Human Rights Service mot Verdens Gang
Verdens Gang brakte lørdag 28. februar 2004 en reportasje med tittelen «Bryter med sine allierte. Vi er ingen skjøre fugleunger.» Oppslaget er illustrert med flere bilder av de omtalte jentene, Kadra, Saynab og Nadia. Under bildet av Kadra står følgende billedtekst:
» Stolt: Den nybakte moren Kadra viser stolt frem datteren Amalie. Hege Storhaug var med på å løfte frem Kadra for norsk offentlighet gjennom ?Rikets tilstand? på TV 2 for fire år siden.»
Under bildet av Saynab, står det:
«Kampklar: Norsk-somaliske Saynab vil kjempe mot omskjæring og tvangsekteskap på innvandrerjentenes premisser. Hun har fått nok av norske ekspertråd.
Og under bildet av Nadia, kan man lese følgende:
«Tvangsgiftet: Nadia har vært en av de mest sentrale kvinnene tilknyttet Human Rights Service. Hun har etter flere måneders betenkningstid valgt å snakke ut om sin personlige erfaring med stiftelsen.»
Reportasjen har undertittelen «Kadra, Saynab og Nadia anklager sine norske hjelpere». Under denne står følger disse tre punktene:
– «Presset jenter til å stå frem
– Sviktet dem etterpå
– Brukt i en kamp om tilskudd»
I ingressen står følgende:
«Kadra, Nadia og Saynab ble rikskjendiser for sine usminkede og personlige historier om tvangsekteskap og omskjæring.»
I brødteksten som følger står det blant annet:
«Nå tar de oppgjør med kvinnen som var med på å løfte dem fram for norsk offentlighet, Hege Storhaug?Men nå angriper de for første gang Hege Storhaug, forfatter av bøkene ?Mashallah? og ?Hellig tvang?, frontfigur i stiftelsen Human Rights Service (HRS) og en av de viktigste lobbyistene i utformingen av norsk innvandringspolitikk. Kadra, Nadia og Saynab anklager den profilerte feministen for å ha presset og sviktet innvandrerjentene.
-Human Rights Service har presset jenter til å fortelle overdrevne historier og avsløre hemmeligheter i miljøet, slik at stiftelsen kan få enda mer penger av lettlurte politikere, hevder Saynab.
-Vi er ikke ofre lenger, og jeg er lei av at organisasjoner ser kroner når de ser oss. Jeg vil ikke ha noe mer med Human Rights Service eller Hege Storhaug å gjøre. Etter min personlige erfaring med dem, advarer jeg også andre jenter mot å ta kontakt med organisasjonen, sier Kadra.
– Hege Storhaug vet ikke forskjellen på kultur og religion. Hun snakker om å beskytte unge jenter, men gjør det ikke. Til tider gjorde hun livet mitt til et helvete, sier Kadra.»
Videre framgår det at de tre jentene nå velger å gå ut «for å hindre at andre innvandrerjenter skal komme i samme situasjon. Sist gang HRS og Hege Storhaug fikk lignende kjeft, var i 2002. Men det skjedde anonymt. Likestillingssenteret sendte et svært kritisk brev om HRS til Barne- og familiedepartementet (BDF) 29. august 2003: ?Likestillingssenteret har den siste tiden mottatt flere henvendelser fra blant annet kvinneorganisasjoner og unge innvandrerjenter om måten organisasjonen Human Rights Service arbeider på.?»
I denne henvendelsen går det fram at livet til en jente er blitt mye vanskeligere etter å ha fått hjelp av HRS. «Jeg har gjort familien enda sintere. Og etterpå har jeg ikke fått nok beskyttelse, man blir overlatt til seg selv. Flere av disse jentene har forsøkt å ta selvmord, og noen er lagt inn på psykiatrisk sykehus.» Det opplyses at HRS har avvist «de grove påstandene kontant.»
