Human Rights Service (HRS) v. Rita Karlsen/Hege Storhaug mot Dagbladet
Dagbladet brakte lørdag 14. desember 2002 en kommentarartikkel skrevet av Sissel Benneche Osvold, med tittelen » Selvoppnevnte talspersoner for ?de elendige? kan skade en god sak. Se opp for brennende sjeler » og illustrert med tegning av Finn Graff. Kommentaren ble innledet slik:
» FRILANSJOURNALIST HEGE STORHAUG er anklaget av likestillingssenteret for å presse unge kvinner med innvandrerbakgrunn til å stå fram i mediene med sine livshistorier. Storhaug er en kjent talsperson for innvandrerkvinner i opprør mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og en patriarkalsk utøvelse av islam. Storhaug er en engasjert debattant og aktør som ikke lar seg skremme av at Fremskrittspartiet applauderer hennes samfunnskritikk. Nylig sikret Frp 1,1 millioner over statsbudsjettet til organisasjonen Human Rights Service (HRS), der Storhaug arbeider sammen med daglig leder Rita Karlsen.
SAKEN ER UNDER GRANSKING av Stortingets kontroll- og konstitusjons-komité på grunn av anklager likestillingsdirektør Mona Larsen-Asp har framsatt til barne- og familieminister Laila Dåvøy. Påstandene om uetiske arbeidsmetoder mener Asp å ha dokumentert i brev til departementet etter at Likestillingssenteret 3. desember i år arrangerte et møte mellom tre unge kvinner med innvandrer-bakgrunn, anonyme av sikkerhetshensyn, og flere myndighetspersoner fra
departementet og Likestillingssenteret. Barnevernet og en erfaren NRK-journalist har også henvendt seg med klager over arbeidsmetodene til Storhaug og Karlsen.»
Og senere i artikkelen:
» Human Rights Service har trolig et større problem. Det pågår som kjent en politisk dragkamp om virkelighetsbeskrivelsen som følge av innvandringen i fedrelandet. Da er en aktør som HRS, som hevder at organisasjonen er et talerør for kvinnene som kjemper for frihet etter vestlig standard, helt avhengig av at kvinnene som representerer dem, gjør dette frivillig.
DET ER ALVORLIG hvis en organisasjon som mottar mer enn en million fra fellesskapet til et viktig arbeid mot tvangsekteskap og omskjæring, benytter seg av metoder som er like autoritære som de holdningene og handlingene organisasjonen bekjemper. Det følger nemlig autoritet med statlige midler. Men ifølge Likestillingssenteret har tre kvinner på flukt fra sine familier på grunn av drapstrusler, alle etablert med nye identiteter og hemmelige adresser, blitt snytt for hjelpen fra HRS og en meget pågående Hege Storhaug. De tre hevder at Storhaug utnyttet deres kaotiske tilstand, at hun tilbød hjelp for å få historiene deres, og seinere droppet dem. Storhaug og Karlsen har avvist at beskyldningene er dokumentert så lenge de tre vitnene framstår anonymt.
EN SELSOM SAK. Anonyme vitner er et problem for rettssikkerheten. På den annen side jobber HRS for å informere om det store behovet for en ny og anonym tilværelse for kvinner som lever i en livstruende situasjon over lang tid. En journalist som arbeider i en slik organisasjon, må følgelig unngå at det stilles spørsmål ved hennes metoder. Det var Storhaug som gjorde forarbeidet til utgaven av ?Rikets tilstand? i TV 2 der Kadra med skjult kamera avslørte at afrikanske imamer tilrådet kjønnslemlestelse. Programmet har seinere vist seg å være ufullstendig og sannheten strukket så langt at en fullstendig versjon av intervjuene er lagt ut på nettet til TV 2.
