Per Arne Olsen mot Tønsbergs Blad

SAMMENDRAG:

Tønsbergs Blad (TB) fortalte mandag 18. januar 2010 i førstesideoppslaget at «Toppene gjorde ungbokupp». Oppslaget var illustrert med et bilde av et leilighetskompleks og noen portrettfoto av tre politikere. I henvisningsteksten sto det:

«?? 24 leiligheter i dette borettslaget ble bygget for ungdom og nyskilte med dårlig råd. Det politiske kravet om en sosial boligprofil i St. Olav borettslag bleknet da ordføreren og hans tvillingbror, sønnen til en bystyrepolitiker i BBL-styret og BBL-sjef Arne Heggs svoger i 2005 kjøpte hver sin rimelige leilighet. Alle tjente hundretusener da de solgte få år senere – uten å ha bodd i leilighetene.»

Oppslaget inne i avisen gikk over flere sider. «Toppene tok ungbogevinsten» var tittelen på hovedartikkelen, som hadde slik ingress:

«Disse har til sammen tjent flere hundre tusen kroner på billige BBL-leiligheter bygd for unge i etablererfasen. Flere er sentrale politikere, og alle har tett tilknytning til BBL-styret eller BBL-sjefen Arne Hegg.»

«Toppene» og disse sentrale politikerne som det ble referert til i tittel og ingress, var alle avbildet ved siden av hovedbildet som viste de omtalte leilighetene og området rundt. Om boligprosjektet het det i brødteksten:

«Politikerne i Tønsberg solgte i 2000 St. Olavs-tomta på Træleborg til boligbyggelaget til redusert pris. Til gjengjeld krevde kommunen 24 rimelige ungbo-leiligheter i prestisjeprosjektet St. Olav borettslag. Tomta ble ikke lagt ut på markedet. (…) Kravet om 24 billige leiligheter til ungdom ble også understreket både i avtalen som følger kjøpekontrakten og gjennom flere bystyrevedtak fra 1999 til 2004. Men slik ble det ikke.»

TB påpeker at flere av de som kjøpte leilighet, hadde «inngående informasjon om det prestisjetunge BBL-prosjektet og premissene», og under mellomtittelen «Kjøpte etter fristen» fremgikk det:

«Alle leilighetskjøperne avviser at det dreier seg om spekulasjon, og understreker at de har kjøpt på det frie marked. De påpeker også at leilighetene er kjøpt etter forkjøpsfristen (…) for etablererleiligheter, som gikk ut 31. mars 2005.»

De omtalte kjøperne blir også sitert i artikkelen; stortingsrepresentant Per Arne Olsen, som var Tønsbergs ordfører og kommunens representant i BBL-styret på kjøpetidspunktet, sier:

«– Selvfølgelig kan jeg som medlem av BBL kjøpe som alle andre så lenge det skjer til samme priser og betingelser og med samme risiko som alle andre[.]»

Det fremgår også at de omtalte har «oppnådd bedre prisstigning på leilighetene sine enn den gjennomsnittlige prisøkningen for leiligheter i Tønsberg i samme periode, men at både Per Arne Olsen og hans tvillingbror understreker at de har brukt penger på oppussing, «slik at gevinsten er lavere enn det salgsprisen viser». TB opplyser samtidig at leilighetene ble kjøpt «til selvkost i et regulert marked» og solgt «til markedspris», samt:

«I tillegg kjøpte og solgte alle i den avdragfrie perioden på fem år, slik at de slapp å betale ned på fellesgjelda.»

I en undersak med tittelen «– Kan være avtalebrudd» reises flere spørsmål med hensyn til boligsalget, blant annet om prisen burde vært satt opp «da de under 35 år hadde fått» leiligheter. Under mellomtittelen «Påfallende» het det dessuten:

«Også Torstein Hjellum, statsviter ved Universitetet i Bergen og korrupsjonsforsker, har lest Tønsbergs Blads materiale. Han finner det påfallende at seks leiligheter blir kjøpt av personer med tilknytning til BBL-styret, BBL-sjefen og politikken. – Når ingen av dem har bodd i leilighetene selv og nesten alle har tjent penger på videresalg, så er det grunn til å spørre om det er folk i maktposisjoner som har beriket seg selv, sier Hjellum, som også stiller spørsmål ved markedsføringen av ungboleilighetene.»

