["32469"] mot Gudbrandsdølen Dagningen

Gudbrandsdølen Dagningen (GD) publiserte i perioden fra 12. januar til 6. februar 2015 en rekke artikler om bedriften Kvalsvik Produksjon AS på Dombås. Under følger en oversikt over artiklene i kronologisk rekkefølge. Oversikten inneholder også noen senere artikler.

KLAGEN:

Klager er omtalte Geir Kvalsvik på vegne både av bedriften Kvalsvik Produksjon AS og seg selv, via advokat. Klageren var både styreleder og daglig leder i bedriften. Han anfører innledningsvis i klagen at i både i tiden før konkursen 11.02.2015 og også etterpå publiserte GD en rekke artikler med uriktig innhold. Klageren mener artiklene «bidro til firmaets konkurs ved å skape et meget dårlig bilde av bedriften» uten at avisen hadde dokumentert grunnlag for sine påstander. Han karakteriserer avisens omtale som ensidig og negativt vinklet og mener hans kontradiksjon, muligheten til å få ta til motmæle, ikke har vært oppfylt.

Klager, ved hjelp av sin advokat, mener overordnet at det foreligger brudd på Vær Varsom-plakatens punkt 4.1, om saklighet og omtanke, fordi bedriftens økonomiske situasjon ikke var av en slik art at mengden artikler ikke sto i forhold til sakens størrelse.

Et helst sentralt klagepunkt er videre klagers anførsel om manglende balanse, konkret at klagers synspunkter, meninger og imøtegåelse ikke ble tilstrekkelig vektlagt. Klageren viser til at effekten av en ensidig dekning resulterte i en redusert ordretilgang og til avbestilling av allerede bestilte kjøkken. Det vises til Vær Varsom-plakatens punkt 1.2, om at ulike syn kommer til uttrykk.

Med hensyn til plakatens punkt 4.14 heter det i klagen: «Kvalsvik har gitt en rekke kommentarer i intervju, per sms og e-post som forklarer fakta fra bedriftens side. Ingenting av dette har kommet på trykk på en slik måte at bildet av saken ble nyansert for publikum. I de tilfeller Kvalsvik har fått komme til orde, har dert kun vært med kommentarer som «dette stemmer ikke» eller lignende. Kvalsvik sin forklaring av de faktiske forhold, og rettelser for øvrig, har ikke blitt videreformidlet på trykk. I de tilfeller feil har blitt dokumentert fra Kvalsvik, har fakta ikke blitt korrigert for leserne.»

Klager viser her til en artikkel fra 12.01. (artikkel 2 over) om at de polske ansatte ikke lenger hadde pensjonsavtale, mens fakta var at en avtale om pensjon gjaldt for hele 2014 og gjaldt for alle ansatte.

Som et vedlegg til klagen følger et omfattende dokument (merket vedlegg 4) der klager redegjør for situasjonen sett fra bedriftens side. Klager ber utvalget gjennomgå denne redegjørelsen.

Klager viser også til artikkel datert 11.02. (artikkel 26 og 27) om politiets razzia på fabrikken. Klager anfører at GDs framstilling indikerer at det bare var småting som ble funnet, mens det i realiteten dreide seg om en lastebil «fylt til randen» som ble kjørt bort. Klager peker på at informasjon fra klager om dette ikke medførte noen kritiske spørsmål til de ansatte som ble anmeldt for tyveri og heller ikke til noen form for nyansering av avisens vinkling.

I klagen vises det også til kommentarer fra ham til et intervju med en sykemeldt ansatt (klagers vedlegg 6) og påfølgende korrespondanse. Klager viser til dette som et eksempel på GDs ønske om «negativ ladet vinkling for Kvalsvik».

Klager mener også at GD i flere artikler har framsatt påstander om sosial dumping, at ansatte med polsk bakgrunn har hatt uverdige forhold og at de har blitt forskjellsbehandlet mht til lønn. Klager viser til at alle ansatte hadde like retter, uansett opprinnelsesland, men at avisen ikke har tatt hensyn til klagers tilbakevisninger. Det anføres også at et skriv fra ansatte ikke ble publisert på nyhetsplass, men forvist til leserbrevspalten en uke senere (klagers vedlegg 8). Det anføres her brudd på imøtegåelsesretten, VVp punkt 4.14, og punkt 4.13 om rettelser.

Det pekes også på at kilden for påstanden om sosial dumping ikke er fra de påstått dumpede, men fra en norsk ansatt som er sykemeldt og permittert, et mulig brudd på punikt 3.2 om kildevalg.

