Ingunn Marton; Ingunn Marton mot Aftenposten
Aftenposten Aften omtalte i perioden 19.08.2004 ? 20.01.2005 problemstillinger knyttet til hyttebygging / -ombygging på øyene i Oslofjorden. Artiklene hadde særlig fokus på et tilfelle på Lindøya. Oppslagene var som følger:
Torsdag 19. august 2004, side 1 og 6:
«Hytteeiere
bygger ulovlig
på Oslo-øyene
Stoppordre. Hytteeieren fikk nei til å bygge på, og rev like godt nesten hele hytta ulovlig. Vestvendt på Lindøya står resten av den bevaringsverdige hytta midt i sommerparadiset tildekket med presenninger.
25 saker. Nå avsløres stadig flere for ulovlig riving og med ulovlige påbygg og utbedringer på Lindøya, Bleikøya og Nakholmen. Øyene er regulert som friluftsområde, og det er totalt byggeforbud. Side 6″
Oppslaget var illustrert med et bilde av en kvinne mellom et reisverk og en plankestabel. Bildeteksten var som følger:
«Sjokkert: – Vi ble sjokkert da vi oppdaget at hytta var revet. Vi trodde ikke det var mulig å ta seg til rette på denne måten, sier avdelingsleder Karen Marie Glad Visnes i plan- og bygningsetaten.»
Inne i avisen gikk artikkelen over en helside, med tittel » Hytteeiere på øyene river og bygger ulovlig. Razzia mot hytteadelen.»
Fredag 20. august 2004, side14 og 15:
«Oslo og Statsbygg mener alvor: Hytteeiere kan bli kastet ut»
Trusselen henger tungt over hytteeierne på øyene. Rive-verstingene kan nå miste festekontrakten med Statsbygg. Eller så får de ikke bygge ny hytte, truer byråden.»
Oppslaget er illustrert med faksimile fra foregående dags oppslag (over) samt med et bilde av hytter på Lindøya.
Tirsdag 16. november 2004, side 3:
«Får ikke stoppet hytteeiere som tar seg til rette:
Griper inn mot
bare 20 av 100
ulovligheter
Mange hytteeiere på Lindøya, Nakholmen og Bleikøya river, bygger ulovlig og hindrer almen ferdsel. Men kommunen har ikke kapasitet til å følge opp annet enn de groveste tilfellene.»
I en undersak het det:
«Rev og bygget ulovlig
– kan nå få byggetillatelse
Hytta på Lindøya ble revet og en ny forsøkt satt opp ? alt uten tillatelse. At hytta sto på Byantikvarens gule liste over bevaringsverdige bygg, bekymret ikke eieren. Han har ikke fått annen straff enn stopp i byggingen mens han søker om byggetillatelse. ? Vi må forholde oss til de reaksjonsformene vi har. Eieren har fått pålegg om å stoppe byggingen. Og har nå levert inn en søknad om oppføring, den er til behandling, sier avdelingsleder Per Arne Orne i plan- og bygningsetaten.
?Får eieren avslag på bygging mister han hytta si, og det synes jeg er straff nok.»
Torsdag 13. januar 2005, side 1 og 4:
«Rev ulovlig, går fri
Fritt frem på øyene. Først rev de hytta ulovlig. Så begynte de å bygge ny hytte uten tillatelse. Straffen må bli hard, krevde byråd Grete Horntvedt. Fasit: 4730 kroner i gebyr.
Mangler hjemmel: Dermed har hytteeiere på Lindøya, Nakholmen og Bleikøya lite å frykte. ? Vi kan ikke reagere strengere enn vi har hjemmel for, svarer Høyre-byråden.»
Oppslaget var illustrert med et bilde fra Lindøya, med seilbåter i forgrunnen.
På side fire var tittelen » Rev og bygget ulovlig, men slipper straff «. Oppslaget var illustrert med et bilde av den delvis revne hytta.
Mandag 17. januar 2005, side 8 og 9:
«Rev hytte: 4700 i gebyr
Felte tre: 15 000 i bot
En mann som felte et furutre ved hytta si på Lindøya, måtte betale tre ganger så mye som hytteeieren som uten lov både rev sin gamle hytte og satte opp en ny.»
Artikkelen var illustrert med samme foto som foregående dag.
Tirsdag 18. januar 2005, side 2:
En kommentarartikkel hadde tittelen » Lov og rett «, og dreide seg om byggesaker. Over to avsnitt het det:
«Det raser en krig der ute, og det trengs både en stødig lov og en tøff sheriff. Som i det ville vesten bør hun (evt. han) være streng, men rettferdig. Men har vi det i Oslo? Bare den siste uken har Aftenposten Aften omtalt flere saker som gjør at vi kan tvile både på loven og de to sheriffene, byråd Grete Horntvedt og byplansjef Ellen de Vibe.