I tilknytning til denne underartikkelen ble også de omtalte boligkjøpernes kommentarer til saken gjengitt under tittelen «– Derfor kjøpte vi leilighet». Stortingsrepresentant Per Arne Olsen ble sitert slik:

«– Jeg kjøpte fordi den passet til formålet, som var å skaffe en rimelig leilighet til datteren min mens hun studerte. Etter forkjøpsfristen var ikke dette lenger etablererleiligheter, men ordinære leiligheter lagt ut for salg i det åpne markedet. Selvfølgelig kan jeg som medlem av BBL kjøpe som alle andre, så lenge det skjer til samme priser og betingelser og med samme risiko som alle andre. Dette var ikke noen god investering, og jeg gjorde ikke dette for å tjene penger. Jeg tjente noen tusen, men påkostet også leiligheten en del. Jeg hadde fått mer igjen om jeg hadde beholdt pengene i aksjefond.»

Dagen etter, tirsdag 19. januar 2010, fulgte Tønsbergs Blad opp saken med et førstesideoppslag og en artikkel der det fremkom at «sjokkerte og skuffede politikere mener BBL har brutt ungboavtalen med kommunen», og at de nå «krever granskning av avtaleverket og tidligere ordfører Per Arne Olsens (Frp) rolle», en granskning kontrollutvalgets leder Harald Haug Andersen heller ikke avviser muligheten for.

I artikkelens tittel, «– Fremstår kun som spekulasjon», ble kontrollutvalgets leder sitert. Han var også avbildet, og under mellomtittelen «– Kjente til forutsetningene» uttalte lederen:

«– Det er likevel ingen tvil om at Per og Pål og andres kjøp av ungboleiligheter er langt unna forutsetningene fra kommunens side. Jeg har for øvrig aldri hørt om dette før, og det overrasker meg at disse har kjøpt. De burde vært mer forsiktige i sine posisjoner. De kjente veldig godt til hva som var kommunens forutsetning, og dermed at de ikke var noen målgruppe, så dette fremstår kun som økonomisk motivert spekulasjon[.]»

Under mellomtittelen «– Ikke kritikkverdig» ble en uttalelse fra Per Arne Olsen gjengitt:

«Per Arne Olsen gjentok overfor VG i går at han ikke ser noe kritikkverdig i handelen sin. – Det er ikke kritikkverdig overhodet. Jeg har ikke kjøpt den på innsidebetingelser, fordi det ikke var en ungbo-leilighet lenger da jeg kjøpte den. Den ble kjøpt på det frie marked, gjentar han.»

Både deler av uttalelsen fra kontrollutvalgets leder og Olsens svar til VG var fremhevet som sitater satt inn i oppslagsbildet.

I tilknytning til artikkelen kommenterte også flere politikere saken i kortere underartikler. I tillegg kommenterte ansvarlig redaktør i TB saken i en kommentarartikkel med tittelen «Ikke folk flest».

Påfølgende mandag, 25. januar 2010, brakte Tønsbergs Blad en ny vinkling på saken idet avisen refererte til et intervju i Kommunal Rapport der generalsekretæren i Transparency International (TI) blant annet uttalte:

«– Saken ligner velig på det vi kaller korrupsjon. Den bør politietterforskes for å unngå spekulasjoner, sier generalsekretær Guro Slettemark i Transparency International (TI) til Kommunal Rapport.»

«– Denne saken handler ikke om fritt marked, men om å opptre tillitvekkende overfor sine innbyggere, sier Slettemark.»

Det ble også henvist til denne artikkelen på avisens førsteside under tittelen «– Ligner veldig på korrupsjon».

