Ole Gustav Narud mot Østlendingen
Østlendingen hadde onsdag 26. september 2001 som hovedoppslag på førstesiden: « Krass kritikk av studieleder ». Henvisningsteksten lød:
« Studieleder Ole Gustav Narud (bildet) ved Høgskolen i Hedmark rammes av en knusende kritikk i et brev som er undertegnet fire av hans kolleger. Den betente personalsaken rulles opp ved seksjon for økonomi ved Høgskolens avdeling på Rena. »
Inne i avisen var en hel nyhetsside brukt på saken, under hovedtittelen « Knallhard kritkk mot Høgskole-leder ». Her lød ingressen:
« Studieleder Ole Gustav Narud må tåle kraftig kritikk for sin lederstil fra enkelte kolleger ved seksjonen for økonomi ved Høgskolen i Hedmark på Rena. »
Og videre i brødteksten:
« I et internt brev ved Høgskolen går det fram at ?forholdene ved seksjonen er meget dårlige og konfliktene har pågått i lang tid?. Brevet er underskrevet av Ulf Beck
Larsen, Harald Botten, Jon Lundesgaard og Daniela Lundesgaard. De fire lister opp en rekke forhold de mener er kritikkverdige.
Avisen opplyser at «de interne problemene ved seksjonen for økonomi blir bekreftet av flere uavhengige kilder med tilknytning til høgskolen». Under mellomtittelen « Kraftig kost » siteres det fra brevet:
« – Vi føler oss utsatt for dårlig ledelse, maktmisbruk og en oppførsel som mildt sagt kan kalles for uforskammet, repektløs og arrogant. »
Ifølge avisen heter det også i brevet at «det arbeides uten mål og strategier, og at det mangler politikk og retningslinjer i forhold til personalrekruttering og ansettelsesprosesser».
I et senere avsnitt hevder avisen at «en sentralt plassert kilde sier at saken er meget alvorlig og veldig beklagelig for Høgskolen i Hedmark på Rena». «Det har etter det vår avis erfarer, vært flere møter med avdelingens ledelse og personaldirektøren for å løse den interne konflikten ved seksjonen.» Høgskolens adm. direktør bekrefter at han er «kjent med saken».
Ifølge avisen har bare en av brevskriverne villet kommentere saken, og «han beklager at det som skulle være en intern sak nå er kommet ut i pressen».
I en énspaltet underartikkel med tittelen « Avviser kritikken » bekrefter også studieleder Narud at han er kjent med brevet, men «ønsker ikke å si noe mer da dette er en ?ikke-sak?».
Både i den korte artikkelen og i teksten til et firespaltet bilde av Narud siteres han imidlertid: «- Jeg er sterkt uenig i virkelighetsbeskrivelsen som presenteres i brevet.»
Torsdag 27. september fulgte Østlendingen opp saken med en ny helside, under tittelen « Slår tilbake mot høgskole-opprørere ». Her framgikk det at «Dekan Harald Romstad på Høgskolens avdeling på Rena tar studieleder Ole Gustav Narud i forsvar, og slår hardt tilbake mot de fire ansatte som har angrepet Narud.» Romstad uttaler bl.a.:
« – Det er skuffende, sårende og ikke minst svært alvorlig at en intern sak lekker ut på denne måten. Det må være gjort med det mål å skade institusjonen, eller man har ikke tenkt gjennom konsekvensene. De som har levert brevet til pressen bør finne seg en annen arbeidsplass. »
Under mellomtittelen « Faglig og personlig kritikk » vises det igjen til hva brevskrivernes kritikk skal ha gått ut på.
I en underartikkel, med tittelen « – Uholdbar situasjon », uttaler en av de fire brevskriverne: «- Vi hadde behov for å gi signaler til ledelsen om situasjonen. Vi kan simpelthen ikke leve med den.»
Fredag 28. september brakte Østlendingen en notis med tittelen « Lei for at personal-konflikt ble offentlig ». Det vises til en pressemelding fra Høgskolens administrative leder, som «synes det er sterkt beklagelig at en liten gruppe i økonomiseksjonen har gått ut med saken, og skriver at flertallet av de ansatte ved seksjonen og ved avdelingen ikke kjenner seg igjen i beskrivelsen fra gruppen».
Samme dag kommenterte avisen saken på lederplass. Under tittelen « Høgskole-uro » het det bl.a.
