PFUs konklusjoner og uttalelser

I PFUs møte tirsdag 24. januar 2017 konkluderte utvalget med én kritikk, ett ikke brudd og fem brudd på god presseskikk.

Utvalget konkluderte slik under tirsdagens møte:

275/16 — Ragnar Sollie mot Tønsbergs Blad IKKE BRUDD
278/16 — Arne Vigeland mot TV3 (Den jævla naboen) KRITIKK
281/16 — Finnmark fylkeskommune ved opplæringssjefen mot Finnmark Dagblad ETTER EN SAMLET VURDERING BRUDD
282/16 —Stavanger Journalistlag mot Sandnesposten BRUDD
287/16 — Folkehelseinstituttet og NTNU ved Det medisinske fakultet mot Ny Tid BRUDD
292/16 — NN mot Hammerfestingen BRUDD
294/16 — NN mot Bygdeposten BRUDD

Nedenfor er utvalgets uttalelser i de overførte sakene:

SAK 281/16 – RAGNAR SOLLIE MOT TØNSBERGS BLAD
Klagen gjelder artikler i Tønsbergs Blad (TB) om en bedriftsleder som hadde reagert så kraftig på det han mente var netthets fra en person, at han hadde oppsøkt denne personen hjemme. Ifølge bedriftslederen hadde nettkommentatoren også gått etter ansatte, og lederen fortalte at han en gang måtte trøste en sekretær som gråt. Mannen bak kommentarene mente imidlertid at bedriftslederen måtte tåle såpass, og at når han kritiserte bedriften, så kritiserte han alle, ikke bare eierne. Senere ble bedriftslederen anmeldt for besøket, men anmeldelsen ble henlagt.

Klager er den omtalte nettkommentatoren. Han er enig i at han har skrevet mange kritiske kommentarer, men avviser at han har «gått etter ansatte» eller fått en sekretær til å gråte. Han mener publikum vil tro at han ringer rundt og plager folk, noe som ikke er riktig. Klager stilte opp til intervju, men hevder han ikke fikk seg forelagt beskyldningen om sekretæren. Klager viser til Vær Varsom-plakatens punkt 3.2, kontroll av opplysninger, og til punkt 4.14, som gjelder samtidig imøtegåelse.

Tønsbergs Blad (TB) mener avisen har fulgt Vær Varsom-plakaten (VVP) til punkt og prikke. Det anføres at TB har gitt en balansert fremstilling av det som skjedde, og gitt begge parter anledning til å kommentere hverandres synspunkter og utspill gjennom sitatsjekk og innsyn i hva motparten hevder. Avisen viser til intervju med klager på telefon, et hjemmebesøk for fotografering, samt to sitatsjekker, og anfører at klager ble forelagt all kritikk, også påstanden om sekretæren. Det vises også til at klager svarer på påstander om kritikk mot ansatte i artikkelen.

Pressens Faglige Utvalg viser til medienes rett til å informere om det som skjer, også påståtte kritikkverdige handlinger. Samtidig må den som utsettes for kritikk, bli forelagt denne kritikken på en slik måte at man får en reell mulighet til å forsvare seg.

Det påklagede tilfellet dreier seg om en bedriftsleder som mener klager har gått over streken med sine nettkommentarer, og hevder at kritikken har fått en av hans ansatte til å gråte. Klager hevder dette er feil.  Slik utvalget ser det, fremkommer det tydelig at dette er bedriftslederens oppfattelse av situasjonen, og ikke et faktum som avisen konstaterer. Utvalget mener også publikum forstår at det er nettkommentarene de ansatte reagerer på, da dette er tema for artikkelen. Utvalget mener omtalen er i tråd med VVP punkt 3.2.

Når det gjelder punkt 4.14, den samtidige imøtegåelsesretten, så har utvalget mange ganger uttalt at den angrepne skal få seg forelagt alle sterke beskyldinger av faktisk art.

I dette tilfellet står ord mot ord, når det gjelder hvorvidt klager er forelagt påstanden om sekretærens reaksjon. Utvalget kan derfor vanskelig konkludere, men registrerer at klager er forelagt påstander om at ansatte har reagert kraftig på hans kommentarer, og får svare på dette i artikkelen. Utvalget mener ellers at klager har fått kommet godt til orde i artikkelen, og at en eventuell usikkerhet knyttet til påstanden om sekretæren, i denne sammenheng, ikke var alvorlig nok til at utvalget kan konstatere et presseetisk overtramp. Omtalen ellers inneholder heller ikke feil og mangler som innebærer et brudd på god presseskikk.

