IFPI Sekretariat Oslo AS v. dir. Marte Thorsby mot NRK

«I kveld går Alarmprisen av stabelen på Sentrum Scene i Oslo, og allerede neste lørdag deles Spellemannprisen ut på TV 2. Hvorfor finnes det to priser i musikk-Norge som stort sett deles ut til de samme artistene? Detektor går bak fasaden på norsk musikkbransje og spør hvorfor arrangørene av Spellemannprisen og Alarmprisen i årevis har ligget i konflikt med hverandre.»

Tidlig i reportasjen fokuseres det på Spellemannprisens hovedarrangør IFPI, platebransjens største interesseorganisasjon, og dens nylig avgåtte direktør Sæmund Fiskvik. Musikk-journalist Arild Rønsen uttaler at «Fiskvik for musikkbransjen i Norge har vært akkurat som Stalin var for kommunistpartiet». Initiativtakeren til «lillebror» Alarmprisen, Svein Bjørge, forteller om vanskelig kommunikasjon med de ansvarlige for Spellemannprisen. Sæmund Fiskvik gjengis i et arkivopptak, mens reporteren opplyser at Fiskvik aldri har villet la seg intervjue om «konflikten med Alarm». Senere sier reporteren:

«- Siden Fiskvik ikke vil la seg intervjue, tar vi kontakt med IFPIs nye direktør, Marte Thorsby, og ber om å få en kommentar. Det går én uke uten at Detektor får
svar på om Thorsby kan gi et intervju eller ikke. Til slutt drar vi ned til IFPIs kontor på Sandaker i Oslo. Platebransjens mektige organisasjon holder til i et grått hus med en bakhage omkranset av et piggtrådgjerde, og festningen skal vise seg å være like uinntakelig som det den gir inntrykk av.»

Etter dette gjengis første del av en samtale mellom reporteren og en ansatt via IFPIs callinganlegg:

«- Ja, hallo, dette er Kristine Larsen fra NRK.
– Ja?
– Treffer jeg Mette Thorsby?
– Eh… da må du vente litt… (opphold) hun sitter i et møte.
– Hun sitter i et møte, ja. Er det lenge til hun er ferdig, tror du?
– Eh, ja hun… det begynte nå nettopp, så jeg aner ikke hvor lenge det varer.
– Nei. Jeg snakket med henne i går på telefonen, og da sa hun at hun trodde det skulle la seg gjøre å få et kort intervju i dag eller i morgen.
– Mm.
– Kan jeg… er det mulig for meg å sitte og vente til hun er ferdig med møtet, eller?
– Eh, det er det ikke, men du kan sende en… ringe henne eller sende en mail, da.
– Hun har… jeg har prøvd å ringe henne og sende henne en mail i dag, også har jeg prøvd å ringe henne siden mandag.
– Mm.
– Men jeg bare lurer på…(toner ut).»

Senere i reportasjen er ytterligere en del av calling-samtalen lagt inn:

«- Men jeg må nesten gå, jeg… jeg kan ikke stå her og snakke… dere ringer.
– Hvor er det Sæmund Fiskvik er hen?
– Du, det vet jeg ikke, det kan jeg ikke svare på heller.¨
– Jobber han ikke her lenger, eller?
– Jo, men det er bare innimellom.
– Hva kan… hva er grunnen til at ikke dere vil gi noe begrunnelse for hvorfor dere ikke gir intervju? (callingen legges på). Hallo?»

KLAGEN:
Klager er IFPI Sekretariat Oslo AS, med samtykke fra sin direkte berørte medarbeider. Selskapets nyansatte direktør, Marte Thorsby, presiserer at klagen gjelder NRK-journalistens «bruk av skjult mikrofon i en samtale som den annen part ikke forsto var et intervju».
I klagen skildres det detaljert hvordan NRKs medarbeider Kristine Næss Larsen gjennom flere henvendelser forsøkte å få den nyansatte IFPI-direktøren til å uttale seg om «krigen mellom Alarmprisen og Spellemannprisen» og «det skjeve maktforholdet» i platebransjen.