Vi sitter altså igjen med et bilde av Storhaug som en journalist og aktør med et prosjekt, å påvise overgrep innenfor muslimske miljøer, hvilket er et hederlig prosjekt. Men ikke hvis kvinnene som vitner om overgrepene, gjør dette mot sin vilje eller som NRK-medarbeider Gerd Inger Polden melder i et brev til departementet etter et avbrutt samarbeid med Storhaug. Kvinnen som Storhaug formidlet til å stå fram i Poldens TV-program, for 17 000 kroner i honorar sammenlagt, hadde åpenbart store psykiske problemer. »
Og til slutt:
» HRS har et problem hvis de ikke tar departementets dokumentasjon på alvor. Organisasjonen har oppnådd legitimitet gjennom offentlige midler, ved å la kvinner på flukt fra trangsekteskap og omskjæring komme til orde med egne røster. Justisminister Odd Einar Dørum lytter når HRS legger fram nye forslag om særlover for innvandrere. Det forplikter. Særlig å tale andres sak. »
KLAGEN:
Klager er Human Rights Service, ved Rita Karlsen og Hege Storhaug. De påpeker at artikkelen inneholder «en rekke faktiske feil». «Vi mener også artikkelen bryter med flere punkter hva gjelder god presseskikk. I tillegg stiller vi spørsmål ved pressens etiske grenser for publisering av udokumenterte påstander om enkeltpersoner. Vi vil påpeke at Sissel Benneche Osvold ikke var i kontakt med noen i HRS før artikkelen kom på trykk .»
Det tilbakevises at Hege Storhaug er frilansjournalist, men derimot informasjonsansvarlig i HRS fra september 2002. Klagerne går også i rette med at Fremskrittspartiet alene skulle ha sikret HRS 1,1 mill. kr. over statsbudsjettet. Her siteres det fra merknadene i budsjett-innstillingen: » Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til avtalen mellom de tre partier om å sikre at Human Rights Service får prosjektmidler? «.
Videre viser klagerne til avsnittet i artikkelen der det heter at » Saken er under granskning av Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité. «. » Dette er feil, og strider mot Stortingets forretningsorden. Kontroll- og konstitusjonskomiteen vurderte om den skulle åpne sak. I tillegg åpner Osvolds utsagn for en tolkning om at Kontroll- og konstitusjonskomiteen fungerer som en domsstol og at vi (HRS, Storhaug og Karlsen) var ?siktet eller tiltalt?. »
Klagerne går likeledes i rette med at HRS skulle ha hevdet å være » et talerør for kvinnene som kjemper for frihet etter vestlig standard «. » Kvinnene som representerer HRS, dvs de som er offentlige (norskmarokkanske Nadia og norskpakistanske Jeanette), har da også offentlig gått ut og avvist påstandene rettet mot HRS, Storhaug og Karlsen. »
Om artikkelens påstand om at » Storhaug og Karlsen har avvist at beskyldningene er dokumentert så lenge de tre vitnene fremstår anonymt «, skriver klagerne: » Det har vi aldri gjort. Vi har etterlyst dokumentasjon på beskyldningene som er rettet mot oss. (?) Vi har også sagt at det ikke er uproblematisk at noen kan påberope seg anonymitet, og samtidig komme med svært alvorlige anklager?».
Klagerne opplyser for øvrig at det var Karlsen, og ikke Storhaug, som formidlet kontakten med kvinnen som medvirket i Poldens TV-program. «For det andre var det ikke et TV-program, det var en undervisningsfilm om tvangsekteskap som Polden, etter søknad til Barne- og familiedepartementet, hadde fått tildelt i overkant av 400 000 kr. for å produsere. For det tredje var det kvinnen selv som trakk seg, av to årsaker: Polden nektet å betale henne 10.000,- for deltakelse og samtidig argumenterte Polden sterkt for at kvinnens barn også skulle delta i undervisningsfilmen (noe kvinnen ikke ønsket). »
Som mottakere av statlige midler har klagerne «full forståelse for at vi underlegges et kritisk syn både hva gjelder organisering og arbeidsmetoder», men «i Osvolds kommentar er det ikke bare ensidige ytringer, men hun har også basert seg ensidig på en av partene i saken.»
