Adv. Tore Leiros på vegne av klient mot iTromsø

iTromsø publiserte lørdag 11. juni 2016 en artikkel med tittelen «Gikk til sak mot forsikringsselskap – får nesten to millioner i erstatning» og ingressen:

«NN var involvert i ei arbeidsulykke i 2009. Nå, syv år etter, får han erstatning fra forsikringsselskapet.»

I artikkelen ble det opplyst at ulykken skjedde da NN arbeidet for Parkvesenet i Tromsø kommune.

«Han skled på en lastekasse på en lastebil og ble hengende fast etter jakkeermet i en lås. Han ble hengende en kort tid etter skulderen, før jakkeermet revnet og han falt på ryggen på bakken. Etter dette fikk han store smerter i ryggen.»

Videre opplyses at skaden ble meldt i 2012 til kommunens yrkesforsikring, Protector Forsikring. De avslo krav om erstatning fordi de mente det var manglende årsakssammenheng.

Ifølge NNs forklaring fikk han både strekk- og slagskader under fallet, og siden vært plaget med smerter. Han krevde totalt 1.953.055 kroner fra forsikringsselskapet. Protector Forsikring på sin side trakk fram at det kan stilles spørsmål ved skadehendelsen hadde tilstrekkelig skadeevne. I deres påstand står det at akuttsymptomer ikke foreligger. De trekker også fram at saksøker ikke oppsøkte lege før to måneder etter ulykken, og hevder at brevet fra legen beskrev at plagene til saksøker viste tilbakefall av tidligere plager.

NN vant imidlertid fram med sitt krav.  

«Retten finner det sannsynlig at fallet 20. mai 2009 hadde tilstrekkelig skadevoldende evne, heter det i dommen. Protector Forsikring dømmes til å betale 1.953.055 kroner til NN. De må også betale saksomkostninger til NN på 314.691 kroner.»

KLAGEN:

Klager er NN som klager via advokat.  Innledningsvis opplyses at advokaten ble kjent med dommen via artikkelen i iTromsø. Dom var avsagt, men ikke forkynt partene i saken.

Klagen gjelder at NN uten forvarsel ble omtalt med fullt navn i denne artikkelen, og at en rekke punkter fra dommen var detaljert gjengitt, herunder helseopplysninger og størrelse på erstatningssum.

Det opplyses at NN aldri ble forespurt om publisering var greit, og artikkelen kom ifølge advokaten svært overraskende på ham. NN ikke hadde noe ønske om å bli identifisert, skriver klager.

Det anføres brudd på Vær Varsom-plakaten (VVP) punkt 4.3. Klager mener det ikke var nødvendig å identifisere NN for å belyse denne saken, og at saken ville vært tilstrekkelige opplyst uten at navnet ble offentliggjort.

Etter publiseringen tok advokaten kontakt med avisen, og ifølge advokaten mente journalist og redaktør at det var normal praksis å identifisere partene i sivile saker. Advokaten er imidlertid uenig, og viser til at han i løpet av 20 års praksis ikke har opplevd lignende. Han skriver at det da har vært opp til den skadelidte å avgjøre om vedkommende ønsker å bli identifisert, og også om detaljerte opplysninger om helse og økonomi skal publiseres og i hvilken grad.

Det anføres ellers at tittelen er misvisende, fordi dommen ikke er rettskraftig. Det opplyses også at iTromsø la til et siste avsnitt om dette etter at advokaten tok kontakt.

TILSVARSRUNDEN:

iTromsø avviser klagen og mener den påklagede artikkelen umulig kan være et brudd på VVP.

Innledningsvis opplyses at advokaten ved to anledninger i etterkant av publiseringen kontaktet avisen. iTromsø etterkom advokatens ønske om at det i teksten ble presisert at den omtalte dommen ikke var rettskraftig. Det ble også i overensstemmelse med advokaten tilføyd et sitat fra ham i teksten.

Avisen oppfatter at klagen gjelder 1) å identifisere NN som saksøker i erstatningssaken og 2) dels å videreformidle helseopplysninger og erstatningssum.

Til punkt 1) svarer avisen: «At identifiseringen i iTromsø kom overraskende på NN og at han ikke hadde «noe ønske om å bli identifisert», er ikke et tilstrekkelig argument i presseetisk sammenheng. Dommer gjøres som kjent fortløpende offentlig tilgjengelig for media, og aktører i retten må regne med at de kan bli omtalt i media – også selv om de måtte mene at slik eksponering er ubehagelig. Å fremheve VVP punkt om «respekt for menneskers identitet» er i denne sammenheng irrelevant.»

Avisen mener åpenhet er utgangspunktet for all journalistikk, men samtidig søke argumenter for ikke å identifisere, blant annet gjennom bestemmelsene i VVP. «I mange saker fins det åpenbart gode og helt nødvendige presseetiske grunner til å anonymisere involverte personer.»

I denne saken, skriver avisen, blir spørsmålet: Hvorfor skal klager anonymiseres?

«I motsetning til de fleste kriminalsaker, men også f.eks. sivile erstatningssaker etter seksuallovbrudd, kan vi ikke i en erstatningssak som dette finne noe begrunnet eller berettiget behov for anonymisering. At klager ikke på forhånd hadde samtykket til identifisering, kan ikke tillegges vekt og endrer ikke vår oppfatning.»

