Adv. Arild Paulsen pva klient mot Dagens Næringsliv

Dagens Næringsliv (DN) publiserte lørdag 2. februar 2019 en magasinsak; forside + 25-32 inni avisen. Tittelen på forsiden var: «Konsulentenes forlover fikk byggeprosjekter for én milliard» og henvisningsteksten: «Konsulent Kjell Kvam (65) har ledet arbeidet med å velge entreprenør til en rekke offentlige bygg. En entreprenør fra Verdal har fått ganske mange av dem.» Forsiden var illustrert med et lite bilde av Kvam.

Tittelen inne i avisen, på Magasinets forside, var: «Konsulentenes forlover vant byggeprosjekter for én milliard» med undertekst: «Kjell Kvams anbudsmetode skaper bråk». Forsiden var illustrert med et større bilde av Kvam.

 Tittelen på artikkelen var «Konsulenten og forloveren» og ingressen: «Konsulent Kjell Kvam (65) har ledet arbeidet med å velge entreprenører i en rekke offentlige byggeprosjekter. Oppdrag for nærmere én milliard kroner har havnet hos et selskap eid av Kvams forlover.»

Reportasjen startet med å fortelle om en sivilingeniør fra Trøndelag, Kjell Kvam, som ifølge avisen var godt kjent i kommune-Norge. Kvam var leid inn av mange norske kommuner for å bistå dem og styre anbudskonkurranser til større offentlige byggeprosjekter. Kvam ledet arbeidet med å velge hvilke entreprenør en kommune skulle velge, og hadde ifølge avisen fått en egen anbudsmodell oppkalt etter seg: «Kvam-metoden».

Artikkelen stilte følgende spørsmål:

«Men hvem er det egentlig som vinner anbudskonkurransene som Kvam styrer?  I byggebransjen har ryktene begynt å svirre.»

DN hadde selv undersøkt og funnet ut at ett selskap, Byggmesteran AS, hadde vunnet ni av tolv anbudskonkurranser ledet av Kvam. Det var Egil Grande (64) fra Verdal som eide dette selskapet Byggmesteran. Videre hadde DN funnet ut at Egil Grande var forlover for Kjell Kvam i 1981, noe som ikke var kjent for øverste ledelsen i de kommuner som hadde leid inn Kvam til å styre prosessene.

I artikkelen er det et spesielt fokus på et byggeprosjekt i Sør-Varanger. Det gjaldt en anbudskonkurranse i forbindelse med en ny skole som skulle bygges. Kvam styrte denne og Byggmesteran vant oppdraget. Anbudsprosessen hadde imidlertid skapt bråk i ettertid.

Det opplyses følgende om den såkalte «Kvam-modellen». I tradisjonelle anbudsrunder får kommunen tegnet et prosjekt og de ulike entreprenørene levere inn tilbud på byggingen av det. I Kvams modell leverer entreprenøren tilbud på både utforming og pris. Først får entreprenøren poeng etter pris, deretter skal en fagkomite, ledet av Kvam, rangerer løsningsforslagene. Til siste gjennomfører Kvam intervjuer med entreprenørene for å kartlegge deres evne til samspill. Her deltar også minst to observatører fra byggherren.

I Kvam-modellen teller prisen 40 prosent, mens komiteens vurderinger teller 60 prosent.

Modellen åpner derfor mer for skjønn, enn i tradisjonelle priskonkurransen. Det var dette skjønnet skapte bråk i Sør-Varanger.

To arkitekter som var med i bedømmelseskomiteen tok dissens fordi de mente løsningen fra Byggmesteran var for dårlig. De hadde videre reagert på at Kvam snakket for varmt om dette firma, og at han sørget for at firma fikk nok poeng til å vinne.  Etter et innsyn i anbudsprotokollen, fikk de vite at Kvam, før komiteen skulle møtes for å diskutere løsningen, hadde åpnet konvolutten med pristilbud, og de mente derfor at Kvam visste hva firma trengte av poeng for å vinne sammenlagt. I artikkelen uttalte de at kandidatene ikke fikk likebehandling.

