Thor Engebretsen mot Glåmdalen
Glåmdalen brakte hver dag i perioden 10. til 12. februar 2005 nyhetsreportasjer om et planlagt drap på en lensmannsbetjent og en skatterevisor. Førstesideoppslaget torsdag 10. februar hadde tittelen « Skal ha planlagt politidrap », og henvisningsteksten var:
« To personer, minst en av dem fra glåmdalsdistriktet, ble i går varetektfengslet siktet for å ha planlagt drap på to solunger. Den ene solungen skal være politibetjent. Politiet og politiadvokat Rolf Thoresen hemmeligholder all informasjon i saken, men etter det Glåmdalen erfarer er det ventet ytterligere fengslinger i saken. »
Selve reportasjen på en side inne i avisen omhandlet i hovedtrekk fengslingsmøtet i Hamar Tinghus.
Neste førstesidesak, fredag 11. februar ,hadde tittelen « Drapstruet i måneder », og henvisningsteksten her var:
« Politimannen Thor Engebretsen (54) og hans familie skal angivelig ha blitt drapstruet i to måneder. Politiet har pågrepet fire personer i forbindelse med de angivelige drapsplanene mot Engebretsen og en ansatt hos Fylkesskattesjefens kontor på Hamar. Tre av de pågrepne er fra glåmdalsdistriktet. »
Saken var illustrert med et førstesidebilde av lensmannbetjenten i vanlige klær og bildeteksten under var: « DRAPSTRUET: Thor Engebretsen og hans familie skal ha blitt drapstruet i to måneder. »
Selve oppslaget over to sider inne i avisen hadde hovedtittelen « Fire i fengsel », og i brødteksten under mellomtittelen « Pågått flere måneder » het det blant annet:
« Planene om å likvidere politimannen skal etter det Glåmdalen erfarer være en følge av en enkelt episode mellom Thor Engebretsen og siktede. Ifølge en kilde Glåmdalen har snakket med dreier dette seg om en ren hevnakt. Han sier det er uforståelig at hendelsen skulle føre til drapsplanlegging.
– Det er vanskelig å skjønne motivet for dette, sier han til Glåmdalen.
Også en annen kilde Glåmdalen har snakket med, har problemer med å forstå motivet bak handlingen.
– Det hele er uforståelig, sier han.
Glåmdalen sitter inne med informasjon om at Engebretsen og hans familie har vært drapstruet i et par måneder, noe som har ført til et stort press på familien. »
I en undersak med tittelen « Dreven politimann », var ingressen:
« Det er en meget erfaren Solør-politimann som gjennom sitt yrke har håndtert en rekke straffesaker, som nå skal være drapstruet. »
Undersaken var illustrert med et bilde av Engebretsen i vanlige klær ved en kontorpult.
Den siste nyhetsreportasjen, lørdag 12. februar 2005, hadde førstesidetittelen « Bevæpnet mann skal ha vært ved huset » . Henvisningteksten var:
« En bevæpnet mann skal ved flere anledninger ha vært ved huset til politimannen Thor Engebretsen i Våler. Det skal ha blitt satt i gang omfattende sikkerhetstiltak rundt politimannen og hans familie. I går skal nok en person ha blitt pågrepet av politiet i denne omfattende trusselsaken. »
Førstesidesaken var illustrert med et bilde av den private eiendommen til den omtalte lensmannsbetjenten, og bildeteksten under bildet var: « BEVÆPNET: Ved flere anledninger skal en bevæpnet mann ha vært ved politimann Thor Engebretsens hus. »
Selve oppslaget over to sider inne i avisen hadde hovedtittelen « Bevæpnet person ventet på å slå til », og brødteksten blant annet under mellomtittelen « Sikkerhetstiltak » var:
« Vår avis har grunn til å tro at familien til Engebretsen over lengre tid har blitt omfattet av betydelige sikkerhetstiltak som følge av den konkrete trusselen. Familien skal også ha blitt tilbudt å flytte utenlands på hemmelig adresse for en periode. Hele familien skal etter det Glåmdalen forstår heller ikke ha bodd sammen i boligen i perioder av sikkerhetshensyn. Alvoret i saken understrekes av at det skal foreligge opplysninger om at en bevæpnet person flere ganger skal ha vært i nærheten av boligen. Trolig både for å observere og vente på en passende anledning for å kunne slå til mot politimannen .»
