Overlege NN mot Dagbladet
Dagbladet hadde fredag 20. januar 2006 som tittelhenvisning på førstesiden: «Rikshospitalet etterforskes – [fornavn gutt]s (2) DØD granskes». I henvisningen inngikk også portrettbilde av en liten gutt.
Inne i avisen ble to reportasjesider brukt på saken, under hovedtittelen «[gutt] (2) døde – legene får skylda» og undertittelen «Rikshospitalet etterforskes». Ingressen:
«Hjertesyke [guttens navn] (2) døde etter at legene koblet ham fra respiratoren. Nå skal Rikshospitalet etterforskes for feilbehandling og dokumentforfalskning.»
Og videre i brødteksten:
«Julaften 2004 døde 2 år gamle [guttens navn] etter at legene ved Rikshospitalet i Oslo koblet ham fra respiratoren. Det skjedde uten foreldrenes samtykke. De hadde håpet at gutten kunne blitt operert av eksperter i Boston i USA, der han hadde blitt operert tidligere. Men Rikshospitalet avviste dette.
I en e-post som foreldrene fikk se, sto det at sykehuset i Boston anbefalte at [gutten] skulle behandles ved Rikshospitalet. I ettertid fikk foreldrene mistanke om at e-posten var forfalsket. I fjor sommer anmeldte de en overlege ved Rikshospitalet for dokumentforfalskning, men saken ble henlagt. Etter det har de i flere måneder kjempet for å få saken gjenopptatt. Onsdag bestemte statsadvokat Pål S. Berg å likevel starte politietterforskning.»
Senere i artikkelen:
«Da foreldrene ga Rikshospitalet beskjed om at de ville ta [gutten] med til Boston, skal Rikshospitalet ha sagt at de var villige til å operere [gutten] i Norge. I tida som fulgte opplevde foreldrene ei tid med mye usikkerhet. På et tidspunkt oppdaget de at [gutten] hadde fått en overdose av kalium. Gutten ble veldig dårlig.
Og guttens far, [XX], uttaler: «- For store mengder kalium regnes som livstruende. Det at vi oppdaget overdosen reddet trolig [guttens] liv.»
Artikkelen skildrer videre hvordan gutten etter hvert ble fløyet til USA og operert. Etter tre måneder kom familien tilbake til Norge. Sykehuset i Boston ønsket imidlertid at gutten etter en tid skulle komme tilbake for kontroll, men han ble dårlig på ny, og i januar 2004 lagt inn på Rikshospitalet. Og avisen fortsetter:
«Mens [gutten] lå i respirator vek foreldrene ikke fra hans side. Ifølge [XX] skal han og hans samboer på dette tidspunkt ha hatt et møte med en av overlegene på Rikshospitalet. Legen skal ha presentert foreldrene med en kopi av en e-post som viste korrespondanse mellom ham og en lege ved sykehuset i Boston.
I e-posten, som Dagbladet har fått tilgang til, skriver den amerikanske legen til sin norske kollega, at det er flere medisinske grunner til at [gutten] bør behandles i Norge og ikke i Boston. Dette syntes foreldrene var mistenkelig.
– Dette var jo helt motsatt av hva vi hadde blitt fortalt da vi var i dialog med den samme legen i Boston. Da jeg kontaktet den aktuelle legen i Boston fortalte han meg at han aldri hadde skrevet denne e-posten. Jeg begynte å undersøke nærmere og fant flere ting ved brevet som virket merkelig, sier [XX].»
Etter ytterligere et inngrep på gutten i Boston, kom familien på ny tilbake til «et liv mellom hjem, sykehus, og nye problemer»:
«Lille julaften 2004 ble [gutten] rammet av en hjerneblødning. Foreldrene kjempet for å holde gutten sin i live, men følte seg motarbeidet av Rikshospitalet. Legene ønsket å koble fra respiratoren. Foreldrene prøvde å stoppe avgjørelsen.
– Vi ringte til våre kontakter ved sykehusene i USA og England og ble lovet hjelp. Vi ba de norske legene om tid til å fordøye den tunge situasjonen, sier [XX]. Julaften ble foreldrene som var på sykehuset oppringt av legene på mobiltelefonen: Legene hadde koblet [gutten] fra respiratoren. – Til tross for at vi ba dem på våre knær om å vente, gjorde de dette mot oss, uten vårt samtykke. Den lille gutten vår døde denne dagen, sier [XX].»
