NN (m. flere) mot Fjordabladet
Fjordabladet brakte 5. november 2005 en lengre artikkel med tittelen «Vitneprov om HS i Nordfjord under krigen». Artikkelforfatteren, Helge Sæthre, baserte seg på beretningene til en 85 år gammel lokal krigsveteran, HS-kurér og såkalt «Snowflake». Han ble presentert slik:
«Alv Nyvoll ynskjer med dette å fortelje korleis han som direkte vitne til HS-organisasjonen og til ulike hendingar i den tida han var med, opplevde ein annan røyndom enn den som har vore den offisielle.»
Under mellomtittelen «Lensmannen i Davik kom med» het det:
«Alv Nyvoll har alltid undra seg over at lensmannen i Davik kunne halde fram i embetet sitt under okkupasjonen.. Ein teori er at han dreiv eit slags dobbeltspel for å skaffe informasjon om tyskarane sin[e] aktivitetar i ytre Nordfjord. Dette spekulerer også kona på i Fjordenes Tidende i 1995 (jamfør boka ‘Krigsår’ Selja Forlag), sitat: – Men eg veit at han innynda seg med tyskerane og dreiv eit slags dobbeltspel, sa kona til avisa den gong. Å kalle han dobbeltagent, er truleg noko drygt.
Trygve Torheim har fortalt om sitt møte med lensmannen og korleis han kom med. Truleg hadde lensmannen høyrt eit rykte, eller fått mistanke om at noko føregjekk på Torheim. Dette førte han til bygda der han fekk snakke med Ivar, far til dei tre brørne i HS. Ivar hadde nok hatt ei aning om kva gutane heldt på med, og
samtalen med lensmannen stadfesta dette. Trygve vart kopla inn og han skjøna etter kvart at lensmannen visste for mykje og såleis var ein alvorleg tryggleiksrisiko. På denne bakgrunn fann han ut at det ikkje var anna råd enn å ta han med til hovudkvarteret.
Då lensmannen var borte, skjøna også tyskarane at noko var på gong i området. Dette førte spora deira til Torheim med dei til dels alvorlege konsekvensane det fekk for bygda.
Lensmannen var ein omstridd person, og stemninga i hovudkvarteret vart snart prega av deltakinga hans. Han kravde ganske fort leiarskap for HS-gruppa som den øvrigheitsperson han var. Dette fekk han støtte for hjå tre av dei ‘nye’ Snowflake-karane. Ratvik skal jamvel ha hevda at denne utnemninga var send som ordre frå London (?).
Alv Nyvoll meinte han synte tvilsame om ikkje dårlege eigenskapar som mogeleg leiar for organisasjonen.
Ei sak som illustrerer det var då han kravde utlevert medlemslistene til alle deltakarene i HS/Snowflake. Kåre Torheim motsette seg dette mellom anna fordi han ikkje hadde tillit til integriteten hans. Han frykta og kva som ville hende om listene kom på avvegar. Det heile enda med at lensmannen leidde ein konspirasjon mot Kåre for å få innfridd krava sine.
I eit slags krigsråd vart det bestemt at Kåre skulle likviderast. Tid og stad vart bestemt. Men i siste liten angra lensmannen og bad for at Kåre måtte sleppe. Alv Nyvoll ristar berre på hovudet og seier at det berre var eitt av fleire døme på manglande dømmekraft hos denne mannen.
Ein annan gong kravde han å få vitje kona heime i Davik. Vitjinga kunne ha vorte ein katastrofe (jamfør Fjordenes Tidende 1995/’Krigsår’.)
Deltakinga til lensmannen hadde etter kvart vorte ei tung bør for gruppa, så det vart bestemt at han skulle sendast til England neste gong KNM Hitra gjorde ærend i distriktet.
Bakgrunnen for reisa syner at det var lite truleg at han reiste friviljug. Då avgjersla om at han måtte fare var teken, aksepterte lensmannen dette på eit vis. For i samtale med Alv Nyvoll vedgjekk han at han hadde pasifistiske haldningar som ikkje høvde i gruppa.
