Legevakten i Sandnes v. legevaktsjef Gudrun Riska Thorsen mot Stavanger Aftenblad

Stavanger Aftenblad (SA) hadde mandag 19. november 2007 et førstesideoppslag med tittelen ”Sendt hjem med hjerteinfarkt”. To henvisningstekster som er innfelt i bildet av en kvinne forteller at ”Legen mente det var ryggsmerter” og ”Ulike symptomer for menn og kvinner”. I bildeteksten vises det til at ”(NN) (pasienten, sekr. anm) er opprørt over behandlingen hun fikk på Sandnes legevakt”.

Inne i avisen var hovedtittelen ”-Legevakten sendte meg hjem med hjerteinfarkt”. Stikktittelen lyder: ”Fikk ikke riktig diagnose før etter en uke”. Og ingressen:

”- Når det kommer inn damer til legevakten som har smerter i brystet og over mot venstre side, må de bli tatt på alvor. Det sier (NN), som ble sendt hjem fra legevakten med hjerteinfarkt.”

Av brødteksten går det frem at (NN) ble ”akutt innlagt på hjerteavdelingen på Stavanger Universitetssykehus med hjerteinfarkt. –Legene kunne da opplyse meg om at jeg også hadde hatt et infarkt bare en uke tidligere. Da var jeg på Sandnes legevakt, men de sendte meg hjem med smertestillende tabletter og ba meg om å ta det med ro, forteller (NN).”

Videre framgår det at (NN) legevakten med ”store smerter i brystet og ut i venstre arm, skulder og rygg.” Hun ble fraktet med ambulanse til legevakten og der fikk hun

”beskjed om at dette var ryggsmerter”. Hun fikk med smertestillende tabletter og dro hjem,
men etter en halv time var smertene ifølge (NN) så store at hun igjen oppsøkte legevakten. ”- Jeg fikk samme beskjed, dette var bare ryggsmerter. Etterpå ble jeg sendt hjem, forteller (NN).”

Ifølge artikkelen føler (NN) at hun ikke ble tatt på alvor. ”Legen så ikke på papirene mine en gang, sier (NN).” Dette sitatet er også uthevet i artikkelen.

(NN) forteller videre at hun hadde smerter den neste uken og at hun oppsøkte fastlegen, uten at noe skjedde. En uke senere var smertene så store at hun dro til fastlegen på nytt. ”Det ble tatt EKG-måling og jeg ble umiddelbart lagt på operasjonsbordet på SUS.”

Avslutningsvis uttaler (NN) at ”da sykehuslegen etter operasjonen sa til meg at han kunne se at jeg hadde hatt et infarkt for en uke siden ble jeg veldig redd. Legene må lytte til det pasientene forteller og ikke bare tro at de vet best. Heldigvis gikk det bra denne gang med meg”.

I en undersak med tittelen ”–Vanskeligere å oppdage hjerteinfarkt hos kvinner”, er overlege Sigrun Halvorsen ved hjertemedisinsk avdeling ved Ullevål Universitetssykehus intervjuet. Hun sier blant annet at ”Kvinner kan ha annerledes og mer diffuse symptomer enn menn”. Hun påpeker at det kan være vanskelig å forstå at symptomene kvinnene opplever har noe med hjertet å gjøre, og at det derfor er vanskeligere å stille riktig diagnose.

I ytterligere en undersak, med tittelen ”- Sterkt beklagelig”, uttaler daglig leder ved Sandnes legevakt, Gudrun Riska Thorsen: ”- Jeg kan ikke kommentere enkeltsaker, og kjenner heller ikke den aktuelle saken. Men det er bare å beklage på det sterkeste det som har skjedd.”

Thorsen uttaler også at hun vil invitere pasienten til å ta kontakt, slik at de sammen kan gå gjennom det som skjedde med den medisinsk ansvarlige legen som var på jobb den aktuelle kvelden. Generelt forteller Thorsen om de rutinene som skal iverksettes når pasienter kommer inn med symptomer på hjerteproblemer.

I en faktaboks har avisen listet opp tidligere tilfeller av klagesaker og tilfeller av feilbehandlinger på Sandnes legevakt, fra februar 1999 og frem til desember 2004.

KLAGEN:

Klageren er Gudrun Riska Thorsen som er legevaktsjef på Sandnes legevakt. Den første delen av klagebrevet er en gjennomgang av de medisinske fakta i saken. Det understrekes at alle rutiner ble fulgt, og det tilføyes: ”Det ble ikke på noe tidspunkt stilt diagnosen ryggsmerter og ordet forekommer ikke i legevaktsjournalen.”

