Jon Hustad mot Tidsskriftet/Tidsskrift for Den norske Lægeforenin

PFU-sak 054/07


SAMMENDRAG:

KLAGEN:

Klager er journalist og forfatter Jon Hustad, som reagerer på Tidsskriftet for Den norske lægeforenings redaksjonelle praksis så vel i papirutgaven som på foreningens nettsider, under samme redaktør. Det siktes spesielt til det klageren mener er kritikkverdig praktisering av tilsvarsretten (Vær Varsom-punkt 4.15). Om bakgrunnen for klagen heter det bl.a.:

«Den 18. april 2006 gav jeg ut boken ”Varsleren”. I boken rettet jeg kritikk mot to av tidsskriftets daværende redaksjonelle medarbeidere, pediatriprofessorene Dag Bratlid og Sverre Lie (som gikk av som medarbeider 1. januar 2007). Jeg kritiserte også Tidsskriftet, særlig [Charlotte] Haugs forgjenger som ansvarlig redaktør, Magne Nylenna. Boken og min person skulle komme til å bli flittig omtalt i Legeforeningens medium.»

«Forholdene som jeg reagerer på, strekker seg over en lang periode, fra 5. mai 2006 til 21.02.07, da Charlotte Haug skrev et innlegg i Aftenposten.» «Jeg ble angrepet i til sammen seks artikler i Tidsskriftet. I to ledere (ført i pennen av Haug), i to kommentarer og i to innlegg. De fire sistnevnte ble ført i pennen av de to redaksjonelle medarbeiderne Sverre Lie og Dag Bratlid, samt Teresa Farstad.»

«Den første redaksjonelle omtalen av min bok i et av organene Haug er ansvarlig for, kom den 5. mai 2006. Da ble en svært rosende omtale av ”Varsleren” lagt ut på nettsidene til
Legeforeningen. Den fikk stå i to dager. Så ble den fjernet (jeg legger med den første delen av anmeldelsen som jeg hadde klippet ut. Resten er borte, vedlegg 1).»

«Gjennom et leserinnlegg fra meg i nummer 20-2006 av Tidsskriftet ble Haug gjort oppmerksom på fjerningen (vedlegg 2). Til tross for dette dukket anmeldelsen ikke opp igjen på hjemmesidene til foreningen.»

«Haug angrep min bok i to ledere, i nummer 10 og 12 (2006) (vedlegg 3 og 4). Jeg mente at Haug der kom med flere påstander som var problematiske. Jeg prøvde gjennom to innlegg i nummer 15 og 20 (vedlegg 5 og 2) å få svar på flere spørsmål som jeg hevdet Haug burde svare på sett i lys av den meget sterke kritikken hun framførte. Haug svarte ikke på noen av disse spørsmålene. Da skrev jeg et tredje innlegg – som jeg i overskriften gjorde klart ville bli mitt siste – hvor jeg på nytt prøvde å få henne til å svare på i det minste ett av mine spørsmål (vedlegg 6).»

«Jeg ber PFU på et generelt grunnlag vurdere om en ansvarlig redaktør som har reist meget sterke påstander om en person, har et ansvar for å svare på imøtegåelse av den kritikken redaktøren har ytret.»

«To av de personene som jeg i min bok rettet kritikk mot, var da Haug skrev sine ledere, altså redaksjonelle medarbeidere i tidsskriftet.Haug tok standpunkt for disse to, Bratlid og Lie, i det hun skrev. Hun nevnte ikke at de var medarbeidere. Burde Haug ha opplyst om dette?»

Klageren viser her til Vær Varsom-plakatens punkt 2.3, der det bl.a. heter: «Vis åpenhet om forhold som kan påvirke redaksjonelle medarbeideres habilitet.»

«I det samme nummer av tidsskriftet hvor Haug skrev sin andre leder rettet mot meg – nummer 12 – hadde Dag Bratlid og Theresa Farstad et større innlegg rettet mot min bok og meg (vedlegg 7). Dette ble presentert under overskriften ”Kommentar”. Dette innlegget var ukjent for meg før jeg så det på trykk. Dette fant jeg underlig siden Tidsskriftet i utgangspunktet hevder å drive såkalt løpende debatt, altså tilsvar for den som blir kritisert i samme nummer som kritikken blir presentert.»