Trygve skjøna aldri kvifor lensmannen kravde å få med seg embetsuniforma som låg gøymt i ei ur nær Askvika.
Avtalen var, fortel Trygve, at fiskebåten med ‘last’ skulle møte Hitra ved den 62. breiddegrad, kring 25. april. Saman med mellom andre nokre AT-ungdomar vart lensmannen gøymd mellom iskassar og anna i fiskebåten. Presis som avtalt kom Shetlandsbussen, og mannskapet var klar til å laste over mat, våpen og
ammunisjon. Lensmannen gav då melding om bord at det inga meining hadde å sende varene i land då Gestapo hadde full kontroll over området!
KNM Hitra returnerte umiddelbart attende til England med proviant og andre hjelperåder som var mynta på gruppa i Ålfotedalen. Dei på si side sat skuffa og svoltne attende. Denne saka har ikkje fått ei rett framstilling i boka om Kompani Linge, oppsummerer Alv Nyvoll.»
Som hovedillustrasjon til artikkelen ble brukt et femspaltet bilde av «Motstandsfolk i Ålfotedalen», fotografert utenfor skjulestedet Risehytta. Blant de 11 avbildede var også lensmannen, som i bildeteksten navngis i likhet med de øvrige.
KLAGEN:
Klagere er lensmannens sønn og to døtre, som alle bærer farens etternavn. De påpeker at artikkelen «er basert på et intervju med en 85 år gammel mann, som så langt vi vet ikke har uttalt seg offentlig i denne saka før.»
«Vår far blir framstilt som en tvilsom og useriøs figur i utkanten av Kompani Linge-organisasjonen ‘Snow-Flake’ i Ytre Nordfjord under siste krig. Dette står i sterk kontrast til den posisjon han faktisk hadde på denne tida, både i lokalsamfunnet og i heimefronten, og slik dette framgår av innslag i den lokale presse og av andre skriftlige kilder…». «Når artikkelen i Fjordabladet nå kan oppfattes som at han under krigen kanskje stod på tysk side er det aldeles horribelt.»
Her viser klagerne til vedlagte utdrag fra Ragnar Ulsteins bok «Kompani Linge» (1948), fra en hovedoppgave om «Illegalt arbeid i Sogn og Fjordane 1940-45» (1977), og fra boken «Krigsår» (2005). Som vedlegg følger også kopier av minneord over faren i Firdaposten 1980-81. Det vises likeledes til vedlagt kopi av brev fra 1976.
Klagerne hevder det er en kjent sak «at det lenge etter krigen, og etter utspill fra Torheim, oppstod en strid om hvem som hadde hatt ære og ansvar for hva i det lokale motstandsarbeidet». Ifølge klagerne skal Kåre Torheim, som førstemann i den militære gruppa, fullstendig ha avvist rollen som deres far spilte. Etter klagernes mening er den påklagede artikkelen «en etterdønning av denne disputten».
Klagerne finner det meste som omhandler faren, «uriktig og støtende». Spesielt gjelder det avsnittet om mulig «dobbeltspill». «Slik det her er framstilt blir dette noe mistenkelig og fordekt, og vi mener det mer enn antydes at han kanskje stod på feil side (og på toppen av det hele underbygges dette med et utsagn fra vår mor hvis egentlige mening er stikk motsatt…).»
Videre går klagerne i rette med påstandene om at faren hadde «fått mistanke om at noko føregjekk på Torheim» og at han «visste for mykje og såleis var ein alvorleg tryggleiksrisiko». Ifølge klagerne hadde faren, i egenskap av lensmann, «selvsagt full oversikt over Torheim-gruppa sine aktiviteter, fra starten av». Klagerne anfører også at det var faren «som sørget for
kontakt mellom Kompani Linge og Torheim-gruppa. «Utsagnet [i artikkelen] snur dette helt på hodet, på en krenkende måte.»
