Tromsø kommune v. rådmannen mot Gatemagasinet Virkelig

Gatemagasinet Virkelig hadde i sin utgave Nord-Norge #2-2011, en lengre reportasje om Tromsø kommune. Tittelen på forsiden var « Livsfarlig arbeidsplass». Saken var omtalt over fem sider i form av tre ulike artikler. Den første artikkelen var en kommentarartikkel og omhandlet arbeidstilsynets undersøkelse. Tittelen var «Livsfarlige arbeidsplass». Ingressen:

«Makt er skummelt, særlig hvis du flytter den nedover i systemet.»

Artikkelen var illustrert med et manipulert bilde av kommunevåpenet og to faktabokser som også fungerte som ingress/stikktitler:

«2002: Omorganisering. Personalansvar delegeres nedover, og kommunen deles inn i 77 selvstendige enheter. Folk uten kvalifisert lederskolering eller passende egenskaper overtar makta over arbeidsfolket.»

«2010: Resultatene kommer. Virkeligs kilder hevder at det dreier seg om 20 svært alvorlige saker. Mobbing, utfrysing og trakassering av ansatte. Hovedverne- ombudet og fire leger melder Tromsø kommune til arbeidstilsynet. Likene ramler ut av skapene.»

Det opplyses tidlig at arbeidstilsynet hadde gitt Tromsø kommune seks omfattende pålegg om å utbedre ansattes helse, miljø og sikkerhet:

«Situasjonen er kritisk for kommunen, som iherdig hevder sin uskyld, vel, Tromsø kommune ligger på landstoppen i sykefravær. Det er en plausibel indikasjon på at noe ligger og råtner bak glassfasaden.»

«Fagforbundet har jobbet med ni tilfeller av mobbing og utstøtning i kommunal sektor. Organisasjonen er kjent med ti saker til som avdekker systematisk trakassering og en trusselkultur nesten for rå til å være sann. En kommuneledelse som ikke [t]ar sitt ansvar på alvor og som ikke har tatt tak i konfliktene.»

«Bjørn Willumsen i Fagforbundet karakteriserer det som livsfarlig å havne i konflikt med ledelsen i Tromsø kommune.»

«Sentral ledelse i kommunen jobber iherdig for å glatte over og ser ut til å ignorere den ansatte. Igjen har vi fått beviser for at den som varsler om kritikkverdige forhold bør ha en sterk rygg og en støttende familie.»

Artikkelen refererer også til hva rådmann og kommunalsjef tidligere har uttalt til andre medier om arbeidsmiljøet i kommunen.

«Rådmannen uttaler til media: ”To saker skal for retten. De andre sju sakene har løst seg ved at arbeidstakeren enten har sluttet i Tromsø kommune, fått en annen jobb i kommunen, eller blitt uføretrygdet”. Vel, det er vel ingen løsning. For oss høres det ut som noen slutter i avmakt, andre omplasseres og noen trygdes. God dag mann økseskaft.»

«Neida, vi skal ikke fremstille det som ensidig negativt å jobbe i kommunen. Kommunalsjefen bedyrer i alle medier at kommunen har fokus på arbeidsmiljøet i alle nivåer, og har framholdt at det ikke var noe behov for en granskning.»

Den andre artikkelen inneholder et intervju med en tidligere ansatt, Aina Frida Frantzen, i Tromsø kommune som gikk til arbeidsrettssak mot kommunen. Hun tapte saken, men har anket. Stikktittelen er «Hun har blitt offentlig ydmyket og utskjelt – og risikerer livslang arbeidsuførhet». Tittelen er «Den sterkeste rett» og ingressen:

«Det som i utgangspunktet er en enkel personalsak utvikler seg til å bli en årelang kamp for lovfestede rettigheter.»

Frantzen forteller om konflikten hun hadde med avdelingslederen i kommunen, og referer til ulike episoder.

«Da blir lederen rasende og roper til meg at nå må jeg for fanden holde kjeft, forteller Aina.

«På kontoret får hun høre at hun er ansett som en pest og en plage, ikke bare i lederens, men hele avdelingen øyne. Hvis hun fra da av ikke gjør som hun blir fortalt, skal lederen sørge for at hun må forlate arbeidsplassen.»

Frantzen saksøker etter hvert kommunen da hun mener hun har krav på erstatning for mobbing og trakassering på arbeidsplassen.