En kommunepolitiker for Høyre i Sør-Varanger hadde tatt saken opp i formannskapet. Politikeren mente kommunen burde se nærmere på hvordan valg av entreprenør forgikk. «Sent i 2017, etter gjentatte henvendelser fra de to arkitektene og Høyre-politikeren, engasjerte Sør-Varanger kommune advokat Kjersti Holum Karlstrøm for å få en juridisk vurdering. […] Advokaten renvasket kommunen. Det var ikke noe å utsette på hverken prosess eller habilitet, går det frem av et notat fra februar 2018. At Kvam visste prisen da han senere ga poeng på løsning og samspillskompetanse, hadde ikke hatt noe å si. Og habil, det var han. Men kommunens innleide advokat fikk ikke opplyst at eieren av Byggmesteran, Egil Grande, var Kjell Kvams forlover. – Hadde det vært meg, så hadde jeg opplyst om det. Det er en relasjon som de fleste ville tenke at vil få en betydning når man sitter og vurderer ulike tilbud, sier advokaten, partner Kjersti Holum Karlstrøm i advokatfirmaet Sands. – Så er spørsmålet om det juridisk er nok til å konstatere en inhabilitet, men det er jo et annet spørsmål.»

Da DN opplyste kommunen om denne forlover-relasjonen da de arbeidet med denne artikkelen, så reagerte ordføreren slik: « – Jeg ble forferdet og lei meg. Hvorfor i all verden har de ikke opplyst om dette før, sier Rafaelsen. Vi har brukt masse penger på en advokat som skulle foreta en juridisk vurdering, og så har ikke dette kommet frem? […] En uke senere, onsdag denne uken, ble forholdet tema på kommunestyremøtet i Sør-Varanger.

I mellomtiden har kommuneadministrasjonen vært i kontakt med kommunens representanter i komiteen som vurderte de ulike forslagene, snakket med jurister i KS

og fått en redegjørelse fra Kjell Kvam. Konklusjonen er ifølge rådmannen at det har vært gjennomført en god prosess. – Vi ser ikke grunn til at disse opplysningene har hatt betydning for de vurderingene som er gjort og det endelige valget av entreprenør, sånn som vi ser saken i dag, sier rådmann Nina Bordi Øvergaard på talerstolen. Kommunestyret i Sør-Varanger beslutter på møtet å bygge omsorgsboligene som planlagt.»

 Selskapet som tapte anbudskonkurransen hadde imidlertid hyret advokat og klaget kommunen inn for Klagenemd for offentlige anskaffelser, KOFA. Avgjørelsen hadde ikke falt da DN publiserte artikkelen.

 Kjell Kvam ble intervjuet i artikkelen. Det blir også Egil Grande. Kvam forteller om relasjonen til Byggmesteran og Egil Grande, og at vennskapet opphørte kort tid etter 1981. «Kvam hjalp til da Grandes datter skulle konfirmeres, de møttes av og til når Kvam var tilbake på gamle trakter i Verdal og snakket en sjelden gang på telefon, ifølge Kvam. Han anslår at han har møtt Grande fire-fem ganger fra vennskapet opphørte til Grande og Byggmesteran for første gang deltok i en av hans anbudskonkurranser i 2011.»

 Kvam svarer på kritikk av hans modell, og om han forstår at enkelte reagerer når Grandes firma vinner så mye. Også Grande mener relasjonen til Kvam er uten betydning da de ikke har hatt mye kontakt.

Uka etter ble det publisert oppfølgingssaker: mandag 4. februar, tirsdag 5. februar, onsdag 6. februar og fredag 8. februar 2019.

I mars 2019 (8. mars) hadde DN en reklamekampanje hvor en endret versjon av førstesiden fra 2. februar ble publisert.

Alle artiklene ligger i mappa.

KLAGEN:

 Klager er advokat pva Kjell Kvam og Kvams arbeidsgiver Erstad & Lekven AS.

Innledningsvis skriver advokaten: «Media har rett og plikt til å rette søkelys mot kritikkverdige forhold. Det må imidlertid balanseres mot personkrenkelser m.v. I denne saken har DN ikke ivaretatt denne balansen, men har grovt og hensynsløst hengt ut en person uten at det er grunnlag for det. Det er ikke «avdekket» noe som står i forhold til skadene Kjell Kvam er påført ved bruk av navn og bilde.»