Klagerne peker også på følgende formulering: «Dette førte spora deira til Torheim med dei til dels alvorlege konsekvensane dette fekk for bygda.» Ifølge klagerne siktes det her til at «Kåre Torheim sin bror og far ble arrestert og torturert». Etter klagernes mening må leserne oppfatte det som om dette skjedde på grunn av «tvilsomme opplegg» fra farens side. «Denne hendelsen var imidlertid ikke primært forårsaket av lokale forhold, men var en del av en større tysk opprulling av motstandsbevegelsen i Sogn og Fjordane…».
Klagerne mener også det framstår som «urettmessig» når det i artikkelen heter at faren «kravde leierskap for HS-gruppa som den øvrigheitsperson han var». «Han gjorde ikke det som øvrighetsperson, men fordi han faktisk var utnevnt som sivil Milorg-leder i dette avsnittet…». «Dette endres ikke av at Torheim samtidig hadde militære lederoppdrag i gruppa.» «Når Torheim etter krigen hevdet at det var han selv som hadde hatt det hele og fulle lederskap, så ble dette imøtegått av hans overordnede i Milorg.»
Mest alvorlig ser klagerne på opplysningen om at faren ville «likvidere» Kåre Torheim. «Opp gjennom årene har mye vært skrevet og sagt om disse hendelsene, men aldri dette.» «Det finnes intet annet belegg for denne påstanden enn Alv Nyvoll sitt utsagn i Fjordabladet, 60 år etter at hendelsen skal ha funnet sted. En så alvorlig påstand burde ikke stå på trykk uten bedre dokumentasjon.»
Likeledes tilbakevises påstanden om at faren ble sendt til England «som en løsning på det sikkerhetsproblemet han representerte». «Han reiste i realiteten med konkrete oppgaver, og med støtte og anbefaling fra de sentrale aktørene i Snow-Flake.»
Og klagerne avslutter slik:
«Artikkelen i Fjordabladet inneholder også andre feil og unøyaktigheter, som det fører for langt å ta med. Ovenstående er det viktigste hva angår vår far sitt ettermæle. Vi står tilbake med at han urettmessig blir beskyldt for en svært tvilsom rolle i hendelser som var store og viktige – og at det til og med blir insinuert at han var upålitelig i sitt forhold til tyskerne.»
«Vi tar Alv Nyvoll sine utsagn til etterretning som en veteran sin erindring av dramatiske hendelser i en turbulent tid. Hva angår avisen som trykker dette ber vi om PFU sin vurdering. Det finnes så vidt mange kilder som forteller en annen historie at Fjordabladet burde tatt dette med i sin fremstilling, synes vi.»
TILSVARSRUNDEN:
Fjordabladet påpeker at det etter krigen har «vore mange ulike vitnemål om kva som rørte seg i motstandsrørsla i Nordfjord under 2. verdskrig, også om kva rolle dei ulike aktørane hadde i denne».
«Etter vårt syn er vitnemålet frå ein som deltok i, og var vitne til det som skjedde, verdifull historisk kunnskap. Hendingane ligg mange år tilbake i tid, men utsegnene frå
Alv Nyvoll er likevel av stor interesse. Så lenge Alv Nyvoll er åndsfrisk må det etter vår meining vere legitimt, også for han å kunne fortelje korleis han oppfatta dei faktiske forholda internt i motstandsrørsla og i ‘Snowflake’ spesielt.»
Heller ikke i ettertid, og i lys av klagen, kan Fjordabladet «sjå nokon grunn til å ikkje publisere Nyvoll sine utsegner». «Vi meiner at klagaren tolkar vitnemålet frå Nyvoll i svært negativ lei.»