Ifølge klageren ble pasienten, etter en periode med forverring, innlagt og behandlet på sykehus. Konklusjonen fra sykehuset var at ”det ikke på noe tidspunkt før eller under
innleggelsen har vært påvist diagnosen hjerteinfarkt og at hjertet hennes er helt uskadet av sykdommen hun har vært igjennom.”

Den neste delen av klagebrevet dreier seg om hvordan legevakten mener avisen har brutt med Vær Varsom-plakaten. Klageren viser til punkt 3.2 (valg av kilder og korrekte opplysninger), 4.14 (samtidig imøtegåelse), og 4.13 (retting av feilaktige opplysninger).

Klageren viser til at legevakten ble kontaktet av journalisten i forbindelse med artikkelen, men at de ikke ble orientert om hvilken pasient det dreide seg om og heller ikke når hendelsen skulle ha skjedd. Derfor var legevakten ”forhindret fra å kunne bidra med korrekte opplysninger om hvordan akkurat denne konsultasjonen hadde blitt håndtert.” Dette medførte også at legevakten ikke hadde noen reell mulighet til samtidig imøtegåelse.

Videre påpeker klageren at det ”virker heller ikke som om SA har tatt seg bryet med å kontrollere med Hjerteavdelingen ved SUS at de opplysningene som pasientene har gitt har vært korrekte.” Klageren mener det bør være et ”krav for journalister å ha innsyn i pasientens journal før man bruker ’krigsoverskrifter’ i avisen.”

Klageren skriver deretter: ”Den 20 november 2007 ble redaktør T. Aano i Aftenbladet informert av kommuneoverlegen i Sandnes at pasienten ikke hadde hatt hjerteinfarkt den aktuelle natten.” Den samme orienteringen ble gitt til pasienten og hennes familie den 30. november.

Deretter ble det avholdt et møte mellom redaktøren og legevakten 28. desember 2007, hvor det ble drøftet ”hvordan en eventuelt kunne gå fram for å rette opp det feilaktige inntrykket som SA hadde gitt av Sandnes legevakt.” Pr. 16. januar 2008 (dato da klagen ble sendt pr mail) var det fremdeles ikke kommet noen oppfølging i avisen, og klageren ”opplever at SA beveger seg sakte for å bidra til å rette opp i de feil som de har gjort i denne saken.”

I en konklusjon skriver klageren at man er ”positiv til at pressen tar opp helsefaglig stoff, også i de tilfeller der det er misnøye med behandlingen eller der det kan ha skjedd faglig uheldige vurderinger.” Imidlertid påpeker klageren at ”syke pasienter ikke alltid oppfatter den informasjonen som gis i situasjoner der de er påvirket av sykdom og medikamenter. Dessverre er det også slik at helsepersonell kan gi opplysninger som er upresise og i noen tilfeller feilaktige.” Klageren ”oppfatter det slik at Vær Varsom plakaten skal bidra til at framstillinger av medisinske hendelsesforløp skal bli mest mulig korrekte dersom man følger denne”.

Avslutningsvis understreker klageren at to av forsideingressene er direkte feil, og at dette har bidratt til at publikum ”sitter igjen med et inntrykk av en dårlig medisinsk kvalitet i behandlingen ved Sandnes Legevakt. Dette mener vi det ikke er grunnlag for å mene.”

TILSVARSRUNDEN:

Stavanger Aftenblad viser til dialog med klageren for å få til en minnelig ordning, men at prosessen har trukket ut og at det derfor ikke har vært mulig å få til noen løsning.

Når det gjelder kildevalget, påpeker avisen at den har brukt flere kilder i artikkelen. Den mener også at kildene er relevante og bidrar til å belyse temaet. Avisen skriver: ”Vår hensikt har altså vært å belyse et faktisk problem som kan ramme kvinner i møte med helsevesenet ved å løfte fram et konkret eksempel.” Dette mener avisen klart er innenfor det journalistiske oppdraget.

Videre viser SA til at legevaktsjef Thorsen ”ble kontaktet og intervjuet umiddelbart, og uttaler seg også i tilleggssaken ’- Sterkt beklagelig’ ”. Avisen mener at anførselen om at behandlende lege ikke har fått uttale seg, først og fremst er en systemkritikk. Imidlertid har avisen ment at ”det allmenne perspektivet er det viktigste, slik det framkommer både i hovedingressen og i tilleggssaken”.

Til klagepunktet om snarlig beklagelse og korrigering, anfører avisen at ”Klagerens saksframstilling av kontakten mellom avisen og Legevakten er i hovedsak korrekt.” Imidlertid mener avisen at også legevakten har bidratt til den sene framdriften i dialogen.