Det reageres både på omfang og det skapte inntrykk. Det vises til hovedoppslaget: «Dette er åpenbart en overskrift som skal lede tankene mot urimelige forfordeling av bekjente, dvs. en korrupsjon. Det er et bilde på side 25 som fremstilles som om Kjell Kvam gjemmer seg. Artikkelen går over side 26-29, med en fremstilling om at Kjell Kvam var inhabil når Byggmestran AS ble tildelt kontrakter i anbudskonkurranser.»

Klager mener DN har basert sine oppslag «på noen rettslige prinsipper som er uholdbare»:

 For det første var ikke Kjell Kvam rettslig inhabil selv om en av tilbydernes eiere/ledere var hans forlover over 35 år siden (1981): «Selv et søskenbarn vil ikke medføre inhabilitet i seg selv. Det må foreligge særlige forhold som tilsier inhabilitet, og når Kjell Kvam ikke hadde noen personlig omgang med sin tidligere forlover de siste 30 årene (inkl. var han ikke engang gjest på Kjell Kvams to senere bryllup), så foreligger ingen inhabilitet.» Det opplyses at Sør-Varanger kommune fikk dette sjekket ut av advokater i KS, som meddelte at det etter deres oppfatning ikke forelå noen inhabilitet. Også i Bjugn kommune er det avsluttet en «granskning», og heller ikke her ble det konkludert med at det forelå inhabilitet hos Kvam.

For det andre er ikke den omtalte modellen en ulovlig anskaffelsesmodell: «Den er fullt lovlig og effektiv og gir grunnlag for gode anskaffelser ved bruk av offentlige midler. Vi ser det som lite hensiktsmessig å gi en mer dyptgående gjennomgang av regelverk om offentlige anskaffelser i herværende sammenheng.»

Klager mener følgende punkter i Vær-Varsom-plakaten (VVP) er brutt:

VVP 4.1 (saklighet og omtanke) og 4.4 (tittelbruk) ved at det fremstilles som om Kjell Kvam var inhabil og skal ha bidratt til at entreprenør Byggmestran AS urettmessig har fått store offentlige byggekontrakter.

VVP pkt. 4.7 (identifisering) fordi Kjell Kvam fremstilles med fullt navn og bilde knyttet til oppslag om mulige klanderverdige forhold. «DNs forsøk på å skape en Watergatehistorie viste seg å være uten fundament, og Kjell Kvam burde vært spart for å bli fremstilt som en «kjeltring». Dette er hans levebrød, og det er naturligvis en betydelig belastning for ham og hans familie.»

VVP pkt. 3.2 (kildebruk) og 4.1 (saklig fremstilling): «DN har ikke angitt hva som er kilden, men det er fra Kjell Kvams side naturlig å tro at Kjell Beite (arkitekten; sekr.anm.) kan være en kilde. Beite hadde inngitt klager tidligere i prosessen, som konkluderte med at det ikke var grunnlag for kritikk mot Kvam. Deler av konflikten mellom Beite og Kvam er gjengitt i DNs oppslag 02.02.19. Forutsatt at Beite har vært kilden tilsier det en betydelig aktsomhet fra DNs side. Denne aktsomhet og balansering har DN ikke oppfylt ved sine reportasjer.»

Klager mener DN ikke har søkt bredde eller relevans i bruk av kilder, jf. oppfølgingsartiklene med Jon Sandnes, BNL. Her kunne man i stedet brukt en (nøytral) «juridisk ekspert». Det reageres også på at Per Rygh er brukt som kilde for å være kritisk til «Kvam-modellen»: «Det er ikke anført hva som var bakgrunnen til at Rygh ble kontaktet, eller hans relasjon til partene i tvisten mellom Kjell Kvam og Kjell Beite. Det er opplyst til undertegnede at Rygh og Beite er godt bekjente over mange år.»

 VVP pkt. 4.2 (om å skille fakta og kommentar) mener klager er brutt på grunn av egenannonseringen, der en versjon av førstesideoppslaget 2. februar ble benyttet i reklame: «Annonseringen innebærer en ny krenkelse av Kjell Kvams person, herunder med bruk av bilder jf. VVP pkt. 4.7. jf. ovenfor.»

Klager mener også at størrelsene på oppslagene er brudd på VVP: «Det er intet i Kjell Kvams opptreden eller rolle, herunder er han ingen offentlig person, som gir grunnlag for en slik massiv negativ mediedekning. Dette er for brutalt.»

