Adv. Mona Søyland p.v.a. klient mot Aftenposten
Aftenpostens nettside brakte fredag 18. januar 2002 en reportasje med tittelen «Miljø-synderens statlige millionkupp». I ingressen står det :
«På falske miljøløfter har det offentlige pøst ut 72 millioner kroner i tilskudd og lån til Sande Paper Mill. Kreditorer har ettergitt krav på 22 millioner kroner. I tillegg har bedriften spart 60 millioner kroner fordi SFT tillot stenging av et renseanlegg. Tilbake sitter fabrikkeier Rune Thoralfsson og hans partnere med solid gevinst».
Oppslaget er illustrert med to bilder. Rune Thoralfsson er avbildet på det ene, og billedteksten er følgende:
«Grønne løfter. Rune Thoralfsson lovet myndighetene en miljøgevinst ved å bytte ut bjørk med melkekartonger i produksjonen av bølgepapp. Men løftene er ikke innfridd».
På det andre bildet er Sande Paper Mill avbildet. I teksten under står det:
«Rune Thoralfsson reddet arbeidsplassen ved hjørnestensbedriften i Sande i Vestfold da han overtok i 1997. Men han har slitt for å nå miljømålene».
I brødteksten går det fram at da siviløkonom Rune Thoralfsson overtok selskapet, skulle Sande Paper Mill avvikles fordi det ville være for kostbart å «overholde fremtidens miljøkrav. Han (Rune Thoralfsson, sekr. anm.) aktet også å gjøre storforurenseren i Sande til en miljøbedrift?Miljøgevinsten skulle gjøres fullkommen ved gradvis å bytte ut råstoffet fra baltisk bjørk til norske melkekartonger?Med sitt melkekartongkonsept i kofferten la Thoralfsson ut på tiggerferd i hovedstadens gater. Første stopp var Akersgata 13 og Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND). Her sjarmerte Thoralfsson umiddelbart til seg tre lån på til sammen 50 millioner kroner. Senere samme år trillet 7 nye millioner inn på bedriftens konto. 2 millioner kom fra Miljøverndepartementet, 1 million stammet fra Landbruksdepartementet, mens de siste 4 millionene var midler fra Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE).»
Det framgår videre at Thoralfsson slet med å få til produksjonsendringene, og at tømmer fortsatt ble brukt som råstoff. Thoralfsson får dispensasjon til å stenge renseanlegget i ett år. «Dispensasjonen skulle vise seg å vare i tre år. Ved å stenge renseanlegget hadde Sande Paper Mill besparelser på til sammen 55 millioner kroner. Dessuten opphevet SFT en tvangsmulkt på 3,9 millioner kroner som ble ilagt etter overskridelser av utslipps-grensene. Dermed kom den totale gavepakken fra SFT opp i nesten 60 millioner kroner.
Velviljen fra SFT fortsatte, selv etter at målinger sommeren 2000 viste at dioksinutslippene til luft var 20 ganger mer dioksin enn tillatt». Videre framgår det at Thoralfsson har søkt «om å få forurense Sandebukta fram til 2005».
«-Omstillingen på Sande har vært mer krevende enn først antatt, så dette har tatt lengre tid. Men det går i riktig retning, sier Thoralfsson.
– Du har gang på gang lovet utslippsreduksjoner som aldri har kommet. Det kan virke som du bevisst har ført SFT bak lyset?
– Utslippene til luft er praktisk talt fjernet, og utslippene til vann er mer enn halvert. SFT har vært fortløpende orientert om fremdriften. Vi har ikke ført SFT bak lyset».
Det framgår at det i 1998 ble inngått gjeldsforhandlinger, og at da de nye aksjene var fordelt, eide Thoralfsson «fortsatt en solid tredjedel av selskapet».
Under stikktittelen «Tapper selskapet?» heter det i sin helhet:
«Siden overtagelsen i 1997 har Thoralfsson og partnerne hans dessuten skilt ut store verdier som tidligere tilhørte Sande Paper Mill, i egne selskaper de selv eier. 38 rekkehusenheter, seks eneboliger og tomtearealer på 160 mål er plassert i Selvik Eiendom AS. Deler av industritomten er dessuten overført til Sande Havn AS for 16,1 millioner korner. En revisor Aftenposten har vært i kontakt med antyder at Sande Paper Mill kan ha blitt tappet for verdier. Og 7. januar i år solgte eierne av Sande Papir Mill også fabrikkens forbrenningsanlegg. Kjøper var Onyx Norway AS, det som tidligere var Norsk Gjenvinning AS. Prisen er hemmelig. ?Det er kontraktfestet at vi ikke skal uttale oss om kjeøpesum, sier Thoralfsson.
