Adv. Kristian Launes mot Fædrelandsvennen
Fædrelandsvennen hadde lørdag 26. januar 2002 en reportasje med tittelen « Kunstverk stjålet og forsvunnet » på sin kulturside. Det framgikk at ingen hadde full oversikt over «den unike samlingen av beat-kunst som den USA-bosatte kristiansandslegen Reidar Wennesland ga til Høgskolen i Agder i 1979». Formannen for skolens kunstutvalg sier man er sikker på at to bilder er stjålet, uten at noe tyveri er anmeldt til politiet.
Det framgikk videre at kunstutvalget hadde knyttet til seg kunstkonsulent Kirsti Brøvig for registrering av kunstsamlingen. «Da hun ble engasjert av kunstutvalget før flyttingen til Gimlemoen, måtte hun lete seg fram til kunstverk som var havnet bak sofaer og skrivebord, skap og stoler både i korridorer og på kontorer.»
Under mellomtittelen « I privat eie » opplyste Brøvig videre at det i tiden rundt flyttingen til Gimlemoen, gikk «rykter om at verdifull kunst fra samlingen befant seg i private hjem». Og hun fortsetter:
« – Jeg tok kontakt med de det gjaldt, de tidligere rektorene Paul Flaa, Finn Holmer-Hoven, Sylfest Lomheim, samt studiesjef Per Iversen. Jeg fikk en grei og åpen redegjøresle for hvordan de hadde fått verkene som en personlig gave fra Wennesland som takk for all hjelp ved overføringen til Kristiansand. Bildene ble behørig registrert som en del av HiAs Wennesland-samling. »
Torsdag 31. januar brakte Fædrelandsvennen et lengre leserinnlegg med tittelen « ?Kunst-skandalene? på Høgskolen », undertegnet av Kristian Launes, Søgne. Innsenderen kommenterer avisens omtale av «den forsvunne» kunstsamlingen, og mener saken heller burde vært plassert på en økonomiside enn på en kulturside. Blant annet het det i innlegget:
« Om noe slikt hadde blitt avdekket i eksempelvis en av distriktets kommuner, eller i en kommunal etat, ville åpenbart avisen gitt dette et stort oppslag. Saken er så ille og så stor at avisen nok ville ha krevd et hode fra administrasjonen og/eller politisk ledelse. Gjerne i form av en giftig lederkommentar. Så ikke i denne saken. Ingen spørsmål stilles ved hvor administrasjon og/eller styre har befunnet seg.
Jeg nekter selvsagt nemlig å tro at dette kan ha sammenheng at avisens sjefsredaktør, tidligere rektor ved Høgskolen, Finn Holmer-Hoven, har en mildt sagt uheldig rolle i dette.
Det er nemlig den største skandalen som kommer fram i artikkelen, om enn i overraskende lite kritiske vendinger. Det kommer jo nemlig fram at Høgskolens valgte ledere, og så vidt jeg forstår også en ledende ansatt, har mottatt verdifulle gaver fra samlingen. De profilerte rektorene Paul Flaa og Finn Holmer-Hoven, og så vidt jeg forstår også studieleder Per Iversen, har alle mottatt verdifulle kunstverk.
I en kommune, eller i en privat bedrift, vil en leder som oppførte seg slik vært klart kvalifisert for avskjed. Under den rette belysning også for et opphold i tinghusets øvre etasjer. »
Fredag 1. februar svarer redaktør Finn Holmer-Hoven på kritikken i et innlegg på avisens debattside, under tittelen « Launes – nå også som kunstkritiker ». Redaktøreren skrev bl.a.:
« Kristian Launes har i et innlegg i gårsdagens avis funnet det passende å slenge ut en rekke mer eller mindre injurierende beskyldninger om mitt og to av mine tidligere ADH-kollegers forhold til Wennesland-samlingen.
Siden det for mitt vedkommende dreier seg om et usignert og teknisk dårlig maleri uten reell markedsverdi og et trykk som i dag har en katalogpris på kr. 380, kunne jeg latt det bli med det.
Hverken jeg, mine tidligere kolleger eller avdøde dr. Wennesland skylder Kristian Launes noen forklaring på hvilke personlige og private gaver vi har utvekslet med hverandre. Men på grunn av de lumre beskyldningene som Launes nå markedsfører, finner jeg grunn til å redegjøre for bakgrunnen for Reidar Wennslands gave til oss. »
Etter en lengre redegjørelse, skriver Holmer-Hoven til slutt:
« Selv er jeg vant til litt av hvert fra hr. Launes? side – fra injuriesøksmål til utsøkte skjellsord. Men at han nå retter et nedrig bakholdsangrep også på de to personene som har æren for at ADH/HiAs Wenneslandssamling til slutt kom til Kristiansand, er beklagelig. »
På samme debattside gikk også studieleder Per Iversen i rette med Launes i et kort innlegg.
