Erik A. Grahl-Madsen mot Bergens Tidende
Bergens Tidende (BT) publiserte lørdag 2. juni 2018 en reportasje med tittelen:
Samme reportasje ble publisert i Aftenposten påfølgende dag.
Reportasjen gjorde rede for konflikten mellom den pleietrengende sønnens tremenning (som også var sønnens hjelpeverge innledningsvis) og advokaten som var testamentfullbyrder. Noen punkter i foreldrenes testament berørte opprettelsen av en stiftelse til støtte for funksjonshemmede. Testamentfullbyrderen, som selv førte testamentet i pennen, tolker det dit hen at denne stiftelsen skulle opprettes da moren døde i 2014. Tremenningen tolker det derimot slik at stiftelsen bare skal opprettes dersom det er igjen midler når den pleietrengende sønnen går bort.
KLAGEN:
Klager er den omtalte advokaten og testamentfullbyrderen Erik A. Grahl-Madsen. Han viser til VVPs punkt 3.2, 4.1, 4.4 og 4.5, og påpeker at faktiske opplysninger kan settes sammen på ulike måter for å skape ulike historier. Klager argumenterer for at den påklagede artikkelen inneholdt insinuasjoner og uriktigheter.
Klager anfører at han møtte journalisten før publisering 30. mai 2018, og at han da imøtegikk og korrigerte påstander og hentydninger som journalisten, ifølge klager, hadde innhentet fra den pleietrengende sønnens tremenning. Klager fremholder at han tilbød journalisten dokumentasjon for sine anførsler, men at journalisten ikke var interessert. Da klager fikk beskjed om at artikkelen ikke ville bli endret i henhold til klagers ønsker, sendte klager en e-post til ansvarlig redaktør for BT (Vedlegg 2, sekr. anm.), der han «redegjorde […] kort for noen uriktige forhold som ville bli publiserte i artikkelen[.]». Etter publisering kom det i stand et nytt møte mellom klager og redaksjonen. Forut for dette møtet sendte klager en ny e-post med en samlet fremstilling av sine merknader til artikkelen (Vedlegg 6, sekr. anm.).
1[1]) Klager reagerer på formuleringen «I 2015 begynte han å overføre midler fra klientkontoen til seg selv». Klager mener at BT her insinuerte at han underslo penger fra dødsboet han bestyrte. Ifølge klager ble journalisten, før publisering, gjort kjent med at klager ikke har overført penger som ikke var honorar for utført arbeid. Fakturaene er blitt bokført, revisorgodkjent og sendt til Tilsynsrådet for advokatvirksomhet årlig, skriver klager.
2) Klager viser til følgende avsnitt i artikkelen:
«Nemnda mente det var sannsynlig at det var en underdekning på over én million kroner på klientbankkonto ved nyttår 2015. Ifølge vedtaket ble det påpekt avvik av tilsvarende karakter under et bokettersyn hos Erik Grahl-Madsen i 2012. Han fikk da en advarsel.»
Klager anfører at dette er feil og et feilsitat fra nemndens avgjørelse. Ifølge klager var det regnskapsmessig underdekning på en klientansvarskonto grunnet en posteringsfeil. Klientbankkontoene har alltid vært i balanse, skriver klager. Klager fremholder at han tilbød journalisten dokumentasjon på dette, men at journalisten ikke var interessert. Klager legger til at det ikke ble avdekket underdekning av klientansvarskontoer eller annet under det omtalte bokettersynet i 2012. Videre fremholder klager at den påståtte underdekningen, som var årsaken til at han ble fratatt bevillingen, ikke angikk dødsboet artikkelen omtaler, og at det å trekke inn denne informasjonen ikke tjente noe annet formål enn å skade klager.
3) Klager anfører at redaksjonen før publisering ga uttrykk for at den ikke hadde fått en formell bekreftelse fra politiet på at klager faktisk var anmeldt. Klager mener derfor at billedtekst og ingress inneholdt en ubekreftet opplysning om at klager var anmeldt. Klager kan ikke se at det var dekning i artikkelen for dette, jf. VVPs 4.4.
4) Klager mener også at BT mot bedre vitende ga inntrykk av at det var en sammenheng mellom anmeldelsen fra tremenningen og bortfallet av klagers bevilling. Klager viser til avsnittet der det sto:
«Seks måneder før Erik Grahl-Madsen mistet bevillingen anmeldte [tremenningen], hans søster og fetter advokaten til politiet for uttak av minst 600.000 kroner fra dødsboets klientkonto.».