Aftenpostens papirutgave brakte lørdag 19. januar 2002 samme sak. På førstesiden, under tittelen «Miljøsynder fikk millionstøtte», står følgende henvisningstekst:
«Sande Paper Mill skulle legges ned i 1996, fordi det ble for dyrt å overholde miljøkravene for utslipp til Sandebukta i Vestfold. Da overtok siviløkonom Rune Thoralfsson. Han skulle få slutt på forurensingen. Etter den tid har det offentlige
pøst ut 72 millioner kroner i tilskudd og lån til bedriften. Kreditorer har ettergitt krav på 22 millioner kroner. I tillegg har bedriften spart 60 millioner kroner fordi SFT tillot stenging av et renseanlegg. Men forurensingen fortsetter, og Thoralfsson med partnere sitter igjen med en pen gevinst».
Inne i avisen er tittelen «Miljøsynderens statlige millionkupp», og artikkelen er identisk med nettutgavens.
Aftenpostens nettutgave brakte søndag 20. januar 2002 en ny artikkel om Rune Thoralfsson, under tittelen «Beriker seg på ansattes pensjon». I ingressen står det følgende:
«Fabr ikksjef Rune Thoralfsson ved Sande Paper Mill kanaliserer sine ansattes pensjonspenger gjennom et forsikringsmeglingsfirma han selv eier en sjettedel av».
I brødteksten framgår det at pensjonen til 142 ansatte er «dirigert gjennom Link Forsikringsmegling». «-Link er Sande Paper Mills forsikringsmegler og gir råd til Sande Paper Mill om hvor og hvorledes vi skal behandle våre forsikringer, men har ingen direkte befatning med pensjonspengene til de ansatte, sier Thoralfsson».
Det framgår av teksten at Link får en årlig provisjon på 50.000 kroner fra Sande Paper Mill. «Dette bekreftes også indirekte av Thoralfsson. -På pensjonsrådgivingen utgjør min andel av provisjonen under 8000 kroner, sier fabrikksjefen, som eier 15,5 prosent av Link Holding AS, morselskapet til Link Forsikringsmegling AS. Thoralfsson legger imidlertid til at det er Link og ikke han som mottar denne provisjonen».
KLAGEN:
Klagerne, Rune Thoralfsson, Claus Claussen og Jan Lyder Løberg, representert ved advokat, viser til at de forhold som påklages, er å finne i avsnittet ?Tapper selskapet??. «I dette avsnittet hevder Aftenposten at ?Thoralfsson og hans partnere? tapper Sande Papir Mill for verdier. Påstandene er feilaktige og heller ikke på noen måte dokumentert».
«Det synes som påstanden om ?tapping? skyldes at eiendomsselskapene har blitt etablert og at de eiendommene de besitter ikke lenger er en del av Sande Papir Mill AS. Utskillelsen av disse eiendommene i egne selskaper har vært en del av mine klienters finansieringsplan. Dette for at Sande Paper Mill skulle få tilført maksimalt med likvide midler ved at det er lettere å lånefinansiere og stille sikkerhet for bankforbindelser i rene eiendomsselskaper, enn det er for eiendommer som er en del av en industribedrift som har gått med underskudd i en rekke år. Disse transaksjonene har derfor tilført Sande Paper Mill AS likvider som det ellers ville være vanskelig å fremskaffe uten eventuelt å selge de nevnte eiendeler. Disse transaksjonene innebærer derfor ingen ?tapping?».
Det påpekes at klagerne har tilført Sande Paper Mill 50 millioner kroner siden 1998 «i en kombinasjon av låne- og egenkapital nettopp for å sikre omstillingsprosessen i bedriften». Klagerne anfører at Aftenpostens journalist har kjent til disse overføringene. Etter klagernes syn har ikke Aftenposten i tilstrekkelig grad kontrollert de anonyme opplysningene om tapping, og heller ikke latt klagerne fått imøtegå disse beskyldningene.
«Videre påtales forhold som angis i ingressen på denne artikkelen . Det fremstilles følgende i ingressen: ?På falske miljøløfter har det offentlige pøst ut 72 millioner kroner i tilskudd og
lån til Sande Paper Mill? samt ?Tilbake sitter fabrikkeier Rune Thoralfsson og hans partnere med solid gevinst?».