Ved første kontakt ga direktøren/klageren uttrykk for at hun «ikke hadde tid til å ta et intervju der og da», men at hun ville komme tilbake til saken. Journalisten skal imidlertid ikke ha gitt seg, og klageren mener hun ble forsøkt oppringt tyve ganger de neste 2-3 dagene. Klageren ga etter hvert nytt løfte om å komme tilbake til saken, men journalisten
fortsatte å ringe og sende e-post. I en svarmail opplyste klageren at hun likevel «ikke fikk tid til å ta et intervju den uken», og at hun «uansett ikke satte pris på den vinklingen av saken» som journalisten ønsket.

Samme dag (12. januar) satt klageren «i møter stort sett hele dagen, og et nytt møte begynte kl 1430. «Noen minutter ut i møtet hører jeg det ringer på døren, og etter en stund kommer vår resepsjonist Carina Lian inn i møtet og ber om å få snakke med meg.» Resepsjonisten forteller klageren at Kristine Larsen fra NRK står utenfor, «som hun snakker med gjennom callinganlegget, og som ikke vil gi seg og ber om å få vente på meg her på kontoret.» Journalisten skal igjen ha fått beskjed om at klageren var opptatt.

«Larsen gir seg fortsatt ikke og fortsetter å ringe på døren, og til slutt velger hun å bare holde ringeknappen inne slik at ringeklokken bare ringer og ringer. Det ender med at vi må sende en av de andre fra kontoret, Jeanette Bekkevold, ut for å snakke med henne. Bekkevold ser da at Larsen har gjemt en mikrofon under armen og sannsynligvis har tatt opp hele samtalen med Lian over callingen.»

Etter dette ble tidligere IFPI-direktør Sæmund Fiskvik varslet, «og han forsøker å ta kontakt med Larsens overordnede i NRK P2». «Det skjedde mens Larsen fremdeles stod utenfor vår dør. Janne Kjellberg i NRK skal ha bekreftet at hun var Larsens overordnede «i denne saken», og «hun ble informert om at vi fant journalistens fremferd svært lite passende, og da særlig det faktum at hun benyttet skjult mikrofon. Kjellberg ønsket ikke å kommentere dette, men ba bare om en begrunnelse for hvorfor vi ikke ville stille opp til intervju.»

«Hele samtalen med Lian blir så sendt i Detektor 21. januar 2006. Larsen har i mellomtiden ikke på noen måte forsøkt å få informasjon om hvem hun snakket med over callingen, eller hvilken rolle denne har ved kontoret. Det blir ikke nevnt i radiosendingen at undertegnede flere ganger har snakket med Larsen i telefonen og har sendt Larsen mail hvor det begrunnes hvorfor vi ikke har anledning til å ta et intervju.»

Klageren viser til Vær Varsom-plakatens punkt 3.10, om bruk av skjult kamera/mikrofon, og tilføyer:

«Ingenting ble avdekket gjennom intervjuet, og langt fra noe av ‘samfunnsmessig betydning’. Og særlig graverende blir det når opptaket gjøres med en person ansatt på vårt sentralbord, som verken ikke kan eller skal uttale seg offentlig på vegne av IFPI, og som selvsagt heller ikke ønsker dette.»

«For ytterligere å understreke Larsens fremferd skal det her bemerkes at Larsen beskrev IFPI’s kontorer på Torshov som en borg eller festning ‘bak piggtrådgjerder’. Dette er mildt sagt ikke korrekt; kontoret ligger i en gammel murvilla med hage, som er inngjerdet av et ordinært hagegjerde.»

TILSVARSRUNDEN:
NRK avga ordinært tilsvar etter mislykkede samtaler med klageren om eventuelt å komme til en minnelig ordning.

