NN mot Fremover

Fremover brakte lørdag 10. november 2012 en artikkel om en rettssak i lagmannsretten. På førstesiden sto følgende henvisning:

«Dømt til å selge huset
Pensjonisten i Evenes angret, men nå er han dømt til å selge gård og grunn.»

Tittelen inni avisen var «Må selge gård og grunn», og i ingressen sto det:

«Pensjonisten angret på at han ville selge barndomshjemmet sitt, men nå må han flytte.»

I brødteksten står det videre:

«Få dager etter at en foreløpig kjøpekontrakt ble skrevet om kjøp av mannens barndomshjem i Evenes (…), angret pensjonisten seg. (…) Et ektepar fra Harstad ville imidlertid fortsatt kjøpe, og gikk rettens vei for å få kontrakten kjent gyldig. I februar konkluderte Ofoten tingrett med at kontrakten var ugyldig. Retten mente kjøpekontrakten måtte settes til side på grunn av mangelen på ”redelighet og god tro”, som det står beskrevet i avtalelovens § 33. (…) I dommen fra lagmannsretten kommer det fram at kvinnen fra Harstad har kjent pensjonisten fra Evenes siden barndommen. Mannen hevder at hennes kjennskap og kunnskap om ham gjør at kravet om å gjøre avtalen gjeldende vil stride mot ”redelighet og god tro”. Ekteparet på sin side hevder at tilbudet om salg (…) kom fra mannen selv, og at de har vært imøtegående blant annet med tanke på tidspunkt for overtakelse (…).»
Videre står det blant annet:

«I dommen legger lagmannsretten til grunn at det var mannen som tok kontakt fordi han ønsket å selge barndomshjemmet sitt. At han noen dager senere angret på å ha skrevet en foreløpig kjøpskontrakt, mener retten ikke gir grunn for å påberope seg avtalelovens § 33. Ekteparet fra Harstad får fullt medhold (…). Evenesmannen er idømt å betale saksomkostninger fra både tingretten og lagmannsretten til ekteparet (…).»

Artikkelen fulgte opp en artikkel fra april med omtale av tingrettdommen (vedlagt).

KLAGEN:

Klager er det omtalte ekteparet. De skriver i klagen at rettssakene har vært en stor påkjenning, og reagerer på avisens fremstilling av saken: «Avisens fremstilling har skapt negative inntrykk og fremmet usanne rykter om oss, vår troverdighet, moral og etiske standard (…).» Det vises til at klagerne og deres familie har opplevd «flere negative og ubehagelige reaksjoner og kommentarer fra folk i lokalmiljøet og ellers» som følge av avisens dekning av saken.

Konkret reagerer klagerne på avisens tittelbruk, og skriver: «Allerede i overskriften ”Må selge gård og grunn” fremmes et fordreid perspektiv av saken. Her er det snakk om å stå ved en veloverveid og frivillig inngått avtale (…), ikke at vi nærmest tvinger motparten fra gård og grunn.»

Videre står det i klagen: «I dommen kommer det klart frem at det tok 14 dager fra kjøpekontrakten ble skrevet til vi fikk beskjed om at selger ønsket å trekke seg fra kontrakten. I avisartikkelens første avsnitt er dette blitt til ”få dager”. I dommen kan man lese at den første kontakten vedrørende mulig salg (…) fant sted den 2. juni 2011, og at vi den 27. juni fikk beskjed om at selger angret (…). I (…) avisartikkelen har disse 25 dagene blitt til ”At han noen dager senere angret”. Fremover bruker betegnelsen ”foreløpig kjøpekontrakt” to ganger, til tross for at det allerede i tingrettens dom erkjenner at alle formelle krav til en kjøpekontrakt er oppfylt.»

Klager mener Fremover med sin bruk av begrepet fremhever motpartens argumentasjon, i stedet for å «fokusere på sakens realiteter». Videre skriver klager: «Uttrykket ”selge barndomshjemmet” er lansert av motpartens advokat (…). Fremover benytter det samme uttrykk to ganger (…). (…) [I] en strategi for å skape sympati med motparten og antipati med oss kan slik ordbruk være egnet. (…) Spesielt klanderverdig er det at uttrykket benyttes i uthevet skrift som en del av innledningen til avisartikkelen.»

Setningen om at selger hevder kvinnens «kjennskap og kunnskap om ham gjør at kravet om å gjøre avtalen gjeldende vil stride mot ”redelighet og god tro”», er ifølge klagerne journalistens egen tolkning. De skriver: «Vi finner ingen holdepunkter i dommen for å skrive slike formuleringer.»

Avslutningsvis står det i klagen: «Som det fremkommer av dommen er motpartens hovedvitne (XX)en sentral aktør i saken. Vi vet at Fremovers journalist Ragnar Bøifot er en god venn av (XX), og har mistanke om at han har latt seg påvirke av (XXs) i beskrivelsen av saken.»