Tønsbergs Blad har ikke brutt god presseskikk.

Oslo 24. januar 2017
Alf Bjarne Johnsen, Anne Weider Aasen, Ellen Ophaug, Alexander Øystå
Eva Sannum, Nina Fjeldheim, Sylo Taraku

281/16 —Finnmark fylkeskommune ved opplæringssjefen mot Finnmark Dagblad
Klagen gjelder flere artikler om reisevirksomheten til Finnmark fylkeskommunes skoleledere, publisert på papir og nett i Finnmark Dagblad (FD).

Klager er fylkeskommunen ved opplæringssjef Lisbeth Sandtrøen, som mener FD har publisert uriktige opplysninger om reiseutgiftene – nærmere bestemt at Sandtrøen og en navngitt rektor forsynte seg av minibaren på fylkeskommunes regning, samt at en annen navngitt rektor spiste tapas for 826 kroner. Klager reagerer på at Finnmark Dagblad ikke har innhentet samtidig imøtegåelse fra personene som navngis i saken, jf. Vær Varsom-plakatens punkt 4.14. Klager mener også at avisen skulle forelagt Sandtrøen, som avisen var i kontakt med, de faktiske opplysningene som lå til grunn. Slik klager ser det, har FD også brutt punkt 3.2 om kildekritikk og faktakontroll, punkt 4.4 om dekning for tittel, ingress etc., og punkt 4.13 om snarlig rettelse av feil.

FD avviser å ha brutt god presseskikk. FD legger vekt på at det har vært en viktig oppgave å gjøre kritisk journalistikk på skoleledernes reisevirksomhet. Avisen skriver også at de raskt rettet de feilaktige opplysningene etter at de ble gjort oppmerksomme på dem. Samtidig beklager FD at én opplysning – opplysningen om tapasmåltidet – ikke ble rettet samme dag som avisen fikk vite om feilen. Avisen mener videre at det ikke var nødvendig å forsøke å komme i kontakt med andre enn rektor Inger B. Persen og opplæringssjef Lisbeth Sandtrøen. Avisen mener det er Sandtrøens manglende vilje til å svare på spørsmål som er årsak til at uriktige opplysninger ble publisert. Ifølge FD er tilstrekkelig samtidig imøtegåelse blitt gitt.

Pressens Faglige Utvalg vil påpeke at Finnmark Dagblad var i sin fulle rett til å sette søkelyset på skoleledernes reiseutgifter. Dette er midt i pressens samfunnsoppdrag.
Like fullt må de presseetiske reglene i Vær Varsom-plakaten følges. Utvalget ser at det kan føles urettferdig å bli felt for brudd på god presseskikk når man har gjennomført en slik kritisk og undersøkende reportasje. Men det er ikke minst viktig at gravejournalistikk gjennomføres med bredt kildegrunnlag og at alle parter høres.

På den annen side vil utvalget understreke at fylkeskommunale toppledere faktisk bør svare mediene, også når de har ferie, dersom de forventer at de skal bidra til sakens opplysning. Det vises til siste setning i VVP 4.14: «Debatt, kritikk og nyhetsformidling må ikke hindres ved at parter ikke er villig til å uttale seg eller medvirke til debatt».

Når det gjelder klagen om brudd på punkt 4.13, som gjelder snarlig rettelse av feil, har avisen innrømmet å ha å ha publisert uriktige opplysninger og beklager at én av disse ikke ble rettet med en gang. Utvalget mener likevel at forsinkelsen ikke utgjør et presseetisk brudd ettersom opplysningen ble rettet få dager senere. Klagen på punkt 4.4, om å ha dekning for titler, ingresser etc., mener utvalget ikke er relevant når avisen likevel blir felt på punkt 3.2.

Hva gjelder faktagrunnlaget i saken, burde avisen gjort mer for å kontrollere alle detaljer, jf. VVP punkt 3.2. Dersom avisen hadde tatt kontakt med personene som navngis og kritiseres i artiklene, og gitt dem tid og mulighet til å svare på faktiske opplysninger (jf. 4.14 om samtidig imøtegåelse), kunne feilene vært forhindret. Det er også av betydning at uriktige detaljer ble brukt i flere oppfølgingssaker.

Alle som ble omtalt med navn, totalt fem personer, burde etter utvalgets mening vært gitt en reell mulighet til å imøtegå faktiske opplysninger, jf. punkt 4.14. Dette gjelder også for oppfølgingsartiklene, og lederartikkelen, der feilene var grunnlag for ytterligere kritikk.