Også foreldrenes advokat, Per Flatabø, er intervjuet. Han uttaler bl.a.: «- Jeg har ikke vært borti noe liknende i min karrière.»
Mot slutten av artikkelen het det:
«Rikshospitalet ønsket ikke å kommentere saken til Dagbladet i går. Heller ikke Children’s Hospital i Boston ville gi noen kommentar. Men sykehuset understreker at de vil bistå norske myndigheter i en eventuell etterforskning.»
Som hovedillustrasjon brukte avisen et privatbilde av [gutten] og faren under ett av oppholdene ved Boston-sykehuset. Et annet, énspaltet privatbilde viste [gutten] sammen med «overlegen ved Rikshospitalet som er anmeldt for dokumentforfalskning». Legens ansikt var sladdet. Videre kom et bilde av faren på sønnens grav.
Som fjerde illustrasjon brakte Dagbladet en énspaltet faksimile av den angivelige e-posten fra Boston til Rikshospitalet. Navn på avsender og mottaker var her ikke sladdet.
KLAGEN:
Klager er overlege NN ved Rikshospitalets barnehjerteseksjon. Han forstår det slik at guttens foreldre selv har kontaktet TV 2 og Dagbladet, og at det er deres reportasjer som har fått statsadvokaten til å omgjøre sin tidligere henleggelse av forfalskningsanmeldelsen. Videre gjør klageren oppmerksom på at påstanden om overdosering av kalium framkommer i en klage til fylkeslegen, og altså ikke skal etterforskes av politiet.
Klageren mener reportasjene «bryter med flere av de presseetiske normene», og han skriver:
«Mengden formelle klager på helsevesenet er økende, men bare ca 30 % får medhold. Hvis man bruker klagerne som eneste kilde for rapportering, vil i verste fall de mest absurde eller paranoide historier kunne presenteres. (…) Uten overtredelse av taushetsplikten kan jeg si at foreldrenes beskrivelse av forløpet i dette tilfellet er svært annerledes enn slik det blir fremstilt av de faglig involverte ved Rikshospitalets Barnehjerteseksjon og Barneintensivavdelingen ut fra skriftlig dokumentasjon i pasientens journal.»
«Resultatene ved Rikshospitalet holder høy internasjonal standard, og gjentatte brukerundersøkelser har vært svært positive. Vi mottar enkeltstående klager på behandling av barn med hjertefeil, men ingen saker fra de siste 10 år har fått medhold etter uhildet faglig vurdering (unntaket er en 16 år gammel sak der det nylig ble inngått forlik).»
«Jeg mener at Dagbladet og TV 2 uten kildekritikk og uten saklighet har gjort seg til talerør for en åpenbart konfliktbelastet familie i krise, med overdrevne overskrifter og uten noen som helst hensyn til hvilke konsekvenser publiseringen kan få for det involverte fagmiljøet og dets brukere.»
For Dagbladets del viser klageren til Vær Varsom-plakatens punkt 4.7, om identifisering, og han skriver bl.a.:
«Saken illustreres dels av et anonymisert fotografi av en lege, og dels av en gjengivelse i redusert format av den påstått forfalskede e-posten. I denne gjengivelsen er det imidlertid lett å lese mottakerens navn, nemlig undertegnede, som aldri ble kontaktet for evt. tilsvar. Reportasjens tilsiktet anonyme form utelukker at identifiseringen
representerer et allment informasjonsbehov. Dette er etter min mening et så åpenbart brudd mot reglene at det ikke skulle være nødvendig å redegjøre for hvilke konsekvenser publiseringen har medført.»
Klageren viser videre til Vær Varsom-plakatens punkt 2.2, idet redaksjonen etter hans mening «ikke har vernet om sin integritet for å kunne opptre fritt og uavhengig i forhold til personer som vil øve innflytelse på det redaksjonelle innhold». Videre vises det til punkt 3.2, om kildekritikk og kontroll av opplysninger. Klager viser også til punkt 3.9, idet han mener «den journalistiske prosessen fremstår som særdeles lite hensynsfull».
Under ett viser klageren dessuten til Vær Varsom-punktene 4.1, 4.4, 4.5, 4.14 og 4.15, og skriver:
«Ingen kan på alvor mene at det er lagt vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon. Formen medfører en forhåndsdømming, selv om ingen enkelt påstand tydelig viser dette. Både Dagbladets overskrift og TV 2s annonseringer går lengre enn det er dekning for i stoffet. De som er blitt utsatt for angrep, har på grunn av taushetsplikt ikke hatt adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger eller snarest mulig fått adgang til tilsvar.»
