NN mot Bergensavisen
Bergensavisen publiserte søndag 13. januar 2008 på sine nettsider en artikkel med tittelen «Raner klaget seg tilbake i fengsel». I ingressen sto det:
«Den tidligere FN-soldaten sto bak en av tidenes groveste rans- og utpressingssaker i Bergen. Nå må han sone hele straffen fordi han er misfornøyd med prøveløslatelsen.»
Derpå beskrives den opprinnelige lovovertredelsen nærmere:
«34-åringen fikk i 2004 seks års fengsel for å ha ranet og presset et ektepar i 70-årene fra Tertnes for penger. Kvinnen pådro seg hjerteinfarkt da han tvang seg inn i villaen, bandt henne og ranet henne.»
Videre, under mellomtittelen «TRUSSELBREV», opplyses det at 34-åringen sendte flere trusselbrev der han krevde 630 000 kroner fra ekteparet, som hadde en formue på 25 millioner kroner. Det opplyses så at Kriminalomsorgen innvilget 34-åringen prøveløslatelse i juli, og at vilkåret var møteplikt for Hordaland friomsorgskontor. Deretter heter det:
«34-åringen møtte fem ganger, men ga senere blaffen. Jeg oppfatter dette som en dobbeltstraff, sa bergenseren, som ga klart uttrykk for at han ikke ville overholde møteplikten til tross for konsekvensene. Nå har Bergen tingrett bestemt at mannen må sone hele resttiden på ett år og ni måneder.»
Artikkelen var illustrert med et overvåkingsbilde fra en minibank. I bildeteksten sto det:
«En kvinne i 70-årene ble ranet i hjemmet sitt på Tertnes i Åsane. Gjerningsmannen stjal kvinnens minibankkort. Her bruker han det i minibanken i Sparebank 1 på Danmarksplass (14.11.2008).»
KLAGEN:
Klager er 34-åringen som omtales i artikkelen. Han mener avisen omtaler ham «svært kritisk» og at han burde fått komme til orde i artikkelen: «Det at jeg er tidligere straffedømt burde ikke diskvalifisere min tilsvarsrett».
Klageren mener artikkelen inneholder feil, og skriver: «Slik saken fremstår skapes ( ) et inntrykk av at ranshandlingen er grunnen til at jeg nå kastes i fengsel. Det er åpenbart feil ( ) Jeg sendes i fengsel på grunn av det jeg har gjort etter prøveløslatelse, altså ikke møte til timeavtale. Dette er ikke straffbart ifølge straffeloven, men i stedet en form for sivil ulydighet eller disiplinærbrudd.»
Videre mener klageren at det ikke skilles klart mellom kommentar og sitat, og han hevder det «åpenbart er en kommentar fra journalisten[s] side» når journalisten skriver at klageren sendes tilbake i fengsel fordi han er «misfornøyd med prøveløslatelsen». Klageren anfører: «Kommentaren fremstår som en flåsete latterliggjøring av det som for meg og min familie er en svært alvorlig situasjon».
Klageren opplyser at han er «yrkesskadet utenlandsveteran» og at han «de fire siste årene har gjennomført et omfattende mentalt rehabiliteringsarbeid», men at det oppsto et problem «da kriminalomsorgens saksbehandler uttalte at mitt [klagerens] mentale rehabiliteringsarbeid var ubetydelig for deres vurderinger». Klageren skal ha opplevd dette som «krenkende», og han klaget dermed på saksbehandlerens uttalelser.
Klageren skriver: «Jeg har utelukkende protestert mot saksbehandlerens nedlatende holdning til mitt mentale rehabiliteringsarbeid. Påstanden om at jeg mente meg utsatt for dobbeltstraff er fremsatt av saksbehandleren ( ) Det at jeg kan sies å ha en teoretisk anonymitet i saken gir ikke journalisten rett til å legge ord i munnen på andre mennesker, uten engang å ha forsøke [sic] å snakke med den det gjelder.»
Klageren reagerer også på at det i artikkelen heter at han «ga blaffen», og mener det viser at journalisten «ikke har satt seg tilstrekkelig inn i saken». Klageren skriver: «Tvert imot har jeg et sterkt personlig engasjement for at straffeomgjøring skal ha et konstruktivt og rehabiliterende innhold ( ) Friomsorgens holdning om at mitt rehabiliteringsarbeid er uvesentlig er helt klart en egendefinert oppfatning om hva straff skal være ( )».
Klageren stiller også spørsmål ved sakligheten og omtanken ved «å male opp en så gammel straffesak», og mener journalisten burde «tatt seg bryet med å bekreftet [sic] de faktiske opplysningene i saken».
TILSVARSRUNDEN:
Bergensavisen viser til dommen i Bergen tingrett (vedlagt) og mener avisen «hadde saklig grunn for å skrive reportasjen». Avisen bemerker også at den synes «det er oppsiktsvekkende at en domfelt med vitende og vilje bryter vilkårene for en prøveløslatelse og at vedkommende er kjent med konsekvensene».
Avisen opplyser at artikkelen hovedsakelig refererer «domfeltes og forsvarerens anførsler slik de er beskrevet i dommen», og avisen henviser spesielt til følgende formulering i rettsboken: «Ved møtet [hos Friomsorgskontoret] den 06.09.2007 tok saksbehandler opp endring av møteplikten til hver 14. dag. Domfelte [klageren] gav uttrykk for at han oppfattet dette som dobbeltstraff».
Når det gjelder formuleringen i ingressen om at klager «var misfornøyd med prøveløslatelsen», mener Bergensavisen at det i brødteksten utdypes «at klager var misfornøyd med vilkårene for prøveløslatelsen».