Hovedsaken var igjen illustrert med bilde av Engebretsens private eiendom, og bildeteksten under var: « SIKKERHETSTILTAK: Det skal ha blitt satt i gang omfattende sikkerhetstiltak rundt politimannen Thor Engebretsen og hans familie. En bevæpnet mann skal ha vært ved huset flere ganger. »
Oppslaget hadde også et lite bilde av ansiktet til lensmannsbetjenten, og under dette sto følgende tekst: « Thor Engebretsen, 54. Fra Våler. Politimann i Åsnes » .
Lørdag 19. februar 2005 hadde avisen en featureportasje om saken, der tittelen var: « Flisas tapte uskyld » . Oppslaget omhandlet hva som skjer med lokalsamfunnet når en uvirkelig kriminalsak slår ned som en bombe.
Følgende sto blant annet å lese i featurereportasjen:
« OGSÅ POLITIMANNEN SOM skal ha blitt drapstuet blir et samtaleemne. Han har ord på seg for å være litt sheriff, en engasjert, aktiv og kanskje litt utradisjonell mann i tjenesten. I ei bygd der det ikke er vanlig å stikke seg fram, blir det sett litt skjevt på.
Samlerinteressen har også gitt ham ubehageligheter, etter at han for mange år siden sto fram i rikspressen og viste fram omfattende samlinger med NS-dokumenter og annet historisk materiale fra krigens dager. Riksarkivet mente seg berettiget til NS-arkivet, og politiet ble bedt om å etterforske om deres kollega var den rettmessige eier. Politimannen ble ? slik normal prosedyre er ? suspendert mens saken ble etterforsket. Konklusjonen var at han hadde rent mel i posen, og han fikk beholde både jobben og arkivet.
Samtidig misliker politimesteren at Glåmdalen og andre media har vært tidlig ute med detaljer i saken, og han har bedt den nye spesialenheten for politisaker etterforske mulige lekkasjer fra sine egne ansatte i politiet. Men på lille Flisa er det oppsiktvekkende nok at kona til en av de arresterte blir hentet ut fra et treningsstudio midt i treningsøkta av uniformert politi en hverdagskveld. Det er nødt til å bli folkesnakk av sånt.
I den lukkede frimurerlosjen er det heller ingen vinterferiefred, siden både en av de pågrepne og politimannen det skal være planlagt drap på er frimurere av høy grad. »
KLAGEN:
Klageren , lensmannsbetjent Thor Engebretsen, mener « dette er helt uakseptabel journalistikk » og at dekningen av saken strider mot god presseskikk.
For det første hevder klageren at han ble « tvunget » av avisen til å avkrefte sider av saken i det første oppslaget. Han viser til at han ble kontaktet pr. telefon av journalisten på saken, men henviste til at han « i kke hadde uttalerett i saken » . Klageren skriver videre at journalisten « opplyste da at han ville trykke dette neste dag, og hvis jeg ikke kommenterte motivet for drapstruslene, ville han i artikkelen spekulere i at det kunne ha private motiver, i det jeg hadde vært engasjert i politikken samt min hobby som samler. [?] Jeg så klart at dette ville gjøre ubotelig skade for meg som privatperson, og forlangte å få prate med redaktøren om dette. Jeg ringte selv redaktøren, og etter å ha følt meg tvunget til å avkrefte at det forelå noe som helst privat motiv for drapstruslene, ble jeg lovet at dette ikke skulle bli trykket. Med dette hadde jeg jo for så vidt bekreftet at det var meg det gjaldt. »
For det andre påpeker klageren at det bare er Glåmdalen som har identifisert ham. « Jeg ble også oppringt av VG og Østlendingen, men ingen av disse trykket med navn og bilde i det jeg ikke kunne kommentere saken!! »
For det tredje mener klageren at bildet av hans private eiendom bryter med god presseskikk. Han understreker i denne sammenheng at dette ble gjort « uten min tillatelse » og « har vært støtende for meg og min familie ».
