["1285"] mot Ságat
Ságat hadde torsdag 4. mars 2004 et oppslag på side 7 med følgende tittel over fem spalter: «Ville ha 25.000 for å stoppe PFU-sak» Ingressen:
«Prosjektansvarlig i firmaet Almmuheaddji AS fikk tilbud om intervju i Ságat. I stedet for satte han fram et krav om penger.»
Videre i artikkelen het det:
«I fjor brakte Ságat flere artikler om Sametingets praksis ved innkjøp og anbud. Firmaet Almmuheaddji AS med Svein Nordsletta som daglig leder hadde fått tilslaget på produksjonen av et såkalt kvinnebilag. (…) I forbindelse med en av artiklene i denne serien ble Ságat klaget inn for Pressens Faglige Utvalg (PFU). Klageren var prosjektansvarlig i Almmuheaddji AS, Bjarne Trevland i Lakselv.
Trevland følte seg krenket av at Ságat påpekte det faktum at han ikke kan samisk og at firmaet ikke er lokalisert til Karasjok, slik Sametingets anbudsprotokoll la avgjørende vekt på. Han hevdet overfor PFU at saken hadde vært en stor belastning for han og hans familie, og at Ságat hadde «s att hans kompetanse i tvil «.
PFUs uttalelse er gjengitt i tirsdagsavisen. Utvalget mener at Ságat har brutt god presseskikk ved ikke å gi Trevland mulighet til samtidig tilsvar. De mente også at den innklagede artikkelen «Flere feil i omstridt anbudsprotokoll» blandet
kommentar og fakta. PFU har ikke sagt noe om at Ságat har trykket feilaktige påstander om sakas realiteter. Men Bjarne Trevland hadde muligens også andre ting i tankene enn presseetikk da han klaget til PFU.
Krevde penger
På ettermiddagen den 10. desember tok Trevland kontakt med Ságat. Her satte han fram et krav om økonomisk kompensasjon for å trekke PFU-klagen. Bakgrunnen for henvendelsen var et tilbud fra Ságat om en minnelig løsning i saken, etter oppfordring fra PFUs sekretariat. Ságats forslag til en minnelig løsning var å la Trevland på nytt komme til orde gjennom et intervju, som sto på trykk i avisen den 6. desember. Men Trevland satte i tillegg fram krav om penger. Ságat ba ham sende oss en e-post med hva han hadde i tankene. Det gjorde Trevland, og ved 19.30-tiden samme dag fikk Ságat e-posten fra ham. Her gir han uttrykk for at 25.000 kroner ville være en passende sum for å trekke klagen fra PFU.
Morgenen etter diskuterte redaksjonen dette, og kom til at enhver form for utbetaling til Trevland var helt utenkelig. Redaksjonsledelsen oppfattet Trevlands krav som et forsøk på utpressing. Redaksjonssekretær Lars Birger Persen sendte svar til Trevland hvor pengekravet ble avvist. Samtidig minnet redaksjonssekretæren om at Ságat hadde oppfylt sitt forslag til minnelig løsning gjennom det nye intervjuet med Trevland den 6. desember.
– Usant fra Trevland
– Det er helt utrolig at Bjarne Trevland nå kan påstå at det var Ságat som tok initiativet til å blande økonomi inn i saken. Det er en påstand som ikke er sann, og det vet han godt. Dette sier også noe om hvordan den mannen prioriterer. Han påstår først at den bedriften han er tilknyttet blir skadelidende og kan tape oppdrag og så vil han ha rettet det hele opp ved en såpass stor utbetaling til seg personlig, sier redaksjonssekretær Lars Birger Persen i Ságat.»
I en underartikkel på samme side, også den med tittel over fem spalter, kommer Trevland til orde:
«- Fikk ødelagt ferien min
Bjarne Trevland hevder tvert imot at det var han som fikk tilbud om økonomisk kompensasjon fra Ságat.
– Jeg har ikke forsøkt å presse Ságat for penger. Det var dere som ba meg oppgi en sum. Den ba dere om å få på mail. Dere behandlet saka, og kom til at dere ikke ville utbetale noe, sier Bjarne Trevland. Han har altså en annen versjon av saken.