«Jeg skrev da et svar til de to (hvor jeg også tok opp Haugs ledere) i nummer 15 (vedlegg 5). Da mitt svar kom på trykk, hadde Bratlid og Farstad et lengre tilsvar til mitt forsøksvis korte svar, som hadde fått overskriften ”Kommentar” (vedlegg 8). Dette fant jeg også underlig, særlig sett i lys av at Sverre Lie hadde en ”Kommentar” i det samme nummeret (vedlegg 9) der han rettet kritikk mot meg. Jeg fikk heller ikke forelagt kommentaren til Lie før jeg så den på trykk.»

«Jeg svarte på kritikken i nummer 20 (vedlegg 2). Det fikk overskriften ”Brev til redaktøren”. Da hadde Lie et tilsvar til meg i samme nummer, det var utstyrt med overskriften ”Brev til redaktøren” (vedlegg 10).» «På telefon til meg har en redaksjonell medarbeider i Tidsskriftet fortalt at kommentarer i utgangspunktet ikke får tilsvar i samme nummer, men det kan ”Brev til redaktøren” få. Dette samsvarer ikke med den praksis som ble benyttet i mitt tilfelle.»

«Er det i samsvar med god redaksjonell skikk å gi ulik behandling til partene i en pågående debatt? Hvorfor fikk mine meddebattanter tilsendt mine innlegg på forhånd mens jeg ikke fikk tilsendt deres?»

«I alt var det nå altså skrevet seks innlegg mot min bok og meg. Jeg valgte derfor som nevnt ovenfor å skrive et sluttinnlegg. (…) Etter en tid fikk jeg beskjed fra Tidsskriftet per e-post om at mitt innlegg var satt på vent fordi Haug var usikker på om hvordan hun ville ha debatten videre. (…) Men jeg skulle få svar så raskt det hele var avklart. Flere måneder gikk, og jeg hørte ingenting. Samsvarer en slik praksis med paragraf 4.15: ”De som er blitt utsatt for angrep skal snarest mulig få adgang til tilsvar (…)»

«I slutten av januar 2007 sendte jeg et innlegg til Aftenposten om det jeg hadde opplevd, for slik å prøve å få en respons fra Haug. Da jeg fikk innlegget antatt, gav jeg beskjed til Haug om at jeg nå gjerne ville føre debatten i Aftenposten. Innlegget stod på trykk den 17. februar (vedlegg 11).»

«Den 21. februar stod Haugs svar på trykk i Aftenposten (vedlegg 12, mitt svar vedlegg 13). Hun skrev blant annet følgende, noe som etter mitt syn var den endelige avklaringen på den etter hvert omfattende historien: ”Jon Hustad er harm fordi han ikke har fått (enda) et innlegg trykket i Tidsskrift for Den norske lægeforening og kritiserer min håndtering av debatten han har tatt del i”, og ”jeg syntes Hustads tredje innlegg tilførte lite nytt.» Dette oppfatter jeg slik at Haug ikke hadde tenkt å sette på trykk mitt tredje og siste innlegg i debatten om meg og min bok ”Varsleren”.»

«Jeg ber også PFU vurdere om en redaktør ikke bør si rett ut at hun ikke vil anta et innlegg, eller eventuelt be vedkommende skrive om dersom innlegget tilfører ”lite nytt”.»

«Jeg beklager omfanget klagen har fått. Jeg har ikke funnet å kunne gjøre det på annen måte. Selv om siste innlegg som kom på trykk i Tidsskriftet, går lenger tilbake enn tre måneder, ber jeg likevel PFU behandle klagen. (…) Og det hele ble altså først avklart den 21. februar 2007 i Aftenposten.»