Klager bruker mye plass på å påpeke at GD har blandet person og bedrift. Navnet Kvalsvik er brukt både om personen Geir Kvalsvik og om bedriften, et aksjeselskap. Det anføres at omtalen har vært en enorm påkjenning for Kvalsvik, og at det ikke er grunnlag for en slik uthenging som han har vært gjenstand for. PFU oppfordres til å lese materialet i sin helhet, med tanke på at det er en person bak navnet Kvalsvik «som har gjort sitt ytterste for å berge familiebedriften fra konkurs».

Klager mener også at man har vært et offer i et politisk spill. Dette fordi byggingen av industrihallen på Dombås, der bedriften holdt til, har vært omstridt. Men klager peker på at man bare var leietaker og ikke en del av den politiske uenigheten, men ble gjenstand for medieomtale når den politiske uenigheten ble omtalt. Det vises til artikkelen 17, der det i tittelen heter at Kvalsvik har kostet hver Dovre-innbygger 2.800 kroner. Det vises også til en lederartikkel, artikkel 38, med tittelen «Ryk og reis».

Det vises også til et intervju 04.02. (artikkel 16, «Kritisk for Kvalsvik»), som ble endret etter godkjenning. Klager mener dette er et eksempel på at avisen har vært opptatt å beholde en negativ vinkling i saken.

En tittel 16.01, (artikkel 13), hadde, slik klager ser det, ikke dekning i stoffet, og den var derfor i strid med plakatens punkt 4.4. Av tittelen framgår det at klager «fikk ferdigattest sju mår for seint» log at han dermed hadde opptrådt kritikkverdig. Klager viser til at det var kommunen som ikke hadde sørget for å ha papirene i orden, og at saken ikke hadde noe med Kvalsvik å gjøre.

Det klages også, med henvisning til punktene 4.10 og 4.12, til bildebruk i strid med presseetikken. Artikkelen (artikkel 47) handler om konkurser og hadde tittelen «Størst nedgang i konkurser i Oppland» og var illustrert med et foto av bedriften. Bildetekst: «Konkurs: Kvalsvik AS var en av de få som gikk konkurs». Klager viser til at bedriften ikke var registrert i Oppland, men i Møre og Romsdal og at den ikke hadde noen sammenheng med artikkelens innhold.

Det vises også til at bilde av Øyvind Frich fotografert foran bedriften, mens artikkelen hadler om noe som ikke har noe med bedriften å gjøre.

FORSØK PÅ MINNELIG LØSNING:

Det er ikke registrert kontakt mellom partene med sikte på å løse saken i minnelighet.

TILSVARSRUNDEN:

Gudbrandsdølen Dagningen (GD) avviser klagen på alle punkter. Innledningsvis viser avisen til at Kvalsvik Produksjon AS, ved konkursåpning registrert under navnet Takk og Farvel AS, ble etablert i kommunalt eide lokaler i Dovre. Fabrikkbygget ble finansiert med offentlige midler, anslagsvis 40 mill. kroner, et stort løft for kommunen. Konkursen har påført kommunen en belastende lånegjeld. GD viser til dette for å grunngi hvorfor det var viktig å synliggjøre situasjonen for klageren og viser til at avisen har fulgt virksomheten for Kvalsvik Produksjon siden 2007. Det opplyses også fra avisens side at det store løftet fra kommunens side har vært en politisk kontroversiell sak.

Når det gjelder den påklagede serien så har den, ifølge avisen, sitt utspring sensommeren 2014 da avisen fikk informasjon om at Kvalsvik ikke betaler husleie til kommunen. Da dette ble løst valgte avisen å la saken ligge. Men ved årsskiftet 2015 fikk avisen på ny «troverdig informasjon om at ansatte ikke fikk lønn og at polske ansatte hadde reist hjem til jul uten lønn». «Dette gjorder at GD gikk inn i saken og søkte informasjon fra flere. Artiklene som ble publisert på nyåret baserer seg på et større tilfang av åpner og lukkede kilder.» Det vises blant annet til kommunen og ansatte i bedriften som kilde.