« Høgskoleledelsens reaksjoner tyder på at man er langt mer opptatt av å holde ubehagelige saker unna offentligheten enn av å gå i dialog for å se hva som kan gjøres for å unngå lignende klager senere. Dette er ikke uventet, men beklagelig. »
KLAGEN:
Klageren , Ole Gustav Narud, omtaler klagene mot Østlendingen og Hamar Arbeiderblad under ett. «Avisene har i disse dagene (26.-28. september 2001) en serie oppslag om denne konflikten basert på to dokumenter som er sendt begge redaksjonene. Oppslagene er til dels basert på anonyme kilder og det er en anonym kilde for dokumentene.»
Som vedlegg følger kopi av det første av dokumentene, datert mai 2001, usignert og uadressert. Det andre dokumentet, fra de fire kollegene i august 2001, er unntatt offentlighet og derfor ikke vedlagt.
Siden oppslagene «i særlig grad» fokuserte på klageren, finner han det riktig å opplyse at det å være «seksjonsleder» ved høgskolens økonomiseksjon «er et valgt verv i 50% av en hel stilling innenfor et fagmiljø med 12 ansatte. Det er altså et deltidsarbeid på laveste nivå i høgskolens faglige lederhierarki. Jeg sitter i denne funksjonen i min andre treårs valgperiode etter å ha blitt gjenvalgt våren 2000.»
Videre skriver klageren:
«Jeg ble første gang kontaktet av en journalist i avisen Østlendingen om denne saken tirsdag 25. september ca klokken 22.00. Jeg fikk da kun vite at avisen hadde dokument nr. 2 (brevet fra de fire) og ønsket ikke å gi noen kommentar til et slikt brev, som var unntatt offentlighet. Jeg hadde dessuten ikke brevet hos meg. Beskyldningene som rettes mot meg i brevet, er ganske omfattende og generelle. Det er vanskelig å tilbakevise anklager fra kolleger som er misfornøyde på en dekkende måte under slike omstendigheter. Jeg gjorde oppmerksom på at jeg hadde sendt et tilsvar til ledelsen ved avdelingen . Journalisten ga uttrykk for at han tvilte på om avisen ville trykke saken dagen etter av presseetiske grunner .»
« Dokument nummer 1 var jeg ikke klar over at avisene hadde og jeg fikk følgelig heller ikke kommentere det, men begge avisene siterte fra dette i artiklene som ble trykt 27/9. Innholdet i notatet er grovt injurierende og sjikanerer særlig undertegnede, men også andre. Det settes fram både usanne, urimelige og udokumenterte påstander. (…) Dagen etter trakk forfatteren notatet skriftlig tilbake og beklaget innholdet. »
Og om dokument nr. 2:
«Det inneholder beskyldninger og karakteristikker som ikke dokumenteres. Beskyldningene i brevet er dessuten til dels generelle, svært omfattende og formulert på en slik måte at de er vanskelige å forsvare seg mot. Overfor begge journalistene som ønsket intervjuer understreket jeg at jeg ikke kunne kommentere forhold unntatt fra offentlighet som personalsaker, ansettelser og lignende som etter mitt syn er kjernen… »
Klageren oppsummerer i tre punkter, som han mener innebærer brudd på god presseskikk for begge aviser:
1. «Oppslagene er basert delvis på et dokument (nr 1) som verken er adressert til noen eller undertegnet av forfatteren og som først og fremst framstår som ren sjikane av meg og noen av mine kolleger. Det siteres fra dette dokumentet i begge avisene, men sitatene er svært omfattende i Hamar Arbeiderblads oppslag 27/9. Det opplyses ikke at dette notatet er trukket tilbake av forfatteren og at han har beklaget innholdet. »
2. «Oppslagene er i stor grad basert på anonyme kilder, og avisene er lite kritiske til sine kilder og de sterke personangrepene som framsettes fra den ene parten i konflikten. Østlendingens oppslag 26/9 gjengir påstander som åpenbart ikke kan være dekkende for de faktiske forhold. Vervet som studieleder gir ikke et så omfattende ansvar for alle mulige prosesser ved avdelingen som Østlendingens oppslag skaper inntrykk av. Først dagen etter trykker avisen et intervju med avdelingens dekanus som understreker blant annet dette. »
3. « Oppslagene i Østlendingen 26/9 benytter bilder av meg som er tatt i en helt annen sammeheng. (…) Bildene og billedteksten skaper inntrykk av at jeg kommenterer eller leser de dokumentene avisen siterer fra. I realiteten har avisen ikke sørget for at den som avisen dermed retter alt søkelyset mot har hatt mulighet til å ta til motmæle. »
TILSVARSRUNDEN:
Østlendingen avviser å ha sitert noe fra dokument nr. 1. «Dette kan lett kontrolleres ved å sammenholde det Østlendingen har skrevet med det nevnte brevet. Vi valgte å basere oss utelukkende på dokument 2, nettopp fordi dokument 1 hadde en meget spesiell form og var usignert . Den presseetiske tvil journalisten ga uttrykk for overfor Narud, var da også knyttet til dokument 1.»