TILSVARSRUNDEN:
Dagbladet anfører at «avisens hovedpoeng med artikkelen var for det første å fortelle om familiens opplevelser i møte med helsevesenet og maktesløsheten de føler i forhold til å få oppklart om alle muligheter er utprøvd og den riktige behandling er gitt i forbindelse med tapet av en nærstående. Dette er en problemstilling som mange støter på. For det andre ønsket avisen å bruke saken til å belyse mulig systemsvikt i forbindelse med behandlingen av en alvorlig lidelse.»
«Endelig mener Dagbladet det var et viktig nyhetsmessig poeng i det faktum at statsadvokaten har grepet inn i en henlagt sak for å få etterforskningen gjenopptatt. At etterforskningen er rettet mot en sentral, velrenommert og samfunnsmessig viktig institusjon underbygger dette.»
Dagbladet oppfatter gjengivelsen av faksimilen med den omstridte e-posten som hovedpunktet i klagen. Avisen påpeker at den er «gjengitt i svært lite format» og mener «det skal et godt trenet øye til for å kunne lese noe av det som står i brevet». «Dagbladet erkjenner likevel at brevet ikke er sladdet og at det ved visse anstrengelser er mulig å tyde.»
«Selv om Dagbladet beklager identifiseringen, er avisen likevel uenig i at gjengivelse av legens navn representerer brudd på god presseskikk. Det er ikke i strid med reglene å gjengi navn på parter i en slik sak. I dette tilfellet har saken overhodet ikke karakter av forhåndsdømming eller annen tendensiøs vinkling som kan ramme klager. Det går klart og tydelig fram at verken politisak eller annen klagebehandling er avgjort.»
«Klager mener taushetsplikten har hindret ham og sykehuset fra å komme med samtidig imøtegåelse eller tilsvar i etterkant. Dagbladet oppfatter ikke dette som om vi ikke har gitt mulighet for dette, idet vi ringte Rikshospitalet flere ganger 19. januar mens saken var under utskriving. Informasjonsavdelingen gav klar beskjed om at sykehuset ikke ønsket å kommentere saken. Dette skrev vi også i artikkelen.»
«Da gjenstår problematikken om det er taushetsplikten som har hindret klager/sykehus fra å gi tilsvar og om dette i tilfelle skulle fått Dagbladet til ikke å skrive om saken. (…) Dagbladet anerkjenner selvsagt taushetsplikten, men dette kan ikke holde oss fra å ta opp mulige kritikkverdige forhold ved helseinstitusjonene. (…) Hvis klagers forståelse av taushetsplikten skal legges til grunn for medieomtale av helsevesenet, blir ikke kritikk eller nødvendig innsikt lenger mulig.»
«Klagers påstand om manglende integritet er ikke begrunnet og den er selvsagt også feil. Det foreligger ikke noe slags avhengighetsforhold mellom avisen og dens medarbeidere på den ene siden og familien til avdøde på den andre.»
«Dagbladet har forståelse for den belastning det utvilsomt er å være mottaker av den kritikk og de anmeldelser som følger av en slik sak. Blant annet har avisen derfor forsøkt å ha en dialog både før og etter publisering.»
Klageren viser til at det foreligger «en omfattende dokumentasjon om sakens egentlige konflikttema, nemlig at foreldrene og behandlingsapparatet hadde forskjellig oppfattelse om hva som var til barnets beste. Det er viktig å poengtere at det er tre involverte parter; barnet, foreldrene og behandlingsapparatet, fordi det er helt avgjørende for forståelsen av forløpet.»
«I fagmiljøet oppfatter vi ikke sakens medisinske innhold som oppsiktsvekkende, men fra etisk synspunkt er den helt spesiell. Aldri tidligere har vi i vårt fagmiljø møtt et foreldrepar som uten forbehold mener at døden er verre enn all lidelse.»
«Statsadvokatens avgjørelse om å gjenoppta etterforskningen for dokumentfalsk kan utvilsomt ha allmenn interesse, og bortsett fra feilen med manglende anonymisering har jeg ingen innvendinger mot publiseringen.»