Her viser SA blant annet til at legevaktsjefen og kommuneoverlegen i det etterfølgende møtet med avisen, la fram et brev fra Helsetilsynet som avisen ikke fikk sitere fra. ”Dette vanskeliggjorde situasjonen, og hindret den planlagte framdrift – noe legevakten/ kommuneoverlegen må ta sin del av ansvaret for.”

I tillegg anfører SA at legevakten i møtet med avisen opplyste at pasienten ville ta kontakt med redaksjonen for å fortelle sin historie på nytt. Pasienten tok imidlertid ikke kontakt, og SA ”valgte derfor etter noen dager selv å kontakte pasienten. ”Hun gjorde det da klart overfor oss at hun ikke ville gå god for deres (legevaktens; sekr. anm.) framstilling, at hun ikke følte seg beroliget i møtet, at hun følte seg til dels overkjørt og at hun definitivt ikke ville stå fram i avisen en gang til.”

Imidlertid valgte avisen likevel å ha en oppfølgende artikkel på trykk 30. januar 2008, om at Helsetilsynet har konkludert i saken. ”I den forbindelse trykker vi også beklagelsen der vi understreker at vi med fordel kunne opplyst pasientnavnet til legevakten, slik at de med større presisjon kunne kommentert saken.”

Klageren påpeker at til tross for at legevaktsjefen fikk anledning til å gi en kommentar, så skjedde dette på generelt grunnlag og uten mulighet til å kommentere det aktuelle tilfellet. I tillegg mener de at ”utsagnet ble brukt feil.” Det understrekes også at brevet fra Helsetilsynet var unntatt fra offentlighet, og at det derfor ikke kunne siteres fra det.

Når det gjelder problematikken rundt innfallsvinkel for å kunne følge opp saken, mener klageren at ”Aftenbladet har et ansvar for å finne muligheter da det er de som i utgangspunktet satte saken på trykk.” Klageren ønsker heller ikke å ta ansvar for at dialogen med avisen i etterkant av artikkelen har trukket i langdrag.

Avisen har ikke kommet med ytterligere tilsvar.

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder et nyhetsoppslag i Stavanger Aftenblad (SA) om en pasients opplevelse av behandlingen hun fikk ved Sandnes Legevakt. Reportasjen setter blant annet søkelys på hvordan symptomer på hjerteinfarkt kan arte seg ulikt for kvinner og menn. Klager er legevakten, representert ved legevaktsjefen, som mener flere fakta i artikkelen er feil og at man burde fått bedre mulighet til samtidig å imøtegå kritikken. Klageren mener også at avisen raskere burde tatt grep for å rette opp det som var feil.

Stavanger Aftenblad avviser klagen og peker på at det er pressens oppgave å avdekke kritikkverdige forhold. Avisen viser til at den brukte flere kilder, men medgir likevel i ettertid at man med fordel kunne sørget for å belyse saken bedre før den kom på trykk. SA mener for øvrig at det ikke bare er avisens ansvar at beklagelsen og rettelsen ikke kom på trykk før to måneder senere.

Pressens Faglige Utvalg viser til Vær Varsom-plakatens punkt 3.2, om at mediene skal kontrollere at opplysninger som gis er riktige. Utvalget finner det særlig viktig at opplysningene blir kontrollert når det er sensitive saker som omtales. Til tross for at avisen i det påklagede tilfellet har benyttet seg av flere kilder, finner ikke utvalget at noen av disse reelt sett har hatt mulighet til å bekrefte eller avkrefte at de medisinske opplysningene fra pasienten var korrekte. Det framkommer heller ikke i tilsvarsrunden noe som motsier legevaktens konklusjon om at sykdomstilfellet er feilaktig beskrevet i reportasjen. Utvalget anser derfor at avisen skulle ha anstrengt seg sterkere for å sikre at saksframstillingen var korrekt.

Videre viser utvalget til Vær Varsom-plakatens punkt 4.14, der det blant annet heter: ”De som utsettes for sterke beskyldninger skal så vidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger.” Selv om legevakten fikk uttale seg i artikkelen, var dette på generelt grunnlag og ikke som et direkte tilsvar til opplysningene som framkom.

Utvalget anser også at feilinformasjonen i reportasjen gir et så misvisende bilde av legevakten at det kan ha betydning for publikums holdning til denne og tilbudet som gis. Dette tatt i betraktning, burde avisen så snart som mulig ha klargjort de faktiske forhold. Utvalget viser her til Vær Varsom-plakatens punkt 4.13, om snarest mulig å rette og eventuelt beklage feilaktige opplysninger.

Stavanger Aftenblad har brutt god presseskikk.

Oslo, 31. mars 2008

Odd Isungset,
Hilde Haugsgjerd, Halldis Nergård, Ellen Arnstad,
Ingeborg Moræus Hanssen, Henrik Syse