Adv. Bjørn Stordrange p.v.a. klienter mot TV 2
TV 2 brakte torsdag 8. januar 1998 et innslag i forbrukermagasinet «TV2 hjelper deg» om en kvinne som forsøkte å få hevet kjøpet av en sofa til 20 000 kroner fra møbelforretningen Italian House i Oslo.
Innledningsvis i innslaget stiller programlederen spørsmålet om det «lønner seg» å klage til Forbrukerrådet og Forbrukertvistutvalget, eller om det kan bli «for dyrt». Deretter følger et intervju med den omtalte kvinnen. Det fremgår av intervjuet, dels gjennom utsagn fra reporteren, og dels gjennom utsagn fra kvinnen selv, at hun kjøpte en sofa til 20 000 kroner som etter halvannet års bruk var blitt så slitt at hun klaget til forretningen. Farvene var blitt mattere, og det var slitt hull i stoffet på armlenene en rekke steder. Reporteren sier deretter:
«Italian House hevdet at sofaen var av god kvalitet og at stoffet tålte 20 000
omdreininger i den såkalte ?Markendale-testen?. Men en ny slitetest fra Statens
Institutt for Forbruksforskning, SIFO, viser at det korrekte bare er 14 800
omdreininger, og at det ikke er akseptabelt for sofastoff. Men fortsatt vil ikke
Italian House heve kjøpet.»
Den omtalte kvinnen uttaler at hun «fikk ikke noen respons» hos møbelforretningen, og at hun derfor gikk til Forbrukerrådet. Saken ble sendt derfra til Forbrukertvistutvalget, som ga kvinnen medhold. Møbelforretningen ble pålagt å betale henne 19 570 kroner, mot at hun leverte sofaen tilbake. Det fremgår videre av innslaget at forretningen brakte saken inn for de ordinære domstolene, men at kvinnen da valgte å trekke saken, fordi hun ikke hadde midler til å føre den videre. «Hun ga opp og måtte frafalle kravet om heving av kjøpet.
Men konsekvensene av det var at Oslo byrett dømte Karin til å betale advokatutgiftene til Italian House. Regningen kom på 15 000 kroner.»
Kvinnen selv uttaler avslutningsvis at hun synes resultatet var «urettferdig» og at Forbrukerrådet, etter hennes mening, burde advart henne mot at noe slikt kunne skje.
I tillegg til bilder av kvinnen, er innslaget illustrert med ulike bilder av den omtalte sofaen, eksteriørbilder fra forretningslokalene til Italian House (med firmanavnet godt synlig) og avslutningsvis med bilder av kvinnen og en ansatt i et transportbyrå, mens de kaster sofaen i en container på en søppelplass. Deretter sier programleder fra studio:
» Ja, slik endte sofaen fra Italian House. Butikken ønsket altså å anke dommen fra
Forbrukertvistutvalget, og det har de selvfølgelig lov til å gjøre. Men da står vi
kunder alene i retten og kan ende opp med å betale langt over 100 000 kroner i
advokathonorarer. Det er selvfølgelig ikke noe smart, så hva skal vi gjøre?»
Deretter har TV2 intervjuet direktøren i Forbrukerrådet, Per Anders Stalheim, samt «forbrukerminister» (barne- og familieminister) Valgerd Svarstad Haugland. Stalheim uttaler seg generelt om muligheten for at næringslivet «spekulerer» i at forbrukerne «ikke har råd til å stille opp» i retten. Svarstad Haugland sier blant annet, med henvisning til den omtalte saken med Italian House, at «slike og lignende saker gir ikke inntrykk av at det er spesielt rettferdig behandling». Hun varsler samtidig at departementet vil se nærmere på selve systemet.
Torsdag 22. januar har «TV2 hjelper deg» en oppfølgingssak. Fra studio har programlederen følgende introduksjon:
«Nå skal du få se hva du kan oppleve hvis du klager på en vare du er misfornøyd med. For siste nytt i kampen mot misfornøyde kunder er nemlig private etterforskere.»
