Ole Gustav Narud mot Hamar Arbeiderblad
Hamar Arbeiderblad brakte torsdag 27. september 2001 en innsidereportasje med hovedtittelen « Høgskole-strid kjent gjennom brevlekkasjer ». Ingressen lød:
« Et internt brev skrevet av fire ansatte ved Høgskolen i Hedmarks seksjon for økonomi på Rena, avslører at det er intern stridighet og sterk misnøye med ledelsen på avdelingen. »
I artikkelen er dekan Harald Romstad intervjuet. Han «mener at brevet kan skade Høgskolen, og råder den som har lekket det interne brevet til pressen om å finne seg en annen jobb». « Romstad vet ikke hvem som har gitt brevet til pressen, men er overbevist om at det må være noen som ønsker å skade høgskolen, og skade studieleder Ole Gustav Narud. Det er han svært skuffet over. » «Romstad er klar over at det har skjedd overtramp ved seksjonen, men kan ikke se at seksjonsleder Narud har gjort noe galt.»
Et senere avsnitt opplyser dessuten:
« I et annet brev som sirkulerer om den interne striden på Renas høgskoleavdeling, beskrives studieleder som høvding, og de andre som husmenn. Ifølge brevet er det lite som kan gjøres med situasjonen. ?I distriktets historie ligger det også at
husmennene helst skal stå langs landevegen når bondehøvdingen kommer farende med støvskyen etter seg. Dette er selvfølgelig noe som blir slitsomt i lengden og kan være en årsak til at husmennene flytter?, heter det i brevet .»
En egen underartikkel tar på ny og mer detaljert for seg det først omtalte brevet, dvs. fra de fire ansatte, under tittelen « Uvanlig kraftig kost i brev som nådde pressen ». I et avsnitt skriver avisen:
« I brevet heter det at ansatte føler seg utsatt for ?dårlig ledelse, maktmisbruk og en oppførsel som mildt sagt kan kalles for uforskammet, respektløs og arrogant?. De mener at skolen arbeider uten mål og strategier, og at det aldri er noen diskusjon om hvilke studier som skal utvikles videre. »
Ifølge avisen skal brevet også ha omtalt studielederen som «en person som opptrer helt vilkårlig», og brevskriverne mener «ting skjer på en lite gjennomtenkt måte som gjerne også er nokså egenrådig i sin karakter».
Til slutt i underartikkelen siteres det på ny fra det første, anonyme brevet, bl.a. om studielederen som » høvding «.
I en annen underartikkel uttaler en av de fire brevskriverne seg, under tittelen « – Kritikken går på rutiner ». Han «avviser at kritikken går på studielederen som person, men snarere på rutiner og tradisjoner ved seksjonen». Det framgår at brevet var ment som et internt notat «for å provosere ledelsen», og skulle ikke lekke ut til pressen.
Av en kort notis framgikk det i tillegg at studieleder Ole Gustav Narud ikke ønsket å kommentere saken. Han siteres imidlertid slik: «- Saken berører interne forhold som er til dels unntatt offentlighet.» Dessuten het det: «Han synes at det er mer naturlig at Høgskolens ledelse kommenterer saken, enn at han selv som part gjør det.»
Fredag 28. september fulgte Hamar Arbeiderblad opp saken under tittelen « – Ingen sak for offentligheten ». Av nyhetsartikkelen framgikk det at «Ledelsen ved Høgskolen i Hedmarks avdeling på Rena mener uenigheter mellom ansatte ved skolen bør ordnes i det stille.» Avisen opplyste at skolens administrative leder hadde sendt ut en pressemelding der hun «tar sterkt avstand fra avisenes dekning av saken».
KLAGEN:
Klageren , Ole Gustav Narud, omtaler klagene mot Østlendingen og Hamar Arbeiderblad under ett. «Avisene har i disse dagene (26.-28. september 2001) en serie oppslag om denne konflikten basert på to dokumenter som er sendt begge redaksjonene. Oppslagene er til dels basert på anonyme kilder og det er en anonym kilde for dokumentene.»