Klagerne hevder ingressen er uriktig, og påpeker at «lån og tilskudd har blitt brukt til de formål og investeringer som har vært forutsatt. Det er derfor ikke gitt noen ?falske løfter? overfor myndighetene, og det er ikke blitt brukt noen midler på annet enn det som har vært forutsatt i de planer som har ligget til grunn for lån m.v.».
Videre avviser klageren at Rune Thoralfsson og hans partnere sitter igjen med en «solid gevinst». «Eierne av selskapet har siden overtakelsen i 1997 kun bidratt med midler og ikke tatt penger ut av selskapet. Det er ikke tatt ut noen gevinst, og det ligger heller ingen gevinst i selskapet så langt som eierne kan ta ut. Dette kunne journalisten enkelt finne ut av ved å lese selskapets offentlige tilgjengelige årsrapporter».
«Det andre bruddet ble foretatt i artikkelen «Beriker seg på andres pensjon». Klagerne reagerer på at Rune Thoralfsson «kanaliserte sine ansattes pensjonspenger gjennom et forsikringsmeglingsfirma han selv eier en sjettedel av».
Her viser klagerne til at begrepet ?kanaliserer? leder leserne til å tro at klageren disponerer eller forvalter pensjonspengene. «Dette er ikke korrekt og de faktiske forhold påpekes av klageren i selve artikkelen. Av klagerens uttalelse framgår det klart at det forsikringsmeglingsfirmaet hvor klageren har eierinteresser kun gir råd til Sande Paper Mill vedrørende forsikringene. Det er forsikringsselskapet som forvalter de ansattes pensjonspenger». Av denne grunn mener klagerne at Aftenposten bevisst har fordreid ingressen.
Klagerne kom tilbake, før Aftenpostens tilsvar, med et brev med tittelen «Tilleggsopplysninger i sak nr. 015/02». Her påpekes det at Aftenposten har kontaktet Rune Thoralfsson i en ny sak. Klageren reagerer på at han ikke får se spørsmålene Aftenposten vil stille ham og at avisen truer med å trykke at han ikke vil svare på spørsmålene.
TILSVARSRUNDEN:
Aftenposten påpeker at klagerne i ettertid har fått på trykk et leserinnlegg under tittelen «Ingen ?tapping? på Sande». «Der fikk adm direktør Thoralfsson utdype sitt syn på utviklingen ved SPM».
I Aftenpostens vedlegg 3 (heretter vedl. 3., sekr. anm.) utdyper avisen sitt syn og sin begrunnelse. Redaksjonen hevder her at eierne av Sande Paper Mill (SPM) har tapt langt mindre enn gevinsten de har hatt ved å skille ut og selv overta boligeiendommer, næringseiendommer og havneområde, samt ved å selge forbrenningsanlegget (På s. 8 i vedlegget står følgende vedr. anlegget: ? Mesteparten av de tilskudd og lån som ble gitt fra det offentlige er investert i forbrenningsanlegget? ). «De har sittet igjen med gevinst, mye takket være offentlige tilskudd og lån som ble gitt mot miljøløfter som ikke ble innfridd».
Videre (s. 5 vedlegg 3) påpeker Aftenposten at SPM Holding skjøt inn 10 millioner kroner da de overtok bedriften . «Til gjengjeld besørget Norske Skog at de nye eierne hadde en
aksjekapital på 40 millioner kroner?Med andre ord var summen av bankinnskudd, utestående hos kunder, varelager og andre fordringer om lag 30 millioner høyere enn hva
de nye eierne skjøt [inn]. Denne ?gavepakken? er de også presisert i overdragelsespapirene punkt 6.1: ?Både selger og kjøper er inneforstått med at overdragelsen skjer til en verdi som er lavere enn teknisk verdi?».
«Like etter overdragelsen ble de nevnte boligeiendommene skilt ut i et eget selskap som kontrolleres av SPMs eiere. Bokførte eiendomsverdier på 9,1 millioner kroner pluss et kontant beløp på 1 million kroner ble overført til Selvik Eiendom, som deretter ble solgt til SPMs eiere. Ifølge grunnboken var salgssummen 6,4 millioner kroner. Taksten på eiendommene var imidlertid 18 millioner kroner. Under gjeldsforhandlingene høsten 1998 ble spørsmålet om eierne hadde ?tappet? bedriften under denne fisjonen tatt opp». Gjeldsnemda konstaterte «at Thoralfsson og de andre eierne ?kan oppnå personlige økonomiske fordeler ved forvaltning av de utfisjonerte eiendommer på noe sikt?».