Etter en samlet vurdering mener utvalget at Finnmark Dagblad har brutt god presseskikk på Vær Varsom-plakatens punkt 3.2 og 4.14.

Oslo 24. januar 2017
Alf Bjarne Johnsen, Anne Weider Aasen, Ellen Ophaug, Alexander Øystå
Eva Sannum, Nina Fjeldheim, Sylo Taraku

282/16 —Stavanger Journalistlag mot Sandnesposten
Klagen gjelder en ekstrautgave av Sandnesposten som i sin helhet var viet den lokale fotballklubben Sandnes Ulf. Flere artikler var skrevet av den privatmarked- og medieansvarlige i Sandnes Ulf.

Klager er Stavanger Journalistlag. Det vises til at Sandnes Ulf er en kommersiell aktør, og at flere artikler i ekstrautgaven er skrevet av denne kommersielle aktøren. Klager skriver: «Presentasjonen av artiklene skrevet av avisen og klubben er identiske. Artiklene kommer side om side.» Slik klager ser det, er det ikke åpenbart for publikum hva som er journalistikk og hva som er kommersielt innhold. Klager mener avisen ikke har greid å skille mellom markedsaktiviteter og redaksjonelt arbeid, og at PR-stoffet levert av klubbens medieansvarlig, ukritisk videreformidles i Sandnesposten. Det anføres brudd på Vær Varsom-plakatens (VVP) punkt 2.6 og punkt 2.7.

Sandnesposten skriver at ekstrautgaven er journalistisk motivert. De påklagede artiklene, skrevet av Sandens Ulf, er ifølge avisen ikke betalt. Imidlertid skriver avisen at tekstene fra Sandnes Ulf heller ikke kan kalles journalistikk, men at det er PR-materiell. Avisen vurderte tekstene som forholdsvis nøkterne, og at avisen merket dem med avsender. Sett i ettertid mener avisen at den kunne gjort mer for å klargjøre for publikum at dette stoffet ikke var journalistikk. Slik avisen ser det nå, ble layout og uttrykket i tekstene for lik avisens journalistiske stil.

Pressens Faglige Utvalg vil innledningsvis understreke at Sandnesposten var i sin fulle rett til å publisere en ekstrautgave som handlet om den lokale klubbens mulige opprykk.

Samtidig krever en utgivelse som den påklagede en årvåkenhet med hvordan man ivaretar mediets integritet og troverdighet, jf. kap 2 i Vær Varsom-plakaten. Utvalget vil, på generelt grunnlag, benytte anledningen til å minne om VVP punkt 2.3, om å vise åpenhet om bakenforliggende forhold som kan være relevante for publikums oppfatning av det journalistiske innholdet..

Videre avgjørende for medienes troverdighet og integritet er å opprettholde et klart skille mellom det journalistiske på den ene siden og annet ikke-journalistisk materiale (reklame, sponsing, PR-artikler etc.) på den andre siden. Publikum skal være trygg på at det redaksjonelle stoffet er selvstendig og uavhengig produsert, uten bindinger til utenforstående interesser.

I det påklagede tilfellet mener utvalget at skillet mellom det journalistiske og det kommersielle blir for uklart. Utvalget har mange ganger uttalt at eksternt stoff i seg selv kan være akseptabelt, men da må det være åpenbart for publikum at det ikke dreier seg om journalistisk materiale. I dette tilfellet registrerer utvalget at det eksterne stoffet er merket med avsender, men utvalget mener merkingen, i denne sammenhengen, ikke var tydelig og at det eksterne stoffet ble for likt det redaksjonelle stoffet. Utvalget ser positivt på at også avisen erkjenner dette.

Utvalget viser her til VVP punkt 2.6, om at det skal være åpenbart for publikum hva som er kommersielt innhold, og punkt 2.7, om å unngå ukritisk videreformidling av PR-stoff.

Sandnesposten har brutt god presseskikk på Vær Varsom-plakatens punkt 2.6 og punkt 2.7.

Oslo 24. januar 2017
Alf Bjarne Johnsen, Anne Weider Aasen, Ellen Ophaug, Alexander Øystå
Eva Sannum, Nina Fjeldheim, Sylo Taraku

287/16 — Folkehelseinstituttet og NTNU ved Det medisinske fakultet mot Ny Tid
Klagen gjelder en artikkel i Ny Tid om genforskning og personvern, publisert på nett og papir. I artikkelen var det enkelte fagpersoner som uttalte seg kritisk til ivaretagelsen av personvernet i de to store befolkningsundersøkelsene: Mor og barn-undersøkelsen (MoBa) og Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT). I neste utgave av Ny Tid, publisert én måned senere, ble et innlegg fra institusjonene som stod bak MoBa og HUNT, det vil si Folkehelseinstituttet (FHI) og Norges teknisk- naturvitenskapelige universitet (NTNU), publisert. Innlegget ble også publisert på nett. I innlegget svarte FHI og NTNU på kritikken. Samtidig med innlegget ble det publisert en replikk fra Ny Tids journalist. Det ble også publisert en kommentar fra FHI og NTNU under artikkel og replikk på nett.