For det fjerde påpeker han kildebruken, og anfører at « det ryktes » at Glåmdalen « har benyttet seg av private kjennskapsforhold til de siktede for å få kommentarer fra de siktedes familie » .
For det femte hevder klageren at en av Glåmdalens featurejournalister på saken, viste en journalistisk adferd med « total mangel på vanlig folkeskikk », da hun en helg møtte opp på en travbane der han var tilstede. « Mellom to av premieutdelingene kom en dame som titulerte seg som journalist fra Glåmdalen bort til meg og spurte uten forvarsel om det var riktig at jeg hadde fått bevæpningsordre i forb. med den pågående trusselsaken. Det sto flere rundt meg som overvar dette, og to som sto der syntes tydelig dette var så pinlig at de gikk vekk. Jeg svarte avvisende, men høflig at jeg ikke kunne kommentere saken, men enda fortsatte hun å prate om at hun var bedt om å stille dette spørsmålet. »
Til slutt oppfatter klageren avisens omtale av den 20 år gamle saken om hans private NS-arkiv, « som direkte ondsinnet og et panisk forsøk på å lage noe ut av intet. »
TILSVARSRUNDEN:
Glåmdalen presiserer innledningsvis at avisen « har stor forståelse for at klager og hans familie har vært utsatt for et sterkt press og opplevd en vanskelig og utrygg tid siden han angivelig skal ha vært utsatt for drapsplaner i mer enn to måneder », men avviser likevel klagen.
Når det gjelder klagerens anførsel om at han nærmest skal ha blitt truet til å kommentere drapsplanene, skriver redaktøren at dette er en « både urimelig og direkte feilaktig påstand » og tar klar avstand fra slik adferd. Den mannlig journalisten som henvendte seg til klageren på telefon skriver blant annet følgende om dette: « Jeg hadde tre telefonsamtaler med Engebretsen den omtalte ettermiddagen/kvelden. De var alle greie og saklige i en ok tone.[?] Jeg har ikke på noe tidspunkt gitt uttrykk for at det er jeg som skulle bestemme hva som skulle trykkes i saken, men jeg orienterte ham om at avisa var innstilt på å bruke hans navn. Likeledes orienterte jeg ham om at det spekuleres i om truslene kan ha forbindelse med hans private aktiviteter som aktiv samler som gjør at han kommer i forbindelse med mange ulike miljøer, og at noe om dette også kunne komme til å bli omtalt. »
Vedrørende spørsmålet om identifiseringen, skriver redaktøren at « [n]år det gjelder identifisering, oppfattet jeg ham slik at han hadde et langt mer avslappet forhold til det enn samlermomentet, og at han ikke hadde spesielle motforestillinger mot identifisering. Vi avsluttet samtalen, som for øvrig ble holdt i en ryddig og god tone, med at jeg ga ham garanti om at vi ikke ville trekke inn dette med samlerinteressen i neste dags avis ? ut fra at vi på det tidspunkt ikke hadde noen konkrete opplysninger som tilsa at samlerinteressen skulle være noe motiv for drapsplanene. Samtidig orienterte jeg om at vi på det tidspunkt gikk i retning av å bruke navn og bilde neste dag.
Da vi i neste dags avis identifiserte politimannen, ringte jeg ved lunsjtider til Engebretsen og spurte hvordan han opplevde bruk av navn og bilde, og innholdet i de sakene vi hadde på trykk fredag 11. februar. Han svarte da i en hyggelig tone at han var godt fornøyd med det som sto på trykk, og han uttrykte da ingen innvendinger mot bruk av navn og bilde. Undertegnede overraskes derfor over at han 13 dager senere bygger en PFU-klage på det motsatte syn, selv om politibetjenten er i sin fulle rett til å endre mening.
Når det gjelder beslutningen om identifisering av politibetjenten, bygger denne hovedsakelig på følgende forhold:
1. Han uttrykte selv ingen innvendinger/motforestillinger mot dette i vår telefonsamtale om kvelden torsdag 10. februar (noe han altså gjentok i vår samtale 11.02.05). Dette er den viktigste årsaken, og hadde helt avgjørende betydning i forhold til å identifisere.