Klageren noterer seg at Dagbladet i sitt tilsvar beklager identifiseringen og hevder den ikke var tilsiktet. Ut fra dette finner klageren det overraskende at avisen likevel argumenterer for at den ikke var i strid med Vær Varsom-punkt 4.7.
Når det gjelder Dagbladets anførsel om at man ønsket å «belyse mulig systemsvikt i forbindelse med behandlingen av en alvorlig lidelse», antar klageren at det siktes til foreldrenes påstand om feilbehandling. «I dette tilfellet har foreldrene, etter 1 1/2 års behandling av deres barn, som eneste ting anmeldt én påstått feildosering av kalium til Helsetilsynet. (…) Rikshospitalet har ikke kjennskap til andre påstander om feilbehandling, og artikkelen gir heller ingen dokumentasjon for dette.»
«I prinsippet kan hvilken pasient som helst melde hva som helst når som helst til Helsetilsynet, og det er et interessant spørsmål hvilken dokumentasjon som bør foreligge som grunnlag for mediaomtale av klagesaker.»
«Det fremgår tydelig av all foreliggende dokumentasjon at barnet var dødt da respiratoren ble koblet fra. Det er både fra juridisk, etisk, medisinsk og menneskelig side avgjørende forskjell mellom å skru av respiratoren hos et levende menneske som trenger pustehjelp, og å gjøre det hos en person som allerede er død. Man må kunne kreve at denne viktige forskjellen anerkjennes og ivaretas også fra journalistisk synspunkt.»
Klageren finner tittelen «[Guttens navn] (2) døde – legene får skylda» direkte misvisende, og mener den mangler dekning i teksten. «Den første setningen etter ingressen inneholder reportasjens mest alvorlige sakfeil. Man skriver at barnet døde ‘etter at legene ved Rikshospitalet koblet ham fra respiratoren’. Ikke en gang foreldrene påstår dette! Hvis man finleser foreldrenes uttalelser så finner man klager på at respiratoren ble koblet fra, men ikke at barnet døde som følge av dette. ‘Vår lille gutt døde denne dagen’, sier faren.»
Videre går klageren ut fra at Dagbladet, i likhet med TV 2, har hatt adgang til pasientjournalen, «som nokså detaljert beskriver sakens utvikling og dens helt spesielle karakter». «Hvorfor velger man totalt å bortse fra journalinnholdet? Har man gjort seg noen tanker om foreldrenes troverdighet og/eller representativitet? Hvorfor har man overhodet ingen refleksjoner om barnets situasjon underveis i forløpet? Hvorfor kontaktet man ikke Rikshospitalet i den perioden man foretok den ‘grundige’ gjennomgangen?»
Blant andre spørsmålsstillinger klageren finner viktige, er følgende: «Hvordan håndtere tilsvarsrett i forhold til taushetsplikten? Når man som i dette tilfellet har flere måneder til rådighet bør publisering forutsette mulighet for motparten til å imøtegå faktiske opplysninger. Dette løses enkelt ved at taushetsplikten heves. En telefonforespørsel med bibeholdt taushetsplikt mens artikkelen er under utskriving innebærer selvsagt ingen reell tilsvarsmulighet i en så komplisert sak.»
Klageren stiller for øvrig også spørsmålet: «Hvordan ivareta barns rettigheter i konflikter mellom foreldre og behandlingsapparat?». Han mener «retningslinjer fra PFU om slike saker kunne bidra til å forsvare barnas rett».
Som vedlegg til klagerens tilsvar følger et notat med bakgrunnsopplysninger, merket «Unntatt offentlighet».
Dagbladet registrerer at klageren gjør det til et poeng «at det ikke var mulig å komme med imøtegåelse da sykehuset ble kontaktet». «Her må det understrekes at sykehuset ikke reiste spørsmål om heving av taushetsplikt…». «De bad heller ikke om mer tid til å svare, noe som kunne fått Dagbladet til å utsette publisering. Endelig har de heller ikke bedt om etterfølgende tilsvarsrett. Sykehuset har i det hele tatt forholdt seg passivt til spørsmålet om å komme til orde, evt. få hevet taushetsplikten, fram til nå.»
Avisen «deler klagers refleksjoner om barnas selvstendige posisjon som et enkeltindivid med rettigheter som kan stå i strid med foreldrenes vilje. (…) Men det er ikke det denne saken handler om. Derfor blir også journalen og sykdomsbildet som sådan perifere problemstillinger i denne saken. Uavhengig av etikken og journalen er spørsmålet om det var legitimt av Dagbladet å skrive om saken.»