«- Størrelsen på forlik retter ikke opp overgrepene som pågår i Tromsø kommune, sier hun.»

Vider forteller Frantzen om hvordan hun opplevde rettsaken mot kommunen. Under mellomtittelen «Kommuneadvokaten blir arg» står det:

«- I retten åpner kommunens advokat saken med legejournalen min. Hun leser et notat fra da mamma døde. Legen har diagnostisert med lett depresjonsfølelse, slik at jeg fikk sykmelding for å reise i begravelsen. Advokaten argumenterer med at jeg ikke kan ha blitt mobbet og trakassert på jobben; jeg var jo psykisk syk fra tidligere, forteller Aina.»

«Kilder Virkelig har snakket med som var til stede under rettsaken, forteller at de ble flaue på kommuneadvokatens vegne. Det mener kommunens advokat nedverdiget seg selv, ved å lese irrelevante ting fra Ainas private journal. I ettertid har Den norske legeforening uttalt seg svært kritisk til rettens pålegg om utlevering av journalen i sin helhet. Det er ikke vanlig. Kommunen legger også fram feriegodkjennelser som bevis på at Aina ikke kan ha blitt mobbet og trakassert. Og, til tross for at avdelingslederen har fortalt den sakkyndige at Aina var veldig sjeldent syk, påstår kommuneadvokaten at hun hadde perioder med mye sykefravær forut for de aktuelle hendelsene på arbeidsplassen.»

Hun taper rettsaken:

«46 000 kroner fattigere og letter sjokkert forlager Aina og Fagforbundet rettssalen. Retten tror ikke på Aina Frida Frantzsen, men Aina og Fagforbundet tror på rettferdighet. Saken er anket til Lagmannsretten.»

Den tredje og siste artikkelen har tittelen «”Reality-arbeidslivet”» og inneholder et intervju med Bjørn Willumsen, Fagforbundets leder i Tromsø kommune. Ingressen:

«- De sakene som kommer opp i media og i rettsvesenet er toppen av et isfjell. Mange merker et mer brutalisert arbeidsliv på kroppen, sier leder i fagforbundet i Tromsø kommune, Bjørn Willumsen.»

«Hvis arbeidstakernes engasjement går på tvers av ledelsens syn, kan arbeidstakeren havne i en varslerrolle. – Det kan være direkte helsefarlige, det har vi sett flere eksempler på, sier Willumsen. Spesielt innen store offentlige institusjoner er disse endringene tydelige. I Tromsø gjelder det UNN, Universitetet i, Tromsø kommune og NAV.»

Det opplyses om at Fagforbundet har fått høre mange «til dels grusomme historier, spesielt fra kommunen og universitetet». Artikkelen er illustrert med et bilde av Fagforbundets leder med bildeteksten:

«- Vi mener politikeren burde ta mer ansvar. Nå er arbeidsgiveransvaret kun hos administrasjonen. Vi har en organisasjon der arbeidsgiveransvaret er lagt i to nivåer. Rådmannen og enhetslederen. Politikeren er organisert vekk fra den daglige driften, og det er uheldig. Arbeidsmiljøet i Tromsø kommune er et politisk ansvar sier fagforeningsleder Bjørn Willumsen.»

KLAGEN:

Klager er Tromsø kommune ved rådmann. Hun mener Virkelig fremsetter så sterke påstander og uttalelser om organisasjonen at retten til samtidige imøtegåelse er utløst. Det presiseres at dette spesielt gjelder første og siste artikkel. Klager skriver: «Fagforbundet gis i artikkelen fritt spillerom for sine påstander om mobbing og trakassering i Tromsø kommune uten at Virkeligs redaktør har tatt bryet med å gi i kommunen anledning til å uttale seg i saken.»

Samtidig ber klager PFU vurdere om kommunen også burde hatt muligheten til samtidig imøtegåelse av intervjuet med arbeidstakeren som følte seg mobbet og trakassert: «Det er forhold i artikkelen om Aina Frida Frantzen vi ikke har fått anledning til å uttale oss om. Spesielt gjelder dette påstandene om saksforberedelsen og gjennomføringen av hovedforhandlingen.»

Til slutt ber Tromsø kommune PFU vurdere om manipuleringen av kommunevåpenet er brudd på god presseskikk.

For øvrig opplyser rådmannen at kommunen ønsker både kritikk og offentlig debatt velkommen, og at hun ikke i løpet av sine fem år som rådmann har klaget noen inn for PFU.

