Anki Gerhardsen mot Verdens Gang

Verdens Gang publiserte tirsdag 4. juli 2017 en nettartikkel om en professor som hadde sendt meldinger med seksuelt innhold til unge kvinner. Artikkelen hadde denne tittelen: «Unge kvinner har mottatt seksuelle meldinger av professor: ‘Kan jeg kjøpe trusen din?’»

I ingressen stod det:

«En rekke unge kvinner har mottatt grove meldinger fra Facebook-profilen til professor NN ved [UNIVERSITET]. – Meldingene er ekle, sier litteraturstudent Muna Ahmed Jibril.»

Artikkelen var illustrert med et skjermbilde fra en Facebook-chat der enkelte av meldingene til professoren kom frem, samt professorens profilbilde. Bildeteksten var slik:

«SPØRSMÅL OM TRUSEKJØP: Maria Kjos Fonn fikk spørsmål fra den [ALDER] gamle professoren om han kunne kjøpe trusen hennes.»

Brødteksten åpnet med å opplyse at ledelsen ved [UNIVERSITET] skulle snakke med professoren etter ferien. Deretter kom følgende passasje:

«‘Kan jeg kjøpe trusen din?’. ‘Liker du rimming?’. Meldingene tikket inn i innboksen til forfatter og student ved [UNIVERSITET], Maria Kjos Fonn (27) i begynnelsen av april i år. Avsenderen var professor NN (ALDER), som jobber ved [UNIVERSITET]. –  Jeg synes meldingene var veldig drøye, sier Maria Kjos Fonn til VG.»

VG opplyste videre at Kjos Fonn hadde publisert skjermbilder av meldingene på Twitter, og at en rekke unge kvinner fulgte opp med meldinger som også de hadde fått av professoren.

Kjos Fonn uttalte:

«– Jeg har fått meldinger fra ham av seksuell karakter siden april, og publiseringen av bildene skjedde som en spontan reaksjon på at en annen kvinne la ut bilde av lignende meldinger (…)»

Instituttlederen ved universitetet uttalte at han ser alvorlig på saken. Han opplyste også at han har vært i kontakt med professoren.

VG opplyste skrev at professoren ikke besvarte redaksjonens henvendelser:

«VG har i to dager forsøkt å komme i kontakt med NN, men har ikke lyktes med dette. Mannen som tok telefonen en gang vi ringte tirsdag, la på da VGs journalist presenterte seg. Siden har han ikke svart på våre henvendelser.»

Også en annen student opplyste om meldinger hun hadde fått av professoren.

Lenger ned i teksten fortalte journalist og forfatter Erle Marie Sørheim om sine opplevelser med mannen. I artikkelen stod det:

«Den 34 å gamle kvinnen reagerte da hun så at NN kommenterte kroppen til TV-profilen Linni Meister på sosiale medier i mars i år. Han skrev at han ville ha sex med Meister.

– Det synes jeg var utrolig drøyt og respektløst, så jeg prøvde å si ifra på en litt spøkefull måte, men da snudde han bare frekkhetene til å handle om meg, skriver Sørheim i en melding til VG.» 

Professoren skrev i kommentarfeltet at han «drømte om hennes fitte». Et skjermbilde av kommentarfeltet fulgte i artikkelen. VG opplyste også at «ingen av de tre kvinnene har anmeldt professoren til politiet». Deretter stod det:

«Sørheim mener likevel det er viktig at flere av kvinnene har publisert meldingsloggene som viser hans meldinger på sosiale medier. – Min opplevelse utfyller det de andre har postet og viser i hvor omfattende grad han driver med slik seksuell trakassering, sier hun.»

Avisen skrev videre at lokallagslederen for pedagogstudentene ved [UNIVERSITET] har klaget inn professorens oppførsel til universitetet. Deretter fortalte en kvinne som hadde professoren som foreleser i 2008, om sine opplevelser med mannen:

«I september i fjor [2016, sekr.anm.] begynte hun å motta meldinger av seksuell karakter fra professoren. På tross av at hun ved flere anledninger forsøkte å avvise ham på en høflig måte mottok hun meldinger helt frem til juni i år. – Han kunne skrive ting som «møt meg i Bergen», eller «la oss ta et glass vin», forteller Garbar.»