«For første gang velger nå to av jentene som klaget anonymt til Likestillingssenteret, å snakke offentlig. En kvinne i 20-årene fra Midtøsten oppgir at hun skal ha følt [seg] presset til å oppsøke miljøer for å finne flere jenter i samme posisjon som seg selv. ?Til slutt orket jeg ikke mer, og trakk meg ut, sier hun til VG. Kvinnen hevder at hun skal ha blitt anklaget for å være psykisk syk ? og at hun måtte beskyttes mot seg selv.»
En annen kvinne hevder hun ble oppsøkt på et krisesenter, der hun ble bedt om å lage en «fetter- og kusine-dokumentar?.Til slutt brøt jeg, og klaget til Likestillingssenteret, sier kvinnen til VG.» (Det opplyses ikke hvem som oppsøkte henne; sekr. anm.)
Videre framgår det at Hege Storhaug har fått hard medfart av NRK. Her opplyses det at Storhaug skal ha krevd 7000 kroner for å formidle kontakt med en ung kvinne som kunne fortelle om tvangsekteskap. Kvinnen skulle også ha 10.000 kroner for å stille. Videre opplyses det at NRK brøt kontakten med Storhaug i forbindelse med en dokumentar om ?barnebruder?, fordi hun skal ha brutt de presseetiske regler.
Under sub-tittelen «-Svekker troverdigheten», framgår det at VG har hatt løpende kontakt med HRS den siste uken. Her gjengis svaret fra Hege Storhaug og Rita Karlsen som VG har mottatt via e-post. Der står det:
«-Å respondere på dette kan medføre at vi blir delaktige i et skittent spill. I sum er dette bare trist ? for alle. Denne typen utspill medvirker til å svekke jentenes troverdighet og til arbeidet på dette tilfellet. Vi har gitt VG adgang til kilder som kan avkrefte en rekke av påstandene, men løgner er selvsagt umulig å forholde seg til. Vi kan være enig i at det kan være viktig å ha en debatt om dette, men ikke på disse premisser.»
I spalten VG-Debatt følges saken opp med et innlegg av Abid Q Raja, tidligere talsperson for World Islamic Mission. Onsdag 3. mars, under tittelen «Utnytter mediene ? skaper nye overgrep», retter innsenderen en takk til VG, «som har tort å avsløre Storhaug og HRS?s sanne ansikt.»
Hege Storhaug og Rita Karslen svarer på reportasjen i ett innlegg datert 4. mars . Tittelen er «Skytset rettes mot FEIL AKTØR.» Her imøtegår Storhaug og Karlsen angrepet fra de tre jentene.
Lørdag 6. mars svarer de tre jentene på HRS?s innlegg, under tittelen «-Misbruk av tillit.» Jentene viser til at de valgte å stå fram med sin kritikk av Hege Storhaug «på grunn av metoder og misbruk av tillit. Det har vi forsøkt å forklare i dette innlegget ved å nevne noen av våre egne erfaringer.»
I en egen ramme på samme side, med tittelen «Grenseløst om HRS» , svarer Storhaug og Karslen på Abid Q Rajas innlegg.
Hege Storhaug kommer med ett nytt innlegg i debatten torsdag 16. mars. Nå er tittelen «Den begravde skammen» . Her kritiserer hun først og fremst hjelpeapparatet for innvandrerkvinner.
Fredag 19. mars er det to innlegg som kritiserer VG for ikke å ha stilt jentene noen kritiske spørsmål.
KLAGEN:
Klageren, Human Rights Service representert ved Hege Storhaug og Rita Karlsen, reagerer på reportasjens «udokumenterte (grove) beskyldninger fra de tre profilerte innvandrerkvinnene Saynab, Kadra og Nadia. Deres påstander støttes opp av tidligere påstander og konflikter fra aktører som på ulikt grunnlag må karakteriseres som part i saken. Etter vår oppfatning bryter artikkelen med flere punkter hva gjelder god presseskikk? Påstandene som offentlig fremmes mot oss er IKKE sanne ? VGs artikkel av 28. februar 2004 er en repetisjon av påstander fra 2002. For media bør en åpenbar grunn til å ikke la noen personer få fremme grove personbeskyldninger mot andre, være at den/de som beskyldes bestrider sannhetsgehalten på det sterkeste. Dette er særlig viktig når det fremmes beskyldninger som er av en slik karakter at de verken lar seg bevise eller motbevise.»