KLAGEN:

Klager er Per Arne Olsen, tidligere ordfører i Tønsberg og nå stortingsrepresentant. Han opplyser at han var ordfører da han kjøpte den omtalte leiligheten «til bruk for [s]in datter».

Etter klagerens mening har deler av TBs dekning i den såkalte Ungbo-saken vært «meget tendensiøs, til dels meget frisk i språkbruk og inneholdende en rekke feilaktige påstander». Klageren påklager likevel ikke dette forholdet: «Fra min side legger jeg i utgangspunktet ikke opp til å debattere faktum i noen stor grad. Man ville med det bare ende opp med at påstander blir stående mot påstander[.]» Klageren legger også til at han kunne sagt mye om flere kommentarartikler skrevet av TBs ansvarlige redaktør, men at han også avstår fra dette. I stedet begrenser klageren sitt ankepunkt til Vær Varsom-plakatens punkt 4.14 om kravet til samtidig imøtegåelse, et krav han mener TB ikke har oppfylt.

Slik klageren ser det, er den samtidige imøtegåelsesretten konkret ikke innfridd med hensyn til:
1) formuleringene i underartikkelen der «korrupsjonsforsker» Torstein Hjellum uttaler seg (under mellomtittelen «Påfallende») (18.01.2010)
2) uttalelsen fra kontrollutvalgets leder om «økonomisk motivert spekulasjon» (19.01.2010) og
3) generalsekretæren i Transparency Internationals utsagn om at det «ligner veldig på korrupsjon» (førstesidehenvisning og i artikkel) (25.01.2010).

Klageren utdyper hvorfor han mener det ovennevnte punkt 1 innebærer brudd på VVP 4.14: «Det avgjørende adjektivet er ”korrupsjonsforsker”. Det er denne ”tittelen” som gir det etterfølgende resonnementet tyngde; som plasserer det tydelig i kategorien ”sterke beskyldninger”. Når en ”korrupsjonsforsker” finner forhold ”påfallende”, og fortsetter med å ”spørre” om det er folk i ”maktposisjoner som har beriket seg,” så er det mer enn en snedig retorisk manøver for å påstå straffbare handlinger uten å havne direkte i ansvar. (…) Jeg ble aldri konfrontert med at en korrupsjonsforsker kom med slike utsagn åpenbart rettet mot meg, men også flere andre.»

Hva gjelder punkt 2, presiserer klageren: «Det er viktig her å understreke at vi i denne sammenhengen ikke retter vårt skyts mot lederen av Tønsberg kommunes kontrollutvalg [.]» Derpå begrunnes det anførte presseetiske bruddet: «Påstanden ”kun som økonomisk motivert spekulasjon” kvalifiserer klart til betegnelsen ”sterke beskyldninger” (…) Det faktum at vedkommende er leder for kontrollutvalget styrker denne oppfatningen. Dette er rett og slett ikke hvem som helst. At han inhabiliserer seg selv, er åpenbart. Ikke bare har han forutinntatte meninger om hva de omtalte personene visste, han vet også hva deres motiv for handlingene var. (…) Jeg ble aldri konfrontert med dette før det stod på trykk[.]»
Klageren tilføyer også: «Det tjener ikke til Tønsbergs Blads ære at de uthever dette sitatet i høyre hjørne (…) At de i samme bilde bruker et bilde av undertegnede og et sitat, er intet mindre enn et falsum. Med dette forsøker de å skape inntrykk av at jeg er konfrontert med utsagnet[.]»

Når det gjelder artikkelen der generalsekretæren for Transparency International i Norge intervjues, anfører klageren: «At ”saken ligner veldig på det vi kaller korrupsjon” er å gå veldig langt i å karakterisere alle omtalte som korrupte. Ligner saken på korrupsjon, så ligner noen sine handlinger på korrupte handlinger. De ”noen” kan ikke være noen andre enn de Tønsbergs Blad har rettet beskyldningene mot. Med andre ord beskyldes undertegnede for å ha begått korrupsjonslignende handlinger. Stort sterkere beskyldning kan vel knapt rettes mot en offentlig person – ja, noen person overhode. (…) [D]et skal finnes en soleklar rett til å ta til motmæle. Den er her fratatt meg.»

