NN mot Nordlandsposten
Nordlandsposten brakte lørdag 11. oktober 1997 et større intervju med en 58-årig Bodø-mann som ni år tidligere forsøkte å ta sitt eget liv med hagle. Store bilder, både på førstesiden og over to sider inne i avisen, viste på nært hold mannens halve hode – med arr etter skuddskaden på høyre side av ansiktet.
På førstesiden ble intervjuet presentert uten tittel, kun med en henvisningstekst som lød:
» Han ville dø. Etter grundig overveielse puttet Bodø-mannen hagla i munnen og trakk av. 58-åringen er glad for at han overlevde. – I dag har jeg det godt «.
På nyhetsside inne i avisen var et sitat brukt som tittel, » «Å begå selvmord er trolig den mest veloverveide beslutning jeg har tatt» «, og ingressen sammenfattet ytterligere mannens historie:
» BODØ: For ni år siden bestemte denne mannen, en mangeårig toppleder i privat og offentlig sektor, seg for å ende sitt eget liv. Han puttet løpet på sitt haglgevær i munnen og trakk av. Etter 18 timer ble han funnet. Med halve ansiktet blåst vekk, og små sjanser til å overleve. Men det gjorde han «.
I intervjuet forteller 58-åringen om sin fortid, at han ikke befant seg i mental ubalanse forut for selvmordsforsøket og at toppjobbene den gang sto i kø. Det framgår at mannen fortsatt er bosatt i Bodø, at det har tatt mange år å komme tilbake, men at det nå lysner både jobbmessig og privat.
Et stykke ute i intervjuet het det:
» Han skjøt seg tre måneder etter at kona gikk. Hans to barn befant seg langt unna, i ferd med å ta utdanning. Han er ikke bitter på sin tidligere kone i dag. Men han redegjør for hvordan han mener at hun drev ham fra skanse til skanse, følelsesmessig såvel som økonomisk.
– Det var der det lå. Det var ingen annen årsak. Jeg var vellykket jobbmessig. Hadde nettopp vært gjennom et personlighetsintervju, og skulle møte min kommende arbeidsgiver for å signere papirene. Men dagen før det skulle skje, valgte jeg å forlate livet.
– Mange dager kunne jeg sitte og gråte i en halvtime etter å ha kommet hjem fra arbeid. Klarte ikke å lage middag i et hus som var tomt for alle jeg var glad i. »
Og under mellomtitlene » Den siste samtalen » og » Den siste timen » beskrives hva som skjedde kvelden før mannen rettet haglgeværet mot seg selv:
» Ved midnatt ringte hans kone. De snakket sammen, og mannen fikk sikkerhet for at det han hadde planlagt å gjøre var rett.
– Hun var villig til å komme tilbake til meg. Men motivene var utelukkende økonomiske, og det ble klart for meg at hun kom til å fortsette å drive meg fra skanse til skanse. Jeg informerte henne om at jeg kom til å reise til et sted langt unna, og ba henne forestå salg av huset.
– Hva var det siste du følte eller tenkte på?
– Mine barn. Jeg følte to barnehender inni mine. Min sønns og min datters. Jeg hadde to engler der. Så trakk jeg av. »
Det framgår at mannen neste kveld ble funnet av to naboer. «Hans kone, som befant seg i en annen by, hadde slått alarm».
Under mellomtittelen » Angrer ikke » het det til slutt i intervjuet.:
» Mannen vi snakker med angrer ikke på at han satte hagla til munnen og trakk av.