Avslutningsvis stod det:

«Selv har hun valgt ikke å anmelde meldingene fra NN, men oppfordrer andre som har mottatt meldinger som er mer trakasserende til å gjøre det. Garbar forteller at hun ikke opplevde å få noen sexistiske meldinger fra NN da hun var student i [BY].»

KLAGEN:

Klager er Anki Gerhardsen, og hun klager med samtykke fra den omtalte professoren. Hun mener VG har brutt Vær Varsom-plakatens punkt 4.7, om å være varsom med å identifisere personer som anklages for klanderverdige forhold.

Klagebrevet er en kronikk som opprinnelig stod i Aftenposten, men som Gerhardsen har sendt til PFUs sekretariat med ønske om at utvalget behandler den som en klage. Hun klager på VG, Khrono og NRK i én og samme tekst. Gerhardsen skrev følgende i eposten til sekretariatet:

«jeg ønsker med denne teksten, som nå publiseres som kronikk i Aftenposten, å klage Khrono, NRK og VG inn for PFU. Klagen gjelder brudd på VVP punkt 4.7, og sakene jeg klager inn sendes som vedlegg i egen mail. Som dere ser av nedenstående tekst, er det identifiseringen av professor NN jeg reagerer på, fordi jeg ikke kan se at hans opptreden er av så stor samfunnsmessig interesse at det legitimerer bruk av navn og bilde. Forbrytelsen står altså ikke i forhold til den straffen det er å bli hengt ut i offentligheten.

Jeg ber også PFU merke seg at samtlige medier her omtaler saken på en måte som lett gir leseren et inntrykk av at det er NNs egne studenter som har mottatt krenkende meldinger. Det er det ikke, men man må lese lenge før det kommer fram. Dette mener jeg forsterker det kritikkverdige i disse medienes framferd.»

I selve klagebrevet, altså i kronikken, skriver Gerhardsen innledningsvis at hun synes dekningen har «gått hodeløst for seg».

Klager viser til sin erfaring som lektor ved journalistutdanningen i Bodø. Hun opplyser at hun lærte studentene sine om Vær Varsom-plakatens punkt 4.7, som sier at identifisering ved klanderverdige eller straffbare forhold, «skal begrunnes i et berettiget informasjonsbehov». Klager forteller:

«Jeg lagde fiktive eksempler som studentene måtte ta stilling til (…) Vi snakket om forskjellen på svært alvorlige straffbare forhold og mindre alvorlige forhold. Hvis det var i en tidlig fase av etterforskningen, hvis den som hadde begått handlingen ikke hadde status som siktet eller tiltalt, hvis forholdet ikke var straffbart, men kanskje bare klanderverdig, ja, da skulle det svært mye til før studentene fikk min velsignelse til å identifisere.»

Deretter skriver klager at hvis studentene hennes hadde spurt henne om de kunne identifisere «en professor som skrev seksuelt ladede meldinger til voksne kvinner uten at han var anmeldt for forholdet», vill hun ha svart nei. Hun ville også ha svart nei selv om han var politianmeldt – så lenge innholdet i meldingene ikke var verre enn det som er kommet frem i de påklagede artiklene.

Klager utdyper:

«Hvis jeg i det hele tatt skulle vurdert identifisering, skulle meldingene ha vært sendt til mange mennesker professoren hadde direkte makt over i kraft av sin stilling da meldingene ble sendt. De skulle ha pågått over lang tid til tross for klar beskjed om å stoppe. De skulle ha vært av straffbar kvalitet og professoren skulle hatt status som siktet.»

Klager stiller spørsmål ved om professoren faktisk er i en maktposisjon overfor kvinner han har sendt melding til. Hun påpeker at professoren selv har nektet for å ha sendt melding til egne studenter. Mediene hadde ikke grunnlag for identifiseringen, fastholder hun:

«Slik saken står nå snakker vi om seksuelt ladete meldinger, uten trusler av noe slag, sendt til voksne kvinner som ikke stod i et tillits- eller avhengighetsforhold til professoren. Onsdag skrev riktignok Khrono at han også har tatt kontakt med en kvinne rett etter at hun var ferdig som hans student, men disse meldingene har ikke et grovt innhold. At hun opplever meldingene som upassende er forståelig, men det legitimerer neppe uthengning i offentligheten.»