Kompensasjon
– Det jeg ville ha var en kompensasjon for tapt Osloferie for meg og min familie. Jeg brukte resten av ferien til å skrive klagen til PFU. Det var Ságat som tok initiativet til dette, og også deres journalist på Torp ville at vi skulle komme frem til en minnelig løsning. Dette er en ren hevnaksjon fra Ságats side. Det virker som om dere ikke godtar PFUs avgjørelse i saken. Jeg har ikke forsøkt å presse penger av Ságat, sier Bjarne Trevland. »
Artikkelen var illustret med et større foto av Trevland, med følgende tekst: «AVVISER PRESS: Prosjektansvarlig Bjarne Trevland har en helt annen versjon av hva som skjedde da han krevde penger av Ságat.»
Den omtalte e-posten fra Trevland til Ságat er også gjengitt i sin helhet som faksimile:
«Hei, som jeg sa i telefonen er jeg villig til å trekke saken mot en økonomisk kompensasjon. Dette for å dekke min ødelagte ferie for meg og min familie, og for de ulemper saken har skapt for meg og mitt arbeide med samiske utgivelser. Jeg er innstilt på å bli ferdig med saken, da den fortsatt vil være en belastning for meg så lenge den pågår. Jeg mener 25 000 er en passende sum, hvis vi blir enige. Ring eller stikk innom, og vi kan ordne opp i mindelighet. Bjarne Trevland, Markeds sjef.»
KLAGEN:
Klageren er Norsk Presseforbunds generalsekretær, Per Edgar Kokkvold, som bruker initiativretten til å klage på vegne av omtalte Bjarne Trevland. Trevland har gitt sitt skriftlige samtykke til klagen. Innledningsvis peker klageren på at saken har stor prinsipiell interesse, og går videre med å anføre hva klagen ikke dreier seg om:
«- Den dreier seg ikke om Sagats gjengivelse av PFUs fellende uttalelse i PFU‑sak nr. 161/03 ‑ Bjarne Trevland mot Sagat. Uttalelsen er forskriftsmessig gjengitt, i sin helhet og på godt synlig plass i avisen tirsdag 2. mars 2004.»
«- Klagen dreier seg ikke om daglig leder i Sagat Geir Wulffs artikkel i avisens etterfølgende nummer: «Grunnløs kritikk mot Sagat»(torsdag 4. mars). Wulff mener PFUs konklusjon er «helt uakseptabel», «skremmende» og «ødeleggende for den legitimitet som burde hefte ved dette organ». Det må Wulff få mene; ytringsfrihet gjelder naturligvis også i forhold til PFU.»
«- Klagen dreier seg ikke om Sagats rett til å avdekke det Wulff kaller «en illeluktende ukultur i Sametinget». Det er pressens oppgave å avdekke kritikkverdige forhold, enten det måtte dreie seg om Sametinget eller om fremtidige forhold knyttet til Bjarne Trevland ‑ så lenge avisen holder seg innenfor de etablerte normer for god presseskikk.»
«- Klagen dreier seg heller ikke om hva som skjedde da det i tilsvarsrunden var kontakt mellom Sagat og Trevland i et forsøk på å komme fram til en minnelig ordning, slik PFUs vedtekter krever. Her står påstand mot påstand, og det er ikke mitt ærend å prøve å finne ut hvem som har rett.»
Så tar klageren fatt i hva han mener representerer brudd på god presseskikk:
» Når jeg nå ber Pressens Faglige Utvalg vurdere den innklagede reportasjen, er det fordi jeg mener Sagat her har utnyttet sin mediemakt på en presseetisk uakseptabel måte.
Jeg påstår ikke at det dreier seg om en hevnaksjon mot Bjarne Trevland fra avisens side. Det er heller ikke poenget. Poenget er at det både for Trevland, for potensielle klagere og for publikum kan eller må fortone som en hevn mot en person fordi han klaget avisen inn for
Pressens Faglige Utvalg, og fikk medhold i utvalget. Jeg vil tro at mennesker vil vokte seg vel for å gå til PFU dersom det er en slik behandling som venter en i etterkant av en fellende uttalelse fra utvalget.»