Hytteeieren på Lindøya som uten lov, men med åpne øyne, rev en gammel hytte og begynte å bygge ny. Nå kan han glede seg over både ny hytte og en høyst symbolsk smekk på fingrene i form av et ekstra byggegebyr. Mens naboen som felte et tre, måtte punge ut med 15 000 i bot.»
Torsdag 20. januar 2005, side 18:
«Vil straffe
rive-verstingene
Nå vil byutviklingsbyråden ha slutt på at folk river ulovlig og får tillatelse etterpå. (…) På Lindøya blir en hytte som er oppført på Byantikvarens Gule liste, revet for å gi plass til en større fritidsbolig. Eieren blir oppdaget, stopper byggingen og søker om byggetillatelse. I dette eksemplet får eieren et ekstragebyr på 4700 kroner, men slipper straff for den ulovlige rivingen.»
KLAGEN:
Klagerne (et samboerpar) er identisk med hytteeierne som er omtalt i artiklene. Om bakgrunnen for klagen opplyser de om at de våren 2004 startet en rehabilitering på sin hytte på Lindøya. Videre: «Før rehabiliteringen hadde vi møte med Plan- og bygningsetaten der vi ba om råd om hvordan vi skulle rehabilitere en hytte med råtne bunnsviller. Svare fra PBE var at rehabilitering ikke er4 søknadspliktig og at vi måtte diskutere rehabilitering med en byggmester.» Klagerne har for øvrig vedlagt klagen bildemateriale som skal dkumentere behovet for en rehabilitering av hytta.
De anfører i klagen at artiklene inneholder mange faktafeil, at Aftenposten gjorde minimalt for å kontakte dem før den første artikkelen, og at de ikke er blitt kontaktet for samtidig imøtegåelse i noen av de andre. Klagerne viser til at de er blitt framstilt som verstinger, på tross av at de først handlet i god tro og i ettertid forholdt seg til vedtak i Plan? og bygningsetaten.
I klagebrevet heter det:
«I Aftenpostens totalt 7 artikler blir vi fremstilt som verstinger som med vitende og vilje etter å ha fått nei på en byggesøknad om tilbygg, rev ned en verneverdig hytte og satte opp en ny og større fritidsbolig. Dette har fått to førstesideoppslag og flere helsideoppslag med store bilder av hytta som blikkfang der vi blir fremstilt som det verste eksempelet på å ta seg til rette. Inntrykket man sitter igjen med etter å ha lest artiklene, er at vi ikke har brydd oss om lover og regler og at vi har tatt oss til rette på en høyst uakseptabel måte. Dette er et inntrykk som ikke stemmer med fakta.»
Klagerne har lagt ved en oversikt over hvilke feil de innklagede artiklene, etter deres mening, inneholdt. Her tas bare med de artiklene som ligger innenfor klagefristen:
13. januar: Tittel: «Rev ulovlig, går fri»
«Fritt fram på øyene. Først rev de hytta ulovlig. Så begynte de å bygge ny hytte uten tillatelse. Straffen må bli hard, krevde byråd Grete Horntvedt. Fasit 4750 kroner i gebyr.»
Klagerne anfører at det ikke dreide seg om en riving, men om å ta ned en vegg og sette opp ny grunnmur og nytt stenderverk. «På grunn av at hytta var i så dårlig stand, måtte vi ta ned alle veggene for å lage ny grunnmur og erstatte råtne bunnsviller. Gebyret vi har fått er på 5980.»
Videre anfører klagerne at det framstilles som om de har revet ulovlig og bygget nytt uten tillatelse, mens de i realiteten har prøvd seg på en rehabilitering, der de har brukt feil framgangsmåte. Dette har de betalt 5980 kroner i ekstra gebyr for. Videre reagerer de på at den feilen de har begått, fremstilles som «verstingeksemplet på råfrekke hytteeiere».
Det reageres også på at Aftenposten har framstilt det som om klagerne har forsøkt både å bygge et tilbygg og å bygge en større hytte uten tillatelse. Klagerne anfører at begge framstillinger er feil. Det eneste som skjedde var at mønehøyden økte med 20 cm.