?Falske miljøløfter?
Aftenposten mener den har dekning for setningen «På falske miljøløfter har det offentlige pøst ut 72 millioner kroner i tilskudd og lån til Sande Paper Mill». Avisen viser til klagernes argumentasjon om at statlige tilskudd og lån ikke er brukt til andre formål enn
hva som har vært beskrevet i søknader. I vedl. 3 lister Aftenposten opp støtten SPM har mottatt, 72 millioner kroner, og bemerker følgende: «I samtlige søknader om lån og tilskudd fremhever bedriften sin sterke miljøprofil. Til grunn for samtlige søknader lå forretningsideen med å bytte ut kullet i fyringsanlegget med avfall» . «I artikkelen 19. januar stilles det spørsmål om hvor realistiske utslippsmål SPM har operert med, og om overoptimistiske, falske, mål/tidsrammer kan ha medvirket til utbetalte offentlige tilskudd/lån».
Redaksjonen lister også opp at SPM har overskredet de lovbestemte utslippsgrensene til luft 17 ganger i en toårsperiode. Videre påpekes det at SPM har blitt politianmeldt for miljøbrudd. Det pekes også på at SFT stengte bedriftens forbrenningsanlegg i mai 2000, «det samme anlegget som det offentlige hadde pøst inn penger for å oppgradere?Renseanlegget sto sentralt da SPM søkte om penger i 1997, som i søknadene ble lovet skulle være på plass ?innen år 2000?, som det ifølge årsrapporten var ?innhentet tilbud? på i 1998, var altså fortsatt i anbudsfasen i oktober 2000. Og anlegget ble ikke ferdig montert før sommeren 2001! I mellomtiden har SPM spydd ut miljøgifter i et omfang som gjorde at SFT-kravene gang på gang ble brutt».
Videre hevder Aftenposten å kunne dokumentere at SPMs nedtrappingsplan for organisk utslipp til vann » aldri har vært i nærheten av å bli fulgt opp. Avisens oversikt viser at de virkelige utslippene har vært omtrent like store fra 1998 og fram til og med siste kvartal 2000. Den nye nedtrappingsplanen viser at «det forventede utslippsnivået for 2005 er over tre ganger høyere enn nivået som SPM lovet å være nede på i slutten av 2000 «. På denne bakgrunnen mener Aftenposten at den hadde grunnlag for å spørre om ikke «SPM har ført SFT bak lyset»
?Tapping?
Aftenposten påpeker at avisen ikke har konstatert «at eierne har ?tappet? bedriften, men [det] stilles spørsmål om eierne har sikret seg en (urealisert) gevinst ved gunstig
utskillelse av verdier fra SPM til andre selskaper som de også eier». I vedl. 3 heter det at «dessuten henviser vi til en revisor som har gått igjennom de økonomiske forholdene ved
SPM og som på bakgrunn av sine funn har antydet at SPM kan ha blitt tappet for verdier. At vedkommende ikke nevnes med navn skyldes at revisoren arbeider i et firma og har tatt på seg oppdraget ved siden av jobben». Vedkommende kan derfor risikere å miste jobben.
Videre hevder Aftenposten at eieren «fra starten av ikke risikerte en eneste krone i prosjektet», og viser til at de verdier som fulgte med på kjøpet, langt overgikk prisen og forpliktelsene ved kjøpet. Boligeiendommene ble skilt ut i et eget selskap like etter overdragelsen. «Ifølge grunnboken var salgssummen 6,4 millioner kroner. Taksten på eiendommene var imidlertid 18 millioner kroner». En takstmann skal for øvrig ha karakterisert «en 1997-pris på 18 millioner kroner for 38 rekkehus, seks eneboliger, tre tomter og 12 festetomter som ?betenkelig billig?». Den samme takstmannen mener også at SPM-eierne betalte langt under markedspris da de i 1999 skilte ut et industriområde på rundt 150 dekar . «Prisen som ble gitt var 16,1 millioner kroner. Stormoen (takstmannen, sekr. anm.) mener eiendommene som ble skilt ut har en markedspris på minst 30 millioner kroner». Videre vises det til at forbrenningsanlegget ble solgt i januar i år, uten å måtte innfri lån og tilskudd som hadde finansiert anlegget. Aftenposten konkluderer med at eierne har sittet med en gevinst. «En vesentlig del av årsaken er offentlige tilskudd og lån som ble gitt mot miljøløfter som ikke ble innfridd».
?Pensjonspenger?
