
«Kjernen i klagen er likevel spørsmålet om hvorvidt ordet drap kan brukes om den likvidasjon klageren hevder hans far utførte, og som BA har skrevet at hans far medvirket til. Klageren mener BA i sin framstilling sidestiller drapet på konstabel Pedersen med rettsstridige drap. Men det framgår klart av BAs framstilling at drapet på politikonstabelen ble utført under krigen, på oppdrag fra og etter godkjenning fra navngitt norsk myndighet. Jeg vil fastholde at ordene drap, likvidasjon og henrettelse kan brukes om den handlingen klagerens far deltok i, og at denne ordbruken ikke gir grunn for de mistolkningene klageren frykter.»
Avisen viser ellers nok en gang til at den har flere kilder som støtter dens framstilling av at det var «Frank» og ikke klagerens far som gjennomførte selve likvideringen av konstabelen på trikken, men avviser ikke at klageren kan ha rett i at avisen tar feil på dette punkt.
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder et oppslag i Bergensavisen i en serie under vignetten «DRAP i hundre år». Artikkelen handlet om likvidasjonen av en politikonstabel på en trikk i Bergen i oktober 1944. Likvideringen ble gjennomført av to motstandsmenn på oppdrag fra Milorg i London. Klageren, som er sønn av en av de to som utførte handlingen, reagerer på at artikkelen kommer i en serie om oppsiktsvekkende drap og mener man på denne måten ikke skiller mellom drap i fredstid og likvideringer foretatt i krigstid. Klageren reagerer også på avisens kildebruk i den innklagede artikkelen.
Bergensavisen gir uttrykk for forståelse for at hendelser fra krigen fortsatt kan virke både nære og levende, men hevder å ha tatt tilstrekkelig hensyn til dette i den innklagede artikkelen. Avisen mener videre at ordet drap er relevant å bruke i den aktuelle sammenhengen, og at det går klart fram av artikkelen at det dreier seg om en likvidering beordret av en navngitt norsk myndighet. Med andre ord ser ikke avisen det som en kriminell handling. Avisen hevder videre å ha flere kilder for opplysninger klageren mener ikke er korrekte.
Pressens Faglige Utvalg konstaterer at klager og avis har ulike syn på hva som er korrekt med hensyn til en vesentlig faktisk opplysning i artikkelen, nemlig hvem som sto for selve likvideringen på trikken i Bergen i 1944. Partene har henvist til kilder som har ulike oppfatninger, og utvalget kan ikke ta stilling til hvem som har rett. Likevel burde artikkelen ha forholdt seg mer kritisk og nyanserende i forhold til okkupasjonsmaktens kilder.
Når det gjelder klagens sentrale punkt, nemlig om det var presseetisk akseptabelt å omtale likvidasjonen i en serie med vignetten «DRAP i hundre år», ser utvalget det slik at det dreier seg både om en semantisk og en presseetisk problemstilling. Utvalget merker seg at partene har ulik oppfatning av hva som er korrekt ordbruk, og konstaterer også at ordet både i juridisk sammenheng og i dagligtale brukes på forskjellig måte. På denne bakgrunnen mener utvalget Bergensavisens bruk av ordet drap i den innklagede artikkelen kan aksepteres.
Spørsmålet blir så om avisens omtale av den dramatiske hendelsen, slik den er satt inn i en ellers åpenbar kriminalhistorisk sammenheng, likevel innebærer brudd med de presseetiske normene for saklighet, hensyn og omtanke. Utvalget har ingen problemer med å forstå at avisens oppslag kan oppleves krenkende for den som urettmessig plasseres i en kriminell sammenheng. Bergensavisen burde, etter utvalgets mening, forstått at dette ville kunne innebære en belastning for klageren og andre med tilknytning til hendelsen. Riktignok har avisen klargjort at saken handlet om en beordret likvidasjon i krigstid, men den settes likevel inn i en kriminell kontekst som er villedende. Dette inntrykket styrkes av førstesidehenvisningen.
Utvalget viser til Vær Varsom-plakatens punkt 4.1, som maner til saklighet og omtanke både i tekst og presentasjon.
Utvalgets flertall finner at Bergensavisen har opptrådt kritikkverdig.
Bergen, 13. mai 2005
Odd Isungset,
Hilde Haugsgjerd, Sigrun Slapgard,
Henrik Syse
Den kriminalhistoriske sammenhengen som artikkelen settes inn i, særlig sett i lys av førstesiden, samt artikkelens ukritiske gjengivelse av okkupasjonsmaktens kilder, viser at disse hensyn ikke er ivaretatt.
Utvalgets mindretall finner at Bergensavisen har brutt god presseskikk.
Bergen, 13. mai 2005
John Olav Egeland,
Camilla Serck-Hanssen