17. januar. Tittel: «Rev hytte: 4.700 i gebyr. Felte tre: 15.000 i bot»
«Torsdag skrev Aftenposten Aften om eierne av en bevaringsverdig hytte som de rev ulovlig og bygget ny uten tillatelse. Etter at Plan- og bygningsetaten behandlet saken, ble tvangsmulkt frafalt, og eierne fikk kun et ekstragebyr på 4730 kroner.»
Klagerne skriver: «Det fremkommer ikke at vi har prøvd å rehabilitere en hytte. I brev fra PBE i mai 2004 ble vi underrettet om at « dersom pålegget ikke etterkommes umiddelbart vil PBE fastsette tvangsmulkt etter pbl § 116a ». Pålegget var stoppordre som vi etterfulgte. Tvangsmulkt er aldri frafalt da vi fulgte pålegget, og dermed har det ikke vært aktuelt å gi tvangsmulkt.. Gebyret var på 5980.»
Når det gjelder kommentarartikkelen 18. januar, med tittel «Lov og rett» peker klagerne på at det også der fremstilles som om at det var en gammel hytte som ble revet og en ny som ble forsøkt satt opp, hvilket er feil. Det samme gjelder også artikkelen 20. januar («Vil straffe riveverstinger»)
Det anføres fra klagernes side at den eneste gangen Aftenposten tok kontakt, var i forbindelse med publiseringen 18. august. Ifølge klagerne har de senere ikke de vært kontaktet, og derfor avkåret fra å kunne korrigere faktafeil.
I klagen heter det at man ikke var klar over fristen på tre måneder for å melde klager inn for PFU og ber om at alle artiklene blir behandlet, noe Aftenposten har meldt tilbake at avisen ikke vil motsette seg.
SPØRSMÅL OM BEANDLING:
Sekretariatet la spørsmålet om å fravike klagefristen åpent fram for utvalget. De to første artiklene (fra august 2004) ligger utenfor den formelle klagefristen.
Pressens Faglige Utvalg fattet i møte 22. 02,2005 følgende vedtak:
«Artikler som faller utenfor PFU-vedtektenes klagefrist avvises på formelt grunnlag, idet de er foreldet.»
Sekretariatet satte på bakgrunn av vedtaket i gang ordinær klagebehandling, med beskjed til partene om at de eldste artiklene, fra august 2004, ikke ville bli gjenstand for pressetisk vurdering, men kun ville følge saken som bakgrunnsmateriale.
TILSVARSRUNDEN:
Aftenposten avviser klagen og går detaljert gjennom klagernes anførsler. Som en oppsummering heter det i tilsvaret fra avisen:
«Det er ingen faktiske feil av betydning i de innklagede artikler. Vi tilbød hytteeier samtidig tilsvarsrett (imøtegåelse; sekr. anm.) da vi første gang omtalte byggestriden rundt klagers hytte. Han benyttet seg ikke av den. Da klager (tok) kontakt med oss, påviste hun ikke noe konkret feil. Og hun ønsket ikke å komme med sin versjon i avisen. Vi har senere ikke hørt noe fra paret. Vi anså det som mindre relevant å tilby tilsvarsrett i de artiklene som skal klagebehandles. Og ut fra tidligere erfaring regnet vi med at klager ikke ville uttale seg.
Det er samsvar mellom overskrifter og henvisninger, og innholdet i artiklene. Vi har vist aktsomhet og omtanke ved at vi ikke har identifisert klagerne overfor leserne. Hytta, og dermed klager, er nok blitt identifisert overfor hyttefolket på Lindøya. Men de kjente til hytta og dens eiere fra før. Klager hadde bl.a. konferert med styret i Lidøya vel om hytta.
Aftenposten har gjennom de innklagede artiklene tatt opp en sak som er av stor betydning for byen. Det dreier seg om et bevaringsverdig hyttemiljø på offentlig grunn i byens strandsone. Det er snakk om hytter som i utgangspunktet er beskjedne, men som på grunn av den unike beliggenheten har fått en salgsverdi på mange millioner kroner. Og det gjelder respekten for håndhevelsen av et lovverk, som er viktig for utviklingen av byen, og for rettsfølelsen generelt blant folk. Aftenposten hadde med andre ord alle legitime grunner til å ta opp saken.»
Klagerne opplyser i sitt tilsvar at når det gjelder den første artikkelen, som ikke er til klagebehandling, så var det praktiske grunner til at det ikke ble aktuelt med samtidig imøtegåelse. Den av klagerne som ble oppringt satt i en bil og ville ikke snakke mens han kjørte. Klagerne hevder også at det ikke ble oppfattet slik at artikkelen skulle trykkes dagen etter, og at det derfor ville være tid til å gi kommentar senere. De bekrefter videre at de ikke ønsket å få trykt sin versjon i etterkant av den første artikkelen, fordi de hadde søknad inne om riving og bygging av hytta.