Torsdag 7. februar brakte Fædrelandsvennen ytterligere et innlegg fra Kristian Launes, under tittelen « Holmer-Hoven og kunstgavene ». Her het det bl.a.:
« Ho l mer-Hovens argumentasjon er til forveksling lik min seksårige sønns når han er tatt med hånden i kakeboksen. Han har alltid bare tatt én og alltid den minste.
Holmer-Hovens innlegg nå viser med tydelighet at Skriftens ord om hvor mye enklere det er å se splinten i sin brors øye enn bjelken i sitt eget, fortsatt har gyldighet.
Det skal bli interessant å se fremover hvor høyt Holmer-Hoven vil legge listen for hvilke rolleblandinger som er akseptable og hvilke som ikke er det. »
KLAGEN:
Klager er advokat Kristian Launes, som ber PFU vurdere «forhold omkring Fædrelands-vennen og sjefredaktør Holmer-Hovens rolle» i den aktuelle saken. Som bakgrunn viser klageren til at Holmer-Hoven gjennom sin redaktørtid har « gjort det til en hovedoppgave å ta opp forhold hvor det kan stilles spørsmål ved om fremskutte personer blander roller ».
Om sin reaksjon på reportasjen 26. januar skriver klageren:
«Jeg fant for min del det som fremkom så oppsiktsvekkende og uakseptabelt, spesielt når det involterte redaktør Holmer-Hoven, at jeg den etterfølgende mandag, 28.1., pr. telefax sendte et leserinnlegg til Fædrelandsvennens redaksjon. I oversendelstelefaxen har jeg spesielt skrevet følgende: ? Jeg ber om at innlegget tas inn i Deres avis, hurtigst mulig, i og med at det gjelder en helt spesiell og meget aktuell sak . »
« Innlegget kom ikke på i Fædrelandsvennen tirsdag og heller ikke onsdag. Onsdag formiddag sendte jeg derfor en reminder pr. telefax til Fædrelandsvennens redaksjon, samtidig som jeg sendte kopi av mitt innlegg til andre media. Dette medførte at mitt innlegg ble tatt inn på Fædrelandsvennens debattsider torsdag 31. januar. »
«Allerede den påfølgende dag, fredag 1.2., har redaktør Holmer-Hoven et bredt og indignert svar. (…) Ikke bare Holmer-Hoven er gitt spalteplass for tilsvar… Også den ledende ansatte som hadde mottatt kunstgaver, Per H. Iversen, har fått spalteplass den samme dag. Han må klarligvis ha fått mitt innlegg til gjennomsyn og besvarelse i god tid før avisen har tatt mitt innlegg på. »
«I tillegg til et kraftig personangrep på meg… inneholder Holmer-Hovens innlegg en ren bagatellisering av hele forholdet. Tilsvarende for Iversens del. På formiddagen samme dag, 1.2., sendte jeg et tilsvar på Holmer-Hovens svar og angrep på meg, samt kommentarer til Iversens innlegg. Dette ble oversendt pr. telefax til Fædrelandsvennen på formiddagen, med følgende anmodning: ? Vedlagt følger et leserinnlegg som jeg må be om at blir tatt inn i Deres avis snarest. I og med at dette kommer så tidlig på dagen, må jeg gå ut fra at det blir tatt inn i morgen. »
« Innlegget kom imidlertid ikke på… verken lørdag 2.2. eller mandag 4., tirsdag 5. eller onsdag 6. På formiddagen onsdag 6.2. sendte jeg derfor en ny telefax til Fædrelandsvennen, med følgende innhold: ? Jeg viser til min telefax av 1. ds. kl. 12.14. Jeg oversendte da et nytt innlegg i ovennevnte sak, hvor situasjonen var at mitt innlegg 2 dager tidligere var samlet besvart av redaktøren og en annen innsender allerede den påfølgende dag. Av den grunn gikk jeg ut fra at man fra Fædrelandsvennens side – spesielt når redaktøren personlig er involvert – ville være så ordentlig at man fikk dette på umiddelbart. »
«Mitt innlegg ble så tatt inn i Fædrelandsvennen den etterfølgende dag, torsdag 7.2., seks dager etter at Fædrelandsvennen hadde mottatt mitt leserinnlegg. Som det vil fremgå av det siste vedlegg (kopi av klagerens innlegg 7/2; sekr. anm.), avslutningsvis, har redaksjonen, uten noen kommentar, valgt å ta ut det siste avsnitt fra mitt leserinnlegg, hvor jeg… har omtalt mine problemer med å få innlegg inn i avisen til rimelig tid. Det vil fremgå at dette ikke skyldes plasshensyn, ettersom det er atskillig ?blankt? under slutten av mitt innlegg. Jeg har for min del funnet dette fullstendig uakseptabelt. »