TILSVARSRUNDEN:

Dagens Næringsliv mener den påklagede saken har stor offentlig interesse fordi den handler om hvordan store offentlige byggeprosjekter håndteres.

Fakta i saken omtales slik av DN:

* Kvam har spesialisert seg på å hjelpe norske kommuner med å velge leverandører til, og styre, store byggeprosjekter.

* Byggeprosjektene kan ha en prislapp på flere hundre millioner kroner.

* Nettopp fordi prosjektene er omfattende velger kommuner å leie inn en konsulent med spesialkompetanse. Det er dermed et delegert ansvar fra kommunen til konsulenten.

* Kvam er en sentral aktør i bransjen. Kvam sier selv at han antagelig er den i Norge som har bygget flest skoler og metoden han bruker blir kalt for «Kvam-modellen» i bransjen.

* Den typen anbud som omtales i artiklene, såkalte «samspillskontrakter», er en spesiell kontraktsform der både pris og skjønn spiller en rolle i bedømmelsen av tilbudene som kommer inn.

* I Kvams modell teller prisen kun 40 prosent, mens komiteens vurdering av løsningsforslag og Kvams kartlegging av samspillsevne teller de resterende 60 prosentene. Blant annet tildeles de ulike byggefirmaene som leverer tilbud poeng basert på hvordan de fremstår i et intervju. Summen av dette gjør at komiteen, og lederen av prosessen (i dette tilfellet konsulenten), har stor makt og innflytelse over prosessen med å velge entreprenør.

* Ifølge DN er modellen kontroversiell i deler av bransjen, selv om den er lovlig, og mener at dette er noe avisen måtte kunne omtale, jf. VVP punkt 1.4

Ang. habilitet

DN avviser at avisen har hevdet at Kvam er rettslig inhabil. Avisen har beskrevet relasjonen han har til eieren av Byggmesteran, Egil Grande, som har vunnet mange konkurranser Kvam har ledet. DN viser til at Kvam og Grande selv beskriver denne relasjonen i artikkelen.

Ifølge Kvam var det Kvam som inviterte selskapet til den tidligere kollegaen til å delta i anbudskonkurransen han styrte i 2011. Dette førte til at Grande spesialiserte seg på samspillkontrakter. Grande sier også han har mottatt tips fra Kvam om hva som skal til for å vinne en samspillskonkurranse mellom konkurransene.» (Se vedlagte artikkel, vedegg 1)

Det at skjønn og vurderinger vektes så høyt i Kvams anbudsvariant og at en entreprenør så ofte vinner, har fått flere til å reagere på hvordan denne typen konkurranser er blitt håndtert, skriver DN og viser til at reaksjonen også er omtalt i artikkelen. DN mener det må være legitimt å sette søkelys på disse forhold.

DN skriver at et spørsmål artikkelen reiser er om Kvam har vært tilstrekkelig aktsom og opplyst om sin relasjon med en hyppig valgt entreprenør: «I Sør-Varanger var for eksempel den øverste kommuneledelsen ikke kjent med relasjonen. Da kommunen ble kontaktet av DN ønsket kommunen å gjennomføre en juridisk vurdering av Kvams habilitet. Kommunen konkluderte med at Kvam var habil og at byggeprosessen kunne fortsette. DN ventet med å publisere til disse konklusjonene forelå, noe som opplyses i artikkelen.  Det er derfor ikke korrekt å hevde at DN har slått fast at Kvam er inhabil.»

Juristene som bisto Bjugn kommune konkluderte også med at Kvam ikke var inhabil, selv om de skrev at relasjonen «nok må kalles noe mer enn utelukkende et profesjonelt forhold». Juristene mente også at «Kvam burde og kunne opptrådt med større ryddighet og at det er uheldig at han ikke var åpen om relasjonen til eieren av Byggmesteran». I notatet til kommunen stod det også «at det er forståelig at det blir stilt spørsmål ved relasjonen».

Kildene

DN opplyser at det faktum at Byggmesteran hadde vunnet mange av Kvams anbudsprosjekter ikke var noe som plutselig ble et tema da DN begynte å se på det. Det vises til at dette har vært en diskusjon i bransjen lenge, også omtale i artiklene.

