Baan Sabaijai, v. Tor Oskar Jørgensen mot Verdens Gang

Verdens Gang (VG) hadde mandag 4. januar 2010 som tittelhenvisning på førstesiden:

KOMMUNER KJØPER TJENESTER I THAILAND:
Pasienter tas med på
STRIPPE-BARER

Inne i avisen ble fire nyhetssider brukt på reportasjen, under banneret «THAILAND-INSTITUSJONEN», med hovedtittelen «SPARER MILLIONER» og undertittelen «Norske kommuner sender pleietrengende til Thailand». Hovedartikkelen på de to første sidene ble innledet slik:

«PATTAYA (VG) Norske kommuner sparer store penger på å sende tunge funksjonshemmede til den thailandske byen Pattaya. Seks nordmenn med fysiske og psykiske funksjonshemninger har de siste fem årene blitt sendt på langtidsopphold til den norskdrevne institusjonen Baan Sabaijai i turistbyen.»

Og videre i artikkelen:

«Situasjonen rundt institusjonen har vært turbulent og konfliktfylt. Flere tidligere ansatte er i dag kritisk til at institusjonen er blitt presentert som et rehabiliteringssenter. –Vi har lært at vi ikke kjøper rehabilitering i utlandet, sier helse- og sosialsjef Tone Thorsen i Akershus-kommunen Nes. Kommunen har tidligere hatt en bruker ved senteret.»
Det framgikk at også fylkeslegen i Oslo og Akershus, Petter Schou, er kritisk til kjøp av institusjonsplasser. Deretter het det:

«Skandinavisk nøkkelpersonell har sluttet etter kort periode, og i dag er det bare en fysioterapeut igjen. Påstandene om ulovligheter og kritikkverdige forhold hagler begge veier mellom daglig leder Tor Oskar Jørgensen og personer som tidligere har vært tilknyttet senteret.»

«Gründer og daglig leder Tor Oskar Jørgensen tilbakeviser kritikken mot senteret Baan Sabaijai. – Det kan være at det har blitt hengende igjen en oppfatning av at dette er et medisinsk tilbud. Dette kan kanskje skyldes et fåtall ansatte som kan være sure for at de fortsatt ikke jobber her. Men det er ingen kunder som har kjøpt dette som rehabilitering, sier Jørgensen.»

Det vises imidlertid til senterets interne magasin, «der Baan Sabaijai blir omtalt som et rehabiliteringssenter og kontrakter som viser detaljert medisinsk oppfølging». Igjen kommer Jørgensen til orde i VGs reportasje:

«- Vi er ingen norsk institusjon, men et thailandsk feriesenter som arbeider i overensstemmelse med thailandsk lovgivning for små hotell og feriesenter. Og vi fungerer i dag som et bo- og omsorgstilbud for to personer.»

Videre opplyser VG at Lørenskog kommune har hatt en multihandikappet person ved senteret i fem år, «og betaler i dag 3230 kroner døgnet for plassen, pluss at vedkommende selv må betale for kost og losji».

Under mellomtittelen «Butikk for eieren» fortsatte avisen:

«Flere tidligere ansatte og frivillige mener grunnideen med institusjonen er bra, men at driften har sklidd ut. Tidligere frivillig ved Baan Sabaijai, Britt Wenche Berg, sier det var en sjokkopplevelse å komme til senteret. – Dette er ikke noen institusjon, men en oppbevaringsplass. Jeg kan ikke se at dette er noen form for rehabilitering, men en butikk for eieren, mener Berg, som har 24 år bak seg som hjelpepleier før hun nå utdanner seg til å bli sykepleier.»

Også en annen tidligere frivillig Sigurd Hamgaard og tidligere daglig leder Jan Rene Huseby uttaler seg kritisk om senteret. Sistnevnte bruker uttrykket «pengemaskin», noe Tor Oskar Jørgensen benekter:

«- Vi har hatt en rekke tilsyn de siste årene, og de har vært fornøyde. Hvis den eneste kritikken som tidligere gjester har hatt mot oss er at det kan være litt kjedelig her om kvelden, så kan vi leve med det. For slik kritikk er meget lett å gjøre noe med, og vi har gjort det etter at vi ble oppmerksom på den kritikken.»

Det framgår at avtaler med kommunene skjer gjennom det norske selskapet Prosjekt felles fremtid (Proff), med Øystein Larsen som daglig leder. Ifølge VG erkjenner Larsen at det har vært «mange konflikter på Baan Sabaijai… mellom thaipersonale og mellomlederne». Avisen opplyser for øvrig at «Tor Oskar Jørgensen eier 60 prosent av aksjene i Proff som i fjor omsatte for 61 millioner og gikk med 5,9 millioner i overskudd».

Oppslaget var bl.a. illustrert med et stort bilde av Jørgensen på vei inn til senteret i Pattaya.
De to påfølgende reportasjesidene hadde tittelen «Tar beboere med på GO GO-BARER», og følgende ingress:

«Personer tilknyttet Baan Sabaijai har introdusert norske funksjonshemmede for go go-barene og sexindustrien i Pattaya.»