Klager stiller også spørsmål ved hvorfor akkurat «sex-snakk» skal være grunnlag for identifisering, mens personer som anklages for langt mer alvorlige handlinger, ikke identifiseres. Hun foreslår deretter følgende forklaring:

«Hvis jeg selv skal spekulere, tror jeg dette handler om to ulike reflekser som preger mediene i økende grad, og som gjør meg svært bekymret. Den ene refleksen kan beskrives som en hodeløs underkastelse for enkeltindividets opplevelse av å få sin intimsone krenket. En slags dyp ærbødighet og et intenst behov for å vise støtte nesten uansett alvorlighetsgrad. (…)

Den andre refleksen vil jeg karakterisere som et knefall for gapestokkmentaliteten i sosiale medier. Når de rette aktørene tar makten i egne, harmdirrende hender og outer folk som oppfører seg som drittsekker, føler mange redaksjoner at det er på sin plass å følge opp. Dermed begynner en glideflukt som gjør at Vær Varsom-plakatens punkt 4.7 må vike for en inderlig magefølelse av stort alvor og nødvendig grensesetting.»

FORSØK PÅ MINNELIG LØSNING: 

Partene har ikke vært i kontakt med sikte på å løse saken i minnelighet. VG opplever at klager ønsker en prinsipiell uttalelse om saken og ser det derfor som lite hensiktsmessig å søke minnelig ordning.

TILSVARSRUNDEN:

Verdens Gang avviser å ha brutt god presseskikk. Avisen mener det var presseetisk forsvarlig å identifisere professoren.

VG skriver at PFU sjelden feller etter punkt 4.7, om å være varsom med identifisering, i saker der medier bevisst navngir personer som «uomtvistelig har begått klanderverdige eller straffbare handlinger». VG skriver deretter:

«Om PFU nå ønsker å tegne en linje i sanden for norske mediers identifiseringspraksis, er omtalen av professor NN feil anledning. Denne saken dreier seg ikke om grensesprengende presseetiske vurderinger eller et knefall for gapestokkmentaliteten, men om ulike vurderinger av sakens karakter.»

Slik VG ser det, står uenigheten om alvorlighetsgraden i professorens handlinger. Avisen utdyper:

«Var professorens overtramp mot kvinnene så grove at identiteten hans har offentlig interesse? Anki Gerhardsen mener nei. Hun betegner meldingene som ‘seksuelt ladete (…) til voksne kvinner’. VG – og flere med oss – svarer åpenbart ja. Dette dreier seg ikke om mislykkede forsøk på sjekking, men om gjentatt seksuell trakassering fra en professor og profilert samfunnsdebattant.»

VG mener samtidig at det ikke finnes et fasitsvar i saken. Avisen påpeker at identifiseringen er «en skjønnsmessig vurdering», og hevder det ikke hersker noen tvil om at professoren kunne identifiseres uten å bryte punkt 4.7.

Avisen understreker deretter at redaksjonens valg om å identifisere ikke var «en uoverveid impulshandling»:

«Få nyhetsredaksjoner har like mye trening i slike saker som VG. Og når vi anonymiserer, gjør vi det skikkelig. Men det er ikke slik som Gerhardsen synes å mene – og som hun sier at hun underviste til studentene sine i Bodø – at hovedregelen er at man ikke skal identifisere. Og at hvis man skal bruke navn eller bilde, så er det først ved ‘svært alvorlige straffbare forhold’ – slik hun skriver i kronikken.

Personer med verv, innflytelse og sentrale posisjoner i samfunnet identifiseres nær ukentlig i forbindelse med overtramp som knapt hadde vært notiser om vanlige borgere hadde stått bak.»

