Halldor Hustadnes mot Medmenneske
Bladet Medmenneske , som utgis av Kirkens Nødhjelp, brakte i nr. 2 / 1998 en reportasje om livssituasjonen for en navngitt og avbildet ung, prostituert kvinne i Calcutta – «Asias og verdens største sexmarked». Reportasjen og intervjuet med kvinnen ble presentert under tittelen » Anima, 19 år, solgt av sin stemor: – JEG VILLE BARE DØ!» , gikk over fire sider og viste en serie bilder av den prostituerte i hennes hverdagsmiljø.
I et avsnitt skriver journalisten:
«Anima bøyer hodet . Stopper opp og visker til tolken at det gjør vondt å tenke tilbake . Hun ser skeptisk bort på notisblokka og kulepennen i hånden min. Jeg forteller at jeg tror at folk i mitt land kan lære noe av hva hun har opplevd. Hun retter seg opp, ser ut av vinduet. Hun er usikker. Selvfølelsen hennes er en ruinhaug».
Og i teksten til et bilde der kvinnen vender seg bort:
«Hvorfor må du ta bilde av meg? Jeg er skamfull og redd. Hvem er du? Hvorfor vil du skrive om all min elendighet?»
KLAGEN:
Klageren er journalist, men henvender seg til PFU som «vanlig leser», idet han mener bladet har begått et «overgrep» overfor den unge, indiske kvinnen. » Såvidt jeg kan se, bringer ikke artikkelen noen informasjoner som kan forsvare måten den prostituerte eksponeres i bladet. Artikkelforfatteren gir allerede i tredje avsnitt uttrykk for at dette dreier seg om en tragedie. Denne innsikten burde etter mitt syn ha ledet til en langt forsiktigere og mer respektfull holdning overfor offeret?».
Videre anser klageren at artikkelen «vitner om lite respekt for den intervjuede kvinnens motvilje mot å la seg intervjue «. Og han skriver: «Det er etter min oppfatning dessuten en ganske smakløs, sosialpornografisk artikkel. (?) Isolert ville nok dette ikke vært nok til å få meg til å reagere med en klage til pfu. Det som sjokkerer undertegnede, og som er hoved-punktet i min klage, er bildebruken. Her mener jeg det er begått et klart overtramp, og brudd på god presseskikk «.
Klageren anser at kvinnens » meget entydige kroppsspråk » burde tilsi » at en oppegående journalist lar alle tanker om et identifiserende bilde fare . (?) Når hun endog i krystall-klare ordelag sier at hun ikke vil tas bilde av, og at hun er redd og skamfull, skjønner jeg ikke hvordan en journalist i Kirkens Nødhjelps blad ?Medmenneske? likevel kan ture frem og eksponere henne på denne måten».
SPØRSMÅL OM SAMTYKKE:
Sekretariatet gjorde klageren oppmerksom på PFU-vedtektenes krav til samtykke fra den/de direkte berørte i en sak, men uttrykte samtidig forståelse for de praktiske problemer som i dette tilfelle meldte seg. På denne bakgrunn ba sekretariatet om å få vite om det var aktuelt for klageren å gå videre med forsøk på å komme i kontakt med den omtalte kvinnen.
STØTTEERKLÆRING:
Innen svar fra klageren forelå, mottok sekretariatet brev fra MiRA Ressurssenter for innvandrer- og flyktningkvinner i Oslo. Det framgikk at klageren hadde kontaktet senteret for å søke råd og hjelp. I brevet uttrykker også MiRA-senteret «stor ergrelse» over den påklagede reportasjen og understreker at man støtter klagen. » Siden den berørte kvinnen fra før tilhører en utsatt gruppe, og er fanget i sin livssituasjon, mener vi at det er etisk og humant ukorrekt av bladet å blotte henne slik, for fremsyn til bladets lesere «.
SPØRSMÅL OM BEHANDLING:
Klageren meddeler i svarbrev at han også har henvendt seg til bladet, for eventuelt å få kontakt med kvinnen via journalisten som skrev artikkelen. Sistnevnte skal ha opplyst at slik kontakt ville være meget vanskelig, og klageren gir dermed opp å få innhentet samtykke. Han skriver imidlertid:
» Da jeg mener at artikkelen og klagen har prinsipiell interesse, ber jeg om at min klage likevel blir fremmet for PFU, og viser til støtten fra MiRA ressurssenter for innvandrer- og flyktningkvinner. Disse mener selv å være direkte berørt av en slik journalistisk fremgangsmåte som Medmenneske her har brukt «.
Sekretariatet har meddelt klageren at saken vil bli forelagt utvalget med spørsmål om den skal behandles uten samtykke fra berørt part, eller må avvises på formelt grunnlag.
VEDTAK:
Saken utsettes. Spørsmål om eventuell endring av PFU-vedtektene angående samtykke, forelegges Norsk Presseforbunds styre.
BEHANDLINDLING I NPs STYRE:
Norsk Presseforbunds styre besluttet i møte 19.06.98 å endre PFU-vedtektenes paragraf 5, slik at samtykke bare skal kreves «så sant dette er mulig» å innhente.
Dermed ble tilsvarsrunde på vanlig måte igangsatt.
TILSVARSRUNDEN:
Medmenneske s redaktør opplyser innledningsvis at han ved et par anledninger har hatt kontakt med klageren, bl.a. i en NRK-debatt, og hevder at forbindelsen mellom klageren og Kirkens Nødhjelp er god. «Det handler om en prinsippdiskusjon». Redaktøren har heller ikke noe imot klagerens ønske om PFU-behandling. » Vi skjønner hans anliggende og deler premissene for kritikken langt på vei «.