Klager skriver at det var han selv som leverte inn bevillingen på grunn av en rygglidelse før vedtaket i nemnden. For ordens skyld nevner klager at politisaken er henlagt.
5) Klager er kritisk til følgende publiserte sitat fra den pleietrengende sønnens tremenning:
«Teksten i testamentet er selvmotsigende og – i beste fall – et resultat av dårlig håndverk fra [Klagers] side. Det var aldri tvil om at [Foreldrene] ønsket at arven skulle gå til [Sønnen] – og at en stiftelse bare skulle opprettes dersom det var midler igjen etter ham. Dette fremstår som et ran av en fysisk og psykisk utviklingshemmet mann [.]»
Klager mener at beskyldningen er svært alvorlig og basert på løgn, gitt de hensyn i testamentet som skulle ivaretas. Klager anfører at konflikten startet fordi tremenningen nektet stiftelsen å ta del i avgjørelsene knyttet til testamentet. Ifølge klager deler Stiftelsestilsynet klagers oppfatning om at også stiftelsen er en arving.
6) Klager mener at artikkelen feilaktig ga inntrykk av at klager selv hadde laget et «ferdigsnekret» testament. Klager fremholder at testamentet ble til etter en lang diskusjon mellom de involverte partene.
7) Klager mener at artikkelen feilaktig fremstilte den pleietrengende sønnens tremenning som hjelpeverge. Klager påpeker at det ble oppnevnt en setteverge for sønnen da Fylkesmannen anså at tremenningen kunne ha motstridende interesser siden både han og sønnen han skulle være verge for, var arvinger.
8) Klager mener at formuleringen «Bergen tingrett fastslo at Grahl-Madsen ikke hadde rett til å disponere over boet» gir et feilaktig inntrykk av at dette var en rettsavgjørelse. Klager viser til at formuleringen er basert på innholdet i et brev fra Tingretten til Tilsynsrådet.
9) Klager mener at hans imøtegåelse kom for langt ut i artikkelen, slik at inntrykket av ham som kjeltring alt var befestet.
10) Klager er kritisk til at det sto i artikkelen at den pleietrengende sønnens tante angret på at hun hadde signert testamentet. Ifølge klager skulle bare tantens underskrift bekrefte at sønnens foreldre var ved sine fulle fem da de signerte testamentet. Hennes signatur angikk ikke innholdet, anføres det.
11) Klager mener at det hadde vært fullt mulig å omtale forholdet uten å bruke klagers navn.
FORSØK PÅ MINNELIG LØSNING:
Partene har vært i kontakt med sikte på å løse saken i minnelighet, uten at dette har ført fram.
TILSVARSRUNDEN:
Bergens Tidende og Aftenposten opplyser om at BT svarer på vegne av begge redaksjoner ettersom den påklagede reportasjen ble skrevet av BTs journalist.
BT avviser innledningsvis klagers påstand om at BT ikke var interessert i å motta dokumentasjon fra klager. BT anfører tvert imot at redaksjonen aldri har mottatt dokumentasjon fra klager selv om den har etterlyst det. Videre fremholder redaksjonen at klagers fremstilling inneholder unøyaktigheter, tendensiøse tolkninger og feil.
1[2]) BT nekter for å ha insinuert at klager underslo penger. BT viser til at det fremgår av reportasjen at bostyreren ikke hadde avdekket mistanke om underslag. I tillegg påpeker redaksjonen at klager fikk kommentere forholdet i reportasjen slik:
«Han avviser på det sterkeste at han urettmessig har tappet boet.
– Jeg har ikke overført penger fra boet til mitt firma uten at det har vært utført arbeid i henhold til faktura.»
BT anfører at avisen aldri har antydet at klagers regnskap ikke ble revisorgodkjent og tilsendt Tilsynsrådet for advokatvirksomhet. Samtidig påpeker BT at Bergen tingrett fastslo i januar 2017 at klager ikke hadde rett til å disponere over boet (Vedlegg 1).