Videre mener Bergensavisen at klageren er anonymisert, og poengterer at overvåkingsbildet som er benyttet som illustrasjon, heller ikke ledet «frem til noen identifikasjon» under politietterforskningen. Avisen anfører derfor at klageren «ikke [er] identifisert utover de i hans omgangskrets som har informasjoner om utpressingssaken fra annet hold.»
Klager påpeker i sitt tilsvar at en anonymisering ikke kan forsvare at avisen slurver «med å få frem den hele og fulle sannhet». Klageren skriver: «Bergensavisen burde også være voksen nok til å forholde seg til tema, men forsøker isteden å begrave min kritikk i retorikk om at saken var oppsiktsvekkende ( ) Tema for min klage er journalistens fremgangsmåte. Jeg mener journalister som yrkesgruppe ikke kan gi mennesker tilsvarsrett på prinsipielt grunnlag, og deretter ignorere rettigheten fordi man forakter den omtalte.»
Klageren viser også til rettsboken, og påpeker: «Avisens standpunkt om at domsdokumentet gir dekning for oppslaget, er en egennyttig modifisering av dokumentets innhold. Det fremkommer også at jeg mente meg utsatt for en nedlatende holdning, da saksbehandler uttalte at mine fire år med egenmotivert rehabiliteringsarbeid var uvesentlig. Videre også at saken kunne vært løst, uten rettssak, dersom saksbehandler hadde vært villig til å modifisere sine uttalelser. Det at journalisten bevisst overser dette perspektivet kan vanskelig bidra til å overbevise om et fordomsfritt forhold til sannhet».
Videre anfører klageren at Bergensavisen har feilinformert sine lesere, fordi «Kriminalomsorgen har moderert sitt standpunkt, og er nå villig til å beklage den behandlingen jeg [klageren] fikk». Klageren opplyser at «[k]ompromisset ser ut til å bli en symbolsk fengselsinnsettelse».
Klageren legger også til: «Det er heller ikke uvesentlig at en psykolog med tyve års erfaring med sikkerhetsvurderinger uttalte i retten at faren for ny kriminalitet er svært liten i min sammenheng. Det at saksbehandler ikke ønsket innsyn i min psykologs konklusjoner ( ) er forøvrig langt mer oppsiktsvekkende, enn at en straffedømt tillater seg en prinsipiell og fredelig protest ( ) Journalisten må sies å være maktkritisk ubegavet ettersom han aksepterte saksbehandlerens påstand om at situasjonen utelukkende var en følge av at jeg mente meg utsatt for dobbeltstraff».
Klageren avslutter sitt tilsvar med følgende kommentar: «Jeg mener også at Bergensavisen bidrar til å undertrykke debatt om kriminalomsorgens evne til å rehabilitere, ved å fremvise en grunnholdning om at dem som kjenner kriminalomsorgen fra innsiden, ikke har den moralske rett til å protestere. Bergensavisen tok ukritisk side med en saksbehandler.»
Bergensavisen avviser klagerens tilsvar, og skriver: «Klagerens omskriving av avisens svar, er en uriktig fortolkning av det synet avisen ga uttrykk for.» Avisen anfører at den ikke har feilinformert sine lesere, «men formidlet det vi [avisen] vurderte som relevante og dekkende fakta. Dersom det har skjedd noe i ettertid av vesentlig betydning, vil vi vurdere å publisere dette når vi får kjennskap til det». Slik Bergensavisen ser det har journalisten referert dommen «på en balansert måte»
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder en artikkel på Bergensavisens nettsider om en tidligere straffedømt 34-åring som må sone resttiden fordi han ikke har overholdt møteplikten under prøveløslatelse. Klageren er 34-åringen, som mener han burde fått komme til orde i artikkelen. Han stiller spørsmål ved sakligheten og omtanken i omtalen, og mener avisen tar «ukritisk side» og formidler flere feil når avisen skriver at han «ga blaffen», at han er «misfornøyd med prøveløslatelsen» og mener seg utsatt for «dobbeltstraff».
Bergensavisen avviser at den har brutt god presseskikk, og mener den «hadde saklig grunn» for å skrive artikkelen. Avisen forklarer at artikkelen er basert på dommen i Bergen tingrett, og mener den har referert dommen «på en balansert måte» og presentert det som var relevant i saken. I tillegg påpeker avisen at klageren også er anonymisert i artikkelen.
Pressens Faglige Utvalg konstaterer at artikkelen er et rettsreferat, basert på en dom avsagt i Bergen tingrett, og utvalget finner at avisens omtale ikke avviker fra innholdet i rettsboken på noen presseetisk uakseptabel måte. Bergensavisen har altså i tilstrekkelig grad godtgjort at det er dekning for opplysningene som presenteres i den innklagede artikkelen.
Utvalget kan imidlertid forstå at klageren opplever omtalen som noe upresis, og mener framstillingen ville framstått som mer nyansert dersom Bergensavisen også hadde gjengitt momentene forsvareren la frem i retten.
Ut fra pressens referatprivilegium, kan Bergensavisen likevel ikke kritiseres for at klageren ikke ble kontaktet for samtidige kommentarer. Utvalget kan heller ikke se at omtalen er av en slik art at den utløser tilsvarsretten.
Etter utvalgets mening har Bergensavisen handlet i tråd med vanlige journalistiske og presseetiske prinsipper når det gjelder referat fra en åpen rettssak.
Bergensavisen har ikke brutt god presseskikk.
Oslo, 31. mars 2008
Odd Isungset,
Hilde Haugsgjerd, Halldis Nergård, Ellen Arnstad,
Ingeborg Moræus Hanssen, Henrik Syse, Trygve Wyller