2. Det var kun åtte politibetjenter i Solør på det tidspunkt, og gjennom identifisering i lokalpressen ville dette stoppe unødvendige rykter og spekulasjoner, og dermed hindre unødvendige belastninger for andre politibetjenter og deres familier.
3. Identifisering ville kunne bidra til at lokalmiljøet slo ring rundt politibetjenten og hans familie i en vanskelig og utrygg tid. Både etterforskningslederen, politiadvokat Rolf Thoresen og fylkesskattesjef Lars Jone Skimmeland (sjef til skatterevisoren som det også skal være planlagt drap på) har senere uttalt at trusselbildet overfor de to drapstruede er blitt redusert etter at saken ble kjent gjennom media. »
Vedrørende bildebruken skriver redaktøren at « [v]i ser det som helt legalt å bruke et slikt bilde, slik vi også gjør i forbindelse med branner, ulykker, drap etc. Selvsagt kunne vi ha orientert Engebretsen om at vi kom til å bruke et slikt bilde, men siden han sa seg fornøyd den dagen vi identifiserte ham gjennom navn og bilde, var ikke dette noe vi anså verken viktig eller nødvendig. Ut fra at klager og hans familie har oppfattet denne billedbruken som «svært støtende», beklager vi at vi ikke orienterte ham også om dette på forhånd (uten at det har betydning for PFU-klagen). For øvrig har vi ikke registrert at andre aviser som har benyttet bilde av samme eiendom er blitt innklaget til PFU for dette. »
Når det gjelder avisens kildebruk, skriver redaktøren at « [d]et er helt vanlige journalistiske arbeidsmetoder å ta kontakt med mulige kilder, også i eget nabolag eller bekjentskapskrets. Det gjelder ikke minst for en lokalavis. »
Redaktøren forsvarer også avisens journalist som stilte opp på travbanen, og den kvinnelige journalisten skriver selv blant annet dette om intervjusituasjonen: « Jeg passet på at Engebretsen ikke sto i noen klynge eller samtale da jeg gikk bort til ham. Det var med andre ord ikke mange mennesker rundt ham på dette tidspunktet. [?] Det var vi som trakk oss vekk fra dem som sto i nærheten før jeg spurte det aktuelle spørsmålet ? det var ikke behov for andre til å gå vekk fra oss fordi dette var «pinlig». Vi snakket lavmælt sammen, og om noen overhørte denne samtalen, var det fordi de i tilfelle bevisst ønsket å lytte til oss. At noen overvar at jeg snakket med ham, ser jeg ikke på som noe problem. [?] Jeg mener selv at jeg opptrådte svært diskret og høflig i denne situasjonen. Jeg var blid, presenterte meg selv, viste forståelse da han ikke ville svare, og prøvde å runde av samtalen på en sivilisert måte. »
Vedrørende klagerens siste anførsel om at avisens omtale av den 20 år gamle saken om hans private NS-arkiv er direkte ondsinnet, skriver redaktøren dette: « Poenget med å trekke inn den gamle saken om NS-arkivet, da Engebretsen selv valgte å stå fram i riksmedia, var nettopp for å unngå rykter av den typen klager selv kaller «direkte ondsinnet og et panisk forsøk på å lage noe ut av intet». På vår vandring på Flisa stilte nemlig flere av dem vi snakket med spørsmålstegn ved Engebretsens rolle i den nevnte «arkivsaken». Gjennom å fortelle at han den gang ble frifunnet og fikk beholde både NS-arkivet og stillingen sin i politiet, bidro vi til å avlive de tilløp til usanne rykter og spekulasjoner som var i ferd med å spre seg om politimannen i lokalmiljøet. Vi mente det var riktig og viktig å gjenta nå at Engebretsen ikke hadde begått ulovligheter eller kritikkverdige forhold den gang. Dette er etter vår mening det motsatte av det klager hevder. »
Klageren opprettholder klagen, og understreker at avisens tilsvar gir inntrykk av at han er « den store stygge ulven », men forsikrer at hans fremstilling avsaken er « helt korrekt ».