2) BT avviser at redaksjonen feilsiterte nemden eller blandet sammen klientbankkonto og klientansvarskonto. BT viser til advokatbevillingsnemndens vedtak (Vedlegg 3) der nemnden selv omtalte en sannsynlig underdekning på «klientbankkonto». BT kan heller ikke se at det var usaklig å omtale at klager ble fratatt bevillingen. BT anfører at det var den pleietrengende sønnens tremenning som varslet Tilsynsrådet for advokatvirksomhet, og at det var i forlengelsen av dette at det ble gjennomført et bokettersyn som igjen ledet til tapt bevilling for klager. For øvrig viser redaksjonen til at klager, i publiseringen, var sitert slik i tilknytning til det aktuelle avsnittet:
«Det har aldri vært en reell underdekning. Dette skyldtes en regnskapsmessig feilføring. Det hadde heller ingenting med [Dødsboet] å gjøre. Regnskapet var godkjent av revisor og sendt til tilsynsrådet. Jeg hørte ikke noe derfra før jeg ble klaget inn [.]»
BT minner «for ordens skyld» om at tilbakekalling av advokatbevillingen innebærer at vedkommende er «uskikket eller uverdig til å drive advokatvirksomhet», eller at vedkommende har mistet «den tillit som er nødvendig i yrket.»
3) BT visste at det forelå en anmeldelse på det aktuelle tidspunkt, ifølge redaksjonen. At BTs journalist ikke gikk inn på hvordan han visste dette overfor klager, har med alminnelige kildehensyn å gjøre, anføres det. For øvrig understreker redaksjonen at den vil omtale utfallet av anmeldelsen når det foreligger en påtalemessig avgjørelse.
4) BT avviser at det fremstilles i reportasjen som om det var en sammenheng mellom anmeldelsen og bortfallet av bevillingen for klager. BT anfører at det er et ubestridelig faktum at klager, seks måneder før han mistet bevillingen, ble anmeldt av den pleietrengende sønnens tremenning m.fl for å ha tatt ut 600 000 kr fra dødsboets klientkonto. BT viser til Vedlegg 4 og 5 for å dokumentere anmeldelsen.
5) Redaksjonen anfører at klager fikk frem sitt syn flere steder i reportasjen.
I tilknytning til det aktuelle avsnittet ble klager gjengitt slik (sekr. anm):
«Jeg ble bedt om å sette opp testamentet slik det er gjort. Jeg har fulgt testamentet til punkt og prikke […] Det faller på sin egen urimelighet og får stå for hans regning. Jeg synes [tremenningen], med alle sine protester, må ta en stor del av ansvaret for at saken har tatt så lang tid.»
6) Innledningsvis i tilsvaret viser BT til klagens Vedlegg 7, som er en e-post der redaksjonen svarte på klagers merknader til reportasjen. Redaksjonen avviser at klager, i reportasjen, ble beskyldt for å ha utformet et «ferdigsnekret testament». I reportasjen het det at testamentet var ført i pennen av klager, og det er korrekt, fremholder redaksjonen.
7) Klagers påstand om at tremenningen feilaktig fremstilles som hjelpeverge i reportasjen, er ulogisk, mener BT. Redaksjonen anfører at den på ingen måte forsøkte å tilsløre de faktiske forhold, og viser i den sammenheng til følgende avsnitt i reportasjen:
“[Klager] kontaktet Fylkesmannen og mente at [Tremenningen] var inhabil fordi han var verge for [Sønnen] og samtidig nevnt i testamentet. Fylkesmannen oppnevnte en ny advokat som setteverge, mot [Tremenningens] ønske. I 2015 oppnevnte stiftelsestilsynet [En annen advokat] som leder for stiftelsen fordi også de mente [Tremenningen] var inhabil. [Tremenningen] protesterte og viste til at han ikke hadde økonomiske interesser utover å sikre [Sønnen].»
8) Redaksjonen avviser å ha fremstilt tingrettens brev som en rettsavgjørelse. I reportasjen het det at «Bergen tingrett fastslo» at klager «ikke hadde rett til å disponere over boet». Dette er et faktum, anfører BT (se vedlegg 1 til tilsvaret, sekr. anm.).
9) BT avviser at klagers imøtegåelse kom for langt ut i reportasjen. BT mener at klager slipper tidlig til og får anledning til å få frem sitt syn flere steder.
10) Det er korrekt at tanten angrer, anfører redaksjonen (se vedlegg 7 til klagen, sekr. anm.).
11) BT forstår at det oppleves som krevende å få utøvelsen av sin profesjon belyst i offentlighet. En advokat og testamentfullbyrder satt til å forvalte betydelige summer må likevel tåle offentlig søkelys, mener redaksjonen.