Klageren viser til punkt 4.1 i Vær Varsom‑plakaten, som maner til saklighet i innhold og presentasjon. Han anfører at det i forarbeidene til plakaten understrekes at begrepet «saklighet og omtanke» er en hovedregel som med hensikt er plassert alene og som første punkt i kapitlet om publiseringsreglene. Klageren viserer dessuten til punktene 2.2 og 2.3 i Vær Varsom‑plakaten. Det siste ber redaksjonelle medarbeidere unngå dobbeltroller som kan svekke deres troverdighet. Han ber utvalget merke seg at Sagat på den innklagede avissiden lar redaksjonssekretær Lars Birger Persen opptre både som aktør, kilde og reporter. Persen anklager Trevland for utpressingsforsøk, og intervjuer ham deretter om hans syn på utpressingspåstandene.
TILSVARSRUNDEN:
Ságat s konstituerte redaktør kom tilbake til sekretariatet med følgende brev:
«På bakgrunn av den meget arrogante, nedlatende og storsnutete telefoniske henvendelse fra Deres Børringbo (PFUs sekretær; sekr. anm.) i dag, er jeg kommet i sterkt tvil om Ságat i det hele tatt skal svare på dette. Vi hadde trodd at det var slutt på at søringer opptrer på en slik måte overfor oss i Finnmark. Men her får vi dessverre bekreftet det motsatte, og til overmål fra Pressens Faglige Utvalg. Man må anta at slike holdninger nødvendigvis må få betydning for behandlingen av saker i PFU, og det inngir ikke tillit. Siden initiativretten er brukt og generalsekretæren har presentert sin forhåndsdom i Finnmark Dagblad og fagbladet Journalisten, er resultatet av behandlingen i PFU etter min mening gitt på forhånd. Jeg vil derfor ikke bruke ressurser på et tilsvar.»
Avisen har likevel vedlagt et notat på tre sider skrevet av kst. redaksjonssekretær Lars Birger Persen. Sekretariatet har valgt å betrakte dette som et tilsvar fra avisen.
Ságat mener klagen fra NPs generalsekretær » framstår som et forsvarsskrift og en polemikk i favør av Per Edgar Kokkvold, ikke som noe som er ment å gavne den initiativretten er brukt til fordel for . Videre mener avisen at «(I)nsinuasjonen om «hevn» er usaklig og grunnløs, og faller på egen urimelighet. Det sier seg selv at Ságat ikke ville latt klageren utfolde seg uimotsagt i et stort oppslag i avisa den 06.12.2003 dersom avisas ønske var «hevn» .» Dessuten heter det i tilsvaret:
«Det er også usaklig å insinuere at Ságat er hevngjerrig på klageren for innholdet i PFUs uttalelse. Saklig sett er det kun PFU ‑ og ikke klageren ‑ som er ansvarlig for uttalelsens innhold. Uansett utfall er det utenkelig å bebreide en klager for innholdet i klageinstansens uttalelse. Ságat respekterer selvsagt at klageren har full rett til å fremme klage, og at PFU har full rett til å fatte uttalelser i klagesaker. Saklig begrunnede avgjørelser vil normalt bli tatt til etterretning og være normgivende. Ságat er ikke ufeilbarlig og tåler kritikk, men avisa må ha anledning til å ta til motmæle mot uberettiget kritikk uten å bli beskyldt for å være hevngjerrig. Ságat ønsker ikke å skremme folk fra å klage. Tvert om trykkes i hver avis en oppfordring til personer som mener seg rammet av urettmessig avisomtale, om å ta kontakt
med redaksjonen. Videre gjøres oppmerksom på klageadgangen til PFU. Kokkvold blander kortene på en utilbørlig måte. Det fremstår som uetisk når presseforbundets general-sekretær fremmer usaklige og grunnløse sleivspark .»
Avisen anfører at den innklagede artikkelen ikke var foranlediget «verken av klagen eller PFUs uttalelse, men derimot av klagerens krav om utbetaling av penger for å trekke klagen. Dette er en opptreden som både har allmenhetens interesse og som er av prinsipiell karakter, ikke minst fordi kravet er fremsatt av en profilert pressemann.»
Det pekes på at Trevland tok kontakt med avisen med krav om 25.000 kroner i kompensasjon for å trekke klagen til PFU. » Dette ble vurdert som en nyhetssak. Av respekt for den videre behandlingen i PFU besluttet redaksjonen å ikke omtale dette så lenge klagen var under behandling. Dette fordi en avisartikkel kan ha sterk påvirkningskraft, og dermed kunne bli misoppfattet som utilbørlig påvirkning i klagesaken . I ettertid synes dette som en feilvurdering, idet forholdet trolig burde vært omtalt umiddelbart.»