Det anføres brudd på Vær Varsom-plakatens punkter 2.3, 3.2, 4.1, 4.4, 4.5, 4.14 og 4.15, der særlig punktene 4.5 og 4.14 fremheves.

TILSVARSRUNDEN:

Fremover skriver i sitt tilsvar at avisen «ikke har referert annet enn det som står i dommene». Det vises til at dommene er offentlige, og til medienes rolle som formidler av rettsavgjørelser. Avisen påpeker også at klagerne er fullt anonymisert i artiklene. Fremover skriver videre: «Klagerne skriver at fremstillingen av dem i Fremover har skapt negative rykter om dem (…). Men det er jo ikke avisa Fremover som har initiert denne saken. Det er det klagerne selv som har (…).»

Videre skriver avisen: «Saken er spesiell, og det samme må sies om dommen i tingretten (…). Her skriver dommeren at det var illojalt av de to ressurssterke og fullt oppegående kjøperne (klagerne) å ikke ta hensyn til den enslige, uføretrygdede mannen (…), som for retten framsto som noe ressurssvak. Videre er dommen en eneste lang kritikk av klagerne (…). Lagmannsretten kom fram til en annen slutning, den har vi også referert. At vinklingen i denne saken blir at en eldre, uføretrygdet mann tvinges til å selge barndomshjemmet sitt, framfor, slik klagerne synes å mene, at et ressurssterkt ektepar vinner saken, kan ikke sies å være oppsiktsvekkende i pressemessig sammenheng. Artikkelen er da også helt klar og tydelig på at ekteparet vant fram (…).»

Fremover viser til at ordet barndomshjem «går som en rød tråd gjennom begge dommene», at begrepet «foreløpig kjøpskontrakt» ble brukt av klagerne selv «da de satte opp den omstridte, og foreløpige, kontrakten», og at det ved bruk av begrepet «redelighet og god tro» «kommer klart fram at dette er tingrettens syn». Fremover minner om at det er vanlig å vise til hva tingretten kom til ved omtale av en dom i lagmannsretten.

Videre skriver Fremover: «Jeg skjønner at saken er belastende for klagerne, slik den antakelig også er for den eldre mannen (…), men det er ikke Fremover som har skapt denne saken. Når man kommer i konflikt med andre, og kanskje spesielt på et lite sted (…), må man nok forvente at folk snakker, og at noen er sterkt uenige i ens handlemåte. (…) Denne saken er spesiell, og skapte reaksjoner lenge før Fremover skrev om tingrettens dom. Fremover har ikke drevet forhåndsdømming. Det å referere en dom fra tingretten er ikke forhåndsdømming, selv om dommen kan bli anket. (…) Fremover har ikke latt noen part komme med sterke beskyldninger mot klagerne.»

Avisen avviser brudd på god presseskikk.

Klageren viser igjen til følgende formulering fra avisartikkelen: «Mannen hevder at hennes kjennskap og kunnskap om ham gjør at kravet om å gjøre avtalen gjeldende vil stride mot «redelighet og god tro»». Klagerne skriver: «I lagmannsrettens dom refereres det ikke til slike mulige koblinger. Vi undrer oss over journalistens tendensiøse tolkning av saken.»
Og videre: «Slik vi forstår det skal journalistikken være kritisk og balansert i den hensikt å gi en sannferdig formidling av fakta og synspunkter. Vi opplever at Fremover i sitt tilsvar ikke erkjenner eller ser at det faktisk er journalistens og redaksjonens ansvar at opplysningene er korrekte. Vi synes ikke det er holdbart at redaksjonen skylder på «kildene» (de to dommene, lokalsamfunnet eller oss) når faktiske opplysninger som publiseres blir uriktige (…).»
Klagerne viser videre til hvilke spørsmål «en kritisk og undersøkende journalist» kanskje ville stilt seg under arbeid med saken. Det reageres videre over Fremovers forklaring på valgt vinkling. Klagerne skriver: «Lagretten diskuterer hvorvidt motpartens alder og helsetilstand har betydning for saken, men konkluderer med at slike forhold ikke har noen juridisk betydning. Lagretten tilbakeviser alle påstander om utilbørlig framferd eller overrumpling i forbindelse med kontraktsinngåelsen. På tross for dette konstaterer vi at Fremover i sitt tilsvar fastholder bruken av ordet «tvinges». Fremover sin karakteristikk av oss som et «ressurssterkt ektepar» blir brukt i en for oss negativ vinkling. Dette skaper igjen et inntrykk av to motpoler (…). De unnlater å nevne at vi på alle måter har søkt å (…) få til megling og gode konstruktive løsninger utenfor rettsapparatet (…).»
Om reaksjonene Fremover hevder saken har skapt i lokalsamfunnet, skriver klagerne: «Dette er helt ukjent for oss. Denne påstanden mener vi får stå for Fremover sin egen regning.» Klagerne undrer seg over hvor disse opplysningene kommer fra, og skriver videre: «Er dette å forstå som en legitimering av en folkedomstol fra lokalsamfunnet før dommene? Kan dette antyde en holdning som vedvarende følger journalistens blikk og skaper fordommer? (…) For oss er dette en tankevekkende påstand som igjen kaster nytt lys over journalistens rolle og habilitet i saken.»
Klagerne påpeker igjen at det er flere sider ved saken Fremover burde belyst, men som ikke fremkommer i dekningen. Klagerne fastholder klagens punkter, og skriver: «Mange vesentlige poeng i vår klage blir verken berørt eller kommentert, som for eksempel at motparten fikk anledning til å uttale seg i forkant av avisartiklene, noe vi ikke fikk mulighet til.»
Klagerne opplyser om at saken er avvist av Høyesterett, og at dommen dermed er rettskraftig.