Deretter het det bl.a:

«Dokumenter VG har fått tilgang [til] viser at en miljøarbeider i det norske selskapet Prosjekt felles fremtid (Proff) og en frivillig ved institusjonen Baan Sabaijai har tatt en norsk klient med til steder der det omsettes seksuelle tjenester. Miljøarbeideren fikk i 2008 påpakning fra Proff for å ha fulgt rullestolbrukeren ut på byen: ”Du gis herved skriftlig advarsel for aktivt å ha hjulpet den beboeren du har ansvar for ved vårt senter i Thailand til å kjøpe seksuelle tjenester”.»

«Følget skal ha oppsøkt et navngitt hotell i Pattaya som er tilpasset handikappede. Miljøarbeideren har ikke ønsket å kommentere episoden.»

Også her uttaler fylkeslege Petter Schou seg, og «mener helsepersonell ikke bør legge til rette for kjøp av seksuelle tjenester».

Videre viser artikkelen til en sluttrapport fra Baan Sabaijai «til en liten norsk kommune, som VG velger å anonymisere ut fra personvern». Ifølge avisen kommer det her fram «at en annen norsk funksjonshemmet har oppsøkt flere prostituerte»:

«I rapporten gjør daglig leder Tor Oskar Jørgensen det klart at ansatte blir satt i en meget vanskelig situasjon etter det norske sexkjøpforbudet, og at institusjonen ikke aksepterer brudd på loven. – Vi har orientert om den norske loven både til ansatte og hotellgjester, sier Jørgensen.»

Og senere om Baan Sabaijais rolle i sammenhengen:

«Tidligere daglig leder, Jan Rene Huseby, bekrefter tette bånd mellom det som omtales som barjenter og klienter da han jobbet ved senteret før den norske sexloven ble innført. – Jeg var med og hentet kvinnene på en go go-bar i Walking Street i Pattaya.»

«Huseby loggførte hendelser ved senteret i en dagbok, deriblant også møte med prostituerte: ”NN (pasienten) fikk oppfylt sine ønskemål i går” skrev han om ett av møtene.»

«Driveren av senteret, Tor Oskar Jørgensen, avviser at personer ved senteret har formidlet seksuelle tjenester. – Vi tillater ikke barjenter ved senteret, og ingen her har formidlet kontakt.»

På spørsmål til Jørgensen om han har tatt beboere med på go go-bar, svarer han:

«- Go go-bar er et begrep med variert innhold. Vi tar med våre hotellgjester ut til spisesteder og restauranter i alle fall en gang i uken.»

«Lederen for senteret ser ikke noe galt i å gå på de omtalte barene. – Å gå på go go-bar er ikke noe seksuelt misbruk. Hva de bruker fritiden sin til har ikke vi noe med. Det er ingen offentlige midler som blir brukt til dette. Slik er Pattaya.»

«Selv har han et liberalt forhold til funksjonshemmedes rett til seksualitet. – Jeg er ikke min brors vokter, men en hjelper. Jeg vil ikke være den som lager moralistiske begrensninger. Det er mitt utgangspunkt som jobber med dette.»

Som hovedillustrasjon til denne reportasjedelen brukte avisen et sløret bilde fra en «strippebar», der blant andre en person i rullestol kunne skimtes. I bildeteksten het det:

«Dette er en av barene som beboerne ved Baan Sabaijai har benyttet. En tidligere daglig leder forteller at han hentet gledespiker fra dette stedet.»

Et mindre foto viste et hotell-baderom, og her lød bildeteksten:

«Personer tilknyttet senteret Baan Sabaijai oppsøkte dette hotellet i Pattaya sammen med en klient. En ansatt i Prosjekt felles fremtid fikk skriftlig advarsel etter å ha introdusert en funksjonshemmet for sex-markedet i Pattaya.»

I en kort underartikkel med tittelen «Hever trygd fra Norge» het det for øvrig:

«Daglig leder for Baan Sabaijai Tor Oskar Jørgensen utvandret ifølge Folkeregisteret til Thailand i 2006, men mottar ifølge ham selv trygd fra Norge. – Jeg mottar 50 prosent trygd fra Norge og kan tjene inntil 400 000 kroner i året, sier Jørgensen.»

I en annen underartikkel, med tittelen «- Et paradis», uttaler faren til en psykisk utviklingshemmet kvinne seg positivt om datterens langtidsopphold ved Baan Sabaijai. «Moren til en annen langtidsklient lovpriser også tilbudet i Thailand.»

Tirsdag 5. januar kom VG med ytterligere en reportasje om «Thailand-institusjonen», med tittelen «TAPPET Visa-kort til lam mann». Her het det innledningsvis:

«Mens Lars Farmen lå hjelpeløs i sengen, hentet institusjonslederen Visa-kortet fra den lamme mannens safe – og tappet det for penger. Farmen følte episoden som svært krenkende. Han var på langtidsopphold på det norske rehabiliteringssenteret Baan Sabaijai i Pattaya da driveren Tor Oskar Jørgensen kom inn på rommet og tastet koden til safen.»

