Odd Kalsnes mot Drammens Tidende
Drammens Tidende (DT) hadde lørdag 28. februar 2004 en tospaltet henvisningsramme på førstesiden, med tittelen » Hevder uskyld » og med følgende tekst:
» Fembarnsmoren som er siktet for medvirkning til bomben mot Sannhetens Ord på Slemmestad (bildet) i september i fjor sier i et intervju at hun er uskyldig og at hun forsøkte å hindre sin bror. I går sto hun fram på TV 2. »
Inne i avisen ble deler av to nyhetssider brukt på saken, under tittelen » Hevder uskyld i bombesaken – Forsøkte å hindre broren «. Det framgår at i tillegg til intervjuet med TV 2 har fembarnsmoren overfor Drammens Tidende kommet med utdypende opplysninger. På spørsmål fra avisen om hvorfor kvinnen vil fortelle sin historie nå, svarer hun: «Det var rett tid nå. Ikke minst med tanke på det som skjedde i Knutby – det er mange likhetspunkter mellom de to menighetene.»
Om sitt tidligere forhold til Sannhetens Ord sier kvinnen blant annet: «-Det viktigste var å delta på møtene, bare vi møtte der, så ville alt gå bra. Da ett av mine barn falt på sykkel og skadet seg, så fikk jeg høre det var fordi jeg ikke trodde nok. Men gudstjenestene dreide seg mer om de ytre fiender enn om Jesu ord, sier hun.» Til slutt het det:
» Da hun trakk seg ut, ble hennes ektemann, nå eksmann, værende igjen i menigheten. Det samme ble hennes mor, som brøt all kontakt med kvinnen og broren. »
Samme artikkel var sent kvelden før også lagt ut på avisens nettsider, men der med ytterligere en sluttuttalelse fra kvinnen:
» – Det ble en ekstra belastning for min bror da min eksmann ikke stilte opp for barna, mens min bror tok ansvar, sier fembarnsmoren. »
KLAGEN:
Klagerne er den intervjuede kvinnens eksmann og mor. Eksmannen har ført klagen i pennen, og han skriver:
» Min fraseparerte kone hevder i artikkelen at jeg ikke stilte opp for mine barn og at dette førte til en sterk belastning for hennes bror som da måtte stille opp. Dette er svært sterke og uriktige beskyldninger mot meg. Vi har og hadde skrevne avtaler for hvordan dette skulle foregå, og jeg har ikke brutt en avtale en eneste gang.
Det er svært smertefullt for meg å bli fremstilt som en far som svikter barna sine. Dette er også krenkende overfor mine barn, de skal slippe å lese slike uriktigheter i media. Jeg elsker mine barn svært høyt og har til tider måtte[t] ta meg ekstra av dem da vi har vært i en vond og vanskelig tid på grunn av at min fraseparerte kone måtte sitte i varetekt. »
Også opplysningen om at kvinnens mor brøt all kontakt med datter og sønn, er ifølge klagerne en usann påstand. Tvert imot skal det ha vært moren som ble «forbudt» å ha kontakt med datteren og barnebarna. Klagerne finner det «dypt sårende… å bli hengt ut slik i en artikkel» og mener påstandene det henvises til, «ikke har noe i det offentlige rom å gjøre». » Vi ble ikke kontaktet av Drammens Tidende for samtidig imøtegåelse… «. Foruten å vise til Vær Varsom-punkt 4.14, peker klagerne på punkt 4.3, om respekt for menneskers privatliv.
For øvrig opplyser klagerne at det 2. mars ble tatt kontakt med redaksjonen «for å få et dementi i avisen», men dette skal det ikke ha vært noen forståelse for. For klagerne har det ikke vært aktuelt å sende avisen et tilsvar.
TILSVARSRUNDEN:
Drammens Tidende viser til den brede medieoppmerksomhet Sannhetens Ord har fått etter bombeattentatet mot menighetens lokaler. «Intervjuer med utbrytere, deres familier i og utenfor menigheten, samtaler med pastorer i andre pinsemenigheter, dokumentasjon i form av kassettopptak, vurderinger utført av og for barnevern og fylkesmann, sakkyndige uttalelser fra psykologer og prester – og endelig en rekke møter, intervjuer og tilbakevisninger fra menighetens ledere, har på mange måter tegnet et bilde av Sannhetens Ord som en lukket og omstridt menighet.» Avisen mener klagen må sees mot denne bakgrunnen.
Videre legges det i tilsvaret vekt på at den intervjuede kvinnen ikke er identifisert , i tråd med avisens tidligere praksis i bombesaken. Her vises det til at attentatet var «foranlediget
av motiver av svært privat karakter». Drammens Tidende fremholder også viktigheten av å beholde handlefrihet i dekningen av saken, og skriver at denne handlefrihet «ville avisen bare få idet den var streng og nøye med anonymiseringen av de involverte».