VG skriver at «[n]æringslivsledere, tillitsvalgte, redaktører og sentrale byråkrater» blir identifisert hvis de gjør noe sterkt kritikkverdig. Avisen trekker videre frem ordlyden i punkt 4.7 og feter ut formuleringene som har relevans for redaksjonens vurdering:

«Identifisering må begrunnes i et berettiget informasjonsbehov. Det kan eksempelvis være berettiget å identifisere ved overhengende fare for overgrep mot forsvarsløse personer, ved alvorlige og gjentatte kriminelle handlinger, når omtaltes identitet eller samfunnsrolle har klar relevans for de forhold som omtales, eller der identifisering hindrer at uskyldige blir utsatt for uberettiget mistanke»

Ifølge VG forelå det et berettiget informasjonsbehov for å vite hvem professoren er. VG begrunner dette med at professoren sendte meldinger med seksuelt innehold til flere unge kvinner, og han sendte meldingene over en lengre periode, også etter at kvinnene skal ha bedt ham om å stoppe. VG mener også at professorens samfunnsrolle har klar relevans for de forhold som omtales. Avisen skriver:

«(…) professor NN arbeider ved [INSTITUTT] ved [UNIVERSITETET]. Det vil si innen samme fagkrets som flere av kvinnene studerer eller har studert. Den faglige knytning har vært utgangspunktet for kontakten mellom professor NN og minst en av kvinnene. Etter at VG og andre medier identifiserte NN, har da også en student som hadde professoren som foreleser klaget ham inn for ‘upassende og ubehagelig atferd’.»

VG mener at saken ville vært enda mer alvorlig hvis kvinnene var NNs egne studenter. Det betyr imidlertid ikke handlingene ikke var sterkt «sterkt klanderverdige, at professorrollen er uvesentlig, eller at det ikke var et maktforhold mellom kvinnene og NN», skriver VG, og viser til et sitat som UiS-professor Bjørn Kvalsvik Nicolaysen har gitt til Khrono: «(…) Ingen kvinne med ambisjoner ser vel bort fra at ved å avvise eller å fornærme en av hennes læreres venner eller faglige kontakter så kan hun skade sin egen karriere, hun kan da heller ikke vite hvilke vurderingsutvalg og så videre, som vedkommende sitter i.»

Avisen vektlegger også at seksuell trakassering av kvinner er et «betydelig og økende samfunnsproblem».

VG redegjør ytterligere hvordan redaksjonen jobbet med den påklagede artikkelen. Avisen opplyser at den publiserte et døgn senere enn Khrono fordi redaksjonen tok et selvstendig ansvar for å sjekke fakta:

«VG tok selv kontakt med kvinnene som hadde uttalt seg til Khrono. (…) Vi merket oss blant annet at Anastasia Garbar fortalte at hun hadde avvist professoren flere ganger, likevel fortsatt han å sende meldinger av seksuell karakter.

Erle Marie Sørheim hadde ikke mottatt direktemeldinger, men fikk det hun opplevde som seksuelt krenkende kommentarer i en debatt på professorens Facebook-side. Det var med andre ord flere som kunne lese NN skrive at han drømte om Sørheims kjønnsorgan.»

Underveis i researchprosessen forstod redaksjonen at dette var handlinger som hadde pågått over en lengre periode. «Det dreide seg ikke om ett mislykket forsøk på sjekking, men om et mønster», skriver VG. Avisen opplyser også at den vektla at professorens instituttleder så alvorlig på saken og at den kunne få konsekvenser for NN. I tillegg vektla redaksjonen at NN hadde fått kritikk for «sin sjikanerende tone» tidligere:

«Helt tilbake i 2004 ble NN omtalt i en kronikk i Dagbladet. Daværende NRK-journalist Marthe Spurkland gjenga en samtale de hadde hatt på Kunstnerens hus. Hun problematiserte både hvordan NN hadde omtalt henne og kvinnesynet han ga uttrykk for i sine essays.»

VG viser også til en konflikt mellom professoren og en annen professor i 2012. «Sjarlatan», «gemen kjeltring» og «svin» var blant ordene som den omtalte professoren brukte. VG viser dessuten til en annen ytring NN publiserte på Facebook i 2012. NN skrev følgende i en åpen post, påpeker VG:

«La meg gjere ein einfalt døme på demokrati: Kven er for innvandring frå genetisk svake analfabetar frå Punjab. Neste spørsmål- Kven er for at ny bilar skal koste dobbelt så mykje i Noreg- Kven er for at vi skal sløse bort milliardar i afrika i staden for å byggje vegar i Noreg? Eg som politisk borgar vil sjå det demokratiske grunnlaget for denne staten.»

Og et annet innlegg to år senere:

«Prøvde å gå på restaurant her eg bur. Naturligvis vanvittig dyrt. Den pakistanske restaratøren (sic) flirer hånleg til meg. Du din jævla pakistaner har ikkje tippoldefedre som slåst for Noreg. Kom her som analfabet. Hatar dykk med god grunn.»