Og deretter:

«Mot den lamme Hønefoss-mannens vilje tappet Jørgensen kortet for flere tusen kroner. 31-åringen er opprørt over uttalelsene til institusjonslederen. – Han så på meg og sa: ”Er det ikke jævlig at jeg kan gå inn i safen din og hente kortet ditt uten at du kan gjøre en dritt?” Hvis ikke hadde jeg satt stolen i femte gir og gitt gass, sa han til meg.»

Ifølge artikkelen mente Jørgensen «at egenandelen på 6500 kroner i måneden ikke var betalt, mens Farmen på sin side hevder at pengene allerede var overført».
«I ettertid beklager Tor Oskar Jørgensen episoden og ordene som falt. – Dette ble gjort i ”krigens hete”. I ettertid ser jeg at det ikke burde vært gjort, men vi trengte de pengene. Det er korrekt at jeg tok ut penger, men jeg har aldri stjålet noe. Det eneste jeg har tatt er det som skulle vært betalt. Situasjonen hadde vært slik i mange dager, og det var et spørsmål om å skjære igjennom. Jeg beklager dette i dag, sier Jørgensen.»

VG viser til sin kritiske reportasje dagen før, og det framgår at også Lars Farmen mener markedsføringen av Baan Sabaijai har vært misvisende.

Artikkelen var illustrert med et stort bilde av Farmen i rullestol og et mindre portrettbilde av Jørgensen.

I en kort underartikkel ble det for øvrig opplyst at «Norad har gitt Tor Oskar Jørgensen 187 800 kroner for å planlegge en ny institusjon i Nord-Thailand».

KLAGEN:

Klager er Tor Oskar Jørgensen, på vegne av Baan Sabaijai og seg selv. Innledningsvis i klageskrivet heter det om reportasjen 4. januar:

«Da dette er en omfattende sak hvor vi mener at VGs journalister har forbrutt sg på flere av paragrafene i Vær Varsom Plakaten samt oppvist en uakseptabel presseetikk vil vi senere i denne klagen også måtte beskrive en del av bakgrunnsteppet for at denne artikkel i det hele tatt har kommet på trykk.»

«Det beklagelige er at et riksdekkende media har latt seg bruke av utelukkende den ene part i noe som framstår som en konkurranse mellom to konkurrenter. Selv om selve artikkelen primært vil være skadelidende for alle de funksjonshemmede som trenger offentlig kommunal støtte for å kunne få et opphold i Thailand.»

Klageren tar først for seg bildebruken, under henvisning til Vær Varsom-punktene 4.7 og 4.11, og skriver:

«Undertegnede nektet fotograf Robert Eik å ta bilder av meg og dette var sagt i klartekst i et møte mellom journalist, fotograf og undertegnede. På tross av dette tar fotografen et foto av undertegnede – bakfra – og med Telelinse. Innledningsvis ber jeg PFU vurdere bruken av dette bildet – sett i forhold til de kriminelle forhold som beskrives i selve artikkelen. Jeg understreker også at undertegnede er lett gjenkjennelig pga min hestehale – slik at i dette tilfelle er det ingen god unnskyldning at bildet er tatt bakfra.»

Når det gjelder reportasjedelen om go go-barer, mener klageren bildebruken her leder leserne til å tro «at det er personale og beboere fra vår institusjon som er avbildet på dette fotografiet». «Fotografiet er trolig av en eller annen uskyldig turist som på denne måten har måttet tilfredsstille VGs behov for et illustrerende fotografi til en artikkel.»

«Vi understreker her at selve artikkelen fremmer påstander som er ulovlig i forhold til norsk lov. I den sammenheng får leseren inntrykk av at personene på bildet er i ferd med å utføre en ulovlig handling.»

Videre reagerer klageren på tittelbruken 4. januar, om kommuner som «kjøper tjenester i Thailand», og han skriver: «Med en slik formulering er det vel å forvente at VG beskriver alle institusjoner i Thailand som norske kommuner har kjøpt tjenester av. Men det gjør ikke VG. VG har bestemt seg for at det er vår institusjon som skal ”skandaliseres” og journalisten går aktivt inn for å vri den informasjonen de får tak i slik at det virket mest mulig skandaliserende for vår institusjon.»

Spesielt bruken av ordet «pasienter» reagerer klageren på, og han understreker: «Baan Sabaijai er ikke et sykehus og har derfor heller aldri hatt noen ”pasienter”!»

Om avisens kildevalg anfører klageren bl.a. følgende, under henvisning til Vær Varsom-punkt 3.2 :

«VG avviste/nektet å høre på/nektet å snakke med til sammen tre personer – som alle har en funksjonshemning – da VG ble klar over at disse tre personene kunne kaste et annet lys og mer nyansert lys over artiklene enn den ”skandalevinklingen” som VGs journalister ønsket! (…) VGs journalist hevder at de hadde ”så mange kilder” at de ikke ønsket å intervjue de funksjonshemmede som selve episodene de beskrev handlet om!»