Som vedlegg følger kopi av det første av dokumentene, datert mai 2001, usignert og uadressert. Det andre dokumentet, fra de fire kollegene i august 2001, er unntatt offentlighet og derfor ikke vedlagt.
Siden oppslagene «i særlig grad» fokuserte på klageren, finner han det riktig å opplyse at det å være «seksjonsleder» ved høgskolens økonomiseksjon «er et valgt verv i 50% av en hel stilling innenfor et fagmiljø med 12 ansatte. Det er altså et deltidsarbeid på laveste nivå i høgskolens faglige lederhierarki. Jeg sitter i denne funksjonen i min andre treårs valgperiode etter å ha blitt gjenvalgt våren 2000.»
Videre skriver klageren:
«Jeg ble første gang kontaktet av en journalist i avisen Østlendingen om denne saken tirsdag 25. september ca klokken 22.00. Jeg fikk da kun vite at avisen hadde dokument nr. 2 (brevet fra de fire) og ønsket ikke å gi noen kommentar til et slikt brev, som var unntatt offentlighet. Jeg hadde dessuten ikke brevet hos meg. Beskyldningene som rettes mot meg i brevet, er ganske omfattende og generelle. Det er vanskelig å tilbakevise anklager fra kolleger som er misfornøyde på en dekkende måte under slike omstendigheter. Jeg gjorde oppmerksom på at jeg hadde sendt et tilsvar til ledelsen ved avdelingen . Journalisten ga uttrykk for at han tvilte på om avisen ville trykke saken dagen etter av presseetiske grunner .»
« Dokument nummer 1 var jeg ikke klar over at avisene hadde og jeg fikk følgelig heller ikke kommentere det, men begge avisene siterte fra dette i artiklene som ble trykt 27/9. Innholdet i notatet er grovt injurierende og sjikanerer særlig undertegnede, men også andre. Det settes fram både usanne, urimelige og udokumenterte påstander. (…) Dagen etter trakk forfatteren notatet skriftlig tilbake og beklaget innholdet. »
Og om dokument nr. 2:
«Det inneholder beskyldninger og karakteristikker som ikke dokumenteres. Beskyldningene i brevet er dessuten til dels generelle, svært omfattende og formulert på en slik måte at de er vanskelige å forsvare seg mot. Overfor begge journalistene som ønsket intervjuer understreket jeg at jeg ikke kunne kommentere forhold unntatt fra offentlighet som personalsaker, ansettelser og lignende som etter mitt syn er kjernen… »
Klageren oppsummerer i tre punkter, som han mener innebærer brudd på god presseskikk for begge aviser. To av punktene berører Hamar Arbeiderblad:
1. «Oppslagene er basert delvis på et dokument (nr 1) som verken er adressert til noen eller undertegnet av forfatteren og som først og fremst framstår som ren sjikane av meg og noen av mine kolleger. Det siteres fra dette dokumentet i begge avisene, men sitatene er svært omfattende i Hamar Arbeiderblads oppslag 27/9. Det opplyses ikke at dette notatet er trukket tilbake av forfatteren og at han har beklaget innholdet. »
2. «Oppslagene er i stor grad basert på anonyme kilder, og avisene er lite kritiske til sine kilder og de sterke personangrepene som framsettes fra den ene parten i konflikten. Østlendingens oppslag 26/9 gjengir påstander som åpenbart ikke kan være dekkende for de faktiske forhold. Vervet som studieleder gir ikke et så omfattende ansvar for alle mulige prosesser ved avdelingen som Østlendingens oppslag skaper inntrykk av. Først dagen etter trykker avisen et intervju med avdelingens dekanus som understreker blant annet dette. »
TILSVARSRUNDEN:
Hamar Arbeiderblad s redaktør mener avisens reportasje 27/9 «klart er innenfor de grenser som settes til dekning i slike saker». «Det ble i løpet av høsten i fjor klart at det eksisterte en beinhard konflikt ved Seksjon for økonomi ved Høgskolen i Hedmark. Klageren var på det tidspunktet seksjonsleder/studieleder ved seksjonen. At dette er et valgt verv på laveste nivå i høgskolens faglige lederhierarki, slik klageren fremfører, er i denne sammenheng uinteressant. »
Avisen finner det heller ikke relevant «at saken er unntatt offentlighet». « Høgskolen i Hedmark er en offentlig institusjon, og både skolen, dens ledere og lærere må regne med å bli kikket i kortene. At skolen ønsker å holde en så alvorlig og opprivende konflikt unntatt offentligheten, er forståelig, men ikke et relevant argument i denne saken.»