Reporteren forteller deretter at to menn oppsøkte den omtalte kvinnen fra innslaget 8. januar på hennes bopel, om kvelden to dager før den første reportasjen skulle sendes på lufta. Kvinnen var da ikke hjemme, men hennes datter, som blir intervjuet i innslaget, snakket med de to mennene. Ifølge datteren presenterte de seg ikke, men på spørsmål fikk hun forståelsen av at de kom fra det firmaet som produserer møblene som hennes mor hadde kjøpt og klaget på. De samme personene ringte igjen senere på kvelden, og fortsatte å stille spørsmål om den sofaen striden sto om. Nå oppga de å være fra firmaet Thune Security. Dagen etter lå det et brev i postkassen fra det samme firmaet, med kopi av en telefaks fra produsenten i Italia. Ifølge denne telefaksen tilbød firmaet seg å betale 7500 kroner i erstatning for den omstridte sofaen, mot at denne ble levert tilbake. Reporteren sier deretter:
«Problemet var bare at den var kastet for lenge siden, og dette visste både Thune Security og deres oppdragsgiver før de overleverte tilbudet. Forbrukerrådet reagerer på at det blir brukt slike metoder.»
Forbrukerrådets direktør uttaler i intervju at han synes det høres «merkverdig» ut «å sende etterforskere hjem til folk når man har en normal reklamasjonssak gående». Kvinnen som klaget på sofaen sier at hun synes det hele var «skremmende».
Reporteren opplyser at TV2 «i lengre tid» har forsøkt å få Ola Thune i Thune Security til å gi et intervju i saken, men at han ikke har vært villig til å stille opp. Avslutningsvis sier reporteren at Italian House?s advokat «sier i en kommentar at han ikke kan se at det er blitt gjort noe galt i denne saken, og at han tror forbrukere flest vil sette pris på den type oppmerksomhet i forbindelse med reklamasjonssaker.»
Innslaget er illustrert med bilder fra innslaget 8. januar, hvor den omstridte sofaen blir kastet på fyllingen, bilder fra huset hvor de to etterforskerne oppsøkte den omtalte kvinnen, samt bilder av de som er intervjuet.
KLAGEN:
Klager er Italian House, via sin advokat. Innledningsvis i klagen heter det at de aktuelle innslagene i «TV2 hjelper deg» er «svært krenkende» , at «en rekke av de opplysninger som der kommer frem er uriktige, noe produsentene visste og vet» og at «den vinkling som er valgt for innslagene, skaper et svært misvisende totalinntrykk, som mistenkelig-gjør og skader vår klient på en utilbørlig måte.»
Klager redegjør deretter for sakens «forhistorie», hvor det blant annet fremgår at kvinnen kjøpte det første rokokkomøblementet hos klageren, og at dette vederlagsfritt ble byttet to ganger frem til 1993. Alle de tre møblementene skal ha vært like, men med forskjellig stoff, bestemt av kjøperen. Klageren mener dette burde kommet frem i reportasjene, og at det «ville gitt et annet og riktig inntrykk av selger og dennes håndtering av reklamasjonen.»
Klageren mener også at den omtalte testen av stoffet i møblene bygger på uriktige forutsetninger og er «uten verdi som kvalitetstest» fordi stoffet på testtidspunktet var 3 ½ år gammelt og man ikke visste hvilke ytre påvirkninger det hadde vært utsatt for. Det anføres også at klageren aldri fikk tilgang til den aktuelle rapporten før behandlingen av kjøpers klagesak i Forbrukertvistutvalget. Klager viser til andre tester som skal dokumentere at stoffet «som nytt», holder de nødvendige mål.
Klager anfører at firmaet er fremstilt som «hensynsløst», fordi man har benyttet seg av en lovhjemlet rett til rettslig prøving, hvor retten «frifant» klageren. Det anføres dessuten at et hypotetisk saksomkostningsbeløp på over 100 000 kroner er «villedende».
Også innslagene med Forbrukerrådets direktør og statsråd Svarstad Haugland gir et misvisende inntrykk, ifølge klageren. Reporterens spørsmålsstilling karakteriseres som «ledende og spekulativ». Klageren kaller hele innslaget for «svært tendensiøst og uriktig».
Når det gjelder innslaget 22. januar, viser klageren til programlederens introduksjon om at «?siste nytt i kampen mot misfornøyde kunder er nemlig private etterforskere». Klageren karakteriserer denne uttalelsen som «uriktig og svært villedende». Ifølge klageren ble Thune Security engasjert for å overbringe et tilbud fra produsenten i Italia, fordi kjøperen ikke lenger var villig til å snakke med selger om en mulig løsning på striden.
Klageren mener de to representantene fra Thune Security er fremstilt som «mystiske/ skumle», og at det ikke er grunnlag for dette. «Mistenkeliggjøringen er krenkende både overfor oppdragsgiver og TS», heter det i klagen, hvor det også anføres at «Produsenten av programmet var vel kjent med bakgrunnen for TS? engasjement og således også TS? hensikt med å oppsøke KB (kjøper ? sekr. anm.).
