Hege Storhaug mot NRK

Ny Tid brakte 1. desember 2006 et essay med hovedtittelen «Et forsvar for dialogen» og undertittelen «Kvinneundertrykkelse er et mangehodet monster som ikke temmes ved å rive sløret av muslimske jenter». Her kommenterer artikkelskribenten, redaksjonssekretær Anne Bitsch i magasinet FETT, også journalist og forfatter Hege Storhaugs bok «Men størst av alt er friheten. Om innvandringens konsekvenser». Bitsch skriver blant annet:

«Det problematiske ved Storhaugs politiske analyse er imidlertid at hun overser sin egen mellomposisjon. Flere feminister fra den tredje verden og de som forfekter såkalt ”svart feminisme”, for eksempel bell hooks, kritiserer vestlige feminister for å være så opphengt i egne likestillingsprosjekter at de glemmer stemmene som aldri slipper frem: Svarte kvinner, og fattige kvinner fra arbeiderklassen.»

«Hege Storhaug er historieløs i sin omgang med menneskerettighetsbegrepet. Hun skriver at menneskerettighetene i sin opprinnelige betydning, som en institusjon som regulerer forholdet mellom stat og individ, er utdatert.»

«Det problematiske med Storhaugs politiske analyse er at den bygger på et utvalg av skrekkhistorier og karikerte kulturbeskrivelser. Hun er dypt uvitenskapelig i sin bruk av sitt omfattende kildemateriale og selektiv i sin tolkning av data.»

«Forfatteren ville strøket på grunnlegende vitenskapelige kriterier som representativitet og etterprøvbarhet, om hennes arbeid skulle blitt vurdert av en vitenskapelig kommisjon.»

«Storhaug kan ha rett i at politiske svar på integrasjonsproblemer har kokt bort i kålen under kulturrelativismens fane. Dessverre går hun selv i den største fellen, når hun forklarer innvandrermenns vold mot innvandrerkvinner som kulturbetinget, mens norske menns vold mot norske kvinner ikke forklares i noe særegent ved norsk kultur.»

19. desember kom Hege Storhaug med et tilsvar i Ny Tid, under tittelen «Forsvar for ignoranse og overgrep». I tilsvaret het det blant annet:

«Ungfeministen Anne Bitsch sitt tre siders innlegg i Ny Tid nr 47 om boken min ”Men størst av alt er friheten. Om innvandringens konsekvenser”, er så preget av kortslutninger, vrange fremstillinger og useriøsitet, at det er umulig å rydde opp etter henne på kun tildelte én side. For å si det rett ut: Dette er et pinlig lavnivå, Ny Tid.»

«Som fastlåst venstreaktivist, føyer Bitsch seg inn i den stadig tynnere rekken av kulturrelativister og religionsbeskyttere – når religionen er islam. For å få sitt eget verdensbilde til å henge sammen, går hun til analyser som hører nettopp en annen verden til.»

«Jeg forstår godt at det faller Bitsch og andre såkalte feministsøstere tungt for brystet at boken min er blitt årets debattbok med en rekke svært gode anmeldelser (unntakene var som forventet i Ny Tid og i Dagbladet ved den ytterliggående Stian Bromark).»

«Til tross for de 300 fotnotene og de mange kildehenvisningene i teksten, tillater Bitsch seg å hevde at boken ville ”strøket” hva gjelder ”etterprøvbarhet”. Jeg kjenner jeg blir svimmel av dette nivået.»

29. desember publiserte Ny Tid et svarinnlegg fra Anne Bitsch, under tittelen «Heltinnen Hege Storhaug».

KLAGEN:

Klager er Hege Storhaug, som skriver:

«Ny Tid trykket en tre siders omtale/anmeldelse av boken min ”Men størst av alt er friheten. Om innvandringens konsekvenser”, 1. desember 2006 (vedlegg 1). Omtalen er ført i pennen av Anne Bitsch, redaksjonssekretær i FETT. 27. november informerte Ny Tid meg om oppslaget som skulle komme, og sier at magasinet ”ønsker et svarinnlegg” fra meg på inntil 3 000 tegn (vedlegg 2). 7. desember sender jeg tilsvar som avtalt (vedlegg 3), der jeg blant annet siterer et innlegg Bitsch la ut på nettsiden femail-bonding 14. oktober (vedlegg 4).»

«I innlegget refererer Bitsch til at hun skal anmelde boken min, og etterlyser faglig bistand knyttet til kjønnslemlestelse. I innlegget fremkommer det at hun vet svært lite om feltet hun skal omtale. Derfor mente/mener jeg det har betydelig relevans for å belyse saksnivået til anmelderen.»

«12. desember svarer Ny Tid meg i en e-post at de ”ikke ser noe poeng i å trykke en melding Bitsch har postet på et nettsted, det vil spore av debatten, og det du er invitert til å svare på er essayet som stod på trykk i Ny Tid, og det bør være mer enn nok å ta fatt i der” (vedlegg 5). 13. desember sier jeg meg uenig i deres vurdering av at materialet jeg har brukt i mitt tilsvar ikke har relevans, og jeg mener det er ”noe underlig at dere ønsker å redigere et tildelt leserinnlegg” (vedlegg 6). Jeg opprettholder innlegget mitt og hører ikke mer fra Ny Tid.»

«19. desember er innlegg fra meg på trykk, men da i en redigert versjon fra Ny Tid som jeg altså tidligere har avvist å ha på trykk (jf. over).»