For øvrig, selv om klageren ikke påklager faktiske feil, lister han opp «de viktigste hendelsene i saken» slik at PFU lettere skal kunne sette seg inn i den (se klagen, s. 3-7, sekr. anm.). I tillegg har han vedlagt et brev som ble sendt kontrollutvalget «for å få avklart enkeltes habilitetssituasjon i denne saken». Med hensyn til det konkrete boligkjøpet, opplyser klageren dessuten at alle har vært orientert om dette; at både kjøpet og salget har vært «bekjentgjort i Tønsbergs Blad under eiendomsoverdragelser».

Slik klageren ser det, er det også viktig for PFU «å ha klart for seg massiviteten i denne saken» når utvalget skal vurdere den; «Tønsbergs Blad har nærmest teppebombet byen og distriktet med artikler», mener klageren, og avslutter: «Jeg håper og regner med at PFU ser sitt ansvar og dømmer Tønsbergs Blad for de påviste bruddene på pressens eget etiske regelverk.»

TILSVARSRUNDEN:

Tønsbergs Blad (TB) avviser klagen og bemerker: «Påstander og synspunkter er i denne saken fremmet som nettopp det, påstander og synspunkter. Og fakta som fakta. Dette er sentralt i vårt tilsvar. Vi registrerer at vi ikke er klaget inn etter påstand om brudd på punkt 4.13. Dersom det skulle reises tvil om vi har dekning for fakta, inviteres PFU til innsyn i våre dokumenthauger, våre intervjuer (på tape) og vår digitale dialog med en rekke kilder.»

Selv om klagen altså ikke gjelder faktafeil, ser TB seg likevel nødt til å påpeke at klagerens fremstilling av «de viktigste hendelsene i saken», etter avisens mening, er klagerens «utvalgte hendelser basert på hva som fremstiller saken hans (…) i best mulig lys». Når det gjelder opplysningen om at alle kjente til kjøpet og at dette var bekjentgjort i avisen under eiendomsoverdragelser, innvender TB: «St. Olav er et stort leilighetskompleks og vi kjente ikke til at det var en av de 24 såkalte etablererleilighet[ene] han hadde kjøpt. Det er 38 ordinære leiligheter i borettslaget også.»

Hva gjelder de konkret anførte bruddene på Vær Varsom-plakatens punkt 4.14, mener redaksjonen at klagen «både er basert på feil fakta og på feil tolkning av 4.14». TB påpeker i denne sammenheng forskjellen mellom den samtidige imøtegåelsesretten og tilsvarsretten (hhv. faktiske opplysninger vs. subjektive meningsytringer), og utdyper også sitt syn med blant annet henvisning til tidligere PFU-uttalelser (se tilsvarets s. 3, sekr. anm.).

TB anfører: «Olsen har fått rikelig med mulighet til å kommentere alle faktiske opplysninger. Han har også fått åpent tilbud om kommentarplass når som helst. Det tilbudet har han valgt IKKE å benytte seg av. (…) Det har vært en utfordring å få informasjon og opplysninger fra Olsen i denne saken (…) Denne saken har vart i flere måneder, i alle Tønsbergs Blads distribusjonskanaler og det løpende nyhetsbilde har vært omfattende i vår avis. Etter vår mening har Olsen hatt mange muligheter til å kommentere, mene og eventuelt korrigere underveis. Det er Olsen selv som har begrenset sin aktivitet i så måte.»

Etter avisens mening har redaksjonen også tilstrebet bredde i valget av kilder, «også av kilder som taler til fordel for mennesker som møter pressens kritiske søkelys», og TB presiserer: «Per Arne Olsen er stortingsrepresentant, nestleder i Norges nest største parti og tidligere ordfører i Tønsberg. Han er en person med makt og innflytelse. Han søker selv offentlighet med jevne mellomrom. Han må derfor tåle krassere meningsutvekslinger fra motstandere og mer kritisk journalistikk enn herr Hvermannsen – uten at han skal miste sine rettigheter av den grunn.»