Klagerne reagerer også med overraskelse over at Nadia er en av de som kritiserer HRS. Klagerne viser til at Nadia var en av dem som «gikk på barrikaden forrige gang beskyldningene ble rettet mot oss», og viser til Dagsavisen 2. desember 2002, der Nadia i et intervju understreker at det ikke er noen som har presset henne til å stå fram. «-Jeg kom hit av egen fri vilje for å vitne på at Likestillingssenterets påstander er uriktige.»
Etter klagerens syn gir reportasjen et bilde av at de «presser og svikter sårbare mennesker for egen økonomisk vinning.» Klagerne viser til at VG er blitt forelagt kilder og dokumentasjon som kan tilbakevise flere av påstandene. «VG var verken interessert i å studere dokumentasjonen eller sjekke våre kildehenvisninger.»
Klagerne mener VG skulle bestrebet seg på å få dokumentert kvinnenes påstander, og viser til det ansvaret avisen har for at andre medier henger seg på de samme påstandene.
Videre avviser klagerne at de har presset jentene til å stå fram. «Ingen av disse kvinnene, ei heller andre, har stått fram første gang i den norske offentligheten gjennom HRS.» Det vises til at Kadra og Saynab sto fram i TV 2-dokumentaren om kjønnslemlestelse i 2000. Videre avviser klagerne at de har brukt jentene i kamp om tilskudd. «Vi har aldri presset noen til å fortelle overdrevne historier. Vi kjenner ikke til én eneste historie formidlet via HRS som ikke har vært i samsvar med sannheten. Alle historier som formidles gjennom oss, sjekkes nøye.»
Klageren påpeker at det ikke vises til noen eksempler for at dette skal ha hendt, og stiller seg uforstående til at Hege Storhaug skal ha gjort livet til Kadra til et «helvete.» Videre avviser HRS at de har frontet Nadia. «Det er Nadia (som frivillig og etter eget ønske) har frontet HRS. Dette kan også bekreftes av andre aktører tilknyttet HRS.» Klagerne avviser også at de skal ha «mast» på Saynab for å få henne til å skrive en bok. «Storhaug har aldri diskutert noe bokprosjekt med Saynab.» Storhaug bekrefter at hun og Kadra har diskutert en bokutgivelse, men at prosjektet ble skrinlagt grunnet konflikten mellom Storhaug og Helskog/Steinsland.
Når det gjelder klagen på HRS fra 2002, viser klagerne til at likestillingssenteret aldri tok kontakt med dem. «BDF og statsråd Dåvøy stolte også på disse kvinnene, og denne informasjonen brakte statsråden til Stortinget. Men i ngen av disse partene forlangte å få fremlagt noen form for dokumentasjon på beskyldningene ? med andre ord: de opptrådte helt likt det VG gjør nå.»
Klageren påpeker at NRK-journalist Polden hadde fått 500.000 kroner i støtte for å lage en undervisningsfilm om tvangsekteskap. På den bakgrunn mente klageren at det var naturlig å ta seg betalt for deltagelse.
Klagerne avviser også at de har drevet oppsøkende virksomhet på krisesentrene. «Karlsen har aldri vært på ett eneste krisesenter i løpet av sin levetid. Tidligere journalist, Storhaug, har vært på fem av landets over 50 krisesenter i løpet av de snart 12 årene hun har arbeidet med integreringsfeltet? Summert opp: HRS har blitt tilkalt av ett krisesenter. To krisesenter har journalisten Storhaug banket på døren til, tre har hun blitt tilkalt til.»