I notatet fra redaksjonssekretæren opplyses det også at «om klageren ikke hadde fremsatt sitt pengekrav ville det heller ikke ha vært aktuelt med noen artikkel om saken, ganske enkelt fordi det da ikke ville vært noe å skrive om. Avisomtalen er således generert av klagerens pengekrav, og altså ikke av klagen eller PFUs avgjørelse .»
Som et svar på klagens anførsler om rolleblanding skriver den omtalte redaksjonssekretæren i notatet:
«Den aktuelle dagen var det fire disponible skribenter i redaksjonen. To av disse var uaktuelle å bruke på grunn av deres bindinger til klageren (en er klagerens svigersøster og en annen er forfatter av den tidligere innklagde artikkel). Det var således kun redaktør Oddgeir Johansen og redaksjonssekretær Lars Birger Persen som var disponible. Oppdraget ble delt mellom Johansen og Persen. Meningen var at Johansen skulle skrive om bakgrunnen for saken, mens Persen skulle intervjue Trevland for å få hans syn frem. Imidlertid var redaksjonen uforberedt på det som skjedde da Trevland ble kontaktet. I stedet for å holde seg til faktiske forhold og uttale seg om sakens prinsipielle sider, hevdet Trevland at det var Ságat som hadde tilbudt ham penger, og ikke han selv som hadde fremsatt kravet. Dette på tross av at pengekravet foreligger skriftlig .»
«Intervjuet ble skrevet ut og forhåndsgodkjent av Trevland. Men på grunn av innholdet sto redaksjonen overfor et etisk dilemma: Man er forpliktet til å sitere intervjuobjektet korrekt, selv om man positivt vet at utsagnet er uriktig. Hva gjør man da? Skal man trykke noe som man med hånden på hjertet vet er usant, eller er man forpliktet til å få frem sannheten?»
» Situasjonen ble løst ved å la Trevland slippe til med sin forhåndsgodkjente uttalelse. I tillegg til å skrive om bakgrunnen for saken, intervjuet redaktøren også Lars Birger Persen som tilbakeviste Trevlands påstand om at pengetilbudet kom fra Sågat. Det var Persen som hadde kontakt med Trevland den 10.12.2003 og som kunne uttale seg om hva som faktisk skjedde da pengekravet ble fremsatt . I ettertid innses at layout‑utformingen av avissiden er noe uheldig, da den kan gi et feilaktig inntrykk av at Sågat først lar Persen kritisere Trevland, for så å la ham innhente kommentar fra den han selv kritiserer. Det var ikke det som faktisk skjedde. Intervjuet med Persen var ikke planlagt på forhånd, men ble
nødvendig fordi Trevland uttalte seg uriktig.» (…) Vi mener å ha lagt vekt på saklighet og omtanke i reportasjens innhold, men tar selvkritikk forsåvidt angår deler av den layoutmessige presentasjon. Intervjuet med Trevland kunne med fordel vært plassert øverst på avissida for å få en riktig kronologi. Muligens burde intervjuet med Persen vært adskilt fra bakgrunnsartikkelen.»
Avisen mener ellers at klageren har felt en forhåndsdom i saken ved å har uttalt seg «tildels bombastisk» i andre medier. (…) » Konklusjonen synes å være at når pressegeneralen blåser i kampluren, da skal det korsfestes for enhver pris. Men hva når generalen bommer og tramper i klaveret? Har da PFU tilstrekkelig integritet til å påføre sin generalsekretær et prestisjenederlag gjennom å kritisere at initiativretten misbrukes i utrengsmål? »
Klageren gjentar i sitt tilsvar klagens sentrale poeng: «Jeg vil igjen understreke kvintessensen i min klage; at Ságat på en pressetisk uakseptabel måte har utnyttet sin mediemakt mot en klager som faktisk har vunnet fram i PFU, på en måte som undergraver den klageordning som pressens organisasjoner selv har bygd opp og som hele norsk presse står bak.» Han peker i tillegg på at PFUs uttalelser er formulert slik at de trygt kan offentliggjøres. Så skriver han videre:
» Derimot mener jeg det er viktig at utvalget setter en grense for hva som kan aksepteres med hensyn til hvordan medier kan behandle klagere. Denne grense er langt overskredet gjennom det innklagede oppslag 7. mars: «Ville ha 25.000 for å stoppe PFU-sak». Det er avgjørende for klagesystemets renommé at potensielle klagere ikke skal kunne frykte noe som med rette eller urette vil måtte oppfattes som en hevnaksjon fra det innklagede medium .»