Klageren navngir flere personer som VGs medarbeidere vitterlig har intervjuet, «men som ikke har fått slippe til med sine synspunkter». I tillegg anfører klageren at VG senere heller ikke har vært villig til å ta inn «et opplysende debattinnlegg» fra foreldrene til en Baan Sabaijai-beboer. Klageren kan ikke se at den korte underartikkelen der to foreldre uttaler seg positivt om institusjonen, står i forhold til reportasjens øvrige omfang. I denne sammenheng peker klageren på Vær Varsom-punktene 1.2 og 4.1.

Med andre ord anser klageren at VGs medarbeidere kun har vektlagt kilder som er negative til Baan Sabaijai «og/eller undertegnede». Her viser klageren til det han betegner som sakens «bakteppe»: «Vi understreker at vi advarte journalistene mot enkelte av de navngitte kilder med at de har en personlig/økonomisk agenda for å sverte vår institusjon eller undertegnede som person.»

Om én av de navngitte kildene i reportasjen 4. januar skriver klageren bl.a.:

«Vi fortalte til journalistene både at han var trygdemisbruker som hadde løyet for oss ved Baan Sabaijai i 9 måneder – og at det vel derfor også ville kunne lyve til journalistene da han hadde en ”personlig agenda for å hevne seg mot undertegnede” og mente det ikke kunne være ”etisk” å benytte en person som hadde e[t] klart hatefullt forhold til undertegnede som kilde til så alvorlige saker som det VG ønsket å sette lyset på.»

Videre skal to andre personer som «eier og driver en konkurrerende institusjon» ha innrømmet overfor klageren «at de også har vært kilder til VGs artikler». Ifølge klageren skal en av de andre navngitte kildene i reportasjen ha hatt et «interessefelleskap» med de to førstnevnte personene, «for å ødelegge for Baan Sabaijai».

Det skal også være «ytterligere mange flere personer som har en personlig/økonomisk agenda i denne saken», uten at klageren vil trekke inn flere navn. Men PFU bør vite at Pattaya er et ”rottereir” når det gjelder sladder – bakvaskelser og ufine forretningsmetoder!»

Klageren tar igjen for seg reportasjedelen om go go-barer og hotellbesøk, idet han også reagerer på at «VG presenterer historien om hotellrommet slik at leserne skal tro at det skal ha skjedd noe som ikke burde ha skjedd». «Vi finner det merkelig at journalist Lars Kristian Solem kritiserer Baan Sabaijai for å arrangere ”tur til hotellrom” når det faktisk er en av hans egne kilder som har vært den som har initiert til – og utført – selve handlingen. Og samtidig når det dokumenteres at dette var en handling som Baan Sabaijai tok avstand fra.»

I sammenheng med denne reportasjedelen mener klageren dessuten at VGs medarbeidere med fordel kunne ha snakket med institusjonens thailandske stab, som kunne ha fortalt om flere orienterende møter da den norske sexkjøp-loven kom.

Om den oppfølgende reportasjen 5. januar skriver klageren blant annet:

«Er det korrekt av VG å bruke overskriften ”Tappet Visa-kort til lam mann” når dette kun var snakk om en engangsforeteelse av en skriftlig avtalt sum – samt at Farmen fikk kvittering for beløpet som var tatt ut?»

Klageren viser til at «Farmen undertegnet en kontrakt i Norge – før han dro til Thailand – med hjemmekommunen; at han skulle betale kr 6.500,- pr måned for sitt opphold i Thailand. Det ble enighet mellom alle tre parter: Farmen, kommunen og Baan Sabaijai, at han skulle betale dette selv til Baan Sabaijai i Thailand».

«Vi har en avtale med alle som bor hos oss at vi har Visakortet deres samt koden liggende i vår safe. I Farmens tilfelle beholdt han visakortet og koden i sin egen safe. I det forekommende tilfellet hadde Farmen nektet å betale til oss det som var avtalt at han skulle betale. Vi utførte da den handlingen at vi selv gikk ned til en MINIBANK og tok ut pengene han skyldte oss.»

Klageren mener VG med dette nye oppslaget igjen har overtrådt punkter i Vær Varsom-plakaten. «Den negative artikkelen blir ytterligere forsterket av at det settes inn et fotografi av undertegnede. Jeg nektet dem å bruke fotografier av meg – men [det] ser ikke ut til at dette har hatt noen virkning.»

For øvrig reagerer klageren også på underartikkelen om NORAD-støtte, siden søknaden på dette tidspunktet «ikke engang [var] skrevet ferdig… og vi har fortsatt ikke fått tilbakemelding fra NORAD om vi får støtte…».

TILSVARSRUNDEN:

Verdens Gang påpeker at noe av formålet med reportasjene har vært «å få belyst et relativt uregulert område innen helseforvaltningen uten de tilsyns- og kontrollfunksjoner som utøves i Norge». «Vi ønsket også å vise konsekvenser av økt privatisering innen helsevesenet. (…) Bakgrunnen for vår interesse for nettopp senteret Baan Sabaijai var en bekymringsmelding som også var formidlet til Lørenskog kommune, en av de største kjøperne av plasser ved dette senteret.»

