Anders Cappelen pva Per Kristian Eide mot Bergens Tidende

Bergens Tidende (BT) publiserte en nettartikkel torsdag 6. desember 2012, kl 21.53, med tittelen «- Forskningsprosjekt førte til hjerneskader på minst to pasienter» og ingressen:

«Oslo universitetssykehus har stoppet et forskningsprosjekt ved Rikshospitalet etter at minst to pasienter fikk alvorlige hjerneskader.»

I byline stod det «NTB, Erlend Langeland Haugen» Brødteksten startet slik:

«En hjernekirurg ved sykehuset har tatt ut vevsprøver fra hjernen til 122 pasienter, melder TV 2 (lenke til TV 2). To pasienter ble påført hjerneblødning og store skader som følge av prøven. En tredje pasient er død, men det er uklart om det kan settes i sammenheng med prøvetakingen. Hjernekirurgen innrømmer selv overfor Helsetilsynet at minst to av hjerneblødningene er en direkte konsekvens av vevsprøvene som ble tatt av hjernen til pasientene. Overlegen har selv ikke ønsket å kommentere saken, skriver TV 2.»

Forskningsdirektør Erlend Smeland ved Oslo universitetssykehus siteres

«- Dette er alvorlige hendelser. Det er alvorlige komplikasjoner som har skjedd i forbindelse med en forskningsstudie, sier han. Han sier at prøvene er blitt tatt i forbindelse med hjerneoperasjoner. – I to tilfeller mener man det er sannsynlig at det er kommet blødning i forbindelse med at man har tatt prøve av hjernevevet, forteller Smeland. Sykehuset har gitt Statens helsetilsyn en redegjørelse i forbindelse med saken. De har nå stanset prosjektet mens de venter på tilsynets vurdering. – Studien er midlertidig stoppet på grunn av disse to komplikasjonene. Vi må se om det er tilstrekkelig å endre prosedyre og om vi må gi en bedre pasientinformasjon i fremtiden, sier Smeland.»

Artikkelen var illustrert med et bilde av Rikshospitalet, OUS, og følgende bildetekst:

«HJERNESKADE: Minst to pasienter har fått alvorlige hjerneskader i forskningsprosjektet på Rikshospitalet i Oslo.»

Artikkelen var en utvidelse av NTBs melding som komme samme kveld. Utvidelsen i BT var basert på mer informasjon hentet fra TV 2s nettartikler, også publisert samme kveld. Det lenkes til TV 2s artikler flere ganger.

Dagen etter, fredag 7. desember 2012, ble en tilsvarende artikkel publisert i papiravisen. Byline her var «Silje Rognsvåg og NTB». Også denne artikkelen var illustrert med et bilde av Rikshospitalet, OUS.

Søndag 9. desember 2012 ble det publisert en ny artikkel på nett. Også denne artikkelen var illustrert med et bilde av Rikshospitalet, OUS. Tittelen var «Kritisk til sykehusets informasjon» og ingressen:

«Professor Pål Gulbrandsen mener Oslo universitetssykehus ikke orienterte pasientene godt nok om risikoen ved å ta vevsprøve av hjernen.»

Artikkelen var skrevet av en journalist i Aftenposten og var identisk med artikkelen som samme dag var publisert i Aftenposten. Det lenkes til Aftenposten.no. I artikkelen omtales også en pasient som fikk god informasjon om risiko, og som uttaler at han har full tiltro til legene.

Eide ble verken navngitt eller avbildet i den første artikkelen (nett/papir), men ble navngitt i den siste, og da i forbindelse med uttalelser fra en pasient som fikk god informasjon om risko:

«Odd Christian Bull sier han ble tydelig informert om risikoen, og leste gjennom og underskrev samtykkeerklæringen da professor Per Kristian Eide spurte ham om han ville være med på prosjektet, skriver Aftenposten.no [lenke til Aftenposten]

– Jeg er nemlig så glad for at noen forsker på min tilstand, og har 100 prosent tillit til doktor Eide og hans kolleger.»