DN lister opp en rekke kilder avisen har benyttet i denne saken (se tilsvaret for en fullstendig liste). DN kjenner seg derfor ikke igjen i klagers påstand om manglende kildebredde. Etter DNs syn er det søkt relevans og bredde i kilder, både i forhold som handler om enkeltpersoner, rundt de enkelte anbudsprosessene og i den prinsipielle diskusjonen om hvordan anbud bør organiseres. DN mener også det opplyses i artikkelen om kildenes bakgrunn/ståsted. DN kan ikke se at det foreligger brudd på VVP 3.2.

Identifisering

DN mener det ikke er grunnlag for å anonymisere Kjell Kvam i en artikkel som handler om praktisering av det offentliges anbudspraksis.  Kvam stilte da også til normalt intervju med avisen slik at han fikk komme godt til orde, jfr VVP 4.14.

«Kvam ønsket ikke å stille til fotografering. DN informerte Kvam om at det ville bli brukt fotografier av ham i artikkelen. Siden Kvam ikke ville stille, valgte avisen å bruke bilder innkjøpt fra andre aviser samt åpent å ta noen få bilder dagen etter intervjuet.»

DN mener ikke det foreligger noe brudd på VVP 4.7.

Egenreklame

DN kan ikke se at det foreligger brudd på VVP 4.2 når reportasjen brukes som reklame for innholdet i DNs lørdagsavis. Dokumentaren og de ulike nyhetsoppfølgerne ligger tilgjengelig på DNs nettside. DN kan dermed ikke se at reklamen skulle innebære noen ny krenkelse.

Klager mener DN kommer med flere feil i sitt tilsvar:

En samspillskompetanse er ingen spesiell kontraktsform. Dette et svært vanlig element i byggeprosesser. Det er heller ikke en kontraktsform, skriver klager.

Det reageres også på at «skjønn» fremstilles som et fremmed og uønsket

element i anskaffelsessaker. Det er feil. Ingen i bransjen kan se for seg at man utelukkende skal ha pris som tildelingskriterium, skrives det.

Det er heller ikke uvanlig at pris teller 40 prosent. At pris teller mindre enn 50 % er logisk i denne type anskaffelser som inneholder betydelige kreative elementer fra leverandørene og hvor utviklingen av tilbudet i samspill med brukerne er vesentlig, skriver klager.

Videre påpekes det at Kjell Kvam ikke tar beslutninger alene. Kjell Kvam inngår som én av typisk 9 personer i bedømmelseskomiteen.

 Ang. habilitet og kildebruk

DN gir en ensidig fremstilling av saken som skal få leserne til å tro at Kvam var inhabil, skriver klager og vises til tittelbruken i artiklene.

Videre anføres at Kvam gir tips til alle entreprenører som ønsker det, fordi man vil ha flest mulig tilbud som treffer best mulig. Fremstillingen blir derfor feil når det omtales som om Kvam kun gir tips til Byggmestran.

Relasjonen Kvam-Grande var ikke et tilknytningsforhold som var rettslig var problematisk. Det var derfor ikke nødvendig å informere om, skriver klager som reagerer på at DN likevel valgte «å kjøre massive oppslag og vinkle dette som om Kjell Kvam var inhabil eller urettmessig tildelte betydelige oppdrag til Byggmesteran AS, dvs. lede tankene mot at Kvam var korrupt.»

Klager mener DN kun har kilder som er negative til Kvam, og at DN ikke bruker kilder som støtter Kvam: «At det finnes mange aktører med ulikt syn på hva som er gode og fornuftige anskaffelsesprosesser er nokså åpenbart. De bør fremstilles balansert.»

Fremstilt som kjeltring uten grunn:

Kjell Kvam lever av tillit, skriver klager og mener DN «på brutalt vis» har forsøkt å ødelegge denne.

DN har ikke fokusert på bransjeutfordringer, men forsøkt å «ta» personen Kjell Kvam, skrives det: «Foruten å blåse opp, over alle dimensjoner, at kontrakter gikk til den som var forlover for Kvam for mer enn 35 år siden, så har DN også valgt å kjøre oppslagene med negative omtaler av den modellen Kjell Kvam særlig bruker. […] Kjell Kvams modell er en veldig god modell for oppdragsgiverne. Hvordan DN kan fremstille denne modell nærmest som ulovlig (hvilket den åpenbart ikke er) er uforståelig.»

