Odd Kalsnes mot Stavanger Aftenblad

Stavanger Aftenblads helgebilag Pluss hadde fredag 18. desember 2009 en henvisning over hele første side med slik tekst:

«En måned før hun skulle føde datteren sin fikk hun påvist hiv-smitte. 22 år senere sitter hun i fengsel, dømt for å ha brakt smitten videre.»

Teksten var montert inn et helsides foto av et øye.

Artikkelen inne i bilaget gikk over seks sider. Tittelen var «Hiv, lov og dom». Ingress:

«Man skulle tro at det å bli hivsmittet av sin mann var straff nok. Hilde fikk to år i fengsel, i tråd med en straffelovsbestemmelse som Norge mener er i strid med menneskerettighetene. Vel 4000 mennesker bosatt i Norge har diagnosen, av dem er en tredjedel kvinner.»

Videre fra teksten:

«- Det kom som lyn fra klar himmel. Jeg ante ikke at denne loven eksisterte en gang. 46 år gamle ”Hilde” har en kort permisjon fra fengselet. Hun nyter litt kvalitetstid med datteren og spiser lunsj på Sting mens hun forteller om anmeldelsen og dommen som snudde livet på hodet. Hun vil gjerne stå fram med navn og bilde, men presseetikken hindrer henne i å på den måten utlevere sin tidligere kjæreste. Han hun er dømt for å ha smittet med hiv-viruset.

– Jeg fikk påvist hiv i 1987, da jeg var åtte måneder på vei med datteren min. Jeg var gift med en afrikaner og ble testet i forbindelse med et prosjekt som var rettet mot afrikanere. Jeg var bare 25 år. I ettertid ser jeg hvor fordomsfullt dette prosjektet var. Samtidig påviste de jo smitte hos meg, sier hun og trekker oppgitt på skuldrene.»

Litt senere i artikkelen:

«Fram til den dagen i mars 2006 følte Hilde seg som en nokså vanlig kvinne. Bosatt i Stavanger. Kreativ jobb, mye med ungdommer og musikk. Hun og datteren utgjorde en tett, liten familie. Kjæresten hun hadde hatt i noen år var ute av bildet for lenge siden.
– Så, to år etter at det ble slutt, får hun beskjed om at han hadde anmeldt meg til politiet for å ha smittet ham med hiv. Jeg ble jo fullstendig vippet av pinnen.»

Det framgår videre av artikkelen at hun ble dømt i tingretten og at lagmannsretten doblet fengselsstraffen og opprettholdt erstatning til eks-kjæresten på 500.000 kroner. Det framgår også at hun opplever seg uskyldig dømt. Resten av artikkelen problematiserer straffebestemmelsene og straffepraksis knyttet til hiv-smitte av partnere. ”Hilde” sier til slutt i artikkelen:

«Det er meningsløst å straffedømme noen som har en sånn diagnose. Som om diagnosen ikke er nok.»

Onsdag 27. januar 2010 hadde avisen en generell artikkel med tittelen «Streng straff for HIV-smitte». I en innfelt underartikkel het det:

«RETTELSE: Aftenbladet Pluss fortalte like før jul om ”Hilde” som er dømt til to års fengsel for å ha smittet kjæresten med HIV. I reportasjen heter det at begge parter anket Tingrettens dom, noe som viser seg å være feil. Det var bare ”Hilde” som anket. Det ble også skapt inntrykk av at Tingrettens medlemmer mente ”Hilde” hadde informert sin partner om smitten, et forhold som ikke er dokumentert. Aftenbladet beklager disse feilene.»

KLAGEN:

Klagerne er den intervjuede kvinnens tidligere kjæreste og hans nåværende ektefelle. De reagerer på at de ikke ble informert om artikkelen før den ble publisert, og på at de ikke fikk mulighet til samtidig imøtegåelse. De mener avisen må bringe en beklagelse og rydde opp i faktafeilene. «Vi undres oss over hvorvidt det er god presseskikk av Stavanger Aftenblad å gi domfelte fritt ord og masse spalteplass uten å forberede ofrene på hva som er i gjære eller gi dem mulighet til å presentere sin side av saken.» De viser til at det synes som om avisen har tatt stilling i saken og har valgt å presentere ”Hilde” som et offer, på tross av at hun er dømt i to rettsinstanser og har fått avslag på ankebehandling i Høyesterett.

I klagen er det også anført at den påklagede artikkelen må oppfattes som usaklig. «Ingressen virker misvisende i forhold til innholdet i artikkelen, og mens overskriften gir inntrykk av en fagorientert artikkel, er resten av teksten en underlig blanding av domfeltes vitnesbyrd og fagdata. Dette blir ytterligere problematisk når journalisten ikke har sjekket at opplysningene er riktige.» Klagerne mener det valgte eksemplet er dårlig valgt hvis hensikten var å belyse temaet om straff i forbindelse med hiv-smitte. Det understrekes fra klagerne, i motsetning til hva ”Hilde” hevder, at UNAIDS og Hiv Norge er for straff, og at det var Hiv Norge som anbefalte klagerne å anmelde saken.