VG opplyser at disse eksemplene er relevante for avisens beslutning om å identifisere:

«Når en kjent debattant i en høy akademisk stilling opptrer kritikkverdig i offentligheten i over et tiår, er det ikke lenger rimelig å anonymisere ham, slik man kanskje kunne ha vurdert om hendelsene i sommer dreide seg om et isolert tilfelle.»

Avslutningsvis trekker VG frem et siste argument, som avisen opplyser var «meget viktig» for identifiseringsbeslutningen. Avisen ville ikke kaste mistanke over andre mannlige professorer i 50-årene ved den omtalte professorens institutt.

VG fremholder videre at det var presseetisk akseptabelt å publisere skjermdumper fra chatmeldingene, fordi det «var en helt nødvendig dokumentasjon». Avisen påpeker for øvrig at journalistene gjorde gjentatte forsøk på å komme i kontakt med professoren. Helt til slutt skriver VG:

«Ettersom vi ikke kom i dialog med NN, kontaktet VG flere personer i hans omgangskrets for å få klarhet i om det var spesielle forhold som burde tas med i vurderingen, og som kunne ha foranlediget at han sendte meldinger av en slik karakter.

Etter tre dager uten svar, sendte vi SMS til NN om at vi kom til å kjøre saken med navnet hans, og at det hadde vært fint om han ville komme med sin forklaring til episodene. Men han valgte ikke å respondere.

Klager avviser at det var presseetisk akseptabelt å identifisere professoren på grunn av hans samfunnsrolle. Hun mener at han ikke stod i en maktposisjon overfor noen av kvinnene «som mottok seksuelt krenkende meldinger». Hun begrunner dette i tre punkter slik:

«* Det er ikke publisert dokumentasjon eller påstander som forteller at professoren har sendt seksuelt trakasserende meldinger til egne studenter, eller andre studenter ved [UNIVERSITET].

* Ingen av de omtalte kvinnene som har mottatt seksuelt krenkende meldinger stod i noen som helst form for faglig relasjon eller i annet avhengighetsforhold til professoren da meldingene kom.

* Én kvinnelig student fikk meldinger fra professoren samme dag som hun avla avsluttende eksamen i hans fag. Disse meldingene kan ikke sies å ha et krenkende innhold. Hennes historie kom for øvrig ut i etterkant av identifiseringen.»

At professoren i fremtiden vil kunne komme i en konkret faglig relasjon til kvinnene, mener klager er en konstruert problemstilling. Ifølge klager stemmer det ikke at professoren underviser «innenfor samme fagkrets» som flere av kvinnene, slik VG anfører. «Enten vet ikke (…) VG hvordan et universitet er strukturert, eller så prøver de å gi inntrykk av større alvor enn det faktisk er snakk om», skriver klager.

Klager mener videre det er verdt å merke seg at kvinnen «som fikk de groveste meldingene», selv har slettet skjermbildene hun la ut i sosiale medier og latt være å stille opp i mediene fordi hun ifølge klager «ikke vil bidra til mer offentlig uthenging».

Klager skriver videre klagen mot professoren på universitetet er kommet etter mediedekningen, slik hun forstår det. «Det er altså ikke snakk om nye, eller andre case», skriver hun. Hun mener dessuten at «alt kokes sammen i en utydelig grøt, der begrepsbruk og lav presisjon hele tiden faller i professorens disfavør»:

«’Tidligere studenter’ (…) er så langt jeg har skjønt én kvinne (Anastasia Garbar). Hun studerte hos professoren i 2008, og mottok seksuelle meldinger i 2016.»

Klager avviser også at hun bagatelliserer meldingene som professoren har sendt. Hun skriver:

«Jeg er enig i at meldingene er ekle, og jeg tviler ikke på at det er ubehagelig å motta dem. Det er også forståelig at kvinnene reagerer sterkt. Men her gjelder det å holde hodet kaldt så ikke avskyen får ta kontroll over presseetikken: Det er absolutt ingenting som tyder på at det er fare for overgrep, verken mot forsvarsløse eller forsvarssterke individer. (…) Vi snakker om ubehag, ikke trusler, berettiget frykt eller fare.»