Hamar Arbeiderblad kan heller ikke se at det dreier seg om en «personalsak», men snarere «en åpen strid om faglig utvikling av skolens økonomiundervisning og strid om den faglige ledelsen av seksjonen». At det dreier seg om en langvarig faglig konflikt, mener avisen bekreftes gjennom intervjuet med dekan Romstad.
«Vi fikk under arbeidet med saken tilgang til notat/brev som tok for seg konflikten. I notatene ble det reist betydelig kritikk mot klageren. (…) De påstandene som kom fram både i det underskrevne brevet og i det anonyme, ble sjekket opp mot kilder ved høgskolen. Det ble klart at brevene/notatene var dekkende for den striden som hersket…».
For øvrig peker avisen på at klageren « gjennom sin politiske aktivitet er betydelig profilert, og har solid ?trening? i omgang med media ». Nettopp på denne bakgrunn fant avisen det forsvarlig å gjengi deler av innholdet i brevene. «At språkbruken var røff, direkte og lite akademisk mener vi klart viser hvor vanskelig og alvorlig konflikten var.»
«Også klageren fikk muligheter til å komme med sin versjon av saken, og muligheter til å tilbakevise de anklager som ble rettet mot ham, men valgte å avstå.»
Klageren påpeker at avisen i sitt tilsvar ikke skiller mellom dokument 1 og 2. «Det som i klagen til PFU er omtalt som dokument 1 er et grovt injurierende notat som hverken er adressert til noen eller undertegnet av forfatteren. (…) Jeg synes det er feil av avisen å omtale et slikt dokument som et ?brev?. Journalisten fra HA fortalte ikke meg at hun hadde dokument 1. Dersom hun hadde gjort det ville jeg ha forklart henne at dokument 1 hadde forfatteren skriftlig trukket tilbake i juni måned, og beklaget innholdet i .»
For klageren virker det «fullstendig usannsynlig» at avisen «har sjekket innholdet i dette notatet mot kilder ved høgskolen, og at noen ?kilder? går god for innholdet… Ikke noe sted i artiklene i HA går det fram at innholdet i dette notatet er sjekket mot noen kilde, anonym eller åpen, slik redaktøren nå hevder.»
« Det er overraskende at redaktøren forsvarer at avisen siterer fra et anonymt dokument som etter mitt syn utelukkende kan betraktes som sjikane av kollegaer i fagmiljøet. (…)
Dokument 1 er ingen ? frisk ytring ? men tvert om et overgrep mot meg og enkelte andre i fagmiljøet . (…) Det er sterkt at redaktøren ikke ser at avisen lar seg bruke av den ene ?anonyme? parten i en intern konflikt… ».
Klageren viser videre til at redaktøren gir inntrykk av at avisen har arbeidet med saken i lengre tid, noe klageren finner «overraskende», siden redaksjonen ikke har klart å få tilgang til flere «faktaopplysninger». Etter klagerens syn har ingen av de innklagede avisene arbeidet med saken på en slik måte at man har satt seg inn i forholdene man omtaler.