Han legger til at « [d]et er nå merkelig at Glåmdalen som den eneste avisen har funnet det nødvendig å behandle denne saken så grundig og profilert med meg som faktisk tilfelle. [?] Denne profileringen har vekket store reaksjoner både innenfor og utenfor politikorpset, og mange har spurt meg om dette er en hevn fra Glåmdalen enten rettet mot meg eller politiet for noe tidligere forhold eller om det er for å markere sin makt pga. at den sentrale politiledelsen i Hedmark har vært totalt fraværende i imøtekommenhet med pressen. »
Sak nr. 037/05
Klageren avslutter med å igjen trekke frem bildebruken, og viser til at « [k]un sivile bilder blir konsekvent benyttet ved hver omtale, selv om jeg vet at Glåmdalen har en rekke bilder av meg i uniform. »
Glåmdalen « ser ingen grunn til å komme med ytterligere kommentarer i sakens anledning. »
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder en rekke reportasjer i Glåmdalen om en lokal drapstrusselsak. Klageren, en lensmannsbetjent som én av to drapstruede, mener avisens dekning av saken bryter med god presseskikk. Han mener journalistene ikke har opptrådt tilstrekkelig hensynsfullt i intervjusituasjonene, og viser dessuten til at andre aviser ikke har identifisert og eksponert ham så kraftig. Klageren trekker i den sammenheng særlig frem at avisen uten hans tillatelse har publisert bilde av hans private eiendom. Han mener videre at avisen har vært ukritisk i valg av kilder, og at omtalen av en tilbakelagt sak om hans private samling med NS-dokumenter, kan beskrives som direkte ondsinnet.
Glåmdalen har stor forståelse for at klageren og hans familie har vært utsatt for et sterkt press og opplevd en utrygg tid, men avviser likevel klagen. Det tilbakevises at journalistenes atferd har vært uakseptabel, og det presiseres at helt vanlige metoder er brukt for å ta kontakt med mulige kilder. Vedrørende spørsmålet om identifisering, vises det til at klageren selv ikke uttrykte noen motforestillinger mot dette før publisering. I tillegg trekkes det frem at avisen mente en identifisering kunne hindre unødvendige belastninger for de syv andre politibetjentene i Solør, og heller bidra til at lokalmiljøet slo ring rundt klageren og hans familie i en vanskelig tid. Avisen anfører også at bildet av eiendommen var en konsekvens av at klageren aksepterte identifikasjonen av ham gjennom navn og bilde. Til slutt understrekes det at poenget med å trekke inn den gamle saken om hans NS-arkiv, var å avlive de tilløp til usanne rykter som var i ferd med å spre seg, og heller gjenta historien om at han den gang ikke hadde begått ulovligheter eller vært involvert i kritikkverdige forhold.
Pressens Faglige Utvalg vil generelt understreke at denne type saker bør omtales på en så skånsom og nøktern måte, at de berørte ikke påføres nye og unødige lidelser.
På grunnlag av det som er opplyst av partene, finner utvalget at klageren samtykket til identifisering før avisens andre oppslag i saken. Under denne forutsetningen kan utvalget ikke se at avisen har identifisert ham ut over det han dermed måtte regne med.
Utvalget finner videre at avisens kildebruk og den journalistiske arbeidsprosessen i intervjusituasjonene ikke bryter med de presseetiske normer.
For øvrig vil utvalget på generelt grunnlag understreke at pressen bør være varsom med å trekke frem eldre forhold som ikke har betydning for saken. Utvalget mener imidlertid at avisen i det påklagede tilfellet har omtalt spørsmålet om klagerens NS-arkiv på en saklig måte, og vektlegger at han opprinnelig selv valgte å stå frem i rikspressen med sin private samling.
Glåmdalen har ikke brutt god presseskikk.
Oslo, 24. mai 2005
Odd Isungset,
Hilde Haugsgjerd, Kathrine Aspaas,
Ingeborg Moræus Hanssen, Eva Sannum, Trygve Wyller