KLAGEN:

Klager er Anders Cappelen på vegne av den omtalte hjernekirurgen Per Kristian Eide.

[Sekretariatet legger til grunn at utvalget har lest sak 141/13 mot TV 2 og at man derfor har en grunnleggende forståelse av hva klagen mot også BT består i. Klagen mot BT er også en oppsummering av klagene mot NTB 184/13 og Aftenposten 186/13, da BTs dekning også bygger på omtale tidligere publisert her.]

Klagen består av to (tre) delklager mot tre publiseringer i Bergens Tidende. Klager reagerer på at også BT feilaktig konstaterer at forskningsprosjektet førte til hjerneskader, at det er uklart om den tredje pasientens død kan settes i sammenheng med prøvetakingen, at «hjernekirurgen innrømmer», at pasienter skulle til rutineundersøkelser, at Storo fikk hjerneblødning under operasjonen, på grunn av vevsprøven, at pasientens kone ikke fikk vite at ektemannen ble inkludert i et forskningsprosjekt, at ektemannen i dag ligger fullstendig pleietrengende på et sykehjem. At vevsprøven ble tatt «kun for forskning».

Klager mener også det er brudd på VVP 4.14 når BT ikke har kontaktet Eide og gitt ham samtidig imøtegåelse på de sterke beskyldningene BT fremsetter for ham.

I artikkel tre reageres det på at professoren mener sykehuset brukte retoriske knep, at to pasienter skal ha fått hjerneskade, at forskningsprosjektet omtales som en forsøksstudie og at REK burde tatt stilling til om studien var viktig nok.

Det reageres også på digitale pekere til artikler som bryter med god presseskikk.

FORSØK PÅ MINNELIG LØSNING:

Partene har vært i kontakt med sikte på å løse saken i minnelighet, uten at dette har ført fram.

TILSVARSRUNDEN:

Bergens Tidende (BT) avviser klagen og viser innledningsvis til klagens omfang: «Klagene inneholder til sammen 97 påståtte brudd på VVP – flere angivelige brudd enn det er tekstlinjer i de tre artiklene til sammen. Vi oppfatter dette som en klagesak utover alle rimelige og fornuftige proporsjoner. På flere av punktene gjentas likegyldig argumentasjon, og det er gått inn i detaljer på en måte som gjør klagen svært uoversiktlig og uhåndterlig. Vi ser det ikke som hensiktsmessig å gå inn i hvert av de påståtte bruddene enkeltvis, men vil i stedet ta utgangspunkt i overordnede prinsipper.»

Videre: «Vi registrerer at klager gjør en rekke referanser til tidligere PFU-uttalelser. Vi vil ikke gå detaljert inn i disse, men oppfatter at argumentasjonen for flere av disse er tendensiøs og selektiv. Vi oppfatter at argumentene er bygget på løsrevne sitater som vi ikke kan se er relevante for denne saken.»

Nyheten nådde offentligheten via TV 2 torsdag den 6. desember 2012. Samme dag gikk det ut NTB-melding som ble raskt og vidt publisert. Saken ble kommentert av medisinsk ekspertise, politikere, pasienter og andre. Dagen etter var helseministeren ute offentlig. Saken var dermed forbundet med stor, allmenn og aktuell nyhetsinteresse, mener BT og minner om at det eksisterer et «allmennhetens informasjonsbehov» når det gjelder «fare for liv og helse ved deltakelse i et forskningsprosjekt». Ikke bare har mediene rett til å formidle i en slik situasjon, men allmennheten har også krav på informasjon, skriver BT.

Om formidlingsretten, skriver BT: «I saker av allmenn og aktuell nyhetsinteresse – som her – har mediene rett til å videreformidle. I ytringsfrihetssaker er det uttrykt at det skal spesielt sterke grunner til for å