Ságat gjentar i sitt siste tilsvar at det var Trevlands pengekrav som var bakgrunn for den innklagede artikkelen, og ikke noe ønske om hevn. Derimot mener avisen at den foreliggende klagen må oppfattes som en hevn fra NPs generalsekretærs side, fordi avisen tillot seg å kritisere uttalelsen fra PFU i den forrige klagesaken.
Som en avslutning mener avisen at både PFUs sekretariat og de medlemmer av utvalget som deltok i behandlingen av den opprinnelige klagesaken må anses som inhabile, nettopp fordi spørsmålet om hevn nå er så sentralt og fordi det synes å ha gått prestisje i saken.
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Norsk Presseforbunds generalsekretær har brukt sin initiativrett til å innklage Ságat for brudd på god presseskikk. I et oppslag over fem spalter hevdet avisen at en person som hadde fått medhold i en klage til PFU mot avisen, hadde tilbudt å trekke klagen mot å få utbetalt 25.000 kroner. Klageren mener oppslaget var bruk av mediemakt på en presseetisk uakseptabel måte. Han mener dessuten at avisen blandet roller ved at en medarbeider opptrådte både som aktør, kilde og reporter.
Ságat velger å betrakte klagen fra NPs generalsekretær som en hevnaksjon fra PFU fordi avisen hadde tillatt seg å kritisere den opprinnelige avgjørelsen. Avisen anfører ellers at den eneste foranledningen til den innklagede artikkelen, var klagerens tilbud om å trekke klagen mot betaling, noe Ságat mener har offentlig interesse, men tar samtidig en smule selvkritikk for måten artikkelen ble presentert på.
Pressens Faglige Utvalg vil innledningsvis presisere at utvalgets arbeid er offentlig i den forstand at saksbehandlingen og konklusjonene er offentlig tilgjengelig, hvis ikke spesielle grunner tilsier noe annet. Det innebærer selvsagt at utvalgets arbeid må kunne omtales på samme måte som andre forhold. Men samtidig er det slik at Vær Varsom-plakaten, som også Ságat er forpliktet overfor, også gjelder når saker som omhandler presseetikk og PFU, omtales.
I den foreliggende saken har Ságat i en stort oppslått artikkel brakt anklager som innebærer en betydelig belastning for en person som tidligere hadde fått medhold i en klagesak mot avisen. En av påstandene dreide seg om forsøk på utpresning. Påstand står mot påstand når det gjelder hvem som faktisk satte fram forslaget om at en minnelig ordning også skulle innebære et betydelig pengebeløp, og den opprinnelige klageren har fått anledning til samtidig imøtegåelse på dette punkt.
Utvalget vil imidlertid påpeke at redaksjoner som blir, eller er blitt, behandlet i pressens eget selvjustisorgan, må være varsomme med å benytte sine spalter til å angripe klageren. Utvalget viser til den betydelig skjeve maktfordelingen det er mellom partene i slike saker, der den ene har full tilgang til spaltene, den andre minimal adgang. Slik utvalget ser det, vil angrep som det innklagede kunne undergrave selvjustissystemet og skremme folk fra å gå til PFU, fordi angrepet oppleves som en hevnakt mot klageren.
Etter utvalgets mening skulle Ságat akseptert det den selv mener er en uriktig avgjørelse, ikke av hensyn til PFU, men av hensyn til publikum og hvordan den omtalte personen måtte oppleve omtalen etter å ha vunnet fram med sin klage. Utvalget viser her til Vær Varsom-plakatens punkt 4.1, der det heter: «Legg vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon.»
Utvalget finner også at Ságat på en utilbørlig måte har blandet roller, i og med at avisens redaksjonssekretær opptrer både som kilde og reporter i samme artikkel. Det vises her til Vær Varsom-plakatens punkt 2.3, som ber redaksjonelle medarbeidere unngå dobbeltroller som svekker troverdigheten.
Ságat har brutt god presseskikk.
Oslo, 25. mai 2004
Thor Woje,
Kathrine Aspaas, John Olav Egeland, Liv Ekeberg,
Ingeborg Moræus Hanssen, Jan Vincents Johannessen, Camilla Serck-Hanssen