I klagerens opprinnelige manus ble det følgende strøket av Ny Tid-redaksjonen:

«Useriøsiteten kan illustreres med denne meldingen som Bitsch la ut på nettstedet Female-bonding under ”analysearbeidet” med boken:

”Hei damer. Jeg er i ferd med å anmelde siste boka til Storhaug, men må jo slakte at hun går seg vill i skogen når det gjelder hennes koblinger mellom kjønnslemlestelse og islam. Så vidt meg bekjent er det mer knyttet til tradisjon enn religion (eks: Somalia, der størsteparten er kristne)? Jeg skriver også at kjønnslemlestelse ikke forekommer i muslimske land som Tyrkia, Palestina og Irak – for det mener jeg bestemt å ha hørt. Men stemmer det? Anyone? (14. oktober).”

Hvorvidt man skal bli ergerlig eller le av dette nivået, bør først og fremst være Ny Tids problem som gir Bitsch bred spalteplass. Litt fakta: I muslimske Somalia finnes det vel knapt en eneste kristen, og lemlesting foregår også blant kurdere i Tyrkia og Irak.»

«Til det fulle bildet hører det også med at Bitsch fikk tildelt tilsvar 29. desember til ”mitt” tilsvar (vedlegg 8). 2. januar henvender Ny Tid seg nok en gang med forespørsel om jeg vil gi et tilsvar til et nytt innlegg (vedlegg 9) fra en annen person som de skal trykke (vedlegg 10). Da Ny Tid viser seg å redigere innlegg og sette dette på trykk uten forespørsel og uten å ta hensyn til motforestillinger, valgte jeg ikke å forholde meg til forespørselen.»

«Redigeringen kan ikke forklares med avtalebrudd fra min side hva gjelder å overholde avtalt lengde. Jeg tolker redigeringen som et ønske om å beskytte en medarbeider/spaltist som for egen hånd har avdekket åpenbare og relevante faglige svakheter, hvilket jeg mener er en form for sensur fra Ny Tids side. Jeg mener at Ny Tid ved å redigere tilsvaret har brutt god presseskikk.»

TILSVARSRUNDEN:

Ny Tid «kan ikke se at det foreligger brudd på god presseskikk. Storhaug har i samsvar med Vær Varsom-plakatens punkt 4.15 fått anledning til å gi tilsvar, og har benyttet seg av dette.»

«Ny Tid har kun forkortet Storhaugs innlegg. Dette for at innlegget skulle fremstå mer saklig. Det har på ingen måte vært hensikten å redigere bort kritikk av Bitsch’ artikkel. Ny Tid har kun fjernet et avsnitt som ikke vedrørte innholdet i den angrepne artikkel. Det må være klart i samsvar med Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten å foreta en slik forkortelse av et leserinnlegg. Særlig må dette gjelde når Ny Tid i hver utgave uttrykkelig gjør leserne oppmerksom på at man forbeholder seg retten til å forkorte innlegg. (…) Storhaug har heller ikke skrevet eksplisitt at hun nekter Ny Tid å trykke innlegget, dersom det ikke trykkes i full lengde.»

«Selvfølgelig kan det argumenteres godt for at avsnitt som vi kutter ut er relevante. Men denne vurderingen må ligge hos oss…» «Forbeholdet er at nedkuttingen ikke fører til at meningsinnholdet i innlegget i vesentlig grad blir endret, som PFU har påpekt for eksempel i PFU-sak 96-043…». (Kopi vedlagt).

«Selv om klagen etter vårt syn er grunnløs, har vi forsøkt å komme Storhaug i møte ved å ta initiativ til en minnelig løsning. Dette er avvist av Storhaug i en e-post av 14. februar d.å., som følger vedlagt. Også dette tilsier at klagen ikke bør tas til følge.»

Klageren har ikke hatt ytterligere kommentarer.

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klageren, journalist og forfatter Hege Storhaug, mener Ny Tid brøt god presseskikk da redaksjonen strøk deler av tilsvaret til et essay der hun og hennes debattbok ”Men størst av alt er friheten” ble kritisert. Det opplyses at det var redaksjonen selv som oppfordret klageren til å svare på kritikken. I det refuserte avsnittet ble det sitert fra et nettsted der essayforfatteren, etter klagerens mening, røpet manglende seriøsitet. Det forkortede tilsvaret ble for øvrig publisert mot klagerens vilje.

Ny Tid viser til redaksjonens ønske om å få tilsvaret til å fremstå mer saklig. Det bedyres at man ikke hadde til hensikt å redigere bort kritikk av essayet, men derimot å fjerne et avsnitt som ikke hadde relevans til innholdet i artikkelen. Etter Ny Tids mening må det være klart i samsvar med Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten å forta en slik redigering, når det i hver utgave av bladet framgår at redaksjonen forbeholder seg retten til å forkorte leserinnlegg.

Pressens Faglige Utvalg har tidligere og generelt oppfordret redaksjonene til å vise romslighet når det gjelder å slippe utenforstående til med kritiske synspunkter på medienes egen virksomhet.

I det aktuelle tilfellet legger utvalget til grunn at det fra Ny Tids side ikke er betvilt at essayet utløste klagerens tilsvarsrett i henhold til Vær Varsom-plakatens punkt 4.15. Snarere styrket redaksjonen selv viktigheten av å la klageren komme til orde, ved å invitere henne til å avgi tilsvar. Sett på denne bakgrunn stiller utvalget seg uforstående til nødvendigheten av å gjøre det påklagede inngrepet i klagerens innlegg, og publisere det mot hennes ønske. Her er utvalget uenig med redaksjonen i at det refuserte avsnittet ikke var relevant i forhold til essayet og dets forfatter.

Ny Tid har brutt god presseskikk.

Oslo, 24. april 2007

Odd Isungset,
Hilde Haugsgjerd, John Olav Egeland, Sigrun Slapgard,
Ingeborg Moræus Hanssen, Camilla Serck-Hanssen