Klager mener DN har fremstilt Kjell Kvam som en «kjeltring», «hvilket åpenbart har påført Kjell Kvam, hans familie og arbeidsgiver, betydelige belastninger og økonomisk tap. […] DN har ikke forstått hvilken makt og skadeevne bilder og tekst har. Vi kan ikke finne annen forklaring på dette enn at DN selv har ønsket å rettferdiggjøre sin egen ressursbruk, og har derved valgt å forsøke å feie Kjell Kvam ned i rennesteinen».

 Dagens Næringsliv (DN) minner om at pressens oppgave som er å ettergå og ha et kritisk blikk på slike prosesser som artikkelen omtaler, jf. VVP 1.4: «et entreprenørfirma som er eid av konsulentens tidligere forlover har vunnet ni av 12 oppdrag som konsulenten har ledet, og at det i seg selv kan være egnet til å så tvil om Kvams upartiskhet».

DN mener klager kommer med flere uriktige ting om DNs journalistikk. DN har ikke skrevet at Kvam tar beslutninger alene: «I artikkelen er det tydelig redegjort for at det er en bedømmelseskomité, bestående av blant annet uavhengige rådgivere, som vurderer og rangerer løsningsforslagene. To steder skriver DN at intervjuene Kvam gjør med entreprenørene foregår med representanter fra kommunen til stede.» DN refererer to avsnitt i artikkelen.

DN har heller ikke kun gjengitt kilder som er negative. Det vises til flere kilder som uttaler seg positivt om Kvam og hans modell, og mener relasjonen ikke er relevant. Det går også tydelig frem i artikkelen at Sør-Varanger kommune, etter at DN begynte å arbeide med saken, har gjort en vurdering og konkludert med at Kvam har ledet en god anbudsprosess.

Når det gjelder kritikernes/enkelte kilders agenda, viser DN til at det er redegjort for i artikkelen. DN skriver: «Så lenge DN har stor kildebredde i artiklene, mener avisen dette er relevant og beskriver de ulike siden i konflikten rundt Kvams modell og virke.»

DN mener klager leser artiklene annerledes enn DN. Det er åpenbart at artikkelserien kan leses som en diskusjon om Kvams habilitet. Men, slik DN ser det, er omtalen deskriptiv: «DN har beskrevet hvordan Kvam opererer, hvordan han har/ ikke har redegjort for personlige forhold og hvordan prosessene han har ledet har fått resultater som er kontroversielle. DN har ikke for egen regning slått fast eller skrevet at Kvam må regnes som rettslig inhabil.»

DN viser for øvrig til at Klagenemnda for offentlige anskaffelser, KOFA, har kommet med sin konklusjon 11. juni 2019: «Konklusjonen fra KOFA var klar: Kjell Kvam var inhabil. Og videre: «Sør-Varanger kommune har brutt regelverket for offentlige anskaffelser ettersom den innleide konsulenten var inhabil til å tilrettelegge for valget av leverandør i konkurransen».  DN mener dette styrker avisens syn: «Kjell Kvams innkjøpsmodell og den måten den blir praktisert på er såpass spesiell at det er klart innenfor rammen av VVP 1.4 å problematisere om den er hensiktsmessig for norske kommuner eller andre innkjøpere.»

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder en artikkelserie i Dagens Næringsliv (DN). Artiklene handlet om en konsulent som har ledet arbeidet med å velge entreprenør til en rekke offentlige bygg i kommune-Norge. Ett selskap vant mange av anbudsrundene, og eieren av selskapet var konsulentens forlover i 1981. Forlover-relasjonen var ikke opplyst om til den øverste kommunen-ledelsen. En anbudsmodell konsulenten hadde utviklet, ble også omtalt. Modellen åpnet for mer skjønn enn de tradisjonelle priskonkurransene, noe som hadde skapt bråk.

Klager er konsulenten, som klager via advokat. Klager reagerer på omfang og det inntrykket som DN har skapt av ham. Han mener han fremstilles som en «kjeltring» uten at det er grunnlag for det. Klager avviser at det forelå et tilknytningsforhold som gjorde ham rettslig inhabil, og mener derfor det ikke var noe å opplyse om. Det vises til et vennskap 35 år tilbake i tid, et vennskap som opphørte og som i dag kun er profesjonelt. Videre reageres det på at anbudsmodellen fremstilles som ulovlig. Klager mener den er en effektiv modell, som gir et godt grunnlag for valg av entreprenør. Slik klager ser det, er DNs omtale ikke i tråd med de presseetiske kravene knyttet til kildebruk, identifisering, saklighet og omtanke. Det reageres også på en egenannonse.

