Hege Storhaug mot Dagbladet

Dagbladet brakte lørdag 16. desember 2006, på sine kultursider, en kronikk med tittelen «Hvem eier opplysningstida?». I artikkelen, skrevet av forfatter og journalist Stian Bromark, het det innledningsvis:

«Opplysningstida er blitt et betent politisk tema, ikke minst i spørsmålet om ”islamsk fundamentalisme” versus ”vestlige verdier”. Tradisjonelt er det kulturradikalere som har forsvart prinsippene fra det franske 1700-tallet, men nå er det konservative aktører som tyr til begreper som frihet, menneskerettigheter, sekularisme og fornuft i kampen mot det de oppfatter som politisk korrekt lefling med totalitære krefter. 11. september har gjort det politiske landskapet like tåkete som jordskjelvet i Lisboa i 1755. Høyresiden har stjålet venstresidens klær mens radikalerne var ute og badet i Rødehavet. Frekkaser.

Journalist Hege Storhaug påberoper seg opplysningsidealer flere ganger i ”Men størst av alt er friheten” (2006). Blant annet er hun kritisk til den norske regjeringens håndtering av karikaturkrisen sist vinter, og mener at ”den ideologiske slalåmkjøringen var et overtramp mot ånden fra opplysningstida”. Hun henviser til politikeren Ayaan Hirsi Ali, som har sagt ”Unn oss muslimer en Voltaire”.»

Og senere i kronikken:

«Det er mulig å ”mentalt” gå gjennom en hvilken som helst epoke, filosofiretning eller tradisjon uten å være en del av den, og det er fullt mulig å være en del av den uten å skjønne et kvidder. Dernest er det en avgjørende forskjell på Voltaire og la oss si Hege Storhaug. Mens franskmannen gjorde seg til fiende av de to mektigste institusjonene i Frankrike på 1700-tallet (konge/kirke), angriper Storhaug en utsatt minoritet i Norge.»

Blant illustrasjonene var også et portrettbilde av Hege Storhaug.

KLAGEN:

Klageren, Hege Storhaug, konstaterer at det i artikkelen «fremsettes kraftfulle påstander om mitt virke». «Det sies blant annet at ”Storhaug (angriper) en utsatt minoritet”. Påstanden kan medvirke til å etablere et feilaktig og umoralsk bilde av mine motiv for arbeidet jeg har utført gjennom 14 år, og således skade mitt omdømme og dernest også ramme meg økonomisk. Jeg ba om tilsvar, men dette ble avvist. Jeg mener at Dagbladet ved å avvise tilsvarsrett har brutt god presseskikk, og anser saken som såpass prinsipiell at jeg håper PFU kan vurdere saken.»

Som vedlegg til klagen følger kopi av det refuserte innlegget klageren sendte Dagbladet som e-post 19. desember. Der skriver hun bl.a.:

«For andre gang denne høsten er Stian Bromark ute i Dagbladets spalter med uredeligheter om boken min ”Men størst av alt er friheten. Om innvandringens konsekvenser”. (…) Bromark tillater seg nok en gang å også misbruke én setning i boken, nemlig der jeg siterer Ayaan Hirsi Ali som sier ”Unn oss muslimer en Voltaire”. (…) Bromark vet da meget godt at Voltaire for ”oss vanlige folk” står for retten til fri debatt, til den frie ytring mot maktbastioner.»

«At Bromark definerer en slik posisjon – på de sårbare og menneskerettighetenes side – for å være ”konservativ”, sier kanskje mer om han selv enn andre. Behovet for å sette folk man ikke har ”politisk kontroll” på i bås, er rett og slett fornøyelig å bivåne, men like fullt banalt, og alt annet enn løsningsorientert.»

TILSVARSRUNDEN:

Dagbladet finner det vesentlig å understreke at klageren ikke har påpekt noen faktafeil, mens det hun reagerer på i Bromarks artikkel er meningsytringer. «Storhaugs klage retter seg mot at hun ikke fikk på trykk sitt innlegg der hun går i rette med artikkelforfatteren og hans ytringer om boken hennes.»

«Isolerer vi denne artikkelen, mener også vi at det kunne ha vært lettere å akseptere Storhaugs klage over at hun ikke får slippe til med sitt innlegg. Når vi likevel lar være å gjøre det, har det sammenheng med at Storhaug fikk komme rikelig til orde i Dagbladet i etterkant av utgivelsen av sin debattbok i løpet av høsten 2006. Artikkelen ”Hvem eier opplysningstida?” sto på trykk cirka fire måneder etter at boken kom ut.»