Med hensyn til påstanden om at klageren skulle vært kontaktet for samtidig kommentar i underartikkelen hvor en korrupsjonsforskeren uttaler seg, anfører redaksjonen at den forstår klageren slik at det ikke er «hva Hjellum sier (…), men hvem han beskrives som[,] som virker tyngende». Avisen anfører: «Vi vedgår villig at vi har beskrevet ham som korrupsjonsforsker. Det kan knappest være et etisk problem, all den tid han faktisk er en av Norges få forskere på dette feltet.» TB tilføyer imidlertid: «Skulle PFU likevel mene at det er nødvendig å behandle dette punktet ytterligere, er det slik at: a) Hjellum ikke presenterer noen nye, faktiske påstander som krever samtidig imøtegåelse og b) Olsen på samme dag har sagt sin mening om fakta i saken. Han har gjort det klart at han mener han IKKE har benyttet seg av sine posisjoner for å berike seg selv.» Redaksjonen viser for øvrig til at alle parter fikk «forklare sine kjøp mandag 18. januar» (se «- Derfor kjøpte vi leilighet», s. 9).

TB kan heller ikke se at uttalelsen fra kontrollutvalgets leder utløser retten til samtidig imøtegåelse: «[S]itatet er en reaksjon på [klagerens] egen påstand i artikkelen dagen før. Der hevdet Olsen at han ikke kjøpte leiligheten som spekulasjon. Vi kunne selvfølgelig bedt Olsen om å gjenta at kjøpet ikke var økonomisk motivert, men i en løpende nyhetsdekning er det etter vår mening ikke et etisk brudd å unngå en slik ”sirkeltenkning”. Vi nøyde oss derfor med å sitere VG, som hadde kastet seg på saken og fått tak i Olsen den dagen. Til VG gjentok Olsen det han hadde sagt til TB dagen før. (…) Vi finner det merkelig om PFU skulle mene at Olsen skulle ha krav på å få frem sitt budskap på dag 1, for så å fremme nøyaktig samme budskapet på dag 2. (…) I tillegg er heller ikke dette sitatet [fra kontrollutvalgets leder] noen faktisk opplysning. Det er en meningsutveksling mellom to eksordførere i Tønsberg[.]»

Når det gjelder intervjuet med Transparency Internationals generalsekretær, der klageren reagerer på utsagnet om «korrupsjonslignende handlinger», presiserer TB at begrepet korrupsjon «brukes langt utover en strafferettslig definisjon» og at TI «har en videre definisjon av korrupsjon enn det som rammes av loven». Avisen påpeker: «Det viktigste er likevel at ingen av disse [TIs generalsekretær og korrupsjonsforsker Hjellum, sekr. anm.] har beskyldt Olsen for korrupsjon, men derimot ytret meninger om at saken fremstår ”påfallende ” og at den ”minner om korrupsjon”. (…) Det fremmes ingen nye faktiske opplysninger i saken, og artikkelen er en del av det løpende nyhetsbildet.»

For øvrig anfører TB: «Når Olsen mener PFU skal ha massiviteten som bakteppe for vurdering av saken, er det betimelig å påpeke at denne saken i all hovedsak har vært dekket av Tønsbergs Blad. Ingen andre medier har dekket denne saken med særlig trykk.» Redaksjonen legger også til: «I tråd med PFUs tidligere kjennelser, redigerer vi imidlertid avisen med det for øye at mennesker med makt og innflytelse må tåle et kraftigere kritisk søkelys enn andre. (…) Vi erkjenner at vi er overrasket over denne klagen. (…) Vi mener vi har jobbet iherdig for å sikre nødvendig imøtegåelse og tilsvar gjennom hele denne artikkelserien. Det har ikke vært noen lett jobb, og mye av årsaken til det skyldes nettopp Olsen selv. Vi har også jaktet etter kilder som kan støtte Olsens forklaringer (…) I motsetning til andre store graveprosjekter i Tønsbergs Blad, har vi denne gangen heller ikke opplevd noen vilje blant Olsens partifeller og politiske tilhengere til å skrive kommentarer til Olsens ”forsvar”. »