» Det har aldri blitt fremlagt noen dokumentasjon på beskyldningene. Tvert om har både Likestillingssenteret og BFD hevdet at det ikke er deres oppgave å dokumentere. (?) Vi vil påpeke dette: at det foreligger offentlige brev, gjør ikke påstander mer sanne. Vårt problem ble at Likestillingssenteret og BFD, i første omgang også statsråden, valgte å tro på påstandene til én part i saken, og deres vurderinger ble nedfelt i offentlige brev uten at
våre vurderinger ble innhentet. (?) På eget initiativ nedfelte vi våre vurderinger i brevs form til Stortinget og departementet. All denne dokumentasjonen kunne Osvold lett få tak i , noe hun ikke gjorde, men likevel valgte hun ?å beskytte? én part i saken. »
Klagerne mener Osvold dermed har brutt «kanskje én av de viktigste presseetiske reglene: hun har ikke vært kritisk i valg av kilder, og hun har ikke kontrollert at opplysningene som gis er korrekte (jf § 3.2).» (?) «I § 3.2 understrekes også følgende: ? Ved bruk av anonyme kilder må det stilles særskilte krav til kildekritikk. ? Osvold baserer sin kommentar på offentlige brev der hovedbeskyldningene, og dermed selve grunnlaget for påstandene som ble fremsatt mot HRS, er basert på anonyme kilder. »
Dessuten mener klagerne at kommentarens tittel ? » Se opp for brennende sjeler » ? går lengre enn det er dekning for i stoffet (VV-punkt 4.4). Tittelen kan vanskelig tolkes annerledes enn at vi er brennende sjeler og at vi dermed medfører fare for andre mennesker. Sammen med illustrasjonen forsterkes dette inntrykket. »
For øvrig opplyser klagerne at Karlsen «umiddelbart» kontaktet Dagbladets ledelse og Osvold lørdagen kommentaren sto på trykk. «I samtalene kom det frem at vi burde komme med et tilsvar. Vi fikk tilsvar på trykk den 17.12.02 på debattplass, og replikk den 18.12.02. Men den 20.12.02 har Dagbladet, på nyhetsplass, en artikkel om HRS der de samme beskyldningene som Osvold fremmer i sin kommentar, igjen vies oppmerksomhet . Osvold har heller verken korrigert, unnskyldt eller på annen måte tilkjennegitt sin holdning etter vår kontakt med henne og Dagbladets ledelse.»
Klagerne mener det også hører med til historien «at Kontroll- og konstitusjonskomiteen den 27.02.03 bestemte seg for å ikke åpne sak».
TILSVARSRUNDEN:
Dagbladet viser til at den påklagede kommentarartikkelen hadde sin bakgrunn i en debatt rundt klagernes metoder, «omtalt på reportasjeplass i flere medier i ukene forut…». «HRS fikk komme til orde og kommentere påstandene ved flere anledninger, blant annet i en nyhetsartikkel i Dagbladet 2. desember 2002.» (Kopi vedlagt). » Dagbladet var altså kjent med HRS? motforestillinger og grunnlaget for dem. » «Klageskriftet er i seg selv en bekreftelse på at det saklige innholdet i saken er gjort grundig rede for i kommentaren, som bygger på bredt kildemateriale.»
Når det gjelder klagernes påpekninger av konkrete feil i kommentaren, går Dagbladet i rette med de fleste av disse. For eksempel mener avisen at det fortsatt må være rom for å omtale Hege Storhaug som frilansjournalist. «Det er heller ikke feil at Frp ? sikret… 1,1 millioner over statsbudsjettet ?, selv om andre partier også bidrog. Dette er en helt legitim måte å omtale et budsjettvedtak på, særlig med tanke på at Frp faktisk måtte ?redde? regjeringens budsjett. »
«Brevvekslingen mellom Kontroll- og konstitusjonskomiteen og statsråden legitimerer bruken av ordet ? granskning ?. Her holder klager seg til en i denne sammenheng irrelevant formalitet .»