Det understrekes at «VGs medarbeidere har benyttet helt vanlige journalistiske metoder i denne saken». «På bakgrunn av bekymringsmeldingen gjorde våre medarbeidere grundige forundersøkelser og samlet inn kildemateriale og dokumentasjon. Materialet ble analysert og verifisert gjennom en reportasjereise til Thailand, og klageren er konfrontert med innholdet i vårt materiale både i Thailand og i Oslo.»

«Etter hvert som vi nærmet oss senteret satt vi med en stadig stigende mengde alvorlige opplysninger, og en lang liste over mulige kritikkverdige forhold. Det omfattet problemstillinger knyttet til kommunenes økonomiske disposisjoner i forbindelse med kjøp av plasser, koblinger til det omfattende sex-markedet i Pattaya, spørsmålstegn ved sosialt miljø og arbeidsmiljø, rusmisbruk blant beboere.»

«Det oppsto også problemstillinger i forbindelse med faglig ansvar, behandlingsmetoder og offentlig tilsyn, arbeidstillatelser og trygdeytelser. På grunnlag av det journalistiske arbeidet ble det gjort en grundig vurdering av viktighet, relevans og dokumentasjon rundt disse temaene, før det ble besluttet hva som skulle tas inn i artiklene.»

Og VG opplyser videre:

«Allerede i den journalistiske innsamlingsfasen engasjerte klageren advokat Per Danielsen til å bistå seg. Avisens framstilling av saken bygger med denne bakgrunn i betydelig grad på skriftlig dokumentasjon og klagerens egne erkjennelser overfor VG. Den uttalte faren for etterspill i PFU og i rettsapparatet fremkalte naturlig nok også skjerpede krav til kildekritikk og dokumentasjon.»

«Et naturlig utgangspunkt for valg av kilder har vært kjennskap til forholdene ved senteret Baan Sabaijai. Det er i den forbindelse gjort et betydelig arbeid med å spore opp både nåværende og tidligere beboere og ansatte. Kildene har i ulik grad satt fingeren på kritikkverdige forhold, og de tegnet for oss et helt nett av konfliktlinjer.»

«Svært mange av de tidligere nordiske ansatte og enkelte beboere var kommet i konflikt med Tor Oskar Jørgensen. Disse konfliktene har selvfølgelig også spilt en rolle i de kildekritiske vurderingene.»

«Saken om Baan Sabaijai utviklet seg til å bli mer omfattende på grunn av alle konfliktene, og det ble derfor nødvendig å gå flere runder med Tor Oskar Jørgensen og den daglige lederen i PROFF, Øystein Larsen. I løpet av en uke ble det holdt to lange møter om opplysninger og tilsvar i Pattaya.»

«Tor Oskar Jørgensen ble etter hvert mer motvillig til å besvare våre spørsmål, og det ble derfor nødvendig å kontakte advokat Danielsen for å sikre tilsvarsretten på alle områder som vi ville ta opp. På denne bakgrunn ble det avholdt et eget møte med reportasjeledelsen og avisens nyhetssjef i Oslo. Dette møtet fant sted 20. desember og her ble det gjort ny avtale om uttalelser som skulle sendes til sitatsjekk.»

«I løpet av to måneder har klageren sendt 45 mailer til journalist Solem i sakens anledning. Felles for svært mange av disse [er at de] har handlet om andre forhold enn de momenter som VG har tatt opp, åpenbart i et forsøk på å vende vår oppmerksomhet bort fra de kritiske spørsmålene. (…) I disse rundene har Jørgensen flere ganger strøket sentrale uttalelser, først og fremst knyttet til hans innrømmelse av at han personlig hadde tatt med beboere på go-go-bar.»

Når det gjelder klagepunktet om identifisering av Jørgensen med navn og bilde, presiserer VG at avisen «ikke har satt ham inn i en kontekst med mulige kriminelle forhold». «Det dreier seg i vår tekst om mulige kritikkverdige forhold, eller forhold som norsk offentlighet bør kjenne til. Tor Oskar Jørgensen eier og driver en omfattende virksomhet som hovedsakelig er basert på offentlige midler. Identifiseringen er derfor innenfor rammen av det han må tåle som en stor næringsaktør innen privat helsevern.»

VG bekrefter imidlertid riktigheten av at klageren nektet å la seg fotografere i forbindelse med møtene i Pattaya. «Dette var en forventet reaksjon og dokumentasjonen av ham med bilde ble derfor gjennomført på et tidligere tidspunkt. Det foreligger altså intet premiss (VVP pkt. 3.3) i forbindelse med intervjuet som berører dette forhold.»

Avisen forsvarer likeledes bildet fra go-go-baren, sett på bakgrunn av tidligere daglig leder Husebys bekreftelse på at han har hentet «barjenter» ved dette etablissementet. VG kan uansett ikke se at det er grunnlagg for å hevde «at personene på bildet er i ferd med å utøve ulovlige handlinger».