Når det gjelder artiklene som omfattes av klagen, anfører klagerne at de ikke ble kontaktet før noen av disse artiklene ble trykt. Det heter videre i tilsvaret:
«Det kan da ikke være Aftenposten som skal «anse det som lite relevant med eiers kommentar» eller «vurdere det som lite sannsynlig at hytteeier ville gi noen kommentarer, ut fra vår tidligere kontakt med paret». Det må vi bedømme, og for artiklene i januar, da vi hadde fått bygge- og rivetillatelse, var situasjonen endret for oss. Hadde vi blitt kontaktet, ville det ha vært høyst aktuelt å kommentere saken da byggesøknaden da var ferdig behandlet (klagers understrekning; sekr. anm.), og søknad innvilget. Pga. samtalen med Aftenposten i august, virket det for en som er novise i medienes verden som nytteløst å snakke journalister til rette. Derfor tok vi ingen kontakt med Aftenposten, men håpet at «artikkelhetsingen» ville gå over.»
Klagerene kommenterer Aftenpostens anførsel om at de ikke er identifisert med at hytta er lett gjenkjennelig, og peker særlig på et bilde tatt fra sjøsiden.
Aftenposten anfører i sitt andre tilsvar at det må være relevant å bringe bilder av hytta saken handler om, og peker på at artiklene handler om sak og ikke person. «Hytteeierne er ikke identifisert overfor andre enn de som kjente forholdene på Lindøya.»
Med hensyn til klagepunktet om manglende mulighet for samtidig imøtegåelse for de artiklene som ligger innenfor klagefristen, skriver avisen i tilsvaret at disse var rene oppfølgingssaker av bygningsetatens saksbehandling og avgjørelse. «Vi fant det ikke naturlig å kontakte hytteeierne i denne omgang, fordi de ikke hadde vist interesse for å uttale seg tidligere, og fordi artiklenes tema var håndhevelsen av regelverket, og ikke detaljene i denne hyttesaken spesielt.» Avisen uttrykker til slutt forståelse for den påkjenning omtalen har medført gjennom flere runder i Aftenposten, men mener det er av offentlig interesse å få belyst en viktig sak og at dette må gå foran hensynet til at hytteeierne finner omtale ubehagelig. Det vises til at det er vist hensyn og omtanke ved ikke å identifisere ved navn og at artiklenes innhold «i alle viktige henseender (er) korrekt og saklig presentert».
Klagerne har etter avsluttet tilsvarsrunde oversendt nok et brev der det uttrykkes avvikende vurderinger av synspunkter i Aftenpostens siste tilsvar.
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder deler av Aftenpostens omfattende omtale av en byggesak på Lindøya i Oslofjorden. En del av artiklene som ble innklaget, falt utenfor klagefristen på tre måneder. Klagerne, samboerparet som eier den omtalte hytta, mener avisens dekning bryter med flere punkter i Vær Varsom-plakaten, og peker spesielt på at artiklene inneholder en rekke faktafeil, at klagerne er omtalt som «verstinger» og at Aftenposten ikke tok kontakt med sikte på å tilby mulighet for samtidig imøtegåelse.
Aftenposten uttrykker forståelse for at omtalen har vært en belastning, men hevder at sakens offentlige interesse må gå foran. Dessuten viser avisen til at klagerne ikke er navngitt. Når det gjelder klagernes påpekning av faktiske feil, kan ikke avisen se at disse er av avgjørende betydning. Aftenpostens begrunnelse for ikke å ta kontakt med klagerne er dels at de innklagede artiklene omhandlet håndhevelsen av regelverket og dels at klagerne tidligere ikke hadde villet uttale seg om byggesaken.
Pressens Faglige Utvalg mener Aftenposten var i sin fulle rett til å omtale den omstridte byggesaken på Lindøya.
Utvalget viser imidlertid generelt til Vær Varsom-plakatens punkt 3.2, som stiller krav til pressen om faktakontroll og kildekritikk. I dette tilfellet konstaterer utvalget at det i artiklene forekommer faktiske feil som kunne vært korrigert om avisen hadde vært mer aktiv med å innhente klagernes kommentarer i de artiklene som ligger utenfor klagefristen. Samtidig er mange av punktene klagerne reagerer på, av mer vurderingsmessig karakter. Etter utvalgets mening måtte avisen ha rett til å gi de karakteristikker den mener er korrekte.