«Samme dag, den 7.2. på formiddagen, sendte jeg derfor et nytt leserinnlegg hvor jeg belyste de metoder redaktør Holmer-Hoven bruker for å styre den offentlige debatt i en sak som måtte fremstå som nokså pinlig for ham . Innlegget kom ikke på den påfølgende uke og jeg sendte derfor en reminder til Fædrelandsvennens redaktør 14.2.02. (…) Mitt innlegg er imidlertid fremdeles ikke – pr. i dag 22.2. – tatt inn i Fædrelandsvennen. Jeg legger til grunn at det ikke vil bli tatt inn og jeg understreker at det selvsagt pr. i dag har liten interesse å ta det inn i den nåværende form. »
Klageren viser i sin oppsummering til Vær Varsom-punkt 1.2, der man har «uttrykkelig understreket pressens ansvar for at forskjellige syn kommer frem i samfunnsdebatten». Videre viser klageren til tilføyelsen i VV-punkt 1.4 under revisjonen 2001: « Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle. »
«Det er min oppfatning at disse prinsipper spesielt skulle holdes høyt når det gjelder en debatt som involverer den høyt profilerte sjefredaktør på en pinlig måte. Når redaktøren velger å ikke etterleve disse prinsippene, men manipulerer med når tid innlegget tas inn osv., er det et ytterligere behov for at man i alle fall tar inn innleggene med fullt innhold. Skal man, når innlegget først tas inn, gjøre forkortelser, må det enten være av plasshensyn eller på grunn av at noe som skrives er upassende. »
TILSVARSRUNDEN:
Fædrelandsvennen s redaktør, Finn Holmer-Hoven, skriver i tilsvaret:
«Fædrelandsvennens debatt-redaksjon mottok 28.1. et leserinnlegg fra advokat Kristian Launes som ble forelagt undertegnede da det inneholdt grove beskyldninger mot meg og andre navngitte personer. Innleggets innhold var av en slik karakter at jeg konsulterte avisens advokat for å drøfte om det burde trykkes i sin opprinnelige form.
Vi beskyldes i innlegget for å ha gjort oss skyldige i straffbare handlinger som kvalifiserer til fengselsstraff (?I en kommune, eller i en privat bedrift, vil en leder som oppfører seg slik vært klart kvalifisert for avskjed. Under den rette belysning også for opphold i Tinghusets øverste etasje.? (Kristiansand Kretsfengsel). Dette er klart ærekrenkende .
Jeg har som sjefredaktør lagt terskelen høyt for å trykke kritiske ytringer mot meg selv og mine meninger og i samråd med vår advokat valgte jeg å trykke innlegget uendret, selv om det rammet to andre navngitte personer. Innlegget ble gitt en fremtredende plass på debattsiden, utstyrt med faksimile av den artikkel han tok utgangspunkt i (over fem spalter).
Hadde slike ytringer blitt fremmet i et intervju eller i en reportasje ville god presseskikk tilsi at man lot motparten få anledning til en samtidig imøtegåelse. Men i tråd med god presseskikk for inserater ventet jeg med å svare Launes til dagen etter at hans innlegg kom på trykk og lot samtidig trykke et kort tilsvar fra Per H. Iversen, som var en av de to andre navngitte personene som ble angrepet i Launes innlegg.
Våre svar avfødte et nytt svarinnlegg fra Kristian Launes, som også ble trykket på fremtredende plass på debattsiden (fem spalter). Hans svar ble stående ubesvart. Dermed var Kristian Launes tilsvarsrett oppfylt. Samme dag mottok debattredaksjonen nok et innlegg fra Launes, som i sin helhet var formulert som et klageskrift over at han ikke hadde fått trykket sine innlegg så hurtig som han selv ønsket og forventet. Det fant vi ikke grunn til å gi spalteplass, da Launes ikke har blitt gjenstand for dårligere behandling enn andre innsendere. »
Av den grunn ble også en passus om trykketid strøket i hans andre innlegg, da det ikke hadde noe å gjøre med den saken han omtalte. (…) Av Launes? klage får man nærmest inntrykk av at det er han som er den angrepne part. (…) Kristian Launes? første innlegg kom på trykk tre dager etter det ble mottatt. Hans andre innlegg ble trykket en uke etter det ble mottatt. Det var en normal trykketid på de leserinnlegg som tilfløt redaksjonen på det tidspunkt.»
Klageren tilbakeviser at hans første innlegg var av injurierende karakter. «Det dreide seg om høyst kritikkverdige forhold, hvor den høyst profilerte og ellers moralsk indignerte redaktør Holmer-Hoven var involvert. I en slik sammenheng må det i høy grad være anledning til å spissformulere seg.»
Videre tilbakevises også redaktørens opplysninger om «vanlig trykketid» for klagerens innlegg. Han viser til vedlagte eksempler på at andre har fått innlegg på trykk etter kort tid.