«Fjordabladet føretok, før denne artikkelen kom på trykk, ein del undersøkingar om Alv Nyvoll og det han hadde å fortelje. Ut frå desse undersøkingane, som gjekk ut på å støtte seg til allereie publisert stoff, kunne vi ikkje sjå at det skulle vere nokon grunn til ikkje å trykke stoffet, eller sensurere Alv Nyvoll. I artikkelen er det ikkje påstandar om at lensmannen i Davik stod på ‘feil’ side under krigen. At ein lensmann i eit okkupert Norge er omstridd, er forståeleg.»
«Til slutt vil vi påpeike at vi har gjort det som har vore mogleg for å kome fram til ei forståing med klagarane. Dette har det ikkje vore interesse for hjå klagarane.»
Klagerne er enig i at «Alv Nyvoll må få fortelle sin historie», men de fastholder at den er i strid med dokumenterte, faktiske forhold. Samtidig betegnes artikkelen som «sjikanøs og nærmest injurierende» overfor faren. Det vises igjen til tidligere vedlagt dokumentasjon. «Da holder det ikke for Fjordabladet å si at Nyvoll sine utsagn, etter 60 år, gir ‘verdifull historisk kunnskap’, og så trykke dem uten ytterligere kommentarer.»
«Påstander av det kaliber som Alv Nyvoll nå kommer med… har så langt vi vet aldri før stått på trykk offentlig. Fjordabladet gir inntrykk av det motsatte, ved å vise til ‘mange ulike vitnemål’ og ‘allereie publisert stoff’. Dette er diffust og dette er vi ukjent med. Vi synes Fjordabladet dokumenterer svært dårlig, og bør utfordres på dette punktet.»
Fjordabladet har ikke hatt noe å tilføye.
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder en bredt anlagt artikkel i Fjordabladet om forhold knyttet til Hjemmestyrkenes situasjon i Nordfjord under 2. verdenskrig. I artikkelen, som i hovesak er basert på intervju med en 85 år gammel lokal krigsveteran, gis det opplysninger om en daværende lensmann som angivelig var en «tryggleiksrisiko» for motstandsfolk i området. Lensmannens sønn og to døtre påklager artikkelens ensidige framstilling av faren som en tvilsom og useriøs figur, noe de påpeker står i sterk kontrast til den posisjon han ifølge skriftlige kilder hadde under krigen.
Fjordabladet forsvarer artikkelen, og betegner 85-åringens vitneutsagn som verdifull historisk kunnskap. Så lenge den intervjuede veteranen er åndsfrisk, må det etter avisens mening være legitimt å la ham fortelle hvordan han oppfattet forholdene internt i motstandsbevegelsen. Fjordabladet finner det forståelig at en lensmann i det okkuperte Norge var omstridt, og synes klagerne tolker veteranens utsagn i svært negativ retning.
Pressens Faglige Utvalg mener Fjordabladet var i sin fulle rett til å la den intervjuede veteranen få bidra med opplysninger som kunne sette omstridte krigstidshendelser i et klarere lys.
På den annen side konstaterer utvalget at artikkelen formidler til dels svært belastende utsagn om forhold som ikke tidligere har vært knyttet til klagernes far. Sett på denne bakgrunn mener utvalget at avisen ikke uten videre kunne bringe artikkelen i den form det ble gjort. Etter utvalgets mening skulle avisen samtidig ha vist til tidligere opplysninger fra andre kilder om de samme hendelsene. Slik utvalget ser det, måtte det av hensyn til lensmannens ettermæle og klagernes omdømme være helt nødvendig å avveie veteranens utsagn opp mot hittil rådende oppfatninger.
Utvalget viser her til Vær Varsom-plakatens punkt 3.2, der det blant annet heter: «Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysninger som gis er korrekte. Det er god presseskikk å tilstrebe bredde og relevans i valg av kilder.»
Fjordabladet har brutt god presseskikk.
Oslo, 20. juni 2006
Odd Isungset,
John Olav Egeland, Hilde Haugsgjerd, Halldis Nergård,
Ingeborg Moræus Hanssen, Eva Sannum, Camilla Serck-Hanssen