Dagbladet anser det som mulig at HRS «ord for ord» aldri har hevdet at organisasjonen er » et talerør for kvinnene «, «men for kommentatoren har det framstått slik». » Dette er først og fremst en del av meningsinnholdet i kommentaren, og mye mindre en detaljert beskrivelse av hvem som har sagt hva. »
Avisen finner det videre «uomtvistet og helt korrekt» at HRS krevde 17 000 kroner for medvirkningen i Poldens film. » Det var relevant å nevne i kommentaren. » «Dagbladet vil dessuten bemerke at Polden er NRK-ansatt og at det er helt uten betydning for denne sak hvorvidt filmen faktisk blir sendt på fjernsyn eller ikke. I tillegg har det vært kontakt mellom Storhaug og Polden om denne filmen – det har Dagbladet kilder på – så også på dette grunnlag må klager tilbakevises fullstendig i forhold til påstandene knyttet til dette sitatet.»
«Tilsvarsretten etter Vær Varsom-plakatens regler, gjelder ikke innenfor den enkelte kommentarartikkel, slik klager har oppfattet det. Til gjengjeld har klager ved to anledninger fått mulighet til å utdype sitt syn i etterkant…» (Kopier vedlagt).
«PFU har selv ved en rekke anledninger uttalt at det kommentarsammenheng må være stor takhøyde for sterke ord og uttrykk. I denne kommentaren er det etter vår oppfatning ikke brukt utilbørlige uttrykk i det hele tatt . Det er heller ikke underslått viktig informasjon.»
«I forhold [til] klagers påstand om brudd på VVP pkt. 4.4 om overskrifter, vil Dagbladet anføre at klagen på dette punkt må basere seg på en misforståelse. Dagbladet har ikke noe personlig imot de to frontfigurene i HRS, og mener for så vidt fortsatt at de er ? brennende sjeler ?, noe vi regner som en hedersbetegnelse. »
«Klager peker i avslutningen av klagen på at de ikke har mottatt noen unnskyldning fra Osvold eller Dagbladet. Det er riktig. Dagbladet har selvsagt ved flere anledninger snakket med representanter for klager, vi har satt motinnlegg på trykk, men mener det ikke er noe å beklage. (…) Det overrasker Dagbladet at personer med god trening i å håndtere den offentlige debatt tror at en slik debatt kan avsluttes ved at den ene part er misfornøyd .»
Klagerne tilbakeviser at de ikke skulle ha ønsket offentlighet rundt den aktuelle saken. «Etter at vi ble gjort kjent med beskyldningene tok vi kontakt med bl.a. Aftenposten, Dagbladet og VG, og fremla alle fakta vi kjente i saken. Vi anmodet på det sterkeste [om] at påstandene mot oss ble gransket til bunns. Ut fra myndighetenes håndtering av saken, oppfattet vi faktisk media som avgjørende i forhold til å få fakta på bordet. Vårt ankepunkt mot Dagbladet er at avisen ikke har presentert saken objektivt – og da spesielt gjennom Osvolds kommentar… «.
Videre finner klagerne det uriktig når Dagbladet hevder at kommentaren » bygger på bredt kildemateriale «. «Den bygger ensidig på uttalelser/beskyldninger fra en part i saken. Det er jo nettopp Dagbladets bruk av kilder vi i denne sammenheng kritiserer. (…) At Osvold ikke fant det naturlig å kontakte Storhaug før publisering av kommentaren, finner vi meget påtakelig.»
Klagerne tar for øvrig for seg avsnittet i kommentarartikkelen som gjaldt Storhaugs befatning med TV 2s og «Rikets tilstand»s innslag om kjønnslemlesting (Kadra-saken). «Det
stemmer at Storhaug gjorde research for Rikets tilstand. Men det stemmer ikke at fullstendig versjon av intervjuene ble lagt ut på nettet til TV 2 i etterkant av programmet. De ble lagt ut samtidig med sendingen… Dessuten er det vanskelig å ikke lese Osvold dit hen at hun bringer inn dette temaet for å svekke Storhaugs troverdighet. »
Til slutt understreker klagerne at de fortsatt er «av den formening at vi ble utsatt for et statlig overgrep. (…) Når da media, som faktisk selv har erklært å ha en rolle der maktmisbruk skal avdekkes, heller bruker sin rolle til å viderebringe særdeles krenkende og udokumenterte påstander – og da uten å kontrollere sannhetsgehalten – er dette etter vår mening misbruk av sin posisjon. For oss (eller leseren) er det likegyldig om dette ble gjort gjennom kommentarplass eller på annen måte – meningsinnholdet i Osvold sin kommentar kan ikke bortforklares… «.