Klagen omfatter også manglende mulighet til samtidig imøtegåelse. Slik utvalget ser det kan det ikke være noen automatikk i at en avvising på en forespørsel om kommentar også skal gjelde flere måneder senere. Utvalget mener de innklagede artiklene var av en slik karakter at de ut fra en pressetisk vurdering forutsatte at klagerne skulle ha vært kontaktet på nytt. Det vises her til Vær Varsom-plakatens punkt 4.14, der det blant annet heter: «De som utsettes for sterke beskyldninger skal så vidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger.»
På dette punkt har Aftenposten brutt god presseskikk.
Oslo, 26. april 2005
Sigrun Slapgard,
Merethe Ekanger,
Ingeborg Moræus Hanssen, Henrik Syse, Trygve Wyller
PFU-SAK NR. 013/05 PRIVATE
KLAGER:
Ingunn Marton
ADRESSE:
Moltke Moes vei 11, 0815 Oslo
TELEFON/TELEFAX:
PUBLIKASJON:
Aftenposten Aften
PUBLISERINGSDATO:
(19.08.2004, 20.08.2004), 16.11.2004, 13.01.2005, 17.01.2005, 18.01.2005, 20.01.2005
STOFFOMRÅDE:
Forvaltning
GENRE:
Nyhetsartikler
SØKERSTIKKORD:
Kontroll av opplysninger, saklighet og omtanke, samtidig imøtegåelse.
REGISTRERT:
21.01.2005
BEHANDLET I SEKR.:
24.01.2005
BEHANDLES I PFU:
26.04.2005
FERDIGBEHANDLET:
26.04.2005
BEHANDLINGSTID:
95 dager
KLAGEGRUPPE:
Privatpersoner
PFU-KONKLUSJON:
Brudd på god presseskikk
HENVISNING VVPL.:
(3.2), 4.14
RETTSBEHANDLING:
OMTALE/ANONYM.:
MERKNADER:
SAMMENDRAG:
Aftenposten Aften omtalte i perioden 19.08.2004 ? 20.01.2005 problemstillinger knyttet til hyttebygging / -ombygging på øyene i Oslofjorden. Artiklene hadde særlig fokus på et tilfelle på Lindøya. Oppslagene var som følger:
Torsdag 19. august 2004, side 1 og 6:
«Hytteeiere
bygger ulovlig
på Oslo-øyene
Stoppordre. Hytteeieren fikk nei til å bygge på, og rev like godt nesten hele hytta ulovlig. Vestvendt på Lindøya står resten av den bevaringsverdige hytta midt i sommerparadiset tildekket med presenninger.
25 saker. Nå avsløres stadig flere for ulovlig riving og med ulovlige påbygg og utbedringer på Lindøya, Bleikøya og Nakholmen. Øyene er regulert som friluftsområde, og det er totalt byggeforbud. Side 6″
Oppslaget var illustrert med et bilde av en kvinne mellom et reisverk og en plankestabel. Bildeteksten var som følger:
«Sjokkert: – Vi ble sjokkert da vi oppdaget at hytta var revet. Vi trodde ikke det var mulig å ta seg til rette på denne måten, sier avdelingsleder Karen Marie Glad Visnes i plan- og bygningsetaten.»
Inne i avisen gikk artikkelen over en helside, med tittel » Hytteeiere på øyene river og bygger ulovlig. Razzia mot hytteadelen.»
Fredag 20. august 2004, side14 og 15:
«Oslo og Statsbygg mener alvor: Hytteeiere kan bli kastet ut»
Trusselen henger tungt over hytteeierne på øyene. Rive-verstingene kan nå miste festekontrakten med Statsbygg. Eller så får de ikke bygge ny hytte, truer byråden.»
Oppslaget er illustrert med faksimile fra foregående dags oppslag (over) samt med et bilde av hytter på Lindøya.
Tirsdag 16. november 2004, side 3:
«Får ikke stoppet hytteeiere som tar seg til rette:
Griper inn mot
bare 20 av 100
ulovligheter
Mange hytteeiere på Lindøya, Nakholmen og Bleikøya river, bygger ulovlig og hindrer almen ferdsel. Men kommunen har ikke kapasitet til å følge opp annet enn de groveste tilfellene.»