Avisen viser her til vedlagte kopier av klagerens tre innlegg Dagbladet i oktober 2006. «Vi nevner også at Storhaug etter bokutgivelsen ble portrettert over to sider i Magasinet 28. oktober 2006. Også der kommer hun rikelig til orde om boken og debatten omkring den.» (Kopi vedlagt). Og avisen skriver videre i tilsvaret:

«Slik vi vurderte, og vurderer, hennes tilsvar til ”Hvem eier opplysningstida?”, er det i stor grad gjentakelser av det hun har uttrykt i tidligere innlegg i Dagbladet og andre steder i det norske medielandskapet. (…) Men det å utgi en debattbok, og delta i debatten i svært mange fora, gir en ikke automatisk rett til å komme inn med korrigeringer til alle som i tiden etterpå uttaler seg om ens prosjekt.»

«Dagbladets debattredaksjon forholder seg hver dag til tilsvarsretten. Men redaksjonen har også et ansvar overfor våre lesere om ikke å la sidene bli et sted for unødige repetisjoner.»

Klageren registrerer at «Dagbladet mener seg berettiget til å nekte meg tilsvar på svært urimelige personanklager ved å peke på andre debatter og reportasjer i avisen, blant annet en kronikk jeg skrev om feminisme (4. oktober), og et portrettintervju i avisen, samt at boken min generelt har blitt mye omtalt. Jeg kan ikke se at dette har relevans. Jeg har klaget Dagbladet inn for PFU for å få en prinsipiell vurdering av hvorvidt et medium kan avvise tilsvarsrett når grove og urettmessige anklager fremsettes.»

Som vedlegg følger kopier av artikler fra flere kritiske bidragsytere etter utgivelsen av klagerens bok, foruten et tilsvar til disse som hun høsten 2006 heller ikke fikk på trykk. «Jeg mener således det er et mønster hva gjelder Dagbladets vilje/uvilje til å akseptere tilsvar i sine spalter.»

Dagbladet har ikke hatt noe å tilføye.

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klageren, journalist og forfatter Hege Storhaug, mener Dagbladet brøt god presseskikk ved ikke å ta inn et motinnlegg til en kronikk der hun og hennes debattbok ”Men størst av alt er friheten” ble kritisert. Etter klagerens mening inneholdt kronikken så kraftfulle påstander at den kan medvirke til å etablere et feilaktig og umoralsk bilde av motivene for hennes virke. Ut fra dette anser klageren at tilsvarsretten klart ble utløst.

Dagbladet understreker at klageren ikke har påvist noen faktafeil i kronikken, men at hun reagerer på artikkelforfatterens meningsytringer. Avisen mener man ikke kan se isolert på tilsvarsretten i forhold til den aktuelle kronikken, men legge til grunn at klageren flere ganger tidligere, i kjølvannet av bokutgivelsen, har kommet til orde i Dagbladet. Slik avisen ser det, inneholdt det refuserte innlegget i høy grad gjentakelser.

Pressens Faglige Utvalg viser generelt til Vær Varsom-plakatens punkt 4.15, der det blant annet heter: «De som er blitt utsatt for angrep skal snarest mulig få adgang til tilsvar, med mindre angrep og kritikk inngår som ledd i en løpende meningsutveksling.»

I det påklagede tilfellet mener utvalget imidlertid at klageren, som en profilert forfatter og samfunnsaktør, må tåle at hennes bøker omtales i kronikker og anmeldelser uten at tilvarsretten nødvendigvis utløses. Selv om avisen med fordel kunne latt tvilen angående tilsvarsretten kommet klageren til gode, anser utvalget at redaksjonen må kunne veie innholdet i klagerens tilsvar opp mot hva hun tidligere hadde fått komme til orde med, så vel i Dagbladet som i andre medier. På dette grunnlaget finner utvalget avisens refusjon akseptabel.

Dagbladet har ikke brutt god presseskikk.

Oslo, 24. april 2007

Odd Isungset,
Hilde Haugsgjerd, Sigrun Slapgard,
Ingeborg Moræus Hanssen, Camilla Serck-Hanssen