» Den innklagde artikkelen er spesiell i denne sammenheng: Intervjuobjektet hadde stått åpent frem i TV2, noe Drammens Tidende ikke godt kunne legge skjul på. Drammens Tidende fortsatte sin anonymitetspraksis og redaksjonelle linje: Redaksjonen anonymiserte kvinnen for derfor å kunne redegjøre mer presist om hennes beveggrunner og forklaringer. Det kan sies at avisen fikk et utvidet ansvar for hva den trykket idet en annen redaksjon hadde fortalt hvem intervjuobjektet faktisk var. Men Drammens Tidende har i hvert fall i utgangspunktet kun ansvar for hva avisen selv publiserer. »
«Drammens Tidende vil påstå at ethvert forhold knyttet til menighetens lære og virke og enhver påvirkning disse måtte ha hatt på den rammede familien, kan være relevante i saken i den grad de har påvirket siktede til å begå den handling hun er anklaget for. Det handler om siktedes subjektive oppfatning av dette, fordi denne oppfatningen igjen påstås å ha motivert handlingen. I den grad ellers private forhold faller innunder en slik definisjon, er de ikke lenger saken uvedkommende. »
«Det er viktig å være klar over at dette er den første gangen den bombesiktede kvinnen uttaler seg om denne helt spesielle saken. Det gjør hennes uttalelser ekstraordinært verdifulle som dokumentasjon… Drammens Tidende vil anføre at det i denne sak er slik at informasjonsbehovet i noen grad må bli viktigere enn personvernet. »
Når det gjelder forskjellen mellom artikkelen på nett og den i papirutgaven, heter det i tilsvaret: «Avsnittet ble utelatt i papirutgaven av avisens nyhetssjef nettopp på grunn av det helt spesielt private innholdet. Selv om avisen har ment at private enkeltheter er sentrale og berettigede for sakens fulle opplysning, ble akkurat dette vurdert å ha mindre informasjonsverdi. » Det opplyses ellers at artikkelens siste avsnitt ble fjernet også fra nettversjonen ni timer etter utleggelsen.
Når det gjelder klagepunktet om manglende samtidig imøtegåelse, viser redaksjonen igjen til anonymiseringen, «noe som svekket behovet for slikt tilsvar». Avisen mener man kan snu på klagernes argumentasjon og si at intervjuet med kvinnen » er hennes tilsvar til andres synspunkter, kommentarer og anklager «.
«1. oktober i fjor brakte dessuten Drammens Tidende en artikkel der begge klagerne uttaler seg. Her uttaler de seg akkurat om det denne klagesaken handler om og i sterke ordelag:
» – Hun ble en helt annen. Forholdene hjemme ble etter hvert uutholdelige. Jeg måtte til slutt få hjelp til å flytte hjemmefra, da jeg var ryggoperert og sengeliggende. Det hele er et mareritt med usanne beskyldninger, brutte avtaler og ulike former for trakassering av meg. » (Den bombesiktede kvinnens fraseparerte ektemann).
» – Jeg er oppgitt over det jeg leser i mediene. Det er ikke sant at jeg ikke vil se barnebarna mine. Sannheten er at jeg er blitt nektet av min datter å se dem (…) Det var vondt å se hvordan hun forandret seg, og begynte å oppføre seg ubehagelig mot meg. Jeg prøvde å snakke med henne, men det nyttet ikke. Etter det begynte broren
også å forandre seg. Dette er en menneskelig tragedie og en familietragedie. » (Den bombesiktede kvinnens mor).
«Dette ble uttalt mens siktede satt varetektsfengslet med brev- og besøksrestriksjoner, ute av stand til å imøtegå uttalelsene. Dette underbygger hennes rett til nå i ettertid å gi sin versjon av historien; gi sitt tilsvar til det som er sagt tidligere. »
For øvrig tilbakeviser avisens redaktør at han skal ha nektet klagerne dementi og/eller tilsvar. «Samtalen ble avsluttet ved at klager ønsket å snakke direkte med journalisten som han sa han hadde et godt forhold til, og at saken med dette fortsatt var i dialogs form. Journalisten ble aldri kontaktet av klager, og avisen hørte ikke mer før denne klagen forelå. »
Klagerne synes det virker som om Drammens Tidendes redaktør «har store problemer med å skille på våre private liv og menigheten…». Riktignok ble avisen kontaktet 2. mars, men ifølge klagerne var det nyhetsredaktøren man snakket med, og det var denne som sa det ikke var aktuelt med noe dementi. Klagerne mener derfor at ansvarlig redaktør forveksler dem med menighetens ledelse, som også hadde kontakt med DT angående samme artikkel. «Dette er svært viktig for saken, da vi til stadighet opplever det som et veldig belastende problem at DT nærmest tror at ledelsen i menigheten og vi som private personer er samme sak og er av samme mening. (…) Det er vel saken helt uvedkommende om vi går i menigheten eller ikke. »
Den mannlige klageren har ellers merket seg avisens henvisning til intervju med ham og eks-svigermoren 01.10.03. «Det DT her ikke nevner at dette tilsvar jo kom etter en helsides artikkel, hvor en venninne av min fraseparerte kone rykket ut i DT og kom med svært grove og krenkende beskyldninger mot oss begge (vedlegg 1). Heller ikke den gang kontaktet DT oss for samtidig imøtegåelse, men etter sterkt påtrykk, fikk vi et lite dementi.»