Når det gjelder påstanden «Beriker seg på ansattes pensjonspenger», anfører Aftenposten at pensjonspengene forvaltes av samme forsikringsselskap som er brukt siden 1986. I praksis betyr det ingen forandring mht. plassering av pensjonsforsikringene. Det påpekes at Thoralfsson tjener 8000 kroner på meglingen i dette tilfellet.
I vedl. 3 anføres det at ?omveien? via Link ikke har gitt rimeligere pensjonspremie. «Forskjellen er at forsikringsselskapet etter at Thoralfsson engasjerte Link, har måttet dele honoraret for å forvalte pengene med Link Forsikringsmegling. For øvrig var noe av bakgrunnen for oppslaget at det er nyhetsverdig, og noen vil mene kritikkverdig, at administrerende direktør velger å kjøpe tjenester fra et firma hvor han selv har eierinteresser».
Når det gjelder klagernes henvisninger til at de har investert nærmere 100 millioner kroner i nytt utstyr, påpeker Aftenposten at «pengene har hovedsakelig kommet fra det offentlige».
Aftenposten legger til at saken har stor offentlig interesse. «Bedriften har mottatt millioner av kroner i offentlige tilskudd og lån på bakgrunn av bedriftens planer/løfter om ?å fremstå som en gjenvinningsbedrift med høy miljøprofil?». Redaksjonen viser til at bedriften likevel har brutt sine lovede miljømål og utslippskrav gang på gang.
Klageren innrømmer at omstillingene «som var ønskelige for å legge om driften fra et gammeldags industrianlegg basert på trevirke og kull til et returbasert gjenviningsanlegg har tatt lengre tid enn forutsatt. Det er imidlertid på det rene at feilvurderingen av
tidsforbruket i denne omstillingsfasen ikke kan kobles opp mot de øvrige forhold som Aftenposten angriper mine klienter for. Aftenpostens påstand om at SPMs eiere har tatt gevinst ved å tappe selskapet og bryte miljøløfter er således uriktig og urimelig. SPMs
eiere har skutt inn betydelige midler til Sande Paper Mill gjennom hele prosessen. Eierne har så langt ikke mottatt noe utbytte eller økonomiske tildelinger fra bedriften».
Når det gjelder finansieringen av bedriftens utstyr, påpeker klageren at «det fremgår av søknadene hva pengene skal benyttes til i form av nytt utstyr. Dette utstyret er innkjøpt og installert?. I Aftenpostens beskrivelse av de ulike investeringene som er gjort ved bedriften fra 1997 og frem til i dag kobles samtlige offentlige lån og tilskudd til bedriften opp mot investeringer i det nåværende røykgassrenseanlegget. Dette er feil . De invester-ingene som ble gjort i forbrenningsanlegget i 1997 (som er det eneste som er finansiert med offentlige tilskudd og lån fra SND) var aldri ment å inkludere et røykgassrenseanlegg. Det er derfor viktig å understreke at nytt røykgassrenseanlegg ikke var en del av betingelsene for tilskudd eller lån fra det offentlige slik som Aftenposten feilaktig hevder. Løftebrudd i denne sammenhengen foreligger derfor ikke».
Vedrørende overutslippene av dioksin høsten 1997 og våren 1999, påpeker klageren at det ble truffet tiltak og gjort investeringer som bedriften mente ville gi resultater. Oppfølgingsmålingene etter dette viste begge ganger dioksinnivå på eller under utslippsgrensen». Klageren anfører at bedriften ved et tilfelle valgte å stenge anlegget da det ble påvist for høyt dioksinutslipp i mai 2001.»I sitt notat (Aftenpostens tilsvar, sekr. anm.) og i tidligere artikler hevder Aftenposten at SFT stengte anlegget. Dette er feil. Dette er en beslutning bedriften selv tok. Aftenposten har hele tiden vært klar over dette?Som et ledd i SFTs vurdering ble Folkehelsa koblet inn for å vurdere giftfaren slik Aftenposten
beskriver i sitt notat. Aftenposten unnlater imidlertid å fortelle at Folkehelsa konkluderer med at det ikke forelå noen helserisiko knyttet til utslippet».
Klageren hevder at «bedriftens ønske om å oppfylle miljømyndighetenes og konsesjonens krav er utvilsom. I Aftenpostens oppslag fremstilles SPM som en aktiv miljøsynder uten hensyntagen til de offentlige krav. Dette er utvilsomt feil, og de investeringer som er gjort samt omleggingen til det nåværende renseutstyret tilbakeviser et slikt syn».