– Det var riktig da. De eneste jeg har bedt om tilgivelse er mine barn. De har taklet situasjonen enestående, og jeg har et godt og nært forhold til dem. Livet er fullt av tilfeldigheter. Hadde en av dem bodd i Bodø på den tida, ville jeg ikke klart å gjøre det jeg gjorde den natten. Det har med nærhet å gjøre. »
KLAGEN:
Klageren er den intervjuede 58-åringens sønn, på vegne av moren, søsteren og seg selv. Han skriver innledningsvis:
«Det er prisverdig at selvmord som et økende samfunnsproblem tas opp som tema i media. Men dette er et komplisert område som må behandles med en stor grad av finfølelse og klokskap. I dette tilfellet er ikke disse betingelsene på noen måte til stede. Denne
artikkelen er etter vår vurdering ikke vinklet mot forebygging og forståelse av temaet. Den formidler på en relativt ensidig måte hovedpersonens subjektive synspunkter. Artikkelen formidler således i svært liten grad gode argumenter for å unngå selvmord. Den framstiller til dels handlingen som heltemodig og uten beklagelse, anger eller gode råd til andre i vanskelige situasjoner «.
Og klageren fortsetter:
» For oss er det aller mest graverende at artikkelen synes å mangle innsikt i at selvmord angår en hel familie, – ikke bare selvmordskandidaten selv. Videre er det etter vår mening kritikkverdig at avisen ikke tar med korreksjoner til de utsagn som hovedpersonen kommer med «.
Klageren tar for seg en rekke punkter i Vær Varsom-plakaten. Under henvisning til punkt 3.2, om kildekritikk, heter det bl.a.:
«Vi kan ikke se at Nordlandsposten har gjort noe forsøk på å verifisere de opplysninger som artikkelen inneholder. (…) I artikkelen etableres en kausal sammenheng mellom min mors påståtte adferd og min fars selvmordsforsøk. (…) Videre presiseres det i pkt. 3.2 at en skal stille ‘særskilte krav til kildekritikk’ hvis intervjuobjektet er anonymt. Jeg opplever det spesielt opprørende at avisen ikke har kontaktet meg for å sjekke ut opplysningene fordi journalisten kjenner meg personlig fra tidligere skolegang «.
Under henvisning til VV-plakatens punkt 3.9, om virkningen av uttalelser, skriver klageren: «Dette er et vanskelig punkt. Som sønn ser jeg helt klart at her har avisen ikke tatt hensyn til at intervjuobjektet ikke har vært helt klar over virkningen av det han selv framsetter av påstander i intervjuet. Avisen vil nok dekke seg bak at så lenge han selv ikke er umyndiggjort så kan de ikke overstyre hans uttalelser. Likevel vil jeg påstå at flere av uttalelsene i intervjuet taler for at avisen her burde tatt hensyn til intervjuobjektets eget beste». Klageren tilbakeviser for øvrig opplysningene om «mangeårig toppleder» og at «toppjobbene sto i kø», noe han også mener bidrar til å svekke farens troverdighet i lokalmiljøet.
Med henvisning til VV-punkt 4.3, om respekt bl.a. for menneskers privatliv, skriver klageren bl.a.: » En offentliggjøring av anklager mot tidligere kone, altså et rent partsinnlegg i et privat samlivsbrudd, må etter min vurdering ikke bare være unødvendig, men også direkte uetisk «.
Når det gjelder VV-punkt 4.9, om omtale av selvmord eller selvmordsforsøk, mener klageren at dette taler for seg, men tilføyer: » Ekstra graverende er det at i tillegg til at selvmordsforsøket omtales, blir tre andre personer dratt inn i artikkelen og gitt både direkte og indirekte skylden for det «. I tillegg til intervju-omtalen av moren, sikter klageren også til omtalen av «barnas fravær» i artikkelens siste avsnitt.
Etter klagerens mening står VV-plakatens punkt 4.12, om aktsomhet også ved bildebruk «svært sentralt» i saken. Han skriver: «Min far må kunne sies å være en kjent person i Bodø, en by som er å betegne som svært gjennomsiktig. (…) Med sitt nåværende særlige karakteristiske utseende, og fordi han dessuten ofte er å se på byen, er det ingen tvil om at han gjennom de to store bildene i Nordlandspostens oppslag er meget lett gjenkjenbar i lokalmiljøet «.
Og klageren tilføyer her:
» For oss har derfor den opplagte mangel på reell anonymitet gjort at de beskyldninger og subjektive uttalelser som framkom i avisoppslaget har vært en ekstra tung belastning «.