Klageren forklarer at det finnes «bedre egnende institutt til å vurdere fakta i denne saken; institutt som f. eks. kommunens eget granskningsorgan», og at dette er en årsak til at han ikke har påklaget faktafeil. Klageren opplyser også: «Som redaktør Borud vet, men som PFUs medlemmer kanskje ikke har registrert, er granskningen (utført av KPMG på vegne av kontrollutvalget) nå ferdig – og konklusjonen er (…) full frifinnelse av undertegnende. Helt motsatt av det avisens ledelse hadde ønsket og forventet: Avisen har altså brukt mangfoldige spaltemeter uten å avdekke alvorlig kritikkverdige forhold.» (KPMGs rapport, samt tre artikler om rapporten, er vedlagt, sekr. anm.)

Når det gjelder det aktuelle klagepunktet, bekrefter klageren at han skal ha fått mulighet til å komme til orde, slik TB anfører. Klageren innvender imidlertid at dette tilbudet fremkom i forbindelse med en annen sak «uker etter at oppslagene hadde stått på trykk», og «etter at [TB] ble kjent med klagen til PFU».

Videre avviser klageren også TBs tolkning av punktene i Vær Varsom-plakaten, og viser i denne sammenheng spesielt til to tidligere PFU-saker (sammendragene er vedlagt, sekr. anm.) som han mener ligner foreliggende sak (mediene ble felt av PFU i sakene det refereres til, sekr. anm.). Dessuten bemerker klageren: «Det finnes en rekke eksempler på at PFU har avsagt fellende kjennelser i saker der det har fremkommet sterke karakteristikker av noen – personer, organisasjoner, selskaper – hvor mediet ikke har lagt seg i selen for å innhente/fasilitere for den angrepne parts samtidige imøtegåelsesrett.» Klageren påpeker også at PFU «ved flere anledninger [har] fastslått at det ikke er tilstrekkelig (…) å ”klippe og lime” uttalelser fra andre medier og/eller tidligere gitte intervjuer», men at «en eventuell samtidig imøtegåelse skal ha ”ferskvare-stempel”». I denne sammenheng henviser klageren til PFU-sak 158/03 (vedlagt, sekr. anm.).

Med hensyn til TBs forståelse av klagen, bekrefter klageren: «Det er det at Tønsbergs Blad presenterer Hjellum som korrupsjonsforsker som (…) i forhold til VVP 4.14, gjør hans formuleringer til ”sterke beskyldninger”. Hadde han blitt presentert for eksempel som RV-politiker, så ville jeg ha kunnet ment at hans utfall kunne passere som en del av et skarpt politisk ordskifte.»

Etter klagerens mening er også utsagnet om at det «ligner korrupsjon» en sterk beskyldning som utløser kravet til samtidig imøtegåelse, uavhengig om man legger seg på «den strafferettslige eller den PR-skapte, ”myke”» tolkningen av begrepet «korrupsjon».

Klageren tilkjennegir også at han er enig med TB i at «mennesker med makt og innflytelse må tåle et kraftigere søkelys enn andre». Han innvender imidlertid: «Men hva med redaktør Borud? Hvem retter et ”kraftigere kritisk søkelys” mot ham og hans virksomhet? (…) Det blir PFUs oppgave å påse at redaktør Borud for fremtiden vet hvor grensene for god presse-etikk går.»