Klageren avviser Aftenpostens påstand om at SPM har hatt anledning til å imøtegå påstandene om ?tapping av verdier? , og viser til at spørsmålet om tapping ikke er fremlagt for kommentar. «Aftenpostens svar til PFU er derfor her feil». Videre anføres det at «eierene til nå har tilført NOKm 50,8 samt stillet garantier utover dette. Ingen midler er tatt ut. Aftenposten nevner ikke i noen av sine artikler eiernes kapitalinnskudd».
Klageren gjør også oppmerksom på at «de ansatte i SPM har skrevet leserinnlegg til Aftenposten, men disse valget Aftenposten ikke å innta».
Aftenposten viser til at redaksjonens «hovedhensikt med de påklagede artiklene var å rette søkelyset mot sande Paper Mills forskjellige utslipp, utslippsmål og lån/tilskudd fra det offentlige, skattebetalernes midler. Likeså ønsket vi å rette søkelyset mot eierens risiko/investeringer opp mot det offentliges lån/tilskudd og risiko. Aftenposten har ikke underslått at det er skjedd utslippsforbedringer ved SPM, men stiller allikevel spørsmålet ved alle løfter og konkrete utslippsmål som er gitt. Så langt vi kan lese ut fra SPMs
omfattende tilsvar er bedriftens eneste forklaring ?feilvurdering av tidsforbruket i denne omstillingsfasen?.?».
Aftenposten går deretter punktvis gjennom klagerens siste tilsvar, og anfører at redaksjonens poeng har vært å vise «at bedriften gjentatte ganger har varslet investeringer i et nytt renseanlegg, og dermed skaffet seg goodwill hos myndighetene og lån/tilskudd fra det offentlige, men først fem år etter at de første løftene kom, var renseanlegget på
plass. Da hadde SFT satt hardt mot hardt og nektet bedriften å bruke forbrenningsanlegget før et renseanlegg var installert». Aftenposten påpeker at regelverket tilsier at SPM ikke kunne bruke tilskudd til lovpålagte miljøinvesteringer ? røykgassrenseanlegget.
Når det gjelder klagerens punkt 4, om ?tilnærmet null utslipp? i 2001, siterer redaksjonen SFTs uttalelse, der det framgår at «bedriftens forbrenningsanlegg har vært i drift i tre måneder uten at bedriften har målresultater som forteller hvordan utslippene er i forhold til alle kravene i utslippstillatelsen» .
Aftenposten viser til at den i et oppslag av 3. desember 2000, under tittelen ?Miljøsynder får ny sjanse?, fortelle om analysen som ble foretatt av drikkevann og næringsmidler i området. ?Samtidig slår SFT fast at den konkrete helse- og miljørisikoen som overutslippene ved fabrikken har medført likevel er å anse som svært liten?».
Vedrørende punktet om tapping av bedriften, anfører Aftenposten at redaksjonen «har fortalt hva som er solgt, og til hvilken pris, og kopier av mail viser at Thoralfsson er gitt anledning til å kommentere de ulike transaksjonene. Ved utfisjonering av verdier til omdiskutert lav pris til egne selskaper blir det nærmest av semantisk interesse om det på folkemunne kan stilles spørsmål om ?tapping? er den rette betegnelsen eller ikke».
Til punkt 6, om Stig Nilsens krav om gjennomlesning av sine uttalelser, påpeker Aftenposten at Nilsen ifølge redaksjonens dokumentasjon har uttalt seg som han gjør, og at han ikke spurte om å få lese gjennom egne sitater.
Sekretariatet mottok etter endt tilsvarsrunde en lengre kommentar fra klageren. Pressens Faglige Utvalg valgte på sitt møte 23. april å utsette behandlingen av saken til Aftenposten hadde fått anledning til å gjøre seg kjent med kommentaren.
Klageren anfører, igjen, at «det som påklages er avsnittet ?Tapper selskapet?? samt ingressen i denne artikkelen».
Det reageres på at Aftenposten har benyttet seg av en anonym kilde, revisoren, men ikke kontrollert opplysningene fra denne med klagerne. «Dersom opplysningene hadde blitt forelagt klageren, ville saken vært avverget».