Avslutningsvis argumenterer BT for at avisen ikke har brutt VVP-punktene klager viser til:
3.2) «Saken er bredt belyst gjennom en rekke kilder, og baserer seg på ingen som helst måte [på] ukritisk formidling av påstander […]. Kildene er navngitte, hvilket også styrker saken.»
4.1) «Saken er nøktern presentert. Virkemiddelbruken er dempet. Det brukes ikke bilder av klager. Han får god anledning og plass til å tilkjennegi sitt syn. Vi har bevisst ikke vinklet på de sterkeste anklagene mot advokaten.»
4.4) «Forsiden […] har den i våre øyne svært nøkterne tittelen “Kampen om millionarven”. I ingressen opplyses det at advokaten, altså klager, er avskiltet og politianmeldt. Begge deler er uomtvistelige fakta og sentralt for saken [.]»
4.5) «Grahl-Madsen utsettes for kritikk av sin yrkesutøvelse. Det må en advokat tåle og dette kan ikke sammenstilles med forhåndsdømming. Det kommer klart frem av artikkelen at klager på det tidspunktet var anmeldt, og ikke noe annet.»
Klager ønsket å knytte kommentarer til BTs tilsvar. Han avviser at BTs journalist har etterspurt dokumentasjon. Klager anfører at han tilbød dokumentasjon for at hans fremstilling var riktig, men at journalisten viste liten interesse for dette og ikke engang svarte på tilbudet. Ifølge klager var klagers ektefelle til stede under dette møtet og kan følgelig bekrefte klagers versjon.
1) Klager fastholder at BT presenterte et ufullstendig faktum da avisen skrev at klager hadde overført penger fra klientkontoen til seg selv. Da klager fikk komme med sin kommentar etter ovennevnte påstand, var mistanken alt sådd. Klager mener at hans benektelse og utdypning ble stående som et forsvar mot en beskyldning. I klagers øyne hadde det vært enkelt for BT å ta med det hele faktum. Videre påpeker klager at brevet fra tingretten til Tilsynsrådet var datert 4. januar 2017, og at dette var etter at klager hadde levert fra seg boets dokumenter og aktiva til den nye bobestyreren. Klager fremholder at det brevet omhandler, bare har gyldighet i en begrenset tidsperiode, på slutten av klagers bobehandling.
2) Klager anfører at Tilsynsrådets bruk av betegnelsen «Klientkonto», er unøyaktig, og at han flere ganger har presisert dette overfor Tilsynsrådet og senere BT. Klager gir BT rett i at det var den pleietrengende sønnens tremenning som klaget ham inn til Tilsynsrådet, men han presiserer at behandlingen av dødsboet ikke hadde noe å gjøre med at han mistet bevillingen. Det går også frem av innstillingen til advokatbevillingsnemndens og nemndens eget vedtak som BT la ved sitt tilsvar. I disse dokumentene nevnes ikke dødsboet med et ord, anfører klager. Klager skriver:
«Når Bergens Tidende tar disse forhold med i artikkelen er det en åpenbar insinuasjon av at dette gjelder det aktuelle dødsboet. […] Det er da innlysende at den utstrakte behandlingen av [klagers advokatvirksomhet] i artikkelen, vil etablere en mistanke om misligheter i min behandling av dødsboet. Bergens Tidendes henvisning til at jeg får kommentere disse påstander, vil ikke avhjelpe denne virkningen av artikkelen. Som anført ovenfor så vil mine korrigeringer av de ufullstendige- og feilplasserte fakta, få virkning som en forsvarstale. Og hvem vil leseren tro på? Bergens Tidende eller advokaten som prøver å forsvare seg? Det burde vært nevnt i artikkelen, at det var gjennom mitt standhaftige arbeid, at alle arvinger, les Stiftelsen, kom på banen og kunne delta i bobehandlingen.»
Klager tviler ikke på at BT har kontaktet flere kilder, men det sentrale spørsmålet i klagers øyne er hva disse kildene er blitt spurt om og hvilke fakta de har fått presentert. Til slutt skriver klager:
«Uansett, mitt ankepunkt overfor Bergens Tidende er deres bruk av ufullstendige- og utenforliggende fakta. Bergens Tidende har på den måten skapt en historie som avviker vesentlig fra de faktiske forhold. Dette har igjen ført til at jeg i offentligheten er blitt mistenkeliggjort, med stor risiko for å kunne miste offentlig anseelse.
Spesielt siden Bergens Tidende har brukt mitt navn i artikkelen.»