I tilsvaret konstaterer NRK innledningsvis at klageren «bruker mye plass på å beskrive omstendighetene rundt reportasjen i programmet, mens selve klagen dreier seg om påstått bruk av skjult mikrofon». Dessuten finner NRK beskrivelsen av reporterens fremgangsmåte «svært fortegnet».

«Etter vårt skjønn har NRK ikke gjort bruk av skjult mikrofon ved det omtalte opptaket. Reporteren presenterte seg med navn, tittel og institusjonen NRK. Hun holdt mikrofonen i hånden, fullt synlig. (…) Hun befant seg på privat grunn, men i et offentlig rom, utenfor kontorbygget hvor IFPI har sine kontorer. Da en representant fra organisasjonen endelig åpnet døren, så hun ganske riktig mikrofonen. Reporteren hadde den altså ikke gjemt ‘under armen’, slik IFPI hevder i sin klage.»

Når det gjelder bakgrunnen for reportasjen, viser NRK til at IFPI under sin avtroppende leder Sæmund Fiskvik «erobret en nøkkelposisjon i norsk musikkliv». «Denne posisjonen er det i seg selv viktig for en kullturredaksjon å beskrive, og det er særlig interessant at det finnes en uttalt interessemotsetning mellom de to store musikkprisene: ‘De fries musikkåring’, Alarmprisen, og ‘IFPI’s kåring’, Spellemannprisen.»

«Under arbeidet med denne saken møtte redaksjonen en totalt avvisende holdning fra IFPI. Verken avtroppende eller ny leder ville kommentere problemstillingene som Detektor reiste, til tross for at de både kort tid før, og kort tid etter, hadde gitt kommentarer til andre redaksjoner i så vel Kulturavdelingen som i andre medier. Det kan virke som om de valgte å kommentere i saker med mer positiv vinkling for IFPI.»

Ifølge NRKs tilsvar var det «vesentlig å kunne dokumentere at begge parter var blitt tilbudt en mulighet for kommentar/tilsvar, men at den ene parten valgte å avslå dette».
«I radio er illustrasjon ensbetydende med lyd, og det er bakgrunnen for at noe av opptaket som ble gjort over en calling ble brukt – for å illustrere at en part velger å gjøre seg utilgjengelig. Det er et eget poeng at en så mektig part i en konflikt forsøker å legge saken død ved å gjøre seg utilgjengelig.»

For øvrig betrakter NRK store deler av klagebrevet som «et strategisk grep for å diskreditere reporteren og hennes arbeidsmetoder», og tilbakeviser punktvis klagerens opplysninger bl.a. om telefoner og e-post fra journalisten. «Da hun henvendte seg hos IFPI, holdt reporteren ikke ringeknappen inne, slik det hevdes. Hun ringte på to ganger; korte og greie ‘ring’.»

«Samtalen gjennom callinganlegget er ikke gjengitt ‘i sin helhet’. Bare et kort stykke høres i programmet. Reporteren valgte også å utelate kommentaren fra den andre IFPI-representanten som åpnet døren, fordi det virket som om hun var lite orientert om saken.»

Dessuten viser NRK til at resepsjonisten som ble gjengitt i reportasjen, ikke var navngitt, og at «stemmen hennes var anonymisert av callinganlegget». «Hensikten med å gjengi opptaket var da heller ikke å gjengi et intervju om sakens realiteter, men å illustrere IFPI’s manglende vilje til å snakke om saken.» Etter NRKs mening utgjør opptaket «en nødvendig del av programmet».

NRK medgir imidlertid at resepsjonisten på forhånd med fordel kunne vært informert om opptaket og at det ville bli inkludert i reportasjen, uten man mener denne unnlatelsen i seg selv representerer noe presseetisk brudd.