Videre påpekes det at Aftenposten ikke har tatt hensyn til at klagerne har «tilført betyde-lige midler til Sande Paper Mill». Klagernes advokat påpeker at de «i perioden 1998 og frem til i dag [har] tilført netto over 50 mill. kroner av egne midler direkte til Sande Paper Mill eller via Sande Paper Holding i en kombinasjon av låne- og egenkapital nettopp for å sikre omstillingsprosessen i bedriften? Mine klienter har derfor med sine kapitalinnskudd
tatt en betydning økonomisk risiko og påstander som tapping, berikelse, solid gevinst etc. er derfor fullstendig feil. Aftenposten har gjennom sine tilsvar ikke på noen måte sannsynliggjort eller dokumentert at det er grunnlag for å karakterisere de omtalte forhold som ?tapping?? I artikkelens mellomtittel heter det riktignok ?Tapper selskapet ??,
men det konstateres uten reservasjoner i avsnittet direkte under at ?Siden overtagelsen i 1997 har Thoralfsson og hans partnere dessuten skilt ut store verdier som tidligere tilhørte Sande Paper Mill, i egne selskaper som de selv eier ??Det fremstår som utvilsomt at avisen mener dette er tvilsomme disposisjoner fra eierens side, som kan karakteriseres som ?tapping?».
Klageren mener også til at Aftenposten ikke har sannsynliggjort eller dokumentert at bedriften har gitt «falske løfter» . «Det avgjørende spørsmål blir derfor hvorvidt de beskrevne tidsforskyvninger fritt kan benyttes av Aftenposten som påskudd til å fremsette påstanden om at på ?falske miljøløfter har det offentlige pøst ut 72 millioner kroner i tilskudd og lån til Sande Paper Mill?. Det er vår oppfatning at dette er helt uholdbart». Klageren viser også til at «ingen offentlig instans har ment at de har blitt utsatt for ?falske miljøløfter?».
Når det gjelder påstandene om at klageren sitter igjen «med solid gevinst», påpeker klagerne igjen at «eierne av selskapet har siden overtakelsen i 1997 kun bidratt med midler og ikke tatt ut penger av selskapet».
Avslutningsvis påpeker klageren at avisen tok kontakt med Thoralfsson for et intervju, men «uten at de nevnte beskyldningene ble fremsatt». Klageren mener dermed at de ikke har fått en reell imøtegåelsesrett.
Aftenposten anfører at avisen i sin hovedartikkel har forsøkt å oppsummere to forhold:
«1. Miljøforholdene ved bedriften, sett i forhold til hva bedriften har sagt bl.a. i søknader om offentlige lån og tilskudd.
2. En serie med finanstransaksjoner før og etter akkorden ved Sande Paper Mill og hvordan direktør Thoralfsson er kommet gunstig ut av disse, herunder i forhold til selskapets kreditorer.»
Aftenposten viser til at investorene bak Sande Paper Mill (SPM) helt fra overtagelsen fra Norske Skog har profilert seg på sine miljøplaner, både overfor offentligheten og statlige institusjoner. «Beskrivelsen av den faktiske utviklingen i miljøforholdene synes lite omstridt: Omtalen av den økonomiske verdien for SPM av at SFT ga dispensasjoner til å øke forurensningene er ikke omstridt. Det er videre enighet om at øvrige miljøløfter ikke er blitt gjennomført i henhold til de timeplaner som ble skissert overfor offentlige forvaltningsorganer».
«Gevinsten»:
Aftenposten skriver: «Klageren har mot påstanden om gevinst fremholdt at holdingselskapet og dets eiere har skutt inn store beløp i SPM, i alt 50,8 millioner kroner. For det første hoppes det bukk over at et motstykke, helt eller delvis, til beløpene som er skutt inn, er eiendommene som er skilt ut. Men også ved en isolert vurdering av hvor mye SPM Holding har ?tilført? eller skutt inn SPM er det viktig å skille mellom aksjekapital og lån (og mellom lån med og uten sikkerhet). SPMs brev til forretningsforbindelsene (4.
august 2000) gjør ikke det. Revisor (vedlegg 2 til klagerens brev av 24.01.02) bruker også et samletall, men gjør dog oppmerksom på at beløpet 50,8 millioner kroner er fordelt på ?ny egenkapital og lån?. Advokat Søyland er enda mer omtrentlig i sin ordbruk».
Videre påpekes det følgende: «Transaksjonsrekken – eiendomsoverdragelse til gunstige vilkår, låneopptak med pant i eiendommene og innskudd av aksjekapital i SPM – gir som sluttresultat at eiernes egen risikoeksponering overfor SPM har vært mindre enn den nyinnskutte aksjekapitalen. Kanskje er hele risikoen avlastet gjennom overdragelsen av eiendommmer som tidligere tilhørte SPM».