«Det later til at Holmer-Hoven ikke kan ha lest mitt (siste) innlegg. Hva jeg har klagd over, er at redaktøren har tatt ut et avsnitt i mitt forrige innlegg, uten at det var noe saklig grunn til det og enda til uten å opplyse leserne om at dette var gjort.»
« Det er dette som er det kritikkverdige, og som etter min oppfatning retningslinjene i Vær Varsom-plakaten skal ivareta; Leserne skal bli gitt anledning til å vurdere i hvilken grad mediet selv oppfyller sine plikter. I dette tilfellet er det plikten til å sørge for at fair play-hensynet ivaretas. »
«Det er selvsagt en eneste grunn til at redaktør Holmer-Hoven ikke har villet ta inn mitt siste innlegg, nemlig at det på ufordelaktig måte viser hvordan Fædrelandsvennen v/redaktør Holmer-Hoven manipulerer meningsutvekslingen i Fædrelandsvennen ».
Avisen s skriver i sitt siste tilsvar bl.a.:
«Mange av de leserinnlegg som trykkes i Fædrelandsvennen gjøres til gjenstand for redigeringer, både av språklig art og nedkortinger, uten at det blir eksplisitt gjort oppmerksom på at det har skjedd. Det er bare når innleggene har blitt vesentlig nedkortet at vi gjør oppmerksom på at innlegget er forkortet.»
Klageren har, etter avsluttet tilsvarsrunde, kommet med ytterligere et brev angående trykketiden for hans innlegg, og med et nytt vedlegg som eksempel på at andre har fått sine innlegg raskere på trykk.
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen kommer fra en av Fædrelandsvennens lesere, som mener avisens sjefredaktør Finn Holmer-Hoven manipulerer debatten i egne spalter. I særlig grad anser klageren at dette har skjedd i kjølvannet av at det i Fædrelandsvennen framkom opplysninger som satte redaktøren selv i et uheldig lys i forbindelse med et kunstverk han hadde mottatt mens han var rektor ved Agder Distriktshøyskole. Klageren mener at trykkingen av et innlegg, der han angrep avisen for ikke å ha satt et enda sterkere kritisk søkelys på redaktørens rolle i den aktuelle saken, bevisst ble utsatt av redaksjonen. Klageren påpeker at redaktørens svarinnlegg og et annet motinnlegg derimot kom på trykk allerede dagen etter. Dessuten påklages redaksjonens forkortelse av et senere innlegg fra klageren, samt at enda et innlegg fra ham ikke ble publisert.
Fædrelandsvennens redaktør mener avisen i høy grad har imøtekommet klageren, og endog brakt et innlegg fra ham med ærekrenkende innhold. Avisen understreker at det var i tråd med god presseskikk at redaktøren ventet til neste dag med å svare på klagerens angrep. Når det ble gjort strykninger i klagerens senere innlegg, og hans siste ble refusert, var det fordi avisen fant innholdet irrelevant. For øvrig anser avisen at man av klagen kan få inntrykk av at det er klageren som er den angrepne part.
Pressens Faglige Utvalg viser generelt til Vær Varsom-plakatens punkt 1.2, der det blant annet heter: «Pressen har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk.» Utvalget viser generelt også til punkt 1.4, der det blant annet heter: «Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle.»
Utvalget mener det fra pressens side må vises særlig stor romslighet når det gjelder å formidle relevant kritikk av mediene selv, og å gi kritikere anledning til raskt å komme til orde. Prinsipielt vil utvalget understreke viktigheten av at pressen setter like sterke lyskastere mot egen virksomhet som mot andre som forvalter makt og innflytelse.
I det påklagede tilfellet anser utvalget at klageren som leser måtte ha anledning til å sette spørsmålstegn ved redaktørens rolle, og også bebreide avisen for ikke å gå tilstrekkelig kritisk til verks i den aktuelle saken. Etter utvalgets mening har avisen vist ønsket romslighet ved uavkortet å publisere det omfattende innlegget, selv om det inneholdt sterke anklager også mot andre enn redaktøren. Utvalget kan ikke se at det skulle være grunnlag for å kritisere avisen når det gjelder trykketidspunktene for, og senere behandling av, klagerens innlegg, selv om hans andre innlegg med fordel kunne ha kommet tidligere på trykk. For øvrig bemerker utvalget at klageren i utgangspunktet ikke var den angrepne part, og dermed heller ikke kunne påberope seg tilsvarsrett.
Fædrelandsvennen har ikke brutt god presseskikk.
Oslo, 23. april 2002
Thor Woje,
Catharina Jacobsen, John Olav Egeland, Odd Isungset,
Ingeborg Moræus Hanssen, Jan Vincents Johannessen, Marvin Wiseth