Tønsbergs Blad fastholder at redaksjonen ikke har brutt god presseskikk, og presiserer: «[Klageren] er blitt kontaktet hver gang det er kommet frem nye momenter. (…) Olsen er en dreven politiker som i årevis har drevet aktivt ”innsalg” til TB. Han vet selvfølgelig svært godt at han når som helst slipper til [i] våre spalter med egne innspill, egne kommentar[er]/leserbrev osv. Så når Olsen hevder han ikke har fått tilbud om en kommentar før langt ut i saken, så er dette rett og slett ikke tilfelle. Det er riktig at han fra ansvarlig redaktør ble tilbudt en kommentar i forhold til en påstått feil, men Olsen har selvfølgelig hatt full tilgang til våre debattsider gjennom hele prosessen. (…) Det er Olse[n] selv som har takket nei til denne muligheten. Det er også Olsen selv som har valgt en strategi hvor det er om å gjøre å si minst mulig.»

TB bemerker også at avisen ikke har påstått at klageren har begått noen lovbrudd: «Det er etikken vi er opptatt av. Vi har rett og slett spurt om det er etisk holdbart at leiligheter tiltenkt ungdom ble kjøpt opp av Per Arne Olsen, tvillingbroren Pål W. Olsen og andre med tette bånd til boligbyggelagets ledels[e]. Vi har satt et spesielt søkelys på Per Arne Olsen, fordi han både var kommunens utpekte representant i boligbyggelagets styre og satt i bystyret. (se vedlegg 2 for div kommentarer som utdyper vårt synspunkt på dette). (…) I TB har vi på kommentarplass vært opptatt av at alt som juridisk er lov, ikke nødvendigvis er rett. Den distinksjonen gjør ikke Olsen.»

Når det gjelder KPMG-rapporten klageren henviser til i sitt tilsvar, anfører TB: «Det er feil at Olsen ble frifunnet i KPMG-rapporten. Den eneste som har frifunnet Olsen er Olsen selv.» (Det henvises i denne sammenheng til vedlegg 1, sekr. anm.). Videre anføres det: «KPMG fikk som mandat å vurdere denne etikken, men har nøyd seg med følgende: Fordi granskerne ikke har fått fremlagt kommunale rutiner, holdepunkter, føringer m.v for utøvelse av styrevervet i TNBBL eller spesielle føringer knyttet opp mot denne saken, er kommunens etiske retningslinjer ikke brutt. For øvrig konkluderer rapporten på følgende måte ”Hvorvidt ervervene eventuelt er med på å undergrave innbyggernes tillit og holdning til kommunen forblir en skjønnsmessig vurdering”. »

TB påpeker dessuten: «Viktigere enn hva TB mener om denne granskingen, er det kanskje hva det politiske miljøet i Tønsberg mener. Et enstemmig kontrollutvalg – inkludert Frps representant – har kommet til helt motsatt konklusjon av KPMG, og er svært kritisk til Olsens kjøp. Og samtlige partiledere i Tønsberg– også Frps – er kritiske både til Olsens kjøp av leilighet og KPMGs rapport. (Se vedlegg 3)» For øvrig opplyses det at «rapportens konklusjoner» er dekket «på en fyldig måte» i TB.

Når det gjelder PFU-sakene klageren refererer til, anser TB disse som lite relevante: «I begge tilfellene dreier det seg om faktiske opplysninger av håndfast karakter, og ikke ulike personers meninger om faktiske opplysninger som allerede er imøtegått, som i Olsens klage mot Tønsbergs Blad.»

Klageren kom etter at den formelle tilsvarsrunden var avsluttet med ytterligere kommentarer til saken. Her gjentar klageren i all hovedsak tidligere momenter. Kommentarene er vedlagt.

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder deler av Tønsbergs Blads (TB) dekning av den såkalte Ungbo-saken, der TB satte et kritisk søkelys på hvordan politikere og personer med nær tilknytning til BBL-styret og -sjefen kjøpte leiligheter som i henhold til politiske vedtak var tiltenkt unge mennesker. Av de påklagede artiklene fremgår det at de omtalte kjøperne solgte leilighetene med fortjeneste noen år senere, uten selv å ha bodd i leilighetene.