Klageren kommenterer også TV2s billedbruk, særlig scenen hvor sofaen kastes i en søppelcontainer «endog formodentlig etter at KB hadde fått tilbud om tilbakelevering av sofaen mot betaling av et beløp stort kr. 7.500». Det anføres at «den salongen som ble kastet var uten sammenligning adskillig mer ødelagt enn den salongen selger ble forevist ved befaring 5. februar 1993. Dette opplyses ikke seerne om. Filmingen gir tvert i mot inntrykk av at sofaen er blitt slik etter alminnelig bruk.»
TILSVARSRUNDEN:
TV2 skriver i sitt tilsvar at utgangspunktet for innslaget den 8. januar «var at man med grunnlag i saken kunne beskrive hvilken faktisk risiko en forbruker løper ved å følge opp en reklamasjonssak.»
TV2 anfører videre at introduksjonen til innslaget 8. januar bygger på to sentrale dokumenter: Avgjørelsen fra Forbrukertvistutvalget (FTU) og kjennelsen fra Oslo byrett. Kopi av begge dokumenter følger vedlagt tilsvaret. TV2 mener uansett at den konkrete «sofasaken» er av underordnet betydning i innslaget, og at fremstillingen av de faktiske forhold er korrekt. At TV2 unnlot å ta med sakens forhistorie kan, etter TV2s syn, ikke innebære noe brudd på god presseskikk. «Innenfor en ramme som den foreliggende kan man vanskelig ta med alle de mer eller mindre motstridende opplysninger eller uaksepterte forliksutspill som partene mener kan ha tilknytning til tvisten», heter det i tilsvaret.
Når det gjelder den omtalte SIFO-testen, mener TV2 det ikke var grunnlag for å så mistanke om at det testede tøystykket var uforsvarlig oppbevart. Det vises også til at selv om tøyet skulle tålt 20 000 omdreininger i den såkalte Martindale-testen, slik klageren har hevdet, så ville det uansett vært under grensen på 25 000 omdreininger, som Forbrukerrådet mener må være minimum for en sofa til vanlig bruk.
TV2 protesterer for øvrig på at Oslo byrett «frifant» klageren, idet det aldri ble noen «helhetlig realitetsbehandling» av saken. Videre heter det i tilsvaret at «Det må i et slikt tilfelle være presseetisk akseptabelt å henholde seg til det faktum at Forbrukerrådet støttet kunden, at FTUs etterfølgende avgjørelse gikk i forbrukerens favør». Det anføres at man ikke har fremstilt det som «hensynsløst» av klageren å bringe saken inn for byretten, men at programlederen bare har sagt at klageren selvfølgelig har anledning til dette. TV2 mener også det er dekning for å hevde at eventuelle saksomkostninger ved full behandling i byretten kunne kommet opp i 100 000 kroner.
Videre anfører TV2 at man gjorde en avtale om intervju med klagerens advokat, men at han senere ga skriftlig beskjed om at han ønsket å trekke sin aksept om å delta i programmet. «Konsekvensen var?at Italian House, etter eget ønske, ikke fremførte noen synspunkter i saken.»
Når det gjelder innslaget 22. januar, skriver TV2 at «Det fremstår som ganske oppsiktsvekkende at man etter å ha benyttet et velrenommert advokatfirma, plutselig engasjerer et firma som driver privat etterforskning til å kommunisere direkte med forbrukeren. Det er mulig at den italienske produsenten anser dette for god forretningsskikk, men det er TV2s oppfatning at utviklingen i saken i alle fall var av en slik art at det var naturlig å dekke den.»
Det gjøres i tilsvaret et poeng av at de to representantene for Thune Security møtte opp hos kjøperen to dager før det første påklagede innslaget ble sendt på lufta. For øvrig anfører TV2 at klageren visste at den omstridte sofaen var kastet lenge før, og at klagerens advokat bekreftet dette per telefaks 17. desember. «I en slik situasjon kan man vanskelig se at formålet med besøket var å komme kunden i møte. Som innslaget viser bidro heller ikke fremgangsmåten til å gi et slikt inntrykk.»
Det anføres ellers at Ola Thune i Thune Security fikk tilbud om å stille direkte til intervju, noe han ikke ønsket, og at den korte kommentaren klagerens advokat avga, ble gjengitt, etter først å ha vært forelagt ham per telefaks.