Ifølge klager er det ingen god grunn for å identifisere at man skal unngå å kaste mistanke over andre professorer. Hun påpeker at det er flere tusen professorer i Norge, og at det er fullt mulig å omtale saken uten å nevne arbeidssted. Den omtalte professorens historikk med kritikkverdige meldinger i sosiale medier, mener klager at er «saken uvedkommende». «Det går ikke an å begrunne identifisering med at mannen generelt er svært vanskelig å like», skriver hun.

Klager påpeker videre at professoren, etter det som er kommet frem, ikke har trakassert seksuelt i akademia: «Han har sendt sjikanerende meldinger utenfor jobben sin og overfor mennesker som ikke er en del av hans jobbsfære. Det er altså ikke snakk om ‘maktmisbruk i universitetskorridoren’, slik VG antyder (…)». At universitetet ser alvorlig på saken, handler om universitets omdømme, mener klager.

Klager understreker alvoret i å identifisere professoren. Hun mener at mediene har «et ansvar for å holde fanen høyt» og være et godt forbilde for «millionene av hjemmeredaktører». Hun skriver:

«Å bli identifisert i pressen i vår digitale tidsalder er også langt mer dramatisk enn det var før alt havnet på internett. Gjør et google-søk på professorens navn, og se hva som kommer opp. Hvis jeg har talt riktig, er det laget 80 redaksjonelle oppslag om denne saken i 23 ulike mediehus. Omfanget er enormt, dette vil feste ved mannen for

bestandig, og gjøre det svært vanskelig å gå videre. Identifisering, og særlig i saker som handler om moral og seksualitet, gir altså evigvarende og svært alvorlige konsekvenser.»

Verdens Gang mener klager har flere interessante refleksjoner om folkedomstoler og samfunnsutviklingen på dette området, men at hennes konkrete presseetiske argumentasjon er «noe upresis og preget av stråmenn». Hun misforstår hvorfor redaksjonen identifiserte professoren, skriver avisen:

«For oss var det ikke et vesentlig poeng at NN var navngitt i sosiale medier da vi publiserte den innklagede artikkelen. Da VG ble oppmerksomme på saken, gjorde vi først den nødvendige research og utøvde kildekritikk. Da vi hadde kartlagt faktum, besluttet vi å identifisere. Det var en veloverveid og selvstendig beslutning basert på egne undersøkelser.»

VG fastholder at avisen finner støtte for identifiseringen i VVP-punkt 4.7, der det står at det kan være berettiget å identifisere når «omtaltes identitet eller samfunnsrolle har klar relevans for de forhold som omtales». «VG ga i tilsvaret flere argumenter for at NNs samfunnsrolle var relevant», skriver avisen.

VG understreker at avisen ikke har skrevet at professoren har sendt meldinger til egne studenter, men tvert imot brukt formuleringen «unge kvinner». VG understreker også at kvinnene ikke er omtalt som forsvarsløse, og spør om klager feiltolker Vær Varsom-plakaten dithen at ofre må være forsvarsløse for at gjerningsperson skal kunne navngis.

VG påpeker videre at avisen aldri har hevdet at det er fare for overgrep fra professoren. Det var ikke årsaken til at professoren ble identifisert: «NNs meldinger var klanderverdige i seg selv. VG identifiserte ham ikke for å forhindre fysiske overgrep.»

Dessuten påpeker avisen at professoren var blitt klaget inn ved universitetet før VG publiserte. Avisen skriver: «Dette var et viktig poeng. Allerede da VG omtalte forholdet, var det blitt en personalsak som kunne få konsekvenser for NN. Og konsekvenser har saken fått. NN får ikke undervise inneværende skoleår.»

VG mener også at navnet på universitetet der professoren jobber, var en relevant opplysning i artikkelen, «særlig for studenter og ansatte i [BY]». Klager ser det som relevant i den sammenheng at det var sentralt å problematisere hvordan universitetsledelsen fulgte opp saken. Universitet fikk kritikk for en oppfordring til studenter om ikke å varsle utenforstående hvis man opplevde trakassering, påpeker avisen.

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder en artikkel om en professor som har sendt meldinger med seksuelt innhold til flere unge kvinner, deriblant studenter. Professoren ble navngitt i artikkelen, som ble publisert på VGs nettsider.