Avisens redaktør bekrefter at journalisten hadde en lang samtale med klageren før saken kom på trykk 26/9. «Han ble gitt full anledning til å formidle sin egen virkelighets-oppfatning og ta til motmæle. Klageren ble med andre ord tilbudt samtidig tilsvarsrett og valgte selv å begrense denne til den korte kommentaren som ble gjengitt …». «Ole Gustav Narud hadde alle muligheter til å komme til orde med sin versjon også etter 26.9, men har ikke gitt lyd fra seg overfor Østlendingen…».
«Påstanden om at oppslaget i Østlendingen den 26.9 i stor grad er basert på anonyme kilder, faller på sin egen urimelighet. Som det klart framgår bygger saken på dokument 2, som er knyttet til fire navngitte personer. Disse fire utgjør en tredjedel av de faglig tilsatte ved den aktuelle seksjonen og må dermed kunne betraktes som en solid kilde . Det er vist til kun en sentralt plassert kilde anonymt i saken.»
«Klageren har rett at bildene er tatt i en annen situasjon, men bruken er likevel ikke i strid med pgf. 4.10 i Vær varsom. Bildet på førstesiden er et nøytralt portrett. Innsidebildet er også et nøytralt bilde i denne sammenheng.., det er saken uvedkommende om det er dette eller et annet dokument han måtte ha foran seg på bildet.»
Østlendingen finner det dokumentert i dekningen av saken «at det i lengre tid har vært en personlig og faglig konflikt ved den omtalte seksjonen». « Anklagene fra en tredjedel av de faglig tilsatte ved seksjonen var så alvorlige at Østlendingen vurderte og vurderer det som en sak av offentlig interesse .»
Klageren fastholder at avisen har sitert fra dokument nr. 1, og viser til et avsnitt i den oppfølgende reportasjen 27/9. « Jeg er skuffet over at redaktøren uttrykker seg så sterkt i sitt tilsvar når det han skriver faktisk ikke er sant .»
Ifølge klageren er han som studieleder bare nevnt noen få ganger i dokument nr. 2. «Det er når de to dokumentene leses i sammenheng at studieleder blir den helt sentrale person. I dokument nummer 1 er jeg navngitt som ?hovedperson?. (…) For meg virker det derfor som om avisens første oppslag i stor grad er inspirert av begge dokumenter og muligens av andre muntlige kilder .»
Klageren tilbakeviser også at det skulle ha vært dokument nr. 1 journalisten siktet til da han uttrykte « presseetisk tvil ». «Journalistens presseetiske betenkeligheter gikk uansett på om avisen ville slå saken opp allerede neste dag, og om den i det hele tatt ville bli slått opp.»
Når det gjelder avisens ønske om å la klageren komme samtidig til orde, heter det: «Dersom jeg skulle ta til motmæle måtte jeg ha tillatelse fra de som unntok dokument 2 fra offentlighet, og journalisten og jeg (eller andre) måtte ha gått systematisk gjennom både de påstandene som avisen siterer og de som avisen velger å ikke sitere.»
Klageren mener avisen nå later som om dokument nr. 1 ikke eksisterer og i stedet lar seg bruke i konflikten «gjennom den ensidige fokuseringen på min person». «Avisens lederartikkel 28/9 og redaktørens tilsvar nå viser etter mitt syn av avisen ikke har noen betenkeligheter med dette. »
Angående klagerens muligheter til senere å komme til orde med sin versjon, viser han til vedtak som ble gjort ved høgskoleavdelingen 27/9. Her ble det « slått fast at all videre oppfølging av saken i media skal skje av ledelsen ved avdeling og høgskoleledelsen. Brudd på dette vil bli fulgt opp som personalsak ». (Møtereferat vedlagt).