I en undersak het det:
«Rev og bygget ulovlig
– kan nå få byggetillatelse
Hytta på Lindøya ble revet og en ny forsøkt satt opp ? alt uten tillatelse. At hytta sto på Byantikvarens gule liste over bevaringsverdige bygg, bekymret ikke eieren. Han har ikke fått annen straff enn stopp i byggingen mens han søker om byggetillatelse. ? Vi må forholde oss til de reaksjonsformene vi har. Eieren har fått pålegg om å stoppe byggingen. Og har nå levert inn en søknad om oppføring, den er til behandling, sier avdelingsleder Per Arne Orne i plan- og bygningsetaten.
?Får eieren avslag på bygging mister han hytta si, og det synes jeg er straff nok.»
Torsdag 13. januar 2005, side 1 og 4:
«Rev ulovlig, går fri
Fritt frem på øyene. Først rev de hytta ulovlig. Så begynte de å bygge ny hytte uten tillatelse. Straffen må bli hard, krevde byråd Grete Horntvedt. Fasit: 4730 kroner i gebyr.
Mangler hjemmel: Dermed har hytteeiere på Lindøya, Nakholmen og Bleikøya lite å frykte. ? Vi kan ikke reagere strengere enn vi har hjemmel for, svarer Høyre-byråden.»
Oppslaget var illustrert med et bilde fra Lindøya, med seilbåter i forgrunnen.
På side fire var tittelen » Rev og bygget ulovlig, men slipper straff «. Oppslaget var illustrert med et bilde av den delvis revne hytta.
Mandag 17. januar 2005, side 8 og 9:
«Rev hytte: 4700 i gebyr
Felte tre: 15 000 i bot
En mann som felte et furutre ved hytta si på Lindøya, måtte betale tre ganger så mye som hytteeieren som uten lov både rev sin gamle hytte og satte opp en ny.»
Artikkelen var illustrert med samme foto som foregående dag.
Tirsdag 18. januar 2005, side 2:
En kommentarartikkel hadde tittelen » Lov og rett «, og dreide seg om byggesaker. Over to avsnitt het det:
«Det raser en krig der ute, og det trengs både en stødig lov og en tøff sheriff. Som i det ville vesten bør hun (evt. han) være streng, men rettferdig. Men har vi det i Oslo? Bare den siste uken har Aftenposten Aften omtalt flere saker som gjør at vi kan tvile både på loven og de to sheriffene, byråd Grete Horntvedt og byplansjef Ellen de Vibe.
Hytteeieren på Lindøya som uten lov, men med åpne øyne, rev en gammel hytte og begynte å bygge ny. Nå kan han glede seg over både ny hytte og en høyst symbolsk smekk på fingrene i form av et ekstra byggegebyr. Mens naboen som felte et tre, måtte punge ut med 15 000 i bot.»
Torsdag 20. januar 2005, side 18:
«Vil straffe
rive-verstingene
Nå vil byutviklingsbyråden ha slutt på at folk river ulovlig og får tillatelse etterpå. (…) På Lindøya blir en hytte som er oppført på Byantikvarens Gule liste, revet for å gi plass til en større fritidsbolig. Eieren blir oppdaget, stopper byggingen og søker om byggetillatelse. I dette eksemplet får eieren et ekstragebyr på 4700 kroner, men slipper straff for den ulovlige rivingen.»
KLAGEN:
Klagerne (et samboerpar) er identisk med hytteeierne som er omtalt i artiklene. Om bakgrunnen for klagen opplyser de om at de våren 2004 startet en rehabilitering på sin hytte på Lindøya. Videre: «Før rehabiliteringen hadde vi møte med Plan- og bygningsetaten der vi ba om råd om hvordan vi skulle rehabilitere en hytte med råtne bunnsviller. Svare fra PBE var at rehabilitering ikke er4 søknadspliktig og at vi måtte diskutere rehabilitering med en byggmester.» Klagerne har for øvrig vedlagt klagen bildemateriale som skal dkumentere behovet for en rehabilitering av hytta.
De anfører i klagen at artiklene inneholder mange faktafeil, at Aftenposten gjorde minimalt for å kontakte dem før den første artikkelen, og at de ikke er blitt kontaktet for samtidig imøtegåelse i noen av de andre. Klagerne viser til at de er blitt framstilt som verstinger, på tross av at de først handlet i god tro og i ettertid forholdt seg til vedtak i Plan? og bygningsetaten.
I klagebrevet heter det:
«I Aftenpostens totalt 7 artikler blir vi fremstilt som verstinger som med vitende og vilje etter å ha fått nei på en byggesøknad om tilbygg, rev ned en verneverdig hytte og satte opp en ny og større fritidsbolig. Dette har fått to førstesideoppslag og flere helsideoppslag med store bilder av hytta som blikkfang der vi blir fremstilt som det verste eksempelet på å ta seg til rette. Inntrykket man sitter igjen med etter å ha lest artiklene, er at vi ikke har brydd oss om lover og regler og at vi har tatt oss til rette på en høyst uakseptabel måte. Dette er et inntrykk som ikke stemmer med fakta.»