TILSVARSRUNDEN:
Verdens Gang viser til at klageren er blitt «konfrontert med de tre jentenes subjektive oppfatninger.» VG anfører at det ble avholdt to møter med HRS, men at Storhaug og Karlsen ikke ønsket å la seg intervjue. «Overfor VG ble det heller ikke fremlagt noen dokumentasjon som kunne underbygge HRS?s vurdering av VG?s kilder. HRS?s påstander er imidlertid sjekket nærmere i etterkant av møtet, uten at vi fant fram til bekreftede opplysninger og vurderinger.»
«VG kontaktet i tillegg til Barne- og Familiedepartementet, NRK, flere forskere, Likestillingssenteret og Krisesentersekretariatet. Det ble uttrykt massiv støtte til jentenes synspunkter som relevante og interessante. Dette ble en sentral faktor i vurderingen av om synspunktene fortjente trykksverte.»
Videre påpeker VG at klagerne fikk hver sin kopi av artikkelen, men uten at de ville kommentere saken. VG viser til at klageren i ettertid har fått komme til orde på kronikkplass ved flere anledninger. «Vi mener at redaksjonen har vært sitt ansvar bevisst gjennom hele arbeidet med denne saken. Kildens opplysninger er sjekket grundig, og det er benyttet et mangfold av kilder. Tilgjengelig skriftlig dokumentasjon er også vurdert inngående.»
Klagerne opprettholder klagen på alle punkter, «og vi anmoder PFU på det sterkeste om å behandle VGs udokumenterte, feilaktige og sjikanøse reportasje særdeles alvorlig.»
Klagerne viser til at HRS kun har formidlet tre anonyme kilder til media, «hvorav to av disse fortsatt er engasjert i HRS. Det sies at ?kildenes opplysninger er sjekket grundig og det er benyttet et mangfold av kilder. Tilgjengelig skriftlig dokumentasjon er også vurdert inngående?. Denne ?sjekkingen? kan ikke medføre riktighet.»
Videre lister klageren opp en rekke faktiske feil i VGs tilsvar.
Verdens Gang viser til at HRS har mottatt statsstøtte både i 2002 og 2003, og at virksomhetens drift og prosjekter dermed er av offentlig interesse. «HRS definerer seg som en samfunnsaktør ? og må tåle at det reises debatt om deres virksomhet. Når det gjelder de tre jentenes forhold til HRS må det være relevant å peke på at VG?s reportasje handler om to sentrale forhold:
· At reportasjen handler om de tre jentenes kontakt med HRS og (spesielt) Hege Storhaug både før og etter organisasjonen ble etablert. I reportasjen rettes søkelyset spesielt mot Storhaugs mange journalistiske og aktivistiske hatter opp gjennom årene. Dette er ikke utelukkende en reportasje om HRS, slik det også fremgår nyansert i teksten.
· *At reportasjen også sammenfatter de tre jentenes begrunnede kritikk av virksomheten, uavhengig av at jentene har vært direkte engasjert av HRS eller ikke. Alle tre har imidlertid hatt et kontaktforhold til Storhaug/HRS.»
VG viser til at avisen har et bredt kildegrunnlag i saken, men at den ikke oppsøkte en kilde HRS viste dem til. «VG unnlot å oppsøke denne kilden etter at det ble klart at hun var i ubalanse etter at barnevernets aksjon der barnet var fratatt henne. Dette ble klart gjennom en telefonoppringning som fant sted mens VG var til stede.» Videre avviser VG at klagernes notat inneholdt nye opplysninger, men var «etter vår oppfatning en samling udokumenterte påstander i et ?dokument?.»
Etter VGs syn har klageren blitt «gjenstand for berettiget kritikk som må kunne tåles i et åpent og demokratisk samfunn. Det skal ikke være mulig for noen som driver slik virksomhet å gjemme seg under et slør av bakgrunnssamtaler og konfidensialitet for å unndra seg kritisk søkelys fra helt åpne kilder. I denne saken har klagerne fått rik anledning til å svare på kritikken både samtidig og ikke minst i etterkant av reportasjen.»