Som vedlegg (nr. 14) til klagen følger også artikkel på Journalistens nettsider 27.02.07, der tidsskriftets redaktør Charlotte Haug svarer på spørsmål om hvorfor hun ikke ville publisere klagerens siste innlegg.

TILSVARSRUNDEN:

Tidsskriftets redaktør opplyser innledningsvis at det ble gjort et mislykket forsøk på å komme til en minnelig ordning med klageren.

Deretter gis en inngående redegjørelse for hvordan et medisinsk-vitenskapelig tidsskrift redigeres, med henvisning til mer detaljerte opplysninger i tilsvarets 10 første vedlegg. Det forklares bl.a. hvordan leger innen det aktuelle fagområdet inviteres til å skrive lederartikler som kommenterer andres artikler i samme utgave. Videre diskusjon om sakene blir henvist til spalten «Brev til redaktøren». Og det heter dessuten:

«Debattinnlegg kan også publiseres som kommentarartikler, men det krever at disse ”står på egne bein” og ikke primært diskuterer tidligere publiserte artikler. Det gis normalt ikke tilsvarsmulighet til kommentarartikler, men det kan skje i helt spesielle tilfeller.»

«Vi har en relativt lav terskel for å akseptere meningsytringer som sendes til Brev til redaktøren. Eksempelvis aksepterte vi samtlige innlegg som kom inn til redaksjonen i forbindelse med diskusjonen i kjølvannet av boken Varsleren i perioden mai-oktober 2006. Men, som alle andre redaksjoner, forbeholder vi oss selvsagt retten til å redigere innsendte innlegg. Og vi setter strek for debatten når det blir nødvendig.»

Om bakgrunnen for den aktuelle saken skriver redaktøren bl.a.:

«18. april 2006 ble boken Varsleren av Jon Hustad lansert. ”Varsleren” er professor Ola Didrik Saugstad ved Rikshospitalets barneavdeling. (…) Forfatteren av boken har vært helt åpen på at boken baserer seg på én hovedkilde: Saugstad. Forfatterens begrunnelse for likevel å skrive boken, er at han hadde forsøkt å få andre kilder i tale, men at de ikke ville bidra. (…) I dagene som fulgte var det mange i pressen som kommenterte – og kritiserte – at Saugstads ”motparter” ikke kom på banen og forsvarte og forklarte seg.»

Også redaktøren fant det beklagelig at legene ikke tok tak i og gjorde seg ferdig med «denne gamle saken når den nå var kommet opp igjen». Redaktøren viser her til sin lederartikkel 11.05.06 (vedlegg 16). «Omtrent samtidig sendte Teresa Farstad & Dag Bratlid inn en kommentarartikkel med sin versjon av saken. Dette var selvsagt gledelig ettersom både Hustad og media for øvrig hadde etterlyst ”den andre siden”. (…) Hustad hadde på dette tidspunkt verken sendt inn noe manuskript eller publisert noe i Tidsskriftet. Det var derfor ikke aktuelt med noen tilsvarsrett for ham.»

«I samme nummer skrev jeg en ny leder. Denne var ingen polemikk verken mot kommentarene eller Hustads bok…». «Jon Hustad reagerte på Farstads & Bratlids artikkel og mine ledere. (…) Dagen etter 20.6. – aksepterte vi at innlegget kunne trykkes som kommentar (og dermed at vi ikke ville kreve at han forkortet sitt innlegg), men med ordinær tilsvarsmulighet for Bratlid & Farstad. Denne benyttet de seg av. Selv benyttet jeg meg ikke av tilsvarsretten.»

I løpet av sommeren oversendte også Sverre O. Lie meg et innlegg, og i første utgave etter ferien (nr. 15/10.08.06) ble altså alle tre innlegg – også klagerens – trykt som kommetarartikler. En måned senere sendte klageren sitt «sluttinnlegg» til tidsskriftet, som reaksjon på Lies kommentar i nr. 15. «Det ble akseptert som Brev til redaktøren dagen etter og ble sendt til Lie for tilsvar på vanlig måte.» (Begge innlegg publisert i nr. 20/19.10.06).