Klager er stortingsrepresentant og en av de omtalte, Per Arne Olsen, som var ordfører i Tønsberg og kommunens representant i BBL-styret da han kjøpte leiligheten «til bruk for sin datter». Han anfører at deler av TBs dekning har vært «meget tendensiøs». Han avgrenser likevel klagen til å gjelde den samtidige imøtegåelsesretten. Slik klageren ser det, har avisen brutt dette presseetiske prinsippet ettersom han ikke ble forelagt og fikk anledning til å gi sin samtidige kommentar til tre konkrete formuleringer publisert i tre forskjellige artikler.

Tønsbergs Blad avviser klagen og anfører at klageren er kontaktet for samtidig imøtegåelse av alle faktiske opplysninger, og at han også er tilbudt tilsvar, noe han ikke har benyttet seg av. Etter redaksjonens mening er formuleringene klageren henviser til, dessuten synspunkter og kommentarer til klagerens egne uttalelser, og altså ledd i en løpende nyhetsdekning og meningsutveksling. TB påpeker også at klageren er en person med innflytelse og makt, som selv med jevne mellomrom søker offentlighet, og at han derfor må tåle krasse meninger og en kritisk journalistikk.

Pressens Faglige Utvalg konstaterer at de påklagede artiklene i Tønsbergs Blad ikke handler om hvorvidt klageren har gjort noe ulovlig i juridisk forstand, men at avisen har satt kritisk søkelys på klagerens – og flere andre politikeres – moral og etiske opptreden i forbindelse med kjøp og salg av leiligheter som i utgangspunktet var tiltenkt en yngre målgruppe.

Å stille kritiske spørsmål står sentralt i journalistikken og er en forutsetning for at pressen skal kunne oppfylle sin samfunnsrolle. Isolert sett har TB derfor jobbet i henhold til sitt samfunnsoppdrag. Det stilles imidlertid også krav til at pressen lar den som utsettes for det kritiske søkelyset, få ta til motmæle. Dette kan skje enten gjennom en samtidig imøtegåelse eller et tilsvar, avhengig av kritikkens karakter. Den samtidige imøtegåelsesretten utløses av sterke beskyldninger av faktisk art, mens tilsvarsretten inntrer i de tilfeller hvor man utsettes for meningsangrep, for eksempel i form av karakteristikker eller subjektive vurderinger.

Utvalget minner for øvrig om at personer i betrodde offentlige stillinger eller verv også må akseptere at det stilles spørsmål ved deres utøvelse av vervet. Utvalget har dessuten tidligere uttalt at det må være vide rammer og stor takhøyde innen den politiske journalistikken, noe som blant annet innebærer at politikere må akseptere en mer liberal praksis av imøtegåelses- og tilsvarsretten når påstander fremsettes i den offentlige debatt.

Slik utvalget ser det, er den samtidige imøtegåelsesretten innfridd i det første oppslaget om Ungbo-saken. Utvalget kan ikke se at formuleringene i underartikkelen der en korrupsjonsforsker uttaler seg, skulle kreve en ytterligere imøtegåelse, slik klageren mener, ettersom disse dreier seg om de samme forholdene som klageren har fått kommentere både i hovedartikkelen og i en annen underartikkel. Videre er utvalget enig med TB i at uttalelsene i de to andre påklagede artiklene ikke er av en slik art at en samtidig kommentar var påkrevd, selv om utvalget likevel mener redaksjonen med fordel kunne tatt ny kontakt med klageren. Etter uvalgets mening må det i denne sammenheng imidlertid kunne vektlegges at klageren er en erfaren politiker som kjenner medienes praksis, og at man derfor måtte kunne forvente at han selv tok initiativ til å få et tilsvar på trykk, dersom han mente det var nødvendig. For øvrig merker utvalget seg at flere av uttalelsene blir fremsatt av politikere og at de også er rettet mot flere politikere, ikke bare klageren.

Tønsbergs Blad har ikke brutt god presseskikk.

Fredrikstad, 27. mai 2010

Odd Isungset,
John Olav Egeland, Halldis Nergård, Kirsti Nielsen,
Camilla Serck-Hanssen, Henrik Syse, Ingeborg Moræus Hanssen