TILSVARSRUNDEN:

Gatemagasinet Virkelig avviser klagen og opplyser at arbeidsmiljøproblemene i Tromsø kommune de senere år har vært bredt eksponert og omtalt i lokale og nasjonale medier. Videre opplyser magasinet at de innklagede artiklene er basert på et omfattende muntlig og skriftlig kildetilfang.

Virkelig anfører at kommunen i all hovedsak har møtt kritikken ved å unnlate å kommentere eller avvise påstandene, og viser til hva kommunen har uttalt til NRK, Nordlys, iTromsø og Fagbladet. Slik Virkelig ser det, fremkommer det ikke noen nye påstander i artiklene da det som fremkommer, allerede er allment kjent fra tidligere medieomtale: «[Jeg] anser ikke at artikkelen i Virkelig presenterte noen prinsipielt nye fakta eller påstander utover det som over lang tid er allment kjent om arbeidsmiljøet i Tromsø kommune. Kommunen har til en rekke tidligere oppslag demonstrert liten vilje til å kommentere eller gi tilsvar. Kommunens gjennomgående holdning, nemlig at problemene er overdrevet, og at de anser de fleste konkrete enkeltsaker som løst, er referert i min kommentarartikkel (Virkelig 2/2011, side 10). Hensikten med artikkelen var – ved å intervjue Frantzen – å gå dypere inn i hvordan en dårlig håndtert konflikt med arbeidsgiver rammer et enkeltmenneske. Da saken gikk i trykken vurderte jeg det, ut fra sakskompleksets tidligere medieomtaler, som lite sannsynlig at Tromsø kommune ville ønske eller være i stand til å opplyse saken ytterligere. Kommunens påstand om at de fleste sakene er løst, og at problemene er overdrevne, var som sagt allerede beskrevet i min kommentar på side 10. Ut over dette har vi også brukt rettsdokumenter som kompass i intervjuet med Aina Frantzen.»

Når det gjelder klagen på manipulasjon av kommunevåpenbildet, viser Virkelig til at det i flere måneder har vært en stor offentlig diskusjon vedrørende Tromsø kommunes byvåpen – også kalt kommunevåpendebatten – hvor man blant annet har invitert folk til å lage egne byvåpenforslag. Magasinet skriver: «Vi ber PFU å skjene til konteksten vårt manipulerte byvåpen dukker opp i, med særskilt vekt på det folkelige klima rundt manipulasjon av dette – i den tiden vi velger å trykke dette i.»

Til slutt skriver magasinet: «Virkelig er inne i en redaksjonell prosess der kildene står i kø for å få fortelle sin historie, i den forbindelse vil vi la kommunen få svare på en rekke problemstillinger rundt arbeidsmiljøet for en større redaksjonell sak i påfølgende nummer av vårt gatemagasin som kommer ut hver femte uke. Det må også legges til grunn at vi aldri med overlegg unnlot å gi Tromsø Kommune muligheten til tilsvar, og er ikke ukjent med VVP 4.14 – men har latt VVP 4.15, første setnings formulering ”snarest mulig” også til grunn, da vi som tidligere argumentert, ikke har brakt på bane noen nye opplysninger i saken. Det bør også legges til grunn at nye saker om mobbing og trakassering etter det vi erfarer, er på vei inn for rettsapparatet, og vil følgelig følges opp av media, slik at kommunen i stor grad kan ansees som inne i en pågående dialog med media om forholdene ved enkelte av arbeidsplassene. I en av sakene vi foreløpig har unnlatt å trykke, har den utsatte av helsemessige årsaker og redsel for ”overmakt”, valgt å ikke ta opp kampen med kommunen rettslig, men har all grunn til å bli hørt av media. Dette selvfølgelig med pålagt tilsvar, da vi betegner dette som nye opplysninger. Altså ber vi PFU ta til følge at vi i vår redaksjon, feilaktig eller ikke, har delt det enorme dokumentasjonsgrunnlaget inn i to grupperinger: Det allment kjente, og nye opplysninger.»