«26. oktober kom enda et sluttinnlegg fra Hustad (til tross for at han altså hadde sendt et sluttinnlegg også 11. september). Medisinsk redaktør vurderte at innlegget ikke inneholdt noe nytt og at dersom det ble trykt, ville det bare medføre nye personangrep mellom partene uten at saken ble videre opplyst. Medisinsk redaktør mente derfor at saken nå kunne avsluttes. Han oversendte saken til meg for endelig avgjørelse 3. november.»

«6. november traff jeg tilfeldig Saugstad og fortalte ham at jeg ønsket at han skulle skrive selv. (…) Han sa at han først ønsket seg en samtale med meg om saken, og jeg inviterte ham
til det. Jeg informerte medisinsk redaktør, som 14. november sendte e-post til Hustad: ”Charlotte Haug har vært i kontakt med Saugstad med tanke på et innlegg også fra ham og har avtalt et nytt møte med ham i nær fremtid. I påvente av dette har vi bestemt oss for å avvente en ev. publisering av ditt siste innlegg.”»

Ifølge redaktøren skal Saugstad etter møtet med ham (28.11.06) fortsatt ha vært lite innstilt på selv å skrive, idet han mente Tidsskriftet hadde en selvstendig plikt til å rette opp og tilbakevise påstandene i innleggene fra Bratlid, Farstad og Lie. 5. januar 2007 ga Saugstad endelig beskjed om at han ikke selv kom til å skrive. «8. februar sendte Hustad e-post til meg der han informerte om at han trakk sitt innlegg og heller ville skrive om saken i Aftenposten.»

Når det gjelder klagerens konkrete anførsler, beklager redaktøren at den opprinnelige anmeldelsen av hans bok ble fjernet fra nettsidene, og hun forklarer: «Det var på nettsidene til en av underforeningene, Norsk Barnelegeforening, at boken Varsleren ble omtalt. (…) Legeforeningen sentralt, ved redaksjonelt ansvarlig, kontrollerer ikke underforeningenes nettsider… Det var Barnelegeforeningens nettredaktør som på eget initiativ fjernet den, uten noen kommunikasjon med Legeforeningens nettredaksjon.»

Angående sine to lederartikler (i nr. 10 og 12/2006) viser redaktøren til at hun i den første primært påpekte og drøftet problemet med at klagerens bok var basert på énkildejournalistikk. «Dette poenget har Hustad selv understreket i sin bok – slik også andre har gjort det. (…) Derfor konkluderte jeg med at det var synd at Hustad ikke hadde ”tatt seg tid til å skrive en bedre – og bedre dokumentert – bok”.»

«I den andre lederen omtalte jeg ikke Hustad i det hele tatt, og la vekt på at denne lederen ikke skulle være noen redaksjonell polemikk. (…) Jeg har derfor vansker med å se hva Hustad mener med at jeg skal ha fremmet ”meget sterke påstander” eller meget sterk kritikk eller angrepet ham eller hans bok.»

Om Bratlids og Lies tilknytning til Tidsskriftets redaksjon, anfører redaktøren at de faglige medisinske medarbeiderne ikke er å regne som redaksjonelle medarbeidere. «P.t. har Tidsskriftet 277 faglige medarbeidere, og disse er prinsipielt ikke i noen annen relasjon til Tidsskriftet enn øvrige fagvurderere…».

Og redaktøren sammenfatter så langt:

«I all hovedsak er våre ordinære rutiner fulgt for innlegg og tilsvar i en pågående debatt om publiserte artikler. (…) Bratlid og Lie var altså ikke redaksjonelle medarbeidere. (…) Ingen av Hustads innlegg er utstyrt med redaksjonell, polemisk replikk, verken fra meg eller andre redaksjonelle medarbeidere. At Hustads innlegg har fått tilsvar i samme nummer, er i samsvar med redaksjonell praksis.»