Klageren anser ikke at det kan tillegges vekt når NRK argumenterer med «at det ikke er benyttet skjult mikrofon fordi reporteren holdt denne i hånden, fullt synlig». Slik klageren ser det, må det vesentlige være at resepsjonisten «ikke hadde mulighet til å se mikrofonen». «Det relevante er naturligvis om vedkommende som uttaler seg vet at det benyttes mikrofon, og det hadde ikke Carina Lian mulighet til å vite i vårt tilfelle.» Klageren tilbakeviser dessuten selve påstanden om at «reporteren holdt mikrofonen i hånden, fullt synlig».

«NRK benytter videre som argument at det var viktig å belyse at IFPI hadde fått muligheten til å kommentere saken, og at det var naturlig å gjøre dette ved å sende opptaket gjort via callinganlegget. Det synes uklart om NRK med dette forsøker å argumentere for at det foreligger forhold av vesentlig samfunnsmessig betydning og at eneste mulighet for å avdekke at vi ikke ønsket å kommentere saken var å benytte et skjult opptak av en medarbeider i resepsjonen. Det må imidlertid være klart at opptaket ikke på noen måte var nødvendig for å avdekke dette, idet det enkelt kunne gjøres ved en kommentar om at IFPI ikke ønsket å uttale seg i saken.»

«At reporteren presenterte seg ved navn, tittel og angivelse av institusjon kan naturligvis ikke legitimere et skjult opptak.»

Klageren går for øvrig i rette med NRKs anførsel om at opptaket med resepsjonisten ikke ble sendt i sin helhet. «Det ble riktignok ikke sendt samlet i en sekvens, men brutt opp i flere sekvenser. Men alt Lian uttalte ble etter vår oppfatning sendt på radio. Det hevdes videre at Lian ble behørig anonymisert. Det er ikke korrekt. Stemmen hennes fremsto som klar og hun har blitt gjenkjent av mange. Lian opplevde hele episoden som svært belastende, og ønsket derfor at vi sendte klagen til PFU.»

Ellers synes klageren det framstår som «noe merkverdig når NRK kommer med en innrømmelse om at Lian burde vært informert på forhånd at opptaket ville bli sendt. Hele poenget med saken er nettopp at Lian ikke visste om opptaket, og hadde hun blitt gjort kjent med opptaket og at dette ville bli sendt, så ville hun naturligvis ikke ha uttalt seg…».

Når det gjelder NRKs anførsel om «en uttalt interessemotsetning mellom Alarmprisen og Spellemannprisen», sier klageren seg uenig, og viser til den vedlagte e-korrespondansen med reporteren. «Vi ser imidlertid at NRK gjerne ønsker at det skal være en krig, uten at dette skal medføre at vi har noen plikt til å uttale oss til media.»

NRK fastholder at det påklagede opptaket ikke ble gjort med skjult mikrofon, og understreker at det ble brukt «av dokumentasjonshensyn». «Reporteren opplevde klart at IFPIs direktør gjorde seg utilgjengelig og ønsket å hindre arbeidet med saken. Dette inntrykket bekrefter da også direktøren i sitt siste tilsvar.»

«Thorsby uttaler i sitt siste tilsvar at ‘vårt avslag enkelt (kunne) vært formidlet ved å si at IFPI ikke ønsket å kommentere saken’. Det sto henne naturligvis fritt å gi et slikt avslag, men poenget er at hun ikke gjorde det. Og så lenge IFPI/Thorsby ikke eksplisitt hadde avslått å uttale seg, var det reporterens plikt å forsøke å innhente deres kommentar til saken. Det var dette arbeidet som ble vanskeliggjort.»

«Da det etter gjentatt forsøk ikke lykkes reporterer eller redaksjonen å få noen kommentar fra Thorsby, fant man det riktig i programmet å dokumentere hvordan reporteren faktisk hadde forsøkt å innhente kommentarer. Vi mener at dette var et selvstendig journalistisk poeng og forsvarlig bruk av opptakene.»