«Klageren mener også at det er feil å bruke uttrykket ”pasienter” om beboerne på senteret. Dette kan knapt sies å være et spørsmål av presseetisk karakter, men bakgrunnen for vår bruk av ordet er at senteret i kontrakter med norske kommuner og i sin markedsføring fremstiller Baan Sabaijai som et senter for rehabilitering. Gjennom ordet rehabilitering skapes det en forståelse av behandling, som gjør det naturlig å benytte ordet pasient eller klient.»

«Tor Oskar Jørgensen mener ordet ”turist” er mer dekkende. Det mener vi ville vært svært misvisende, siden norske kommuner betaler en døgnpris på 3000 kroner, noe som langt overstiger døgnprisen for vanlige turister i Thailand.»

Angående klagerens kritikk av kildebruken, påpeker VG at man har benyttet seg av «et usedvanlig stort antall kilder, i alt 40-50 personer med ulik tilknytning til Proff og senteret. De fleste var villig til å la seg intervjue under fullt navn, men mange var også skeptiske til å legge seg ut i nye konflikter med klageren.» For øvrig hevder avisen at kildene klageren foreslo, i liten grad tilførte saken nye opplysninger.

VG viser imidlertid til vedlagt leserinnlegg fra faren til en av Baan Sabaijai-beboerne, med sterk negativ reaksjon på de aktuelle reportasjene.

I sammenheng med kildespørsmålet, bemerker VG ellers at det fra klagerens side har «haglet med påstander om antatte VG-kilders kriminelle fortid, manglende arbeidstillatelser og trygdesvindel». «Vi har ikke kunnet legge disse påstandene til grunn for vår kildekritikk, siden det har vært vesentlig å høre vitnebeskrivelser fra personer med tidligere kjennskap til senteret.»

Når det gjelder klagen på oppslaget 5. januar, forstår ikke VG grunnlaget for denne, «siden opplysningene i artikkelen bygger på åpne kilder, er verifisert og til overmål erkjent av klageren selv». «Jørgensen erkjente åpent de faktiske forhold, beklaget det inntrufne, og han har dessuten godkjent uttalelsene som fremgår av reportasjen.»

Og avisen tilføyer: «Kjernen i saken er hvordan sensitive personopplysninger, som f. eks. en minibankkode, blir misbrukt av en person i en omsorgsrolle. Saken avdekker også manglende kontrollrutiner som skal hindre misbruk av beboernes midler. (…) VG hadde i aller høyeste grad aktverdig grunn til å omtale denne saken, og det foreligger heller ikke her noe brudd på god presseskikk.»

Klageren fastholder at VG har basert seg på «ukritisk bruk av kilder som i stor grad er tilknyttet en konkurrerende institusjon». «Det finnes TO virksomheter i Pattaya der norske kommuner har kjøpt tjenester! Det er kritikkverdig at VG velger å unnlate å opplyse om dette. VGs journalist er fullstendig klar over at de sentrale kildene til artikkelen er personer som har etablert en konkurrerende virksomhet, Rehab Scandinavia.»

Når det gjelder den «bekymringsmelding» VG viser til i sitt tilsvar, påpeker klageren at denne ble sendt av Britt Wenche Berg, som «har tilknytning til Rehab Scandinavia». Klageren mener også å kunne påvise «en uetisk samrøre» mellom Britt Wenche Berg og VGs fotograf Robert Eik. For øvrig henvises det til en vedlagt redegjørelse fra en fysisk funksjonshemmet Baan Sabaijai-beboer, med tilbakevisning av påstander som framkommer i artiklene. Vedlagt følger også erklæringer fra foreldre til beboere ved institusjonen.

Klageren går videre i rette med avisens anførsel om at Baan Sabaijai ikke skulle ha samme tilsynssystem som lignende institusjoner i Norge. «Kommunene kan ikke fraskrive seg ansvaret for kontroll for en klient – uansett hvor denne klienten plasseres av kommunen. Vi har nok oftere tilsynsbesøk enn det som er vanlig i Norge.»

Likeledes tilbakeviser klageren VGs framstilling av omstendighetene knyttet til møtet mellom partene 20.12.09. «Det var undertegnede som krevde et møte med VGs redaksjon… det vil si etter at alle intervjuer var gjennomført. (…) På dette møtet ble det opplyst at jeg ville ha samtale med advokat Per Danielsen senere samme dag. (…) Det er med andre ord ikke sant at advokat var engasjert i innsamlingsfase[n].»

For klageren er det ellers «totalt ukjent» at det for VG skulle ha vært «nødvendig å kontakte Danielsen for å sikre tilsvarsretten på alle områder…». «Danielsen er ikke min advokat i denne saken og var kun inne med rådgivning på timebasis i etableringsfasen.»