DN avviser klagen. Avisen mener den har satt søkelys på forhold som har stor offentlig interesse. Avisen mener den ikke har fastslått at klager må regnes som rettslig inhabil, men stilt spørsmål ved om klager har vært tilstrekkelig aktsom. Det vises til at klager selv uttaler seg om relasjonen og spørsmål knyttet til habilitet i artikkelen. DN peker også på sakens oppfølging. Avisen har ikke påstått at klagers modell er ulovlig, men modellen har fått flere til å reagere, noe avisen mener det må være legitimt å opplyse om. Det vises til en lang rekke, åpne kilder, også kilder som uttaler seg positivt om klager. DN mener det ikke er grunnlag for å anonymisere klager i en slik sak.

Pressens Faglige Utvalg (PFU) vil understreke at mediene har et ansvar for å granske både privat og offentlig sektor kritisk. En slik granskning medfører som regel et visst ubehag for dem det gjelder, og det er derfor vesentlig at pressen yter de utsatte og kritiserte rettferdighet. Blant annet må opplysninger sjekkes, og den angrepne skal få gode muligheter til å ta til motmæle.

I dette tilfellet mener utvalget at det var naturlig og relevant å identifisere klager. Klager må akseptere at det ble stilt kritiske spørsmål til de forhold som DN avdekket.

Utvalget mener DN har et bredt kildegrunnlag. Avisen dokumenterer det som har skjedd. Det er benyttet åpne kilder og DN opplyser om kildenes ståsted. Klager får komme godt til orde med sin versjon i den første artikkelen, og DN konstaterer ikke at noe ulovlig har skjedd. Slik utvalget ser det, kommer usikkerheten tydelig frem. Heller ikke modellen
fremstilles som ulovlig. At omtalen avstedkommer en debatt, mener PFU er naturlig og relevant. Utvalget merker seg at klager er forsøkt kontaktet i oppfølgende artikler, men at han ikke vil kommentere, noe det opplyses om. Videre ser utvalget at DN refererer klagers syn på relasjonen i den videre dekningen. Etter utvalgets mening, er de krav som stilles i
punkt 3.2 i Vær Varsom-plakaten (VVP) innfridd.

Utvalget ser at klager reagerer på omfang, samt bruken av titler og bilder. PFU har mange ganger uttalt at mediene har rett til å velge en vinkling, et ståsted å se en sak fra. Mediene har heller ingen presseetisk forpliktelse til å balansere negative forhold i en reportasje med mulige positive. Utvalget kan ikke se at sentral informasjon er utelatt.

Mediene skal også legge vekt på saklighet og omtanke i innhold og i presentasjonen, jf. VVP 4.1. PFU ser at DN har tatt hensyn i presentasjonen på forsiden da de har valgt å benytte et lite bilde av klager. I den videre oppfølgingen av saken, og ellers i omtalen på nett, er
identifiseringen av klager dempet, spesielt når det gjelder bildebruk. Klager reagerer på et bilde benyttet i den første artikkelen, og mener det fremstilles som om han gjemmer seg. Utvalget kan til en viss grad forstå klagers reaksjon og minner om at det
stilles de samme aktsomhetskrav til bilder som til tekst. Likevel kan ikke utvalget se at bildet innebærer et brudd på god presseskikk. Bildets innhold var ikke av privat karakter eller på annen måte uetisk i sin fremstilling av klager. At DN viser frem artikkelen i en egenannonse, er heller ikke et brudd på presseetikken.

Etter utvalgets mening har DN i de påklagede artiklene greid å balansere hensynet til publikums informasjonsbehov og hensynet til klager.

Dagens Næringsliv har ikke brutt god presseskikk.

Oslo 23. oktober 2019

Alf Bjarne Johnsen,
Anne Weider Aasen, Liv Ekeberg, Stein Bjøntegård,
Øystein Stray Spetalen, Marit Breivik, Kristin Taraldsrud Hoff