Fremover har ikke hatt ytterligere kommentarer.

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder et rettsreferat i Fremover om en eiendomsoverdragelse der partene var uenige om gyldigheten av en kontrakt de hadde inngått seg imellom. Selger angret etter to uker på inngåelse av kontrakten, mens kjøperne ønsket å stå ved den. Selger vant saken i tingretten, mens kjøperne vant den omtalte anken i lagmannsretten.
Klager er kjøperne, som mener Fremovers omtale gir et fordreid bilde av saken. Både tittelen og flere beskrivende opplysninger i artikkelen fremhever, ifølge klagerne, motpartens argumenter. Klagerne mener også journalisten som skrev saken kan ha latt seg påvirke av motparten, ettersom han skal være en «god venn» av et av motpartens hovedvitner. Det anføres brudd på følgende punkter i Vær Varsom-plakaten: 2.3, 3.2, 4.1, 4.4, 4.5, 4.14 og 4.15. Punktene 4.5 og 4.14 fremheves som særlig relevante.
Fremover avviser klagen, og viser til at avisen kun har referert dommene. Avisen understreker medienes rett til selv å velge vinkling, og anser ikke at det er brakt opplysninger som krever samtidig imøtegåelse fra klagerne.

Pressens Faglige Utvalg har flere ganger minnet om at man i et rettsreferat skal yte rettsdokumentet rettferdighet. Dette innebærer blant annet å få frem begge parters syn. Samtidig har mediene, også i rettsreferater, anledning til å velge vinkling. Utvalget mener i lys av dette at ordbruken i den innklagede artikkelen er akseptabel og i tråd med det som fremkommer av rettsdokumentet, selv om Fremover med fordel kunne klargjort at begrepet «foreløpig kjøpekontrakt» var et vesentlig diskusjonsmoment i retten.
I et rettsreferat er det videre ikke uvanlig at den tapende part har blitt kontaktet med spørsmål knyttet til ankemuligheten. Slik utvalget ser det, fremkommer det ikke beskyldninger i artikkelen som tilsier at Fremover også burde kontaktet klager for samtidig imøtegåelse, slik det kreves i Vær Varsom-plakatens punkt 4.14.
Utvalget vil også minne generelt om Vær Varsom-plakatens punkt 2.3, som blant annet sier at redaksjonelle medarbeidere må «unngå dobbeltroller som kan svekke deres troverdighet». I det påklagede tilfellet finner utvalget det ikke godtgjort at Fremovers journalist har gått på akkord med denne bestemmelsen, selv om Fremover gjerne kunne belyst også denne siden av saken i tilsvarsrunden.

Utvalget kan ellers forstå at klagerne opplever deler av dekningen som tendensiøs. Utvalget anser at avisen med fordel kunne ha vært mer nøyaktig rundt tidsangivelsen for kontraktsinngåelsen og selgerens påfølgende angring av denne, samt at avisen kunne ha valgt en overskrift som ikke så sterkt gir inntrykk av tvang og urimelighet fra klagernes side. Utvalget viser her til Vær Varsom-plakatens punkt 3.2, om kontroll av opplysninger, og punkt 4.4, om titlers og ingressers dekning i stoffet. Gitt avisens rett til å velge sin vinkling, så lenge denne har tilstrekkelig dekning i sakens fakta, mener utvalget likevel at dette ikke er alvorlig nok til å utgjøre brudd på god presseskikk. Utvalget merker seg også at det klart fremgår at klagerne fikk «fullt medhold» i lagmannsretten.

Etter en samlet vurdering finner utvalget at Fremover ikke har brutt god presseskikk.

Oslo, 21. mars 2013

Håkon Borud,
Eva Sannum, Alexander Øystå, Øyvind Brigg,
Alf Bjarne Johnsen, Hadi Strømmen Lile, Henrik Syse