GD viser til at Geir Kvalsvik, i kraft av å være eier, styreleder og daglig leder, har vært ytterst ordknapp når avisen har bedt om svar på spørsmål om virksomheten. «Han har gjentatte ganger anklaget oss for kun å jakte på negative nyheter om Kvalsvik. Han har bedt oss holde oss unna, og vist liten vilje til saklig og seriøst å ville opplyse om saksforhold vi har brakt på bane. Det har ikke vært spesielt tillitsvekkende sett i forhold til han på det tidspunktet var daglig leder for en bedrift med 15-20 ansatte.» Det vises i denne sammenheng til artiklene 2 og 20 på listen over. GD mener en gjennomgang av de påklagede artiklene gir grunnlag for å hevde at klageren har hatt god mulighet til samtidig imøtegåelse, noe han i stor grad har avvist. «Det oppleves derfor grovt urimelig, men likevel ikke spesielt overraskende, at Geir Kvalsvik et halvår etterpå anklager oss for at han selv ikke kom til orde. Geir Kvalsvik har hatt samtidig tilsvar (les: imøtegåelse) hele vegen. At han ikke i tilstrekkelig grad har valgt å bruke denne muligheten til å informere i offentligheten, må han laste seg selv for, ikke GD.»

Avisen står fast på at informasjonen avisen har brakt videre har vært troverdig og riktig – basert på et bredt kildetilfang og at klageren hele vegen har hatt mulighet til samtidige kommentarer.

GD avviser også at kritikken av at avisen ikke i tilstrekkelig grad har skilt mellom klageren som person og klageren som bedrift. «All den tid Kvalsvik er eneeier, styreleder og daglig leder har vi vanskelig for å se at dette er noe vesentlig poeng.»

Avisen avslutter med å anføre at den har vært den ledende nyhetsformidler av situasjonen rundt bedriften og at det har vært GD som har satt dagsorden i den politiske debatten rundt virksomheten. «Øvrige medier har i stor grad basert sin dekning på GD.» Det opplyses at den påklagede serien blir avisens kandidat til Oppland journalistlags journalistpris for 2015.

Klageren, via sin advokat, opprettholder klagen. Klageren er enig med GD i at byggingen av en industrihall på Dovre var en viktig og positiv nyhet og viser til at også Kvalsvik Produksjon AS satset betydelig på å bygge en solid og god arbeidsplass. Men klageren anfører at det ikke er dette klagen gjelder. Han peker på at Vær Varsom-plakaten er tydelig på at pressen har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk, og at det bildet som ble skapt i den påklagede artikkelserien ikke er fullstendig. Som eksempel vises det til en artikkel der tittelen ble endret etter sitatsjekk.

Klageren anfører videre at GDs argumentasjon om bredt kildegrunnlag er vanskelig å akseptere. «Kildetilfanget i saken om forskjellsbehandling, sosial dumping og dårlige boforhold (artiklene 2 og 3) har hovedsak vært to misfornøyde ansatte. All informasjon fra Fellesforbundets representanter skriver seg fra de samme to personene, og fellesforbundet verifiserer uten å ha møtte de ansatte eller ledelsen.» Det vises også til at et innlegg resten av de ansatte stilt seg bak «ble gjemt bort under leserinnlegg. Klageren mener GDs redaksjon hadde tilstrekkelig informasjon til å se at det var flere sider av saken som burde belyses.

Geir Kvalsvik kommenterer ellers GDs anførsel om hans manglende medvirkning til samtidig imøtegåelse med å si at han sendte en mengde bakgrunnsinformasjon til avisen, mens han ellers var opptatt med driften og forholdet til kunder, leverandører, bankforbindelser og huseier. Til GDs vurdering av at han har hatt en dårlig fungerende mediestrategi, repliserer han med spørsmålet; «må man ha en mediestrategi for å produsere kjøkken». Han anfører at han ikke selv har tatt skritt for å komme i medias søkelys og at han har havnet helt ufrivillig i et massivt mediekjør, noe som oppleves som dramatisk.

Som vedlegg til tilsvaret har klager lagt en liste med kommentarer til noen av artiklene. Klager mener GD har blandet kommentarer og fakta (VVp 4.2), publisert feilaktige opplysninger uten kildeangivelse (3.1 og 3.2), stigmatiserende ordbruk (4.3), korrekt gjengivelse av meningsinnhold (3.7), tittelbruk (4.4), manglende reell imøtegåelsesmulighet (4.14) og manglende fjerning av innhold på nett (4.17).

Gudbrandsdølen Dagningen hadde ikke ytterligere kommentarer.

 PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:  

Klagen gjelder Gudbrandsdølen Dagningens (GD) dekning av situasjonen for og konkursen i Kvalsvik Produksjon AS på Dombås vinteren 2015. I alt 47 artikler, på papir og nett, er omfattet av klagen.