Angående manglende kommentar fra klagerens side, viser han igjen til at dokument 2 var unntatt fra offentlighet, og at han derfor måtte ha tillatelse til å uttale seg fra dem som foresto unntaket. Klageren påpeker at ingen hadde fortalt ham at avisen allerede hadde fått dokument 1, og mener det bryter med god presseskikk ikke å konfrontere ham med dette.
Klageren begrunner hvorfor han ikke senere har ønsket å kommentere saken i avisen, idet han viser til et møte i høgskoleavdelingen 27/. Der ble det « slått fast at all videre oppfølging av saken i media skal skje av ledelsen ved avdeling og høgskoleledelsen. Brudd på dette vil bli fulgt opp som personalsak ».
For øvrig kan ikke klageren se at hans rolle som lokalpolitiker er relevant i den aktuelle saken.
Hamar Arbeiderblad hevder i sine sluttkommentarer å ha fulgt «de regler som er vanlig» når det gjelder kildebruken. Avisen bemerker dessuten at man utsatte trykkingen av saken i et døgn, for å få med klagerens samtidige kommentar. «Naruds ?historiske? gjennomgang av vår befatning med saken er altså ikke korrekkt.»
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder en reportasje i Hamar Arbeiderblad, der avisen tok for seg en konflikt blant høgskoleansatte i Hedmark. Klageren, som på det aktuelle tidspunktet var valgt studieleder ved den berørte avdelingen, ble utsatt for kritikk fra kolleger via brev avisen delvis gjenga innholdet av. Slik klageren ser det har avisen brutt god presseskikk ved ikke å utvise kildekritikk og ved ikke å gjøre ham oppmerksom på at redaksjonen også hadde kjennskap til innholdet i et anonymt brev man aktet å sitere fra. Klageren anså seg for øvrig avskåret fra å kommentere innholdet i et annet brev fra navngitte kolleger, siden brevet var unntatt offentlighet.
Hamar Arbeiderblad avviser klagen på alle punkter, og viser til at påstander som framkom både i anonyme og underskrevne brev, ble sjekket opp mot kilder ved høgskolen. Ifølge avisen gjorde kildene det klart at brevenes innhold var dekkende for internstriden. Avisen påpeker dessuten at klageren er gitt alle muligheter til å komme med sin versjon, men at han selv har valgt å avstå.
Pressens Faglige Utvalg mener Hamar Arbeiderblad var i sin fulle rett til å sette søkelys på internkonflikten ved den aktuelle høgskoleavdelingen. Utvalget viser imidlertid til Vær Varsom-plakatens punkt 3.2, der det heter: «Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysninger som gis er korrekte. Ved bruk av anonyme kilder må det stilles særskilte krav til kildekritikk.»
Utvalget kan forstå at enkelte brevsitater som gikk direkte på klagerens person kunne oppleves som belastende. Særlig gjelder dette de avsnitt som direkte viser til innholdet i det anonyme brevet. Her kunne avisen på en enkel måte ha brakt på det rene at brevet for lengst var trukket tilbake og beklaget av forfatteren.
Ut over dette kan ikke utvalget se at avisen har presentert saken på en presseetisk uakseptabel måte. Utvalget legger til grunn at den påklagede reportasjen i hovedsak bygger på brev fra fire navngitte kolleger av klageren, og at han samtidig ble gitt mulighet til å ta til motmæle. Slik utvalget ser det, kan ikke avisen klandres for at klageren mener seg forhindret fra å kommentere saken.
For øvrig bemerker utvalget at reportasjen var kombinert med et lengre intervju med høgskolens dekanus, som skarpt gikk i rette med brevskriverne og ga klageren sin fulle støtte.
Etter en samlet vurdering finner utvalget at Hamar Arbeiderblad ikke har brutt god presseskikk.
Fredrikstad, 19. februar 2002
Catharina Jacobsen,,
John Olav Egeland, Liv Ekeberg,
Grete Faremo, Jan Vincents Johannessen, Marvin Wiseth