TILSVARSRUNDEN:

Stavanger Aftenblad avviser klagen, men viser til at saken skal «tas videre» ved at eventuelle upresisheter skal rettes opp gjennom kontakt med klagernes bistandsadvokat, samt at den skal settes inn i en tematisk sammenheng gjennom oppfølging av den prinsipielle debatten om lovverk og rettspraksis.
Avisen viser til at klagerne er anonymisert, og at dette til og med er berørt i selve artikkelen. Videre: «Klagerne har opplevd vårt oppslag som belastende. Vi ser at det er en følelsemessig påkjenning å få sin historie trukket fram som bakteppe for en artikkel av denne art, men mener likevel at anonymiseringen har sikret dem i tilstrekkelig grad, og at dette var et presseetisk riktig valg. Dermed mener vi at behovet for tilsvar (samtidig imøtegåelse; sekr. anm.) ikke var til stede, ettersom artikkelen dels er ”Hildes” opplevelse, dels en drøfting av lovverk og rettspraksis. Dermed er norsk fengselsvesen og rettspraksis den egentlige motparten i artikkelen.» Avisen mener også at det i artikkelen ikke framsettes sterke beskyldninger, og at det dermed ikke er utløst noen rett til samtidig imøtegåelse.

I avisens tilsvar legges det til at man mener å ha opptrådt saklig og vist omtanke ved å anonymisere ”Hilde”, og ved at artikkelen framstår som hennes opplevelse av sin situasjon som utgangspunkt for en prinsipiell debatt. Som en konklusjon skriver avisen:

«Stavanger Aftenblad mener temaet som er tatt opp i artikkelen, er viktig for offentligheten. Vi ser også at temaet og debatten bør følges opp – og at vi burde hatt nyhetsoppfølging på et tidligere tidspunkt. Dette er imidlertid en journalistisk vurdering, og ikke en presseetisk.»

Klagerne spør om «det er slik at dersom en avis anonymiserer en sak, har de ikke noe videre ansvar overfor mennesker som er involvert i den?» De mener avisen hadde tilstrekkelig kunnskap til å kunne forstå «hvilket helvete de involverte (klagerne; sekr. anm.) har vært gjennom de siste 4 årene og fortsatt lever i. (Lagmannsretts)dommen beskriver også godt sykdommen vi lever med, både de fysiske og psykiske belastningene». Klagerne hevder også at de «fra flere hold fått høre at saken har vært diskutert og at navnene våre spres i lokalmiljøet». Det anføres også fra klagernes side at det er beklagelig at oppfølging og korrigering av feil kom sent på trykk.

Stavanger Aftenblad «ser at saken har vært en belastning for klagerne og forstår den smerten de opplever ved at deres sak er bakteppe for prinsipielle problemstillinger». Videre understrekes det at klagerne har fått tilbud om å skrive innlegg/kronikk eller bli intervjuet, noe de har takket nei til.

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder en artikkel i Stavanger Aftenblads helgebilag Pluss. Tema for artikkelen var straff og straffenivå knyttet til smitte av hiv. I artikkelen var en 46 år gammel kvinne intervjuet. Hun soner for tiden en dom for å ha smittet en tidligere kjæreste. Klager er denne kjæresten og hans nåværende ektefelle. Klagerne mener Stavanger Aftenblad har brutt god presseskikk fordi avisen ikke informerte dem før publisering, for ikke å ha gitt dem mulighet til samtidig imøtegåelse, og for å ha brakt flere ukorrekte opplysninger.

Stavanger Aftenblad forstår at artikkelen har vært en belastning, men viser til at den intervjuede kvinnen er anonymisert og at artikkelen ikke inneholder påstander som utløser noen rett for klagerne til å komme samtidig til orde. Når det gjelder de feilaktige opplysningene, vises det til at disse ble korrigert i en senere artikkel, der det også ble brakt en beklagelse.

Pressens Faglige Utvalg vil anføre at Stavanger Aftenblad var i sin fulle rett til å viderebringe den straffedømte kvinnens synspunkter både på straff og straffenivå generelt, og også hennes syn på egen situasjon.

Når det gjelder klagernes anførsler om faktafeil i den påklagede artikkelen, mener utvalget disse i det alt vesentlige ble korrigert på en tilfredsstillende måte, selv om avisen med fordel kunne gjort dette på et tidligere tidspunkt.

Videre er utvalget enig med avisen i at den påklagede artikkelen ikke inneholder påstander som rammer klagerne på en slik måte at det utløses en rett til samtidig imøtegåelse. Avisen hadde derfor ikke noen presseetisk plikt til å ta kontakt med klagerne med sikte på å innhente deres kommentarer.

Likevel mener utvalget at avisen skulle ha kontaktet med kvinnens tidligere kjæreste for å informere om den kommende artikkelen. Etter utvalgets mening burde redaksjonen ha forstått hvilken belastning en slik artikkel ville bety for ekskjæresten og hans nærmeste. En slik kontakt kunne muligens også hindret at faktafeilene kom på trykk. Utvalget minner om at det er en viktig del av presseetikken å forsøke å unngå å påføre enkeltmennesker unødige belastninger. Det vises til Vær Varsom-plakatens punkt 3.9, der det blant annet heter: «Opptre hensynsfullt i den journalistiske arbeidsprosessen».

Stavanger Aftenblad har brutt god presseskikk.

Oslo, 9. mars 2010

Odd Isungset,
Hilde Haugsgjerd, John Olav Egeland, Halldis Nergård,
Camilla Serck-Hanssen, Henrik Syse, Eva Sannum