Klager er bedriftens eier, styreleder og daglige leder med hjelp fra advokat. Han klager både på vegne av bedriften og seg selv personlig. Han mener GD (og pressen for øvrig) med sin negative omtale bidro til konkursen. Klageren viser til at framstillingen av situasjonen for bedriften var ubalansert og han hevder han ikke fikk tilstrekkelig mulighet til å gi sin versjon. Videre mener han GD ikke tok hensyn til det materialet han sendte avisen. Klageren er også kritisk til avisens kildebruk og dessuten til at den har blandet ham personlig og bedriften og at dette har påført ham stor belastning.

Gudbrandsdølen Dagningen avviser klagen. Det anføres fra avisens side at man systematisk forsøkte å få klageren i tale, men at dette var svært vanskelig fordi klageren var lite tilgjengelig og lite samarbeidsvillig. Det vises også til at det var snakk om en viktig sak i lokalsamfunnet, med et stort økonomisk engasjement fra kommunens side. Med hensyn til påstanden at GD har blandet sammen person og bedrift, viser avisen til at han både var eier, daglig leder og styreleder, og at bedriften bærer hans navn, og at det derfor være naturlig å omtale saken med å brukes klagerens navn.

Pressens Faglige Utvalg vil innledningsvis slå fast at Gudbrandsdølen Dagningen var i sin fulle rett til å sette søkelys på den vanskelige situasjonen for bedriften, og at antall publiseringer i seg selv ikke kan være problematisk. I det foreliggende tilfellet var det snakk om en viktig bedrift i lokalsamfunnet, delvis tuftet på et betydelig økonomisk engasjement med offentlige midler.

Klagen er sterkt preget av klagers oppfatning av at GD ikke har gitt et balansert bilde av situasjonen for bedriften både før, under og etter konkursen, og at avisens omtale medvirket til konkursen fordi markedet for bedriftens produkter, kjøkkeninnredning, ble negativt påvirket. Utvalget må understreke det selvsagte i at pressens valg av tilnærming til en problemstilling eller tema, gjerne kalt vinkling, ikke alene kan innebære presseetisk overtramp. Så heller ikke i det foreliggende tilfellet. GD måtte ha full anledning til å bruke sitt kildemateriale som den ville, ut fra egne prioriteringer, så lenge dette skjer innenfor presseetikkens rammer. Av dette må det også leses at markedets reaksjon ikke kan være en del av den presseetiske vurderingen. I en situasjon som den beskrevne finnes det også andre interessenter enn bedriftens eier og leder, eksempelvis ansatte, finansinstitusjoner og kunder, som har behov for informasjon.

Fra klagerens side er det gjort et poeng i at GD ikke i tilstrekkelig grad har skilt mellom klageren som person og bedriften han eide og ledet. Utvalget forstår denne frustrasjonen, men mener, og dette med belegg fra tidligere klagesaker, at gitt hans rolle så må dette være akseptabelt.

Slik utvalget ser det, burde GD imidlertid i langt større grad synliggjort at bedriftseier bestred flere av påstandene som kom frem underveis i dekningen. GD burde dessuten tydeligere konfrontert klager med de faktiske angrepene i flere av sakene, alternativt gjort det klart for leseren at klager ikke ønsket å kommentere disse. Dette gjelder blant annet påstander om at han skal ha begått arbeidslivskriminalitet, bedrevet grov forskjellsbehandling av ansatte, at de ansatte skal være truet til taushet og utsatt for umenneskelig press, at klager skal ha trakassert de ansatte og tilbudt dem uverdige forhold. Slik utvalget ser det, fremstår den samlede dekning urimelig skjev når den omtalte er så sentral i anklagene, men samtidig er helt fraværende i flere av publiseringene, og der det dessuten publiseres svært få uttalelser fra parter som støtter klagers sak, og der det heller ikke fremkommer om klager har fått mulighet til samtidig å kommentere angrep på ham. Det vises her til Vær Varsom-plakatens punkt 3.2, der det manes til bredde og relevans i valg av kilder, og til punkt 4.14, der det blant annet heter: «De som utsettes for sterke beskyldninger skal så vidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger.»
Gudbrandsdølen Dagningen har brutt god presseskikk.

Oslo 27. oktober 2015

Alf Bjarne Johnsen,
Tone A. Jensen,Ellen Ophaug, Henrik Syse, Reidun Førde