For øvrig mener klageren at avisen misforstår hans henvisning til anonyme kilder. Han presiserer derfor at han sikter til den eller de som har overrakt redaksjonen dokumentene. «Ingen av de fire brevskriverne står i alle fall fram som avisens kilder…».
I sine sluttkommentarer skriver klageren bl.a.:
«Jeg kan ikke forstå hvorfor Østlendingen vinkler saken som ? Krass kritikk av studieleder ?/ ? Knallhard kritikk mot Høgskoleleder ? med store bilder av meg 26/9. Hamar Arbeiderblad velger en helt annen vinkling og Østlendingens lederskribent 28/9 har selv forlatt det sterke fokuset på en studieleder og omtaler saken [som] ? Høgskole-uro ?.»
Østlendingen står fast på at avisen ikke har sitert fra dokument 1. « Derimot er enkelte momenter fra dette dokumentet omtalt i avisen. Flere av momentene er nemlig også omtalt i dokument 2, og naturlig nok også berørt i muntlige samtaler. Dessuten har vi bekreftet at journalisten har lest dokument 1. Men det er altså ikke sitert .»
«Dokumentene og kontakt med kildene var det som ga journalisten bekreftelsen på hvem anklagene var rettet mot. Dette bidro til at studielederen fikk en sentral plass i presentasjonen, men det går også klart fram av saken at hele ledelsen ved seksjonen blir kritisert.»
«Lederartikkelen er ingen bekreftelse på at avisen lar seg bruke til ensidig fokusering på Naruds person. Tvert imot omtaler ikke minilederen 28.9 Narud i det hele tatt. Den retter seg utelukkende mot at Høgskolen er så opptatt av å forhindre/beklage offentlighetens innsyn.»
«Østlendingen kan ikke bebreides for at Høgskoleledelsen begrenset hans (klagerens) mulighet til å uttale seg… Avisen var heller ikke kjent med vedtaket i nevnte møte 27.9 da saken ble omtalt.»
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder en reportasje i Østlendingen, der avisen tok for seg en konflikt blant høgskoleansatte i Hedmark. Klageren, som på det aktuelle tidspunktet var valgt studieleder ved den berørte avdelingen, ble utsatt for kritikk fra kolleger via brev avisen delvis gjenga innholdet av. Slik klageren ser det har avisen brutt god presseskikk ved ikke å utvise kildekritikk og ved ikke å gjøre ham oppmerksom på at redaksjonen også hadde kjennskap til innholdet i et anonymt brev man aktet å sitere fra. Klageren anså seg for øvrig avskåret fra å kommentere innholdet i et annet brev fra navngitte kolleger, siden brevet var unntatt offentlighet.
Østlendingen tilbakeviser klagen på alle punkter, herunder at man skulle ha sitert fra det anonyme brevet uten på forhånd å konfrontere klageren med det. Avisen mener å ha gitt klageren alle muligheter til å ta til motmæle, både i og etter den påklagede reportasjen. Slik avisen ser det, var anklagene fra klagerens kolleger så alvorlige at saken utvilsomt hadde offentlig interesse.
Pressens Faglige Utvalg mener Østlendingen var i sin fulle rett til å sette søkelys på intern-konflikten ved den aktuelle høgskoleavdelingen. Utvalget viser imidlertid generelt til Vær Varsom-plakatens punkt 3.2, der det heter: «Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysninger som gis er korrekte. Ved bruk av anonyme kilder må det stilles særskilte krav til kildekritikk.»
Selv om enkelte brevsitater som gikk direkte på klagerens person kunne oppleves som belastende, kan ikke utvalget se at avisen har presentert saken på en presseetisk uakseptabel måte. Utvalget legger til grunn at den påklagede reportasjen i hovedsak bygger på brev fra fire navngitte kolleger av klageren, og at han samtidig ble gitt mulighet til å ta til motmæle. Slik utvalget ser det, kan ikke avisen klandres for at klageren mener seg forhindret fra å kommentere brevinnholdet.
For øvrig bemerker utvalget at avisen den påfølgende dag brakte et lengre intervju med høgskolens dekanus, som skarpt gikk i rette med brevskriverne og ga klageren sin fulle støtte.
Østlendingen har ikke brutt god presseskikk.
Fredrikstad, 19. februar 2002
Catharina Jacobsen,,
John Olav Egeland, Liv Ekeberg,
Grete Faremo, Jan Vincents Johannessen, Marvin Wiseth