Klageren kom tilbake etter endt tilsvarsrunde, og meddelte at kritikken mot HRS ikke er berettiget. Vedlagt følger også en kopi av en artikkel i Dag og Tid, der det framgår at VGs reporter, Kadafi Zaman, tidligere har omtalt Storhaugs bok «Hellig tvang» som «et moderne korstog som etter mitt skjønn har bare ett mål, knuse vår identitet og selvrespekt.»
VG har ingen ytterligere kommentarer.
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder en tresiders reportasje i Verdens Gang, der tre innvandrerkvinner blant annet anklager Human Rights Service (HRS) for å ha presset jenter til å stå fram i media, sviktet dem og for å ha brukt dem i en kamp om tilskudd. Klagerne, Human Rights Service representert ved Hege Storhaug og Rita Karlsen, reagerer på beskyldningene mot dem, og avviser at de har presset noen innvandrerjenter til å stå fram. Vider påpeker klagerne at ingen av de tre jentene første gang sto fram gjennom deres organisasjon, og stiller seg uforstående til at de skal ha ansvaret for å ha sviktet dem. Etter klagernes mening har ikke VG kontrollert klagernes beskyldninger. De hevder også at reportasjen gir et feilaktig og udokumentert bilde av at de presser og svikter sårbare mennesker for egen økonomisk vinnings skyld.
VG viser til at klagerne er blitt gitt rikelig anledning til å kommenterer påstandene, men at de ikke ville la seg intervjue. Videre anfører VG at de tre kvinnenes opplysninger ble sjekket, og at en rekke andre kilder har uttrykt massiv støtte til jentenes synspunkter. Etter VGs mening må virksomheten tåle at det reises debatt om deres arbeidsform, særlig sett i lys av at HRS har mottatt offentlig støtte. VG presiserer at reportasjen retter søkelyset både mot organisasjonen og Hege Storhaugs ?mange journalistiske og aktivistiske hatter? opp gjennom årene. Etter VGs syn må HRS tåle jentenes kritikk, og viser til at klagerne har fått imøtegå kritikken i etterkant av reportasjen.
Pressens Faglige Utvalg mener Verdens Gang var i sin fulle rett til å sette et kritisk søkelys på Human Rights Service og de ansvarlige tilknyttet denne organisasjonen. Utvalget vil imidlertid bemerke at når en redaksjon viderebringer både åpne og anonyme beskyldninger om faktiske forhold, må disse så langt det er mulig dokumenteres i reportasjen.
Etter utvalgets mening må man i dette tilfellet skille mellom subjektive meningsytringer og beskyldninger av faktisk art. Utvalget noterer seg at partene har vidt forskjellige syn på hvordan klagerne har håndtert kontakten med innvandrerkvinnene og deres historier, og mener de tre kvinnene fritt må få formidle sine opplevelser av møter med klagerne uten at dette kan kreves dokumentert ytterligere.
Imidlertid mener utvalget at VG skulle strukket seg lengre for å få sannsynliggjort beskyldningene om at klagerne har presset jenter til å stå fram for å få mer pengestøtte og for deretter angivelig å svikte dem. Selv om klagerne har fått rikelig anledning til å imøtegå disse påstandene, kan ikke utvalget se at det svekker kravet til dokumentasjon. Etter utvalgets mening er ikke de faktiske beskyldningene tilstrekkelig dokumentert i teksten eller i det foreliggende materialet. Utvalget viser her til Vær Varsom-plakatens punkt 3.2, der det heter: «Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysinger som gis er korrekte. Ved bruk av anonyme kilder må det stilles særskilte krav til kildekritikk».
På dette punkt har Verdens Gang brutt god presseskikk.
Oslo, 22. juni 2004
Thor Woje,
Kathrine Aspaas, John Olav Egeland,
Ingeborg Moræus Hanssen, Jan Vincents Johannessen, Henrik Syse