Og redaktøren fortsetter:
«Vi ønsker en debatt om hvordan mediene dekker vanskeligstilte mennesker også i utviklingsland. Dette gjelder selvsagt ikke bare prostituerte, men også sultofre, mennesker som står hjelpeløse overfor krigshandlinger og andre overgrep. Det er mange måter å utøve sosialpornografisk journalistikk «.
Når det gjelder journalisten som laget den påklagede reportasjen, opplyses det at han «har lang fartstid fra journalistikk i Asia, Afrika og Latin-Amerika». Det anføres at » ett av hans varemerker er at han lytter seg inn på de miljøene han skal dekke før han skriver og tar bilder. Han kan bruke timer sammen med et fotoobjekt før han velger å ta bildene. Han vet hvor utsatt mange mennesker føler seg i sin hjelpeløshet og ønsker at de skal kunne bevare sin integritet også gjennom formidlingen av en håpløs situasjon gjennom skrift og bilder. De har krav på respekt og det må bygges opp et tillitsforhold «.
På bakgrunn av dette hevder redaktøren at han mottok klagen «med undring» og at reportasjen må ha gitt klageren «et inntrykk stikk i strid med» intensjonene. » Men kommunikasjonens lover er slik at det er avsender som har hovedansvaret for at budskapet blir forstått rett «.
Redaktøren anfører her at «hensikten med reportasjen var å vise hvordan jenter fra fattige familier på landsbygda blir utnyttet når de blir sendt til byen. Reportasjen kommer inn som ledd i flere reportasjer i samme nummer av Medmenneske under temaet ‘Retten til mat’ som var overskriften til Fasteaksjonen 1998 «.
Om bakgrunnen for journalistens kontakt med den intervjuede kvinnen, samt selve møtet, gis følgende redegjørelse:
«Den kristne studentforeningen har over lengre tid arbeidet i dette miljøet og er kjent med de prostituerte kvinnene gjennom den sosiale virksomheten de driver. Det var en av de som har arbeidet innenfor denne virksomheten som ordnet møtet og tilbød seg å være tolk. Han var godt kjent med intervjuobjektet. De snakket med henne i over en time før intervjuet begynte og ba uttrykkelig om tillatelse til fotografering. Hun så poenget med å fortelle sin historie slik at problemene hennes fikk et ansikt, og kunne gi leserne et inntrykk av hvordan mange har det når retten til mat ikke er virkelighet «.
Ifølge redaktøren var journalisten «bestemt på at hun ikke skulle fotograferes utenfor rommet hennes av hensyn til omgivelsenes reaksjoner». Redaktøren påpeker dessuten at «det hører med til den uskrevne del av historien at kvinnen er blitt fulgt opp senere».
I bladets tilsvar erkjennes det at » omstendighetene rundt skrivingen er kommet for lite fram i artikkelen «. Redaktøren legger imidlertid vekt på at journalisten » bevisst » har tatt med «kvinnens spørsmål og uttrykk for sjenanse i selve artikkelen og gjennom bildene og bildetekstene som er presentert, nettopp for å understreke hennes stolthet «. Journalisten skal aldri ha vært i tvil om at » tillatelsen var tydelig og at hun forsto hensikten med artikkelen «.
Klageren har ikke hatt noe å tilføye.
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder en reportasje i Kirkens Nødhjelps blad «Medmenneske», om livssituasjonen for en navngitt og avbildet ung, prostituert kvinne i Calcutta. Etter klagerens mening har bladet begått et overgrep overfor den indiske kvinnen, idet han ikke kan se at intervjuartikkelen bringer informasjon som kan forsvare måten kvinnen eksponeres og identifiseres på. Klageren finner reportasjen smakløs, siden kvinnens utsagn og entydige kroppsspråk på bildene forteller om motvilje mot å medvirke. Slik klageren ser det skulle bladet ha opptrådt forsiktigere og mer respektfullt.
«Medmenneske» forstår langt på vei premissene for klagerens kritikk, men konstaterer at reportasjen må ha etterlatt et inntrykk som er stikk i strid med redaksjonens intensjoner. Ifølge bladet var hensikten med reportasjen å vise hvordan jenter fra fattige familier på landsbygda blir utnyttet når de sendes til byen. Bladet viser til grundig forberedelse av møtet og intervjuet med den prostituerte, og at man uttrykkelig ba om tillatelse til fotografering. Samtidig skal kvinnen ha forstått bladets positive formål med reportasjen.
Pressens Faglige Utvalg mener bladet «Medmenneske» var i sin fulle rett til å sette søkelys på fattige, unge kvinners livssituasjon som prostituerte i den indiske storbyen.
På generelt grunnlag påpeker utvalget likevel viktigheten av at pressen utviser omtanke og forsiktighet ved belysning av slike og lignende problemer gjennom nærgående eksponering av identifiserbare personer. Utvalget vil understreke det selvstendige redaksjonelle ansvar, uavhengig av om enkeltindivider har gitt sitt samtykke til publisering, befinner seg geografisk langt borte og det utelukkende ligger positive motiver til grunn for publiseringen.
I det påklagede tilfellet kan utvalget forstå klagerens reaksjon, dersom reportasjen skulle ha blitt til mot den omtalte kvinnens vilje. Utvalget finner imidlertid ikke grunnlag for å betvile at bladet skal ha forsikret seg om at kvinnen fullt ut forsto rekkevidden av intervju og fotografering, og at hennes sak dermed ville bli viet offentlig oppmerksomhet.
Etter en samlet vurdering finner utvalget at «Medmenneske» ikke har brutt god presseskikk.
Oslo, 25. august 1998
Sven Egil Omdal,
Ingrid Andersgaard, Astrid Kolbjørnsen, Kari Saastad,
Brit Fougner, Thomas Hylland Eriksen