Klagerne finner det derfor «svært søkt» når avisen bruker artikkelen 1. oktober i fjor «som et argument på at vi ikke trenger å svare nå når det kommer nye beskyldninger mot oss. Vi mener man må ta hver artikkel for seg, og spesielt når dette er så langt tilbake i tid. »
Når det gjelder den opprinnelige publiseringen av det siste avsnittet i nettutgaven, finner klagerne det uvesentlig hvor lenge denne versjonen «lå ute». » Redaksjonen i DT må ta ansvar for alt som publiseres, hvis DT i etterkant har fjernet noe av innholdet må de allikevel ta ansvar for at det først ble tatt med. »
«Det at DT holder kilden anonym, er også lite til nytte, da det i et så lite samfunn som rundt Slemmestad og Røyken er blitt godt kjent hvem som er hvem i denne saken. (?) Når det gjelder alle andre momenter DT bringer i sitt svar, kan vi ikke se at de har noe saklig relevans i tilknytning til vår klage. Vi forstår godt at DT ønsker å belyse situasjonen rundt bombeeksplosjonen og menigheten, men det gjør ikke oss andre involverte til nærmest ?fritt vilt?. »
Drammens Tidende har ikke hatt noe å tilføye. . 045/04
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder et anonymt intervju Drammens Tidende (DT) hadde med en kvinne som var siktet for medvirkning til bombeattentatet mot menigheten Sannhetens Ord på Slemmestad høsten 2003. Kvinnens tidligere ektefelle og hennes mor påklager at avisen, både i papirutgaven og på sine nettsider, lar den intervjuede få komme med personlige anklager mot dem. Klagerne anser beskyldningene for å være av så privat karakter at de ikke har noe i det offentlige rom å gjøre. Videre mener klagerne at kvinnen var lett å identifisere, siden hun kort tid før hadde stått åpent fram i TV 2. Klagerne påpeker også at de ikke ble gitt mulighet til samtidig å ta til motmæle.
Drammens Tidende legger hovedvekten på at den intervjuede kvinnen ikke ble identifisert, i tråd med avisens tidligere praksis i bombesaken. Selv om kvinnen hadde stått åpent fram i TV, viser DT til sitt selvstendige redaksjonelle ansvar. Ifølge avisen ble den fortsatte anonymiseringen valgt for at kvinnen skulle kunne redegjøre mer presist for sine beveggrunner. For øvrig påpeker avisen at klagerne tidligere hadde uttalt seg til DT om kvinnens private forhold, og mener dette underbygger hennes rett til i etterkant å gi sin versjon av historien.
Pressens Faglige Utvalg mener Drammens Tidende var i sin fulle rett til å intervjue den siktede kvinnen. Dette særlig sett på bakgrunn av hva som tidligere var framkommet av anklager i mediene angående kvinnens befatning med menigheten og bombeattentatet.
Utvalget viser imidlertid generelt til Vær Varsom-plakatens punkt 4.1, om å legge vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon, og til punkt 4.3, om ikke å fremheve personlige og private forhold når dette er saken uvedkommende.
I det påklagede tilfellet registrerer utvalget at også klagerne selv tidligere har gått langt i offentlig å karakterisere forhold i kvinnens privatsfære gjennom intervjuer i DT. Utvalget vil ikke si at det dermed var automatisk fritt fram for avisen å bringe kvinnens nærgående uttalelser om klagerne, men har forståelse for at redaksjonen ønsket å gi henne anledning til fyldestgjørende å forklare bakgrunnen for den alvorlige hendelsen.
Slik utvalget ser det, kunne redaksjonen på tidligere stadier i omtalen av bombesaken med fordel begrenset de berørtes mulighet til å trekke inn private forhold, noe som hadde gjort det lettere å dempe kvinnens uttalelser i det aktuelle tilfellet. Likevel anser utvalget at kvinnens uttalelser isolert sett ikke innholder anklager som går uakseptabelt lengre enn andre involverte tidligere har kommet med. Siden det åpenbart var kvinnens subjektive opplevelser som ble referert, kan ikke utvalget se at det var påkrevd å kontakte klagerne for samtidig kommentar. For øvrig legger utvalget vekt på at avisen valgte å anonymisere kvinnen, til tross for tidligere åpen medieframtreden.
Etter en samlet vurdering finner utvalget at Drammens Tidende ikke har brutt god presseskikk.
Oslo, 27. april 2004
Thor Woje,
Odd Isungset, Annette Groth, Sigrun Slapgard,
Jan Vincents Johannessen, Camilla Serck-Hanssen