Klager fastholder påstandene om fellelse slik de er fremlagt i klagen.
Bergens Tidende og Aftenposten hadde ikke ytterlige kommentarer.
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder en reportasje i Bergens Tidende (BT) om en konflikt knyttet til arven etter foreldrene til en funksjonshemmet mann. Det gikk frem at slektninger av den funksjonshemmede mannen var kritiske til advokaten som var testamentfullbyrder og bobestyrer. Reportasjen omtalte at advokaten på et tidspunkt ble fratatt bevillingen.
Klager er den omtalte advokaten som mener at reportasjen inneholdt feil, unøyaktigheter, ubekreftede opplysninger og misvisende sammenstillinger. Klager er sterkt kritisk til redaksjonens omtale av at han var fratatt bevillingen, ettersom begrunnelsen for at han mistet bevillingen, ikke var knyttet til behandlingen av dødsboet. Etter klagers syn skapte fremstillingen mistanke om at han hadde underslått penger fra dødsboet han bestyrte. Klager viser til Vær-Varsom-plakatens (VVP) 3.2, 4.1, 4.4 og 4.5.
Bergens Tidende avviser brudd på god presseskikk og nekter for å ha insinuert at klager underslo penger fra dødsboet. Videre mener redaksjonen at det var relevant å vise til at klager ble fratatt bevillingen, ettersom en klage i forbindelse med arvekonflikten utløste bokettersynet som igjen ledet til tapet av bevillingen. Redaksjonen kan ikke se at klager påviser faktafeil, og det vises til at klager fikk kommentere kritikken.
Pressens Faglige Utvalg ser at det står ord mot ord når det gjelder hva som ble sagt og gjort mellom partene før publisering, men anser ikke dette som avgjørende for de sentrale klagepunktene. Så langt utvalget kan se, var det riktig at klager var anmeldt på publiseringstidspunktet, og PFU finner ikke grunnlag for å kritisere redaksjonens faktakontroll i denne sammenheng.
Redaksjonen gjenga Advokatbevillingsnemdens vedtak presist. Hvorvidt nemnden selv kunne ha hatt et høyere presisjonsnivå i sin begrepsbruk, slik klager anfører, har utvalget ikke forutsetninger for å vurdere. Klager fikk kommentere og svare på kritikken.
Når det gjelder påstanden om at klagers opptreden fremstår som et ran av en utviklingshemmet mann, mener PFU det går frem at dette er en karakteristikk fra en som klager ligger i konflikt med, og at kritikken springer ut av partenes ulike oppfatning av hvordan testamentet skal tolkes. Klager fikk imøtegå beskyldningen samtidig.
Første gang det blir nevnt i reportasjen at klager hadde overført midler fra klientkontoen til seg selv, blir det ikke gitt noen redegjørelse for omstendighetene rundt overførslene. Noen sider lenger ut i reportasjen siteres imidlertid klager på at overførslene var å anse som honorar for utført arbeid i henhold til faktura. Det fremgikk også at bostyreren ikke hadde mistanke om underslag. PFU skjønner at klager gjerne ville ha fått frem dette poenget tidligere i teksten, men mener at fremstillingen samlet sett var presseetisk akseptabel.
BT var i sin fulle rett til å omtale at klager fikk et bokettersyn som ledet til at han ble fratatt advokatbevillingen. Samtidig oppfatter utvalget at enkelte avsnitt i reportasjen underkommuniserer at uregelmessighetene som ble avdekket av bokettersynet, ikke var knyttet til klagers rolle i den omtalte arvestriden. Utvalget utelukker ikke at noen kan ha fått inntrykk av at det var en sterkere kobling mellom tapet av bevilling og arvestriden, enn hva de faktiske forhold ga grunnlag for. PFU forstår at dette kan ha gjort omtalen mer belastende for klager. Likevel finner utvalget at reportasjen inneholdt alle presseetisk påkrevde opplysninger, blant annet opplysninger som gikk frem av klagers samtidige imøtegåelse. Utvalget kan ikke se at redaksjonens fremstilling var av en art som innebar et brudd på VVPs 4.1 om saklighet, som utvalget vurderer som det mest sentrale punktet i denne klagesaken.
Etter en samlet vurdering har Bergens Tidende ikke brutt god presseskikk.