Aftenpostens konklusjon er at «holdingselskapet, hvor Thoralfsson hele tiden har deltatt, har hatt en gevinst på sitt engasjement i Sande Paper Mill, mens kreditorene har lidt tap, antagelig større enn de trengte. Gevinsten har ikke skjedd gjennom uttak av utbytte; det har aldri Aftenposten heller påstått. Gevinsten er konkret knyttet til eiendomstransaksjonene og verdien (utover den innskutte egenkapitalen) av deres nåværende aksjer i SPM . Verdivurderingen er usikker, men ifølge regnskapet hadde SPM ved utgangen av år 2000 en egenkapital på nær 80 millioner kroner. I tillegg kommer verdiene i Selvik Eiendom og Sande Havn.»
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder flere oppslag på Aftenpostens nettside og papirutgave om Sande Paper Mill (SPM). Saken tar for seg selskapets miljøløfter og offentlige milliontilskudd. Klagerne, eierne av SPM representert ved advokat, reagerer på antydningene om at de har tappet selskapet for verdier og at de skal ha fått en solid gevinst på falske miljøløfter. Klageren innrømmer at omstillingen har tatt lengre tid enn forutsatt, men mener påstandene om tapping og brutte løfter både er uriktige og urimelige. Det vises til at eierne så langt ikke har mottatt noe utbytte, og at de ikke har fått imøtegå beskyldingene om tapping av bedriften. Klagerne reagerer også på beskyldningen om berikelse av de ansattes pensjonspenger.
Aftenposten anfører at redaksjonen ønsket å sette søkelys på SPMs-eiernes risiko og investeringer opp mot det offentliges lån og tilskudd, og viser til at en vesentlig del til den offentlige millionstøtten ble gitt mot miljøløfter som ikke ble innfridd. Avisen avviser at den har konstatert ?tapping?, men derimot stilt spørsmål ved om eierne har sikret seg en gevinst ved gunstig utskillelse av verdier fra SPM. En innleid revisor for avisen skal også ha antydet at SPM kan ha blitt tappet for verdier. Aftenposten viser til at klagerne ble gitt anledning til å kommentere saken, og at de i ettertid også har fått komme til orde med et tilsvar.
Pressens Faglige Utvalg mener Aftenposten var i sin fulle rett til å sette søkelyset på Sande Paper Mills miljøløfter og milliontilskudd. Utvalget viser på generelt grunnlag til Vær Varsom-plakatens punkt 4.4, der det bl.a. heter: «Sørg for at overskrifter, henvisninger, ingresser og inn- og utannonseringer ikke går lengre enn det er dekning for i stoffet».
I det påklagede tilfellet mener utvalget at Aftenposten går langt i sine påstander om at eierne gjennom «falske miljøløfter» har gjort et «millionkupp» og sitter igjen med en «solid gevinst». Utvalget viser imidlertid til at SPMs opprinnelige tidsplaner for miljøutbedringer har vist seg å være urealistiske, og anser at selskapets miljøprofil og miljøløfter har vært medvirkende til utløsningen av offentlige lån og milliontilskudd. Utvalget konstaterer at miljøplanene senere er revidert uten konsekvenser for bl.a. de offentlige tilskuddene. Sett på denne bakgrunn mener utvalget at Aftenpostens tittel og ingress må kunne aksepteres innenfor de presseetiske retningslinjer.
Når det gjelder spørsmålet om det har foregått tapping av verdier fra bedriften, noterer utvalget seg at spørsmålet reises i forbindelse med faktiske salg av bedriftens eiendommer til datterselskaper. Utvalget mener avisen med fordel kunne latt klageren fått kommentere antydningen om mulig tapping. Imidlertid legger utvalget vekt på at klageren har fått kommentere både bedriftens omstilling og transaksjoner, og at det er tatt tilstrekkelig forbehold om mulig tapping. Videre konstaterer utvalget at klageren senere har fått komme til orde med et tilsvar på dette punktet.
Utvalget kan heller ikke se at reportasjen om ?berikelse? av de ansattes pensjonspenger faller utenfor det presseetisk akseptable. Her legger utvalget vekt på at de relevante opplysningene omkring klagerens fortjeneste og rolle klart framgår av artikkelen.
Etter en samlet vurdering finner utvalget at Aftenposten ikke har brutt god presseskikk.
Oslo, 23. mai 2002
Thor Woje,
Catharina Jacobsen, John Olav Egeland, Gro Holm,
Grete Faremo, Jan Vincents Johannessen