Videre finner klageren det vanskelig å forstå at VGs medarbeidere skulle ha «gjort et betydelig arbeid med å spore opp både nåværende og tidligere beboere og ansatte», ettersom «Baan Sabaijai er en meget liten institusjon» som «kun [har] vært i drift i seks år». «Vi har KUN hatt tre daglige ledere, en sykepleier, to leger og syv frivillige.

Klageren mener det var forståelig at han etter hvert ble mer motvillig til å svare på journalistens spørsmål. «Jeg kom til kort mot hans demagogiske evner og hans ukritiske bruk av såkalt informasjon fra kilder med tilknytning til den konkurrerende virksomheten. (…) Sitatsjekkene til Lars Kristian Solem var basert på tilfeldigheter og kaotiske tilbakemeldinger som endret seg fra gang til gang.»

Her viser klageren til eksempler på det han betegner som «insinuerende demagogikk» fra journalistens side, og nevner spesielt de forhold som i reportasjen 4. januar gjelder Nes kommune. Ifølge klageren uttaler ikke helse- og sosialsjef Tone Thorsen seg med henvisning til Baan Sabaijai, men derimot til Rehab Scandinavia.»

«Det kan virke som om journalisten har en klar og tydelig agenda i denne saken… for sannheten er altså at den negative erfaringen som Nes kommune hadde med et ”rehabiliteringssenter” i Thailand – var IKKE vårt ”rehabiliteringssenter”.»

For ytterligere å dokumentere avisens «demagogi» og «retorikk» i saken, har klageren vedlagt et intervju med «konstituert nyhetsredaktør» i VG, gjengitt i Pattaya Tidende 01.02.10.

Klageren reagerer også på at VG i tilsvaret anfører at ”norske kommuner betaler en døgnpris på 3000 kroner», siden journalisten «flere ganger» ble fortalt at Baan Sabaijai «kun [har] hatt en person til denne prisen i løpet av hele den tiden vi har eksistert. (…) Prisen hos oss er basert på hvor mye hjelp den enkelte beboer trenger. (…) Våre priser begynner på kroner 250 per døgn for full pensjon.»

Hvis VG mente å undersøke om klientene får den hjelp norske kommuner betaler for, anser klageren at avisen har utført «et fullstendig udugelig journalistisk arbeide», idet han viser til en rekke punkter han i så tilfelle mener burde vært nærmere undersøkt.

Når det gjelder reportasjedelen om go go-barer og kjøp av seksuelle tjenester, finner klageren det beklagelig at VG i sitt tilsvar fortsatt «skandaliserer de som faktisk har de ønskverdige holdningene til slikt». Klageren viser her til vedlagt redegjørelse fra en person som «kanskje bedre enn noen andre» hadde kjennskap til den konkrete bar- og hotellepisoden reportasjen omtaler.

Klageren går også i rette med VG når avisen i tilsvaret – angående artikkelen 5. januar – skriver at «kjernen i saken er hvordan sensitive personopplysninger som f.eks en minibankkode, blir misbrukt av en person i en omsorgsrolle». I den sammenheng anfører han:

«For det første var det meg som foretok handlingen – jeg har et administrativt ansvar for økonomien til senteret og undertegnede har ingen omsorgsrolle ved senteret! (…) På den andre siden er det INGEN av våre gjester som er i stand til å behandle en minibank med et minibankkort og kortkode enten dette skyldes fysiske eller mentale skader. (…) Hadde vi hatt en ”visamaskin” og trukket kortet ved ankomst ville dette vært en ”ikkesak”. Men siden VG ønsker skandaler framfor sannhet ble det en helsides artikkel av dette.»

Og klageren avslutter tilsvaret sitt slik:

«Jeg håper PFU er uavhengig nok til å bruke sin selvstendige rolle i det norske mediesamfunn til å ”beskytte enkeltmennesker, institusjoner og private foretak” mot [en slik] uetterrettelig pressedekning som det er avdekket i disse to artiklene…».

Verdens Gang bemerker at klagerens tilsvar er preget av hans «altomfattende konspirasjonsteorier om VGs agenda for å skade ham som person og institusjonens renommé gjennom at avisen angivelig spiller på lag med en konkurrent». «Dette er fullstendig grunnløse påstander, og vi finner det ikke formålstjenlig å kommentere dem ytterligere punkt for punkt.»

«Vi vil i stedet poengtere at VGs saker hovedsakelig er basert på skriftlig dokumentasjon, offentlige kilder som ansatte i kommuner og en fylkeslege, klagerens egne bekreftelser og uttalelser, samt uttalelser fra tidligere brukere og ansatte ved institusjonen. Vi har på ingen måte latt oss bruke av andre som har økonomiske interesser i å skade Baan Sabaijai.»

VG tilføyer her at redaksjonen på nytt har gjennomgått kildematerialet, «og vil på det sterkeste avvise at våre kilder skal ha vært ansatt ved den konkurrerende institusjonen i Thailand». Dessuten viser VG til at det ikke var inngått noen intervjuavtaler som eventuelt skulle være brutt, med kilder som var positive til Baan Sabaijai. «Derimot var det et tilbakevendende problem i dekningen av denne saken at klageren ønsket å diktere hva slags kilder avisen skulle bruke…».