«PFU har i tidligere saker behandlet opptak av telefonsamtaler mv uten at den som ringes opp, er kjent med opptaket. Slike opptak aksepteres som dokumentasjonsopptak, uten at de dermed karakteriseres som ‘skjulte opptak’ i Vær varsom-plakatens forstand. Det er dette redaksjonen har forholdt seg til.»

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen kommer fra IFPI Sekretariat Oslo og gjelder et reportasjeinnslag i NRK P2s kulturmagasin «Detektor» om det vanskelige forholdet mellom arrangørene av henholdsvis Spellemannprisen og Alarmprisen. IFPI som hovedarrangør av Spellemannprisen ønsket ikke å uttale seg om saken, men NRKs medarbeider fortsatte å gjøre framstøt for å få selskapets nyansatte direktør i tale, uten å lykkes. IFPI påklager at journalisten valgte å gjøre «et skjult opptak» av samtalen hun hadde med selskapets resepsjonist via kontorets callinganlegg, og at opptaket ble lagt inn i reportasjen uten forhåndsvarsel.

NRK bestrider klagerens påstand om at det dreide seg om et skjult opptak, siden mikrofonen ble holdt fullt synlig for en annen IFPI-ansatt som åpnet døren for journalisten. Bruken av opptaket forsvares med viktigheten av å kunne dokumentere at begge parter var tilbudt mulighet til å komme med samtidig kommentar, men at klageren avslo dette. Selv om resepsjonisten som svarte via callinganlegget ikke ble navngitt, medgir NRK i ettertid at man med fordel kunne ha informert om at opptaket ville inngå i sendingen.

Pressens Faglige Utvalg viser generelt til Vær Varsom-plakatens punkt 3.10, der det heter: «Skjult kamera/mikrofon eller falsk identitet skal bare brukes i unntakstilfeller. Forutsetiningen må være at dette er eneste mulighet til å avdekke forhold av vesentlig samfunnsmessig betydning.»

I det påklagede tilfellet konstaterer utvalget at det allerede på et tidlig stadium av kontakten mellom partene, oppsto en kommunikasjonssvikt. På den ene side presset NRKs medarbeider hardt på for å få klageren til å uttale seg, og på den annen side valgte klageren å gjøre seg mer eller mindre utilgjengelig. For utvalget oppfattes saken slik at journalisten, som en siste utvei, velger å oppsøke klagerens kontor og gjør opptak av resepsjonistens definitive avvisning via callingen.

Utvalget registrerer at påstand står mot påstand om hvorvidt mikrofonen var synlig da en annen IFPI-medarbeider møtte journalisten i døren. På dette punkt legger utvalget imidlertid til grunn at verken resepsjonisten eller andre i IFPI var klar over opptaket av callingsamtalen. Utvalget noterer seg også NRKs innrømmelse av at man med fordel kunne ha forhåndsvarslet om at opptak var gjort og ville bli brukt i reportasjen.

Selv om utvalget kan forstå klagerens reaksjon på journalistens fremgangsmåte, er det også forståelig at NRK i siste instans valgte å dokumentere klagerens gjenstridighet slik det ble gjort. Utvalget ser generelt med stort kritisk alvor på bruk av skjulte opptak uten forhåndsvarsel, men vil i dette tilfellet legge hovedvekten på at callingsamtalen framstår som en lydillustrasjon uten et belastende saksinnhold. Det må også legges til grunn at journalisten fullt ut presenterte seg og at resepsjonisten ikke er navngitt.

For øvrig vises det til at utvalget i tidligere uttalelser har funnet det presseetisk akseptabelt å gjengi innholdet i opptak av telefonsamtaler journalister har hatt, i prinsippet på linje med skriftlige notater.

Etter en samlet vurdering finner utvalget at NRK ikke har brutt god presseskikk.

Oslo, 30. mai 2006
Odd Isungset,
John Olav Egeland,
Ingeborg Moræus Hanssen, Eva Sannum, Henrik Syse