Klager er Anki Gerhardsen, og med samtykke fra den omtalte professoren klager hun inn tre medier: VG, NRK og Khrono. Klager mener at VG har brutt god presseskikk på Vær Varsom-plakatens (VVP) punkt 4.7, om å være varsom med identifisering. Hun mener at saken ikke har stor nok offentlig interesse til at professoren kunne navngis. Slik klager ser det, gir hverken professorens rolle eller meldingene han har sendt, offentligheten et «berettiget informasjonsbehov» for å vite hvem han er, slik punkt 4.7 krever. Klager vektlegger at det er voksne kvinner som har mottatt meldingene, og at de i den påklagede artikkelen ikke er professorens egne studenter. Klager er også bekymret for det hun kaller «et knefall for gapestokkmentaliteten i sosiale medier», ettersom professorens identitet først ble offentliggjort på Twitter.

VG avviser å ha brutt god presseskikk. Det stemmer ikke at redaksjonen navnga professoren fordi navnet allerede var spredt i sosiale medier; VG gjorde sine egne redaksjonelle vurderinger, opplyser avisen. Flere av kvinnene er studenter, og professoren står i en maktposisjon overfor disse selv om studentene ikke er hans egne, mener VG. Avisen viser for øvrig til at det senere er kommet frem at professoren har sendt meldinger til minst én av sine egne studenter. Avisen vektlegger videre at meldingene er sendt over lang tid, og at professoren har ytret seg kritikkverdig i offentligheten i over et tiår. VG understreker også at professoren er en profilert samfunnsdebattant. Avisen fremholder dessuten at andre ved universitetet kunne blitt mistenkeliggjort hvis professoren hadde blitt anonymisert.

Pressens Faglige Utvalg (PFU) mener saken hadde offentlig interesse og understreker at VG var i sin fulle rett til å omtale den. Spørsmålet som PFU skal vurdere, handler utelukkende om det var presseetisk akseptabelt å identifisere den omtalte professoren.

Vær Varsom-plakatens punkt 4.7 krever at mediene er varsomme med å identifisere personer i forbindelse med klanderverdige eller straffbare forhold. Identifisering skal begrunnes i et berettiget informasjonsbehov, og informasjonsbehovet må veies opp mot belastningen det medfører for den omtalte. PFU påpeker også at det finnes flere ulike grader av identifisering, og at bruk av navn og bilde gjerne virker sterkere enn andre identifiserende opplysninger.

Videre understreker utvalget at PFU skal vurdere om det var berettiget å identifisere professoren på publiseringstidspunktet – ikke om identifiseringen var akseptabel sett i lys av informasjon som senere har kommet frem.

Utvalget kan forstå at det er belastende å bli identifisert. Spørsmålet er om professoren må akseptere det.

PFU merker seg at kvinnene i den påklagede artikkelen ikke er professorens egne, nåværende studenter. Han har etter utvalgets mening like fullt en maktposisjon som professor. Flere av kvinnene er studenter, og professoren har den høyeste stillingen i akademia. Han har en offentlig rolle som kunnskapsformidler og faglig veileder overfor unge mennesker.

Videre påpeker PFU at den omtalte professoren har vært aktiv i offentligheten og kommet med omstridte ytringer som har fått oppmerksomhet og kritikk. PFU mener at personer som selv kommer med kraftige ytringer, også må tåle mer i mediene. Utvalget merker seg i den sammenheng at meldingene som en av kvinnene i den påklagede artikkelen fikk, var åpne ytringer på Facebook.

I den påklagede artikkelen kommer det også frem at saken ikke dreier seg om en enkeltmelding, men meldinger av et visst omfang som har pågått over lengre tid. PFU er enig med klager i at mediene ikke skal fungere som gapestokk. Som nevnt skal identifisering gjøres på bakgrunn av et berettiget informasjonsbehov. I dette tilfellet mener PFU at det var behov for å vite hvem professoren er. Hans samfunnsrolle som professor og engasjement i offentligheten gjør identifiseringen akseptabel.

VG har ikke brutt god presseskikk.

26. september 2017

Anne Weider Aasen,
Gunnar Kagge, Frode Hansen,
Nina Fjeldheim, Reidun Førde, Liv Ekeberg