Det vises også til at selve saken handler om en arbeidsulykke som skjedde mens klager var på jobb i og for kommunen, og iTromsø skriver: «En sak der en offentlig ansatt blir nødt til å gå til søksmål mot kommunens yrkesforsikring for å få utbetalt erstatning etter å ha blitt påført skade i jobb for kommunen, er etter vårt syn av åpenbar offentlig interesse.»

Som svar på punkt 2) anføres at erstatningssummen er av offentlig interesse: «Pressens innsyn i domstolene skal bidra til å påse at rettsstatens prinsipper blir ivaretatt, men skal også sørge for nødvendig offentlighet rundt rettspraksis ved landets domstoler –  herunder erstatningsnivå i erstatningssaker.»

Det kan i gitte tilfeller være nødvendig å gjøre en avveining ved videreformidling av identifiserte personers helseplager, men ikke i denne saken, skriver avisen: «Vi kan imidlertid ikke se noe utilbørlig i vår beskrivelse av skadeomfanget i denne saken. Det blir svært nøkternt konstatert at klager skal ha pådratt seg strekk- og slagskader under fallet, og at han har vært plaget med smerter i ettertid. Dette er ikke annet enn nødvendige opplysninger for en forsvarlig omtale av dommen, da erstatningssaken – og utfallet av den – jo baserer seg på den nevnte skadefølgen.»

Det vises ellers til at NN har fått tilbud om å uttale seg i avisen i ettertid, noe han ikke har ønsket.

Klager hadde følgende kommentar til avisen tilsvar: «Jeg vil kort bemerke at NN er offentlig ansatt, men ikke en offentlig person. Artikkelen ville ivaretatt alle aspektene Jakobsen påpeker også om den var skrevet om en ansatt i Tromsø kommune men uten angivelse av navn.»

iTromsø hadde ingen ytterligere kommentarer.

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder en artikkel i avisa iTromsø. Artikkelen handlet om en navngitt mann som hadde vært utsatt for en arbeidsulykke og vunnet frem med sitt krav i en sak mot forsikringsselskapet. Klager er den navngitt mannen via advokat. Det reageres på at klager uten forvarsel blir omtalt med fullt navn, og at en rekke punkter fra dommen var detaljert gjengitt, herunder helseopplysninger og størrelse på erstatningssum. Advokaten mener det ikke er normal praksis at mediene navngir skadelidte uten samtykke. Det anføres at man kunne fått frem det samme uten å bruke navn. Det vises til Vær Varsom-plakatens (VVP) punkt 4.3.

iTromsø mener den påklagede artikkelen umulig kan være et brudd på VVP. Saken, inkludert erstatningssum, har en åpenbar allmenn interesse. Omtalen av skadeomfanget er nøktern, og slik avisen ser det, nødvendig for en forsvarlig omtale av dommen. Avisen kan heller ikke finne noen begrunnelse eller et berettiget behov for å anonymisere. Aktører i retten må, slik avisen ser det, regne med at de kan bli omtalt i media – også selv om de måtte mene at slik eksponering er ubehagelig. At klager ikke på forhånd hadde samtykket til identifisering, kan ikke tillegges vekt, skriver avisen.

Pressens Faglige Utvalg vil på generelt grunnlag minne om at selv om en dom er tilgjengelig for mediene, så er det ikke fritt frem å sitere fra den. De presseetiske hensynene, slik de er formulert i Vær Varsom-plakaten (VVP), må også gjelde her. Spørsmålet om identifisering er ett hensyn, et annet er hensynet til hvilke opplysninger skal publiseres. Utvalget viser til VVP punkt 4.3 siste ledd «Fremhev ikke personlige og private forhold når dette er saken uvedkommende.»

I dette tilfellet gjaldt omtalen en arbeidsulykke der klager var saksøker. En slik erstatningssak der offentlig ansatt er involvert er av allmenn interesse. Begge partene refereres, og slik utvalget ser det, er opplysningen om ulykken, skadene og erstatningssum saklig og relevant. Etter utvalgets mening, er omtalen egnet til å belyse saken, og representerer i seg selv ikke et presseetisk overtramp.

At avisen samtidig benyttet navn på den saken gjelder, gjør omtalen mer personlig for klager. Utvalget forstår at det kan oppleves belastende å uforberedt lese om seg selv i avisen. Spørsmålet er om klager – i dette tilfellet – likevel må akseptere det.

Slik utvalget ser det, er dette en type sak der det ikke var nødvendig å identifisere. At noe ikke er nødvendig, er ikke ensbetydende med at det er brudd på god presseskikk. Slik utvalget ser det, veid opp mot hva saken faktisk gjelder, var ikke omtalen av en slik karakter at identifiseringen var presseetisk uakseptabel.

Vær Varsom-plakaten pålegger ikke mediene å varsle den som navngis i publiseringer, med mindre de er utsatt for sterke beskyldinger. Men presseetikken gjelder hele den journalistiske prosessen og maner til en generell varsomhet og omtanke. I lys av dette kunne avisen gjort klager oppmerksom på den kommende publiseringen. Likevel, i en sak som denne, var det ikke påkrevet. Rettsaken var avsluttet, partene ventet på at en dom ville komme, og omtalen ellers er ikke unødig belastende eller av en slik privat og personlig karakter at VVP punkt 4.3 er brutt.

Etter en samlet vurdering har iTromsø ikke brutt god presseskikk.

Oslo, 25. oktober 2016

Anders Opdahl, Liv Ekeberg, Anne Weider Aasen, Gunnar Kagge, Nina Fjeldheim, Sylo Taraku, Eva Sannum