I tillegg til kopi av avgjørelsen i FTU og Oslo byretts kjennelse, følger vedlagt tilsvaret også kopi av kjøperens utfylte klageskjema til Forbrukerrådet, kopi av SIFOs testrapport til Forbrukerrådet og et brev fra Forbrukerrådet til Justisdepartementet, med anmodning om fri rettshjelp for kjøperen.
Klageren gjentar i sitt tilsvar anførslene om at sakens «forhistorie» burde vært redegjort for i innslaget 8. januar.
Deretter har klager en grundig gjennomgang av omstendighetene rundt SIFO-testen av den stoffbiten som tilsvarte det stoffet som ble levert i den omtstridte sofaen. Klager gjentar påstandene om at testen bygger på feil premisser, i og med at den testede stoffbiten var 3 ½ år gammel og at TV2 burde tatt hensyn til dette. Vedlagt tilsvaret følger kopier av alternative tester som skal underbygge klagerens påstander om at stoffet har høyere testverdier enn hva som fremkommer hos SIFO. Vedlagt tilsvaret følger også kopi av skriftlige uttalelser fra klagerens servicesjef og driftssjef. Begge anfører at de ved forrige reklamasjon anbefalte kjøperen å velge en robust modell med svært slitesterkt stoff, men at kjøperen ønsket den modellen og det stoffet som hun hadde hatt tidligere. Farvefotografier av de omtalte møblene følger også vedlagt tilsvaret.
Det vises videre til to brev fra klager til kjøper, henholdsvis fra juni 1993 og oktober 1994. I begge brevene foreslår klageren minnelige løsninger på konflikten. Klageren mener dette dokumenterer at man har vært villige til å strekke seg langt for å imøtekomme kjøperen. Det vises også til telefakser fra januar 1997 og desember 1997, hvor det fremgår at klageren, uavhengig av utfallet av den rettslige striden, var villig til å tilbakebetale deler av kjøpe-summen for sofaen, mot at denne ble returnert til selger, samt at man var villige til å redusere tilkjente saksomkostninger. Klageren mener disse momentene ville vært naturlige og nødvendige i TV2s fremstilling. I tilsvaret gjentas også anførslene om fremstillingen av domstolbehandlingen, og det vises til at saksøker (kjøper) la ned tilsvarende påstand i retten som saksøkte (klager).
Klager mener at TV2 «ukritisk» har lagt til grunn de opplysninger kjøper har gitt, og at dette ikke kan være i samsvar med de presseetiske regler.
Når det gjelder innslaget 22. januar, anfører klageren at det ikke kunne være noe mistenkelig knyttet til at den italienske produsenten valgte å benytte et firma som Thune Security for å fremsette et tilbud overfor kjøper. Klager bestrider også at man visste at sofaen var kastet, før klageren fremmet sitt siste tilbud om omlevering. De opplysninger klager «etter hvert» mottok om at salongen var kastet, «var så ufattelige at klager ikke trodde at så hadde skjedd» , heter det i tilsvaret.
I sin «oppsummering» anfører klageren at man mener TV2 har overtrådt Vær Varsom-plakatens punkt 3.2 (om kildekritikk og opplysningskontroll), punkt 3.3 (om å gjøre premissene klare i intervjusituasjoner og ellers i forhold til kilder og kontakter), punkt. 3.7 (om å gjengi meningsinnholdet i det som brukes av intervjuobjekters uttalelser), punkt 4.1 (om saklighet og omtanke) og punkt 4.2 (om å gjøre klart hva som er faktiske opplysninger og hva som er kommentarer).
I et tilleggsbrev har klageren bedt opplyst når TV2 produserte innslaget hvor den omtalte sofaens ble kastet, og hvor mye kjøperen fikk betalt av TV2 eller produsentselskapet for sin medvirkning. Dette fordi klageren stiller seg uforstående til at kjøperen har kastet en salong som hun ellers kunne fått 7500 kroner for ved tilbakelevering til klageren.
TV2 gjentar i sin siste kommentar at man ikke kan se å ha brutt med de presseetiske regler. Det anføres at det er «helt vanlig og akseptert» å trekke frem enkeltselskaper til belysning av generelle forbrukerproblemer.
Når det gjelder den omstridte SIFO-testen, står TV2 fast ved at det måtte være relevant å benytte det tøystykket som ble testet, og at klagerens testmateriale for en annen type stoff neppe kan ha «noen større betydning» for vurderingen. TV2 anfører også at partene er «sterkt uenige» med hensyn til hva som skjedde mellom kjøper og selger i forbindelse med det siste bytte av sofa. Ifølge TV2 ble det aktuelle stoffet valgt nettopp etter anbefalinger fra selger. De tilbud som selger senere fremsatte, var for kjøper uakseptable, anfører TV2.