Videre henviser klageren til VV-punkt 4.13, og anfører at «Avisen har ikke vært villig til å rette opplysninger eller beklage noe i sitt eget medium». Angående VV-punktene 4.14 og 4.15, om samtidig imøtegåelse og tilsvarsrett, skriver klageren dessuten:
» Avisen har ikke gitt adgang til at andre direkte involverte får kommentere artikkelen. Jeg presiserer at jeg selv skrev, og da meget opprørt, et brev få dager etter artikkelen kom. At dette ikke ble trykket, finner jeg i ettertid riktig da jeg her var meget krass. Det er imidlertid vanskelig å forstå at min søster ble nektet å få trykt et leserinnlegg, selv etter at hun tilbød seg å være anonym. For oss var det preserende å få kommentere det vi begge oppfattet som direkte gale opplysninger, og ikke minst å få korrigere angrepene på vår mor. Dette har avisen overhodet ikke vist noen forståelse for «.
Klageren avslutter med å opplyse at det har vært mange samtaler med Nordlandspostens ansvarlige redaktør om saken. » I samtale både med min mor og andre, har da også redaktøren selv uttalt at denne artikkelen aldri burde vært trykt «.
TILSVARSRUNDEN:
Avisen s redaktør skriver i sitt tilsvar at han «i dagene etter at denne saken sto på trykk i Nordlandsposten, brukte jeg dager og netter i vel 14 dager på å snakke med den nærmeste slekta til intervjuobjektet». Redaktøren opplyser at han først fikk et «vanvittig» leserbrev fra klageren og at han «gjorde gjentatte forsøk» på å komme i kontakt med klageren, for å fortelle at leserbrevets innhold var av en slik karakter at det ikke kunne settes på trykk.
Redaktøren skal deretter ha blitt oppringt av klagerens søster, «som for tiden oppholder seg i USA». «Hvor mange samtaler vi hadde i løpet av ca. 14 dager husker jeg ikke, men det var ikke få. Søsteren beklaget forøvrig sin brors krasse tone i det omtalte leserbrevet «. Videre opplyser redaktøren at han også mottok «et par krasse telefoner» fra venner av klagerens mor, «i tillegg til en hyggelig telefon fra hennes nåværende mann».
Ifølge tilsvaret henvendte også klagerens mor seg til redaktøren etter noen uker. «Telefonsamtalen foregikk i rolige former, og samtalen ble avsluttet på samme måte som samtalene jeg hadde hatt med hennes datter og nåværende mann: ‘ Jeg ber om at familien diskuterer seg frem til en felles uttalelse ‘». Klagerens mor skal ha lovet at «så skulle skje», men redaktøren opplyser at han senere ikke har hørt noe fra noen.
For øvrig tilbakeviser redaktøren klagerens påstand om at avisen skulle ha motsatt seg å » … rette opplysninger eller beklage noe i sitt eget medium «. » Sannheten er at jeg i denne saken har gått meget langt i å beklage at en så vond og vanskelig sak fikk et slikt etterspill «. Redaktøren hevder at han også har sagt at avisen er villig til å beklage at den satte på trykk uttalelser som omhandlet klagerens mor . Imidlertid mente redaktøren altså at familien måtte enes om en felles uttalelse, «for at en slik beklagelse skulle tjene hensikten». Dette synspunktet skal både klagerens mor og søster ha vært enig i.
I tilsvaret opplyses det også, «selv om det ikke har betydning for PFUs vurdering av saken», at det påklagede intervjuet på forhånd ble gjennomlest og godkjent av klagerens far. Redaktøren beklager dessuten at klagen, som også er på vegne av klagerens mor og søster, ble sendt PFU uten at klageren først kontaktet avisen.
Klageren uttrykker i sitt tilsvar «forbauselse» over den saksframstilling Nordlandspostens redaktør gir. Punktvis og detaljert mener klageren å tilbakevise riktigheten av at redaktøren «har vært åpen for å ta inn såvel familiens uttalelser som å gi en beklagelse». Klageren finner det for øvrig «svært unødvendig» av redaktøren å betegne innlegget han først sendte avisen som «vanvittig». Han forklarer selv leserbrevets innhold som «en funksjon av den sterke følelsesmessige reaksjon».