For øvrig har VG i tillegg bl.a. disse sluttkommentarene til klagerens tilsvar:

«Avisens hovedvinkel er de norske kommunenes disposisjoner i Thailand. Klageren trekker i tvil om helse- og sosialsjefen i Nes kommune virkelig kan være kritisk til hans institusjon, men dette er utvilsomt riktig.»

«VG har ikke skrevet noe sted at det gjelder en gjennomsnittspris på 3000 kroner for norske kommuner som sender pasienter til institusjonen.»

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder reportasjer Verdens Gang (VG) brakte om at norske kommuner «sparer millioner» på å sende pleietrengende funksjonshemmede til langtidsopphold i Thailand. Et særlig lys ble satt på den norskdrevne institusjonen Baan Sabaijai i byen Pattaya, og senterets gründer og daglige leder Tor Oskar Jørgensen.

Sistnevnte klager på senterets og egne vegne over den ensidige fokuseringen på Baan Sabaijais virksomhet, og hevder at VG har latt seg bruke av kilder som står en konkurrerende institusjon i Pattaya nær. For egen del mener klageren at avisen har gått for langt ved også å identifisere ham med bilder, i sammenheng med forhold som etter norsk lov er straffbare. Klageren reagerer ellers sterkt på VGs «demagogiske» ordbruk og vridning av mottatt informasjon, og mener avisen hadde bestemt seg for «skandalisere» institusjonen hans mest mulig.

Verdens Gang tilbakeviser klagen på alle punkter. Det påpekes at klageren på forhånd ble konfrontert med alt innhold i reportasjene, og gitt alle muligheter til å komme med samtidige kommentarer. VG opplyser at den spesielle journalistiske interessen for klagerens institusjon hadde sammenheng med en bekymringsmelding til en kommune som i stor utstrekning har kjøpt klientplasser ved Baan Sabaijai. Avisen mener for øvrig å ha utvist nødvendig kildekritikk, ut fra kjennskapet til at tidligere ansatte og beboere hadde vært i konflikt med klageren.

Pressens Faglige Utvalg mener Verdens Gang var i sin fulle rett til å sette et særlig søkelys på klageren og hans institusjon, sett på bakgrunn av de offentlige midler Baan Sabaijai blir tilført og den bekymringsmelding som var utgangspunktet for reportasjene.

Utvalget vil generelt understreke viktigheten av kildebredde i en sammenheng som den påklagede. Særlig må dette gjelde når kilder kan ha konkurrerende økonomiske motiver.
Det er av stor betydning at pressen er seg sitt ansvar bevisst når det dreier seg om påstander som den angrepne part vanskelig med troverdighet kan forsvare seg mot. Utvalget viser her generelt til Vær Varsom-plakatens punkt 3.2, der det blant annet heter: «Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysninger som gis er korrekte.»

I den aktuelle saken legger utvalget til grunn at avisen gjennom hele den journalistiske prosessen har hatt jevnlig og nær kontakt med klageren, og gitt ham og institusjonen rikelig anledning til å ta til motmæle. Utvalget registrerer at klageren mener VGs medarbeidere også burde ha gjengitt andre intervjuobjekters mer positive uttalelser om virksomheten, men noterer seg samtidig at avisen angivelig ikke fant at alle gjennomførte intervjuer frembrakte nye opplysninger.

Ut fra dette finner utvalget det vanskelig å klandre VG for de kildevalg som ble gjort og de kritiske kildeutsagn som formidles i reportasjene. Generelt vil utvalget likevel igjen vise til Vær Varsom-plakatens punkt 3.2, der det også heter: «Det er god presseskikk å tilstrebe bredde og relevans i valg av kilder.» Det må imidlertid bemerkes at det, riktignok i kortform, også framkom positive utsagn fra foreldrehold i hovedreportasjen.

Etter utvalgets mening gikk avisen i én reportasjedel langt i å skape et misvisende inntrykk av at klageren hadde gjort seg skyldig i noe kriminelt, idet det i tittelen het: «Tappet Visa-kort til lam mann». Utvalget konstaterer imidlertid at klageren også i denne sammenheng får komme samtidig til orde med sin forklaring på hendelsen, knyttet til at den funksjonshemmede beboeren skyldte institusjonen penger og selv ikke kunne oppsøke minibank for uttak. Det framgår likevel at klageren i ettertid har beklaget det hele.

For øvrig anser ikke utvalget at avisen gjennom bildebruken isolert sett har knyttet klageren til noe som skulle tilsi brudd på Vær Varsom-plakatens punkt 4.7, om identifisering ved omtale av klanderverdige eller straffbare forhold.

Etter en samlet vurdering finner utvalget at Verdens Gang ikke har brutt god presseskikk.

Fredrikstad, 27. mai 2010

Odd Isungset,
Kirsti Nielsen, Halldis Nergård, John Olav Egeland,
Ingeborg Moræus Hanssen, Camilla Serck-Hanssen,