Klagerne er FHI og NTNU. De mener den første artikkelen har et smalt kildeutvalg, og at den derfor blir unyansert og lite dekkende. Det anføres brudd på Vær Varsom-plakatens (VVP) punkt 3.2. Videre mener klagerne at de skulle vært kontaktet for samtidig imøtegåelse, VVP punkt 4.14. Når det gjelder innlegget fra klagerne, reagerer klagerne på at dette tilsvaret ble utstyrt med det de mener er en polemisk hale (replikk), både på papir og nett. Klagerne mener dette ikke er i tråd med VVP punkt 4.15, siste setning. Videre reageres det også på påstander i replikken, og at klagerne ble henvist til kommentarfeltet.

Ny Tid mener klagerne driver vrangvillig lesing av artikkelen og anfører at artikkelen ikke handler om klagerne, men om en overordnet trend. Redaksjonen avviser at det er publisert sterke beskyldinger som krever imøtegåelse. Ny Tid viser til den løpende debatten som pågår om dette temaet, og at klagerne må akseptere ulike syn. Videre mener Ny Tid å ha strukket seg langt i etterkant av publiseringen, i det klagerne fikk en større kronikk på trykk. Ny Tid er enig i at kommentaren er en hale (replikk), men mener den ikke er polemisk. På grunn av utgivelsesfrekvensen, fant avisen det nødvendig å publisere samtidig. Ny Tid ser imidlertid at de muligens burde ha publisert kommentaren på nett i ettertid.

Pressens Faglige Utvalg kan forstå at klagerne finner artikkelen noe uklar med tanke på å skille fakta og kommentar. Likevel mener utvalget at artikkelen, også sett i lys av magasinets form, er innenfor det presseetisk akseptable. Her viser utvalget til intervjuformen som bærende i artikkelen, og at det tydelig opplyses at artikkelen er skrevet av en journalist i Ny Tid.

Artikkelen handler om ivaretakelse av personvern i genforskning og genbruk. Klagerne er ikke hovedfokus, men blir nevnt flere steder. Selv om utvalget mener at artikkelen hadde blitt bedre ved også å slippe til klagerne, jf VVP 3.2 om bredde og relevans i kildevalg, mener utvalget at det ikke var påkrevd. Utvalget viser her til den løpende debatten som pågår om dette temaet, og at artikkelen handler om meninger og synspunkter forskerne har. Ny Tid opptrer ikke konstaterende. Enkelte uttalelser fra forskerne kommer i form av faktiske påstander, men slik utvalget ser det, er ikke disse uttalelsene i den sammenheng de ytres, sterke beskyldinger som krever samtidig imøtegåelse. Utvalget viser derimot til tilsvarsretten, som helt klart er utløst.

Når det gjelder klagen på at klagers siste kommentar ble publisert under den redaksjonelle replikk, finner utvalget dette akseptabelt, gitt den løpende meningsutvekslingen.

Det utvalget reagerer på er mediets håndtering av klagers første tilsvar, og at dette samtidig ble utstyrt med en redaksjonell replikk.

Utvalget har hatt en streng praksis når det gjelder polemiske replikker. Dette fordi mediene ikke skal utnytte sin maktposisjon til å uthule innsenderes rett til tilsvar eller forsøke å «avlive» innlegget samtidig. Utvalget har også uttalt at redaksjoner bør utvise stor romslighet når det gjelder mediekritikk.

Etter utvalgets mening er replikken polemisk idet Ny Tid forsøker å gjendrive deler av innholdet i tilsvaret. Utvalget viser til siste setning i Vær Varsom-plakatens punkt 4.15 der det står: «Tilsvar og debattinnlegg skal ikke utstyres med redaksjonell, polemisk replikk.»

Ny Tid har brutt god presseskikk på Vær Varsom-plakatens punkt 4.15.

Oslo 24. januar 2017
Alf Bjarne Johnsen, Anne Weider Aasen, Ellen Ophaug, Alexander Øystå
Eva Sannum, Nina Fjeldheim, Sylo Taraku