Videre hevder klageren at hans søster bare skal ha hatt tre telefonsamtaler med Nordlandspostens redaktør, i motsetning til hva han mener redaktøren gir inntrykk av når det gjelder kontakt med familien. Morens nåværende mann skal dessuten ha tatt avstand fra at redaktøren, i telefonkontakt med ham, skulle ha stilt som betingelse for en beklagelse at familien skulle diskutere seg fram til en felles uttalelse. Heller ikke klagerens mor og søster skal ha lovet eller akseptert en slik løsning.
Ifølge klageren har familien kun » argumentert for en saklig grei beklagelse der intet navn skulle nevnes «, mens man «har opplevd» at redaktøren » overhode ikke [har] akseptert at avisen skulle ta inn en beklagelse «. Klageren påpeker også hvor viktig det fra starten av var for familien «å få en beklagelse fra avisen så tett opp mot utgivelsesdatoen som mulig».
Nordlandsposten s redaktør beklager i sine siste kommentarer at klageren «fortsetter å legge seg på det jeg oppfatter som en svært aggressiv tone». «Undertegnede blir fremstilt som vanskelig, motvillig og direkte sagt – løgnaktig. At ingen av familiemedlemmene kan erindre at jeg har bedt de om å bidra til å forfatte en felles uttalelse, er mildt sagt overraskende».
Redaktøren gjentar likevel sitt tilbud, selv om han har inntrykk av at klageren «ikke er villig til å diskutere seg frem til en minnelig løsning».
Sekretariatet har i telefonkontakt med klageren fått bekreftet at det ikke er aktuelt med ytterligere kontakt mellom partene, og derfor ønsker at PFU skal behandle saken.
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder et større intervju Nordlandsposten hadde med en mann som ni år tidligere forsøkte å ta sitt eget liv med hagle. Store bilder, på førstesiden og inne i avisen, viste på nært hold halve mannens hode, med skuddskader i ansiktet. Mannens sønn påklager, på vegne av moren, søsteren og seg selv, den indirekte risiko for identifisering også av dem. Klageren ser særlig alvorlig på at avisen har latt den intervjuede fritt få uttale seg om forhold som knyttet moren og barna til årskane til mannens selvmordsforsøk. Avisen kritiseres også for ikke å ha sluppet familien til med korreksjoner eller selv kommet med beklagelse.
Nordlandsposten mener å ha gått meget langt i å beklage overfor de berørte at en vond og vanskelig sak har fått et slikt etterspill. Avisen tilbakeviser at den skulle ha motsatt seg å rette opplysninger eller beklage også på trykk, men har som forutsetning bedt familien om først å diskutere seg fram til en felles uttalelse. Ifølge avisen har ikke familien latt høre fra seg igjen innen klagen forelå.
Pressens Faglige Utvalg mener Nordlandsposten måtte ha anledning til å bringe intervjuet med en person som hadde vært igjennom en særdeles vanskelig livssituasjon og selv mente å kunne være andre til hjelp.
Likevel mener utvalget at avisen måtte forstå hvor belastende det ville kunne være for de nærmeste berørte, både å bringe bilder der personen kunne gjenkjennes og å gjengi mannens anklager mot sin tidligere kone. Her viser utvalget til Vær Varsom-plakatens punkt 4.3, som blant annet maner pressen til å vise respekt for menneskers privatliv.
Utvalget konstaterer at avisen, i kontakt med familien, har kommet med en unnskyldning, men at den på eget initiativ ikke har beklaget noe på trykk. Etter utvalgets mening foreligger det i dette tilfellet et så klart presseetisk overtramp at avisen, av hensyn til de berørte, umiddelbart burde ha sørget for å publisere en uforbeholden beklagelse.
Nordlandsposten har brutt god presseskikk.
Oslo , 17. februar 1998
Sven Egil Omdal,
Inger Bentzrud, Johan O. Jensen, Thor Woje,
Gunhild Støver, Jan Vincents Johannessen