Dagbladet skriver i en kort sluttkommentar: «Utover å uttrykke undring over HRS? spekulasjoner rundt Dagbladets kildetilfang, [har] vi ikke noe å tilføye…».
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder en kommentarartikkel i Dagbladet, skrevet av Sissel Benneche Osvold, der hun tok for seg angivelige uetiske arbeidsmetoder i organisasjonen Human Rights Service (HRS). De to navngitte talspersonene for HRS påklager at kommentaren ensidig bygger på udokumenterte påstander, og at organisasjonen ikke på forhånd ble kontaktet for kontroll av opplysningene. Klagerne påviser en rekke feil som kunne vært unngått hvis kommentatoren hadde bedt om materiale som HRS satt inne med. Etter klagernes mening forsterkes overtrampet av at beskyldningene i kommentaren er basert på anonyme kilder. Også tittelbruken, med advarsel mot «brennende sjeler», finner klagerne kritikkverdig.
Dagbladet tilbakeviser klagen på alle punkter, og anfører at motforestillingene fra HRS tidligere var kommet til uttrykk så vel på egen reportasjeplass som i andre medier. Videre påpeker avisen at retten til samtidig imøtegåelse ikke kan gjøres gjeldende overfor en kommentarartikkel, men viser til at tilsvarsretten er ivaretatt gjennom to innlegg fra klagerne i etterkant. Når det gjelder tittelbruken mener Dagbladet at klagerne har misforstått, siden «brennende sjeler» må regnes som en hedersbetegnelse.
Pressens Faglige Utvalg har ved en rekke anledninger understreket at det på leder- og kommentarplass må kunne anvendes et kraftigere språk og mer tilspissede formuleringer enn hva som er vanlig i andre journalistiske sammenhenger. Dette forutsetter imidlertid at de opplysninger som ligger til grunn for meningsytringene, er korrekte og dokumenterbare. Utvalget vil derfor på generelt grunnlag påpeke at Vær Varsom-plakatens punkt 3.2, om kildekritikk og kontroll av opplysninger, må gjøres gjeldende også i kommentar-sammenheng. Særlig gjelder dette når kildene til sterke og skadelige påstander er anonyme.
I det påklagede tilfellet konstaterer utvalget at kommentatoren forutsetter at kritikk som tidligere er framført av anonyme kilder, er korrekt, og at innholdet i brev som senere er sendt til en statsråd er å betrakte som tilstrekkelig dokumentasjon. Utvalget konstaterer også at de opprinnelige kildene av forståelige sikkerhetsgrunner ønsket å være anonyme.
Selv om kommentatoren med fordel kunne ha kontaktet klagerne, for å unngå misvisende opplysninger på enkelte punkter, kan ikke utvalget se at hun skulle ha åpenbar grunn til å betvile sannhetsgehalten i påstandene som var fremmet. Utvalget finner at det helhets-inntrykk artikkelen gir, må ligge innenfor det presseetisk akseptable når det gjelder meningsjournalistikk. For øvrig legger utvalget til grunn at klagerne på forhånd hadde fått imøtegå kritikken som var reist mot dem, og at de i to omganger fikk komme til orde med tilsvar kort tid etter at den påklagede kommentaren sto på trykk.
Dagbladet har ikke brutt god presseskikk.
Oslo, 17. juni 2003
Thor Woje,
Catharina Jacobsen, Odd Isungset,
Ingeborg Moræus Hanssen, Jan Vincents Johannessen, Camilla Serck-Hanssen