«Hustad mener han har rett til å få publisert ”et sluttinnlegg”. Det er ikke urimelig å avrunde en debatt med et sluttinnlegg. Problemet for oss var at Hustad allerede hadde skrevet et sluttinnlegg, slik at det ble uklart hva formålet med dette nye sluttinnlegget var… Dersom vår vanlige praksis hadde vært fulgt, skulle dette innlegget vært refusert, men ble i stedet satt på vent. Dette var uttrykk for en fordelsbehandling av Hustad, ikke det motsatte.»

«Jeg forstår at Hustad syntes det tok lang tid å få en endelig avklaring av dette, men han tok heller ikke kontakt med oss for å få vite hva som skjedde. Hvis han hadde gjort dette, ville han blitt gjort kjent med våre vurderinger. (…) Det var altså ikke tatt en endelig beslutning om dette innlegget skulle trykkes før Hustad selv bestemte seg for å trekke det og publisere en kronikk i Aftenposten.»

Klageren legger fortsatt til grunn at han «aldri fikk anledning til å komme med tilsvar i de numrene hvor jeg ble kritisert», og han fortsetter:

«Jeg har vært fast leser av Tidsskriftet i 10 år (min kone er lege og får det tilsendt). Jeg kan ikke huske at det har vært rettet såpass sterk kritikk mot en person som mot undertegnede gjennom disse ti årene. At kritikken av meg har vært sterk, er som det skal være. Men jeg konstaterer at jeg likevel ikke fikk anledning til tilsvar, men det fikk altså mine kritikere uten at jeg kan se at det er substansiell forskjell på nivået av kritikk i de ulike innleggene.»

For klageren framstår redaktørens praksis som arbitrær (vilkårlig; sekr. anm.). «Enten får man ha tilsvarsrett eller så får man ikke ha tilsvarsrett i samme nummer.» Etter klagerens mening bør også skjønn bygge på likebehandling. «Mine innlegg hadde alltid tilsvar og ingen av de innleggene som kritiserte meg, hadde mine tilsvar. Jeg fikk aldri anledning til det.»

«Ellers dokumenterer Haug at jeg overfor henne per e-post kalte mitt andre innlegg i saken for sluttinnlegg (noe jeg hadde glemt). Jeg burde ikke ha kalt dette innlegget sluttinnlegg og beklager det. Jeg vil imidlertid påpeke at jeg da ikke var klar over at dette innlegget ville bli utstyrt med hale av Sverre Lie. Om Haug hadde ytt meg den samme service som hun konsekvent ytte mine motdebattanter, å la meg få se kritiske innlegg før de kom på trykk… ville jeg ikke ha kalt innlegg nummer to for sluttinnlegg.»

Og klageren avslutter slik:

«Det var Haug som åpnet debatten i Tidsskriftet ved å kritisere min bok og meg i to ledere. I sitt tilsvar forteller Haug at hun deretter forsøkte å dempe, redigere eller stoppe debatten som kom i kjølvannet av hennes egne ledere. Dette er i tråd med undertegnedes oppfatning av saken.»

For øvrig har klageren ettersendt utskrift av PFUs uttalelse i sak 024/92 (vedlagt), som han mener er relevant for vurdering av den foreliggende klagen.

Tidsskriftets redaktør understreker at det ikke har vært intensjonen å forskjellsbehandle noen. «Det er riktig som Hustad påpeker, at det er et element av skjønn inne i bildet (som i enhver redaksjon), men jeg er ikke enig i at vår praksis er arbitrær. Tvert imot diskuterer vi nøye de gangene vi gjør unntak fra våre rutiner og de gangene vi setter strek i debatter.»

«Jeg er klar over at Hustad har god kjennskap til det medisinske miljøet generelt og det miljøet han skriver om spesielt… Men jeg deler ikke Hustads oppfatning om at kritikken
av hans bok er spesielt sterk eller at slik kritikk er enestående i Tidsskriftets spalter. Det
er klart at det kunne vært en mulighet for å gi Hustad tilsvarsrett i nr. 12/2006, men vi vurderte det ikke slik da. Derimot har Hustad kommet til orde i to innlegg etter dette, og vi har bestrebet oss på å få disse innleggene på trykk så fort som mulig.»