Klageren har, etter avsluttet tilsvarsrunde, meddelt følgende:
«For saksbehandlingen i PFU kan det være behov for å få avklart hvilke regler som gjelder for opphevelse av taushetsplikten. Tilsvarene kan gi falskt inntrykk av at dette er uklart. Det foreligger imidlertid forskrifter fra Helsetilsynet om at begge foreldre hver for seg skriftlig må bekrefte at taushetsplikten heves, noe som i denne saken skjedde 26.01.06.»
Dagbladet har ikke hatt ytterligere kommentarer.
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder en reportasje i Dagbladet med opplysninger om at Rikshospitalet skulle etterforskes for feilbehandling og dokumentforfalskning etter at en to år gammel gutt døde på sykehuset. Ifølge Dagbladet døde gutten «etter at legene koblet ham fra respiratoren» uten familiens samtykke.
En overlege ved Rikshospitalets barnehjerteseksjon påklager reportasjen, primært fordi den feilaktig framstiller det som om at pustemaskinen ble slått av mens toåringen ennå var i live. Klageren mener Dagbladet ensidig og uten kildekritikk har gjort seg til talerør for en familie i krise, uten å ta hensyn til konsekvensene for det berørte fagmiljøet og dets brukere. Slik klageren ser det, innebærer reportasjen en forhåndsdømming som sykehuset på publiseringstidspunktet ikke samtidig kunne imøtegå på grunn av taushetsplikten. For øvrigs anser klageren seg som identifisert, siden navnet hans kan leses på faksimilen av en e-post.
Dagbladet erkjenner at det «ved visse anstrengelser» er mulig å tyde klagerens navn på faksimilen. Selv om avisen beklager identifiseringen, er den likevel uenig i at gjengivelsen av legens navn representerer brudd på god presseskikk. For øvrig har ikke redaksjonen oppfattet at det var taushetsplikten som hindret sykehuset i samtidig å uttale seg, men derimot at man ikke ønsket å kommentere saken. Avisen tar ellers avstand fra at reportasjen skulle framstå som forhåndsdømmende.
Pressens Faglige Utvalg mener Dagbladet var i sin fulle rett til å formidle den hardt rammede familiens opplevelse av kontakten med sykehuset. Utvalget finner det også godtgjort at redaksjonen har gitt medisinsk ansvarlige mulighet til å komme med sin versjon, men konstaterer at partene har ulik oppfatning om hvorvidt det var taushetsplikten som avgjorde at sykehuset ikke ville uttale seg.
Etter utvalgets mening må det uansett legges til grunn at det utelukkende var den ene partens syn som ble formidlet, hvilket skulle ha manet redaksjonen til ekstra varsomhet i presentasjon og saksframstilling.
I denne sammenheng finner utvalget det åpenbart at utenforstående som leste den påklagede reportasjen, måtte oppfatte det slik at respiratoren ble slått av mens toåringen ennå var i live og uten foreldrenes samtykke. Slik formuleringene eksplisitt framstår i ingressen, mener utvalget at redaksjonen måtte forstå at det ville påføre klageren og øvrige ansvarlige ved sykehuset en urimelig belastning på et misvisende grunnlag. Her legger utvalget vekt på at Dagbladet ikke har bestridt å ha hatt tilgang til guttens sykejournal, og dermed skulle kjenne realitetene godt. I tillegg ser utvalget alvorlig på at avisen ikke sørget for anonymisering av den gjengitte faksimilen, når det ikke var meningen å identifisere klageren.
Utvalget viser til Vær Varsom-plakatens punkt 4.1, om å legge vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon. Utvalget viser også til punkt 4.4, der det bl.a. heter: «Sørg for at overskrifter, henvisninger, ingresser og inn- og utannonseringer ikke går lengre enn det er dekning for i stoffet.» Dessuten viser utvalget til punkt 4.7, som bl.a. maner til varsomhet med identifisering i saker som er på tidlig stadium i etterforskningen.
Dagbladet har brutt god presseskikk.
Oslo, 30. mai 2006
Odd Isungset,
Sigrun Slapgard, Solveig Tvedt,
Ingeborg Moræus Hanssen, Eva Sannum, Henrik Syse