Oslo, 27. mars 2019
Alf Bjarne Johnsen,
Anne Weider Aasen, Stein Bjøntegård, Liv Ekeberg
Øyvind Kvalnes, Kristin Taraldsrud Hoff, Nina Fjeldheim
PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:
Klagen gjelder en reportasje i Aftenposten om en konflikt knyttet til arven etter foreldrene til en funksjonshemmet mann. Det gikk frem at slektninger av den funksjonshemmede mannen var kritiske til advokaten som var testamentfullbyrder og bobestyrer. Reportasjen omtalte at advokaten på et tidspunkt ble fratatt bevillingen.
Klager er den omtalte advokaten som mener at reportasjen inneholdt feil, unøyaktigheter, ubekreftede opplysninger og misvisende sammenstillinger. Klager er sterkt kritisk til redaksjonens omtale av at han var fratatt bevillingen, ettersom begrunnelsen for at han mistet bevillingen, ikke var knyttet til behandlingen av dødsboet. Etter klagers syn skapte fremstillingen mistanke om at han hadde underslått penger fra dødsboet han bestyrte. Klager viser til Vær-Varsom-plakatens (VVP) 3.2, 4.1, 4.4 og 4.5.
Aftenposten avviser brudd på god presseskikk og nekter for å ha insinuert at klager underslo penger fra dødsboet. Videre mener redaksjonen at det var relevant å vise til at klager ble fratatt bevillingen, ettersom en klage i forbindelse med arvekonflikten utløste bokettersynet som igjen ledet til tapet av bevillingen. Redaksjonen kan ikke se at klager påviser faktafeil, og det vises til at klager fikk kommentere kritikken.
Pressens Faglige Utvalg ser at det står ord mot ord når det gjelder hva som ble sagt og gjort mellom partene før publisering, men anser ikke dette som avgjørende for de sentrale klagepunktene. Så langt utvalget kan se, var det riktig at klager var anmeldt på publiseringstidspunktet, og PFU finner ikke grunnlag for å kritisere redaksjonens faktakontroll i denne sammenheng.
Redaksjonen gjenga Advokatbevillingsnemdens vedtak presist. Hvorvidt nemnden selv kunne ha hatt et høyere presisjonsnivå i sin begrepsbruk, slik klager anfører, har utvalget ikke forutsetninger for å vurdere. Klager fikk kommentere og svare på kritikken.
Når det gjelder påstanden om at klagers opptreden fremstår som et ran av en utviklingshemmet mann, mener PFU det går frem at dette er en karakteristikk fra en som klager ligger i konflikt med, og at kritikken springer ut av partenes ulike oppfatning av hvordan testamentet skal tolkes. Klager fikk imøtegå beskyldningen samtidig.
Første gang det blir nevnt i reportasjen at klager hadde overført midler fra klientkontoen til seg selv, blir det ikke gitt noen redegjørelse for omstendighetene rundt overførslene. Noen sider lenger ut i reportasjen siteres imidlertid klager på at overførslene var å anse som honorar for utført arbeid i henhold til faktura. Det fremgikk også at bostyreren ikke hadde mistanke om underslag. PFU skjønner at klager gjerne ville ha fått frem dette poenget tidligere i teksten, men mener at fremstillingen samlet sett var presseetisk akseptabel.
Aftenposten var i sin fulle rett til å omtale at klager fikk et bokettersyn som ledet til at han ble fratatt advokatbevillingen. Samtidig oppfatter utvalget at enkelte avsnitt i reportasjen underkommuniserer at uregelmessighetene som ble avdekket av bokettersynet, ikke var knyttet til klagers rolle i den omtalte arvestriden. Utvalget utelukker ikke at noen kan ha fått inntrykk av at det var en sterkere kobling mellom tapet av bevilling og arvestriden, enn hva de faktiske forhold ga grunnlag for. PFU forstår at dette kan ha gjort omtalen mer belastende for klager. Likevel finner utvalget at reportasjen inneholdt alle presseetisk påkrevde opplysninger, blant annet opplysninger som gikk frem av klagers samtidige imøtegåelse. Utvalget kan ikke se at redaksjonens fremstilling var av en art som innebar et brudd på VVPs 4.1 om saklighet, som utvalget vurderer som det mest sentrale punktet i denne klagesaken.
Etter en samlet vurdering har Aftenposten ikke brutt god presseskikk.
Oslo, 27. mars 2019
Alf Bjarne Johnsen,
Anne Weider Aasen, Stein Bjøntegård, Liv Ekeberg
Øyvind Kvalnes, Kristin Taraldsrud Hoff, Nina Fjeldheim