Klagerne har lagt ved en oversikt over hvilke feil de innklagede artiklene, etter deres mening, inneholdt. Her tas bare med de artiklene som ligger innenfor klagefristen:
13. januar: Tittel: «Rev ulovlig, går fri»
«Fritt fram på øyene. Først rev de hytta ulovlig. Så begynte de å bygge ny hytte uten tillatelse. Straffen må bli hard, krevde byråd Grete Horntvedt. Fasit 4750 kroner i gebyr.»
Klagerne anfører at det ikke dreide seg om en riving, men om å ta ned en vegg og sette opp ny grunnmur og nytt stenderverk. «På grunn av at hytta var i så dårlig stand, måtte vi ta ned alle veggene for å lage ny grunnmur og erstatte råtne bunnsviller. Gebyret vi har fått er på 5980.»
Videre anfører klagerne at det framstilles som om de har revet ulovlig og bygget nytt uten tillatelse, mens de i realiteten har prøvd seg på en rehabilitering, der de har brukt feil framgangsmåte. Dette har de betalt 5980 kroner i ekstra gebyr for. Videre reagerer de på at den feilen de har begått, fremstilles som «verstingeksemplet på råfrekke hytteeiere».
Det reageres også på at Aftenposten har framstilt det som om klagerne har forsøkt både å bygge et tilbygg og å bygge en større hytte uten tillatelse. Klagerne anfører at begge framstillinger er feil. Det eneste som skjedde var at mønehøyden økte med 20 cm.
17. januar. Tittel: «Rev hytte: 4.700 i gebyr. Felte tre: 15.000 i bot»
«Torsdag skrev Aftenposten Aften om eierne av en bevaringsverdig hytte som de rev ulovlig og bygget ny uten tillatelse. Etter at Plan- og bygningsetaten behandlet saken, ble tvangsmulkt frafalt, og eierne fikk kun et ekstragebyr på 4730 kroner.»
Klagerne skriver: «Det fremkommer ikke at vi har prøvd å rehabilitere en hytte. I brev fra PBE i mai 2004 ble vi underrettet om at « dersom pålegget ikke etterkommes umiddelbart vil PBE fastsette tvangsmulkt etter pbl § 116a ». Pålegget var stoppordre som vi etterfulgte. Tvangsmulkt er aldri frafalt da vi fulgte pålegget, og dermed har det ikke vært aktuelt å gi tvangsmulkt.. Gebyret var på 5980.»
Når det gjelder kommentarartikkelen 18. januar, med tittel «Lov og rett» peker klagerne på at det også der fremstilles som om at det var en gammel hytte som ble revet og en ny som ble forsøkt satt opp, hvilket er feil. Det samme gjelder også artikkelen 20. januar («Vil straffe riveverstinger»)
Det anføres fra klagernes side at den eneste gangen Aftenposten tok kontakt, var i forbindelse med publiseringen 18. august. Ifølge klagerne har de senere ikke de vært kontaktet, og derfor avkåret fra å kunne korrigere faktafeil.
I klagen heter det at man ikke var klar over fristen på tre måneder for å melde klager inn for PFU og ber om at alle artiklene blir behandlet, noe Aftenposten har meldt tilbake at avisen ikke vil motsette seg.
SPØRSMÅL OM BEANDLING:
Sekretariatet la spørsmålet om å fravike klagefristen åpent fram for utvalget. De to første artiklene (fra august 2004) ligger utenfor den formelle klagefristen.
Pressens Faglige Utvalg fattet i møte 22. 02,2005 følgende vedtak:
«Artikler som faller utenfor PFU-vedtektenes klagefrist avvises på formelt grunnlag, idet de er foreldet.»
Sekretariatet satte på bakgrunn av vedtaket i gang ordinær klagebehandling, med beskjed til partene om at de eldste artiklene, fra august 2004, ikke ville bli gjenstand for pressetisk vurdering, men kun ville følge saken som bakgrunnsmateriale.