Klager presiserer at klagen i all hovedsak gjelder 4.14 (samtidig imøtegåelse), og skriver: «Saken i magasinet Virkelig nummer 2, 2011 ble presentert over flere sider som en faktabasert reportasje, og etter vår mening kan ikke paragraf 4.15 benyttes (løpende meningsutveksling). Det kan ikke være slik at en organisasjon med over 4.000 årsverk ikke skal få muligheten til å kommentere påstander som er av en karakter som eksempelvis denne: ”avdekker systematisk trakassering og trusselkultur nesten for rå til å være sann” under reportasjetittelen ”Livsfarlig arbeidsplass”. Vi registrerer at dagspressen enkelte ganger benytter argumentet ”løpende meningsutveksling” og henviser til paragraf 4.15. Magasinet Virkelig utgis hver femte uke og det i seg selv er lite egnet til løpende meningsutveksling i et mediesamfunn med særdeles hurtig omløpstakt.» … « Slik vi ser det ville det danne presedens dersom en redaktør skal begrunne en påstand med ”Det allment kjente”, for deretter ikke gi mulighet til samtidig imøtegåelse. Argumentet faller på stengrunn.»

Når det gjelder manipulasjon av kommunevåpenet, skriver klager: «[her] har vi ikke gjort annet enn å ønske PFUs syn på manipulering av kommunevåpen. Norsk media jobber aktivt for å bevare fotografiets troverdighet gjennom å være soleklar på at foto ikke skal manipuleres. Vi registrerer at mange har et syn på kommunevåpenet, og at det blant annet benyttes av avistegner Odd Klaudiussen i hans karikaturer. Imidlertid er det første gangen vi ser kommunevåpenet manipulert på en slik måte brukt som illustrasjon til en redaksjonell sak.»

Gatemagasinet Virkelig hadde ingen ytterligere kommentarer.

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder en artikkel om arbeidsmiljøet i Tromsø kommune, som stod på trykk i Gatemagasinet Virkelig. Klager er kommunen ved rådmann, som mener at «Virkelig» fremsetter så grove påstander og uttalelser om organisasjonen at kommunen burde blitt kontaktet og fått imøtegått påstandene. Videre ber klager PFU ta stilling til om manipuleringen av kommunevåpenet er innenfor det presseetisk akseptable.

«Virkelig» avviser klagen, og anfører at kommunen har fått uttale seg til andre medier om arbeidsmiljøet i kommunen og at dette også er referert til i artikkelen i bladet. «Virkelig» mener artiklene ikke bringer noen nye påstander inn i debatten som krever imøtegåelse. Når det gjelder bildemanipulasjon mener «Virkelig» at dette må sees i lys av den pågående kommunevåpendebatten.

Pressens Faglig Utvalg viser innledningsvis til Vær Varsom-plakatens punkt 4.14 første ledd, hvor det står: «De som utsettes for sterke beskyldninger skal såvidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger.» Imøtegåelsesretten gjelder ikke bare personer, men også bedrifter, myndigheter og organisasjoner. Videre skal den angrepne på en klar og tydelig måte bli presentert for det konkrete innholdet i beskyldningene, og dermed få en reell mulighet til å forsvare seg. Denne retten gjelder i utgangspunktet uavhengig av mediesjanger.

Når det gjelder manipulasjon av kommunevåpenet, så mener utvalget at dette er innenfor de vide rammene som karikaturen må ha, og tradisjonelt har hatt, i norsk presse. Utvalget vil også mene at dette er innenfor rammen av hva en kommune må tåle.

Utvalget mener at omtalen er av en slik karakter at retten til imøtegåelse er utløst. Utvalget registrerer at innklaget medium mener det er tilstrekkelig at klager har tatt til motmæle i andre medier. Her vil utvalget minne om at ethvert medium har et selvstendig ansvar i å overholde de presseetiske retningslinjer. «Virkelig» kan ikke forvente at leserne har fulgt med på saken i andre medier. Det er et presseetisk krav at imøtegåelsen skal publiseres samtidig – i samme medium – samme sted.

Selv om «Virkelig» i den første artikkelen refererer til hva kommunen har sagt i andre medier, er ikke dette tilstrekkelig. Utvalget har uttalt at tidligere uttalelser opphever ikke kravet til samtidighet. Selv om den angrepne har fått lignende beskyldninger rettet mot seg tidligere, og også har svart på dem, fratar ikke dette vedkommende retten til samtidig imøtegåelse.

På dette punkt har Gatemagasinet Virkelig brutt god presseskikk.

Fredrikstad, 24. mai 2011

Hilde Haugsgjerd,
Marit Rein, John Olav Egeland, Øyvind Brigg,
Henrik Syse, Camilla Serck-Hanssen, Georg Apenes