Og redaktøren tilføyer: «Hvem som ”åpnet debatten” – Hustad ved å skrive en kritisk bok eller jeg ved å skrive en leder med utgangspunkt i boken – vil det være ulike meninger om.»

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder i hovedsak redaksjonell praksis for publisering av tilsvar og motinnlegg i Tidsskrift for Den norske lægeforening (Tidsskriftet). Journalist og forfatter Jon Hustad påklager manglende likebehandling med sine motdebattanter etter utgivelsen av hans bok «Varsleren». Klageren reagerer på at hans kritikere fikk komme til orde i samme utgave som han selv hadde tilsvar på trykk.

På generelt grunnlag ber klageren i tillegg PFU vurdere om en redaktør har et ansvar for at det svares på imøtegåelse av påstander som er framført på lederplass. Klageren viser her til at Tidsskriftets redaktør i to lederartikler forsvarte leger som kritiseres i boken, uten samtidig å opplyse at legene er medarbeidere i bladet. Videre finner klageren det klanderverdig at redaksjonen utsatte å publisere hans sluttinnlegg i debatten. Det inngår for øvrig i klagen at redaksjonens første omtale av «Varsleren» etter kort tid ble fjernet fra bladets nettsider.

Tidsskriftets redaktør har inngående redegjort for det spesielle ved redigeringen av et medisinsk-vitenskapelig tidsskrift, og bekrefter at leger innen aktuelle fagområder inviteres til å kommentere andres artikler i samme utgave. Redaktøren stiller seg spørrende til om det i utgangspunktet formelt forelå tilsvarsrett for klagerens del, siden de opprinnelige lederartiklene ikke var å oppfatte som angrep på ham.

Ifølge redaktøren ble publiseringen av klagerens siste innlegg «utsatt» fordi han allerede hadde hatt et sluttinnlegg på trykk og dessuten fordi det «ikke inneholdt noe nytt». Når det gjelder lederartiklenes forsvar av legene som blir kritisert i klagerens bok, viser redaktøren til at Tidsskriftets nærmere 300 faglige medisinske medarbeidere ikke er å regne som redaksjonelle medarbeidere.

Pressens Faglige Utvalg har i utgangspunktet forståelse for at klageren stiller spørsmål ved at Tidsskriftet i sine lederartikler ikke samtidig gjorde leserne oppmerksom på at legene som ble forsvart, hadde nær tilknytning til redaksjonen. På den annen side må utvalget vektlegge bladets spesielle medisinsk-faglige formål, og at de omtalte legene ikke kan betraktes som redaksjonelle medarbeidere i tradisjonell forstand. Utvalget mener uansett at man med fordel kunne ha oppgitt legenes tilknytning til tidsskriftet.

Utvalget vil understreke redaksjoners rett til å bestemme hva som skal publiseres, såfremt det ikke foreligger åpenbar tilsvarsrett i henhold til Vær Varsom-plakatens punkt 4.15. I det påklagede tilfellet kan det etter utvalgets mening reises tvil om klageren på hvert enkelt stadium av striden omkring hans bok, kunne gjøre formelt krav på tilsvarsrett. Etter utvalgets mening måtte det uansett være opp til redaksjonen å sette sluttstrek for debatten, ut fra en selvstendig vurdering av hvorvidt klagerens aller siste innlegg inneholdt nye momenter.

Derimot finner utvalget grunn til å sette søkelys på Tidsskriftets forskjellsbehandling av klagerens innlegg, ved at øvrige debattanter konsekvent fikk sine motinnlegg publisert samtidig med hans. Slik utvalget i lignende tilfeller har uttalt, må slike valg betraktes som en presseetisk uakseptabel utnyttelse av redaksjoners maktposisjon.

På dette punkt har Tidsskrift for Den norske lægeforening opptrådt kritikkverdig.

Oslo, 19. juni 2007

Hilde Haugsgjerd,
Sigrun Slapgard, Marit Rein
Ingeborg Moræus Hanssen, Trygve Wyller, Henrik Syse