TILSVARSRUNDEN:
Aftenposten avviser klagen og går detaljert gjennom klagernes anførsler. Som en oppsummering heter det i tilsvaret fra avisen:
«Det er ingen faktiske feil av betydning i de innklagede artikler. Vi tilbød hytteeier samtidig tilsvarsrett (imøtegåelse; sekr. anm.) da vi første gang omtalte byggestriden rundt klagers hytte. Han benyttet seg ikke av den. Da klager (tok) kontakt med oss, påviste hun ikke noe konkret feil. Og hun ønsket ikke å komme med sin versjon i avisen. Vi har senere ikke hørt noe fra paret. Vi anså det som mindre relevant å tilby tilsvarsrett i de artiklene som skal klagebehandles. Og ut fra tidligere erfaring regnet vi med at klager ikke ville uttale seg.
Det er samsvar mellom overskrifter og henvisninger, og innholdet i artiklene. Vi har vist aktsomhet og omtanke ved at vi ikke har identifisert klagerne overfor leserne. Hytta, og dermed klager, er nok blitt identifisert overfor hyttefolket på Lindøya. Men de kjente til hytta og dens eiere fra før. Klager hadde bl.a. konferert med styret i Lidøya vel om hytta.
Aftenposten har gjennom de innklagede artiklene tatt opp en sak som er av stor betydning for byen. Det dreier seg om et bevaringsverdig hyttemiljø på offentlig grunn i byens strandsone. Det er snakk om hytter som i utgangspunktet er beskjedne, men som på grunn av den unike beliggenheten har fått en salgsverdi på mange millioner kroner. Og det gjelder respekten for håndhevelsen av et lovverk, som er viktig for utviklingen av byen, og for rettsfølelsen generelt blant folk. Aftenposten hadde med andre ord alle legitime grunner til å ta opp saken.»
Klagerne opplyser i sitt tilsvar at når det gjelder den første artikkelen, som ikke er til klagebehandling, så var det praktiske grunner til at det ikke ble aktuelt med samtidig imøtegåelse. Den av klagerne som ble oppringt satt i en bil og ville ikke snakke mens han kjørte. Klagerne hevder også at det ikke ble oppfattet slik at artikkelen skulle trykkes dagen etter, og at det derfor ville være tid til å gi kommentar senere. De bekrefter videre at de ikke ønsket å få trykt sin versjon i etterkant av den første artikkelen, fordi de hadde søknad inne om riving og bygging av hytta.
Når det gjelder artiklene som omfattes av klagen, anfører klagerne at de ikke ble kontaktet før noen av disse artiklene ble trykt. Det heter videre i tilsvaret:
«Det kan da ikke være Aftenposten som skal «anse det som lite relevant med eiers kommentar» eller «vurdere det som lite sannsynlig at hytteeier ville gi noen kommentarer, ut fra vår tidligere kontakt med paret». Det må vi bedømme, og for artiklene i januar, da vi hadde fått bygge- og rivetillatelse, var situasjonen endret for oss. Hadde vi blitt kontaktet, ville det ha vært høyst aktuelt å kommentere saken da byggesøknaden da var ferdig behandlet (klagers understrekning; sekr. anm.), og søknad innvilget. Pga. samtalen med Aftenposten i august, virket det for en som er novise i medienes verden som nytteløst å snakke journalister til rette. Derfor tok vi ingen kontakt med Aftenposten, men håpet at «artikkelhetsingen» ville gå over.»
Klagerene kommenterer Aftenpostens anførsel om at de ikke er identifisert med at hytta er lett gjenkjennelig, og peker særlig på et bilde tatt fra sjøsiden.
Aftenposten anfører i sitt andre tilsvar at det må være relevant å bringe bilder av hytta saken handler om, og peker på at artiklene handler om sak og ikke person. «Hytteeierne er ikke identifisert overfor andre enn de som kjente forholdene på Lindøya.»
Med hensyn til klagepunktet om manglende mulighet for samtidig imøtegåelse for de artiklene som ligger innenfor klagefristen, skriver avisen i tilsvaret at disse var rene oppfølgingssaker av bygningsetatens saksbehandling og avgjørelse. «Vi fant det ikke naturlig å kontakte hytteeierne i denne omgang, fordi de ikke hadde vist interesse for å uttale seg tidligere, og fordi artiklenes tema var håndhevelsen av regelverket, og ikke detaljene i denne hyttesaken spesielt.» Avisen uttrykker til slutt forståelse for den påkjenning omtalen har medført gjennom flere runder i Aftenposten, men mener det er av offentlig interesse å få belyst en viktig sak og at dette må gå foran hensynet til at hytteeierne finner omtale ubehagelig. Det vises til at det er vist hensyn og omtanke ved ikke å identifisere ved navn og at artiklenes innhold «i alle viktige henseender (er) korrekt og saklig presentert».
<span lang="NO-BOK" style=