Det understrekes for øvrig fra TV2 at man uttrykkelig opplyste at selger var i sin fulle rett til å bringe Forbrukertvistutvalgets avgjørelse inn for domstolene, men at det man ønsket å påpeke, var hvilke problemer dette kan medføre for en kjøper. Det vises også til at man gjennomførte tilstrekkelig kildekontroll, blant annet gjennom intervju med klagers advokat, men at advokaten senere trakk dette intervjuet.
Når det gjelder innslaget 22. januar, anfører TV2 at klagerens advokat var klar over at den omtalte sofaen var kastet da tilbudet fra den italienske produsenten ble fremsatt gjennom representanter fra Thune Security. TV2 mener det absolutt var grunn til å omtale «en så vidt ekstraordinær fremgangsmåte», og viser dessuten til at man gjenga den knappe uttalelsen klagers advokat ønsket å komme med.
TV2 avviser at man har brutt med noen av de punktene i Vær Varsom-plakaten som klageren har trukket frem.
I forhold til den problemstillingen som klager har trukket frem i det nevnte tilleggsbrevet, skriver TV2 i et eget brev at kjøperen selv betalte for frakt av sofaen til søppelfyllingen, og at alt hun fikk fra produksjonsselskapet var en kurv med mat og frukt, til en antatt verdi av 350 kroner.
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder to innslag til forbrukermagasinet «TV2 hjelper deg», hvor det, med utgangspunkt i en konkret sak, ble satt søkelys på forbrukernes situasjon i forhold til Forbrukerråd, Forbrukertvistutvalg og domstolene. Klageren, en møbeldetaljist, mener seg urettmessig uthengt, med store skadevirkninger for forretningen. Det anføres fra klageren at TV2 ikke har utført tilstrekkelig kildekritikk og opplysningskontroll, og at det dels gjennom uriktig og dels gjennom ufullstendig fremstilling av saken er skapt et feilaktig inntrykk av dens realiteter. Klageren mener også at et av innslagene, som omhandlet bruk av et privat etterforskningsfirma, innebar en urettmessig mistenkeliggjøring.
TV2 anfører at det i innslag av denne typen ikke lar seg gjøre å forklare hele bakgrunns-historien for og alle detaljer i den saken man har valgt som illustrasjon på en generell problemstilling. Likevel mener TV2 at man har gitt en korrekt fremstilling av det som skjedde, og at denne bygger på dokumentasjon fra Forbrukerrådet, Forbrukertvistutvalget, Statens Institutt for Forbruksforskning og domstolene. Det vises også til at representanter for klageren hele tiden har fått tilbud om å kommentere saken, et tilbud man nesten ikke har benyttet seg av.
Pressens Faglige Utvalg mener TV2 var i sin fulle rett til å sette søkelyset på forbrukernes rettsstilling i en sak som den omtalte, og at det også måtte være legitimt å bruke et konkret firma som eksempel.
Etter utvalgets mening ville fremstillingen av saken ha stått seg på å bringe noe mer av bakgrunnen for den aktuelle forbrukertvisten, og TV2 burde også ha opplyst at klageren ikke ønsket å komme med kommentar. Likevel kan ikke utvalget se at innslagene gir et feilaktig inntrykk av hva som måtte fremstå som den faktiske og rettslige kjernen i den aktuelle striden. At klageren i stor grad valgte å avstå fra adgangen til samtidig imøtegåelse, og således ikke bidro til å balansere de opplysninger og påstander kjøperen kom med, kan etter utvalgets mening ikke legges TV2 til last.
Når det gjelder det oppfølgende innslaget, ser utvalget at realitetene i saken kan oppfattes forskjellig. Likevel var det, etter utvalgets mening, legitimt av TV2 å omtale også bruken av privat etterforskningsfirma i saken. Utvalget konstaterer at så vel klageren som det omtalte firmaet fikk full anledning til å imøtegå kjøperens oppfatning, en mulighet man bare i liten grad benyttet seg av.
TV2 har ikke brutt god presseskikk.
Fredrikstad, 21. september 1999
Sven Egil Omdal,
Catharina Jacobsen, Astrid Kolbjørnsen, Thor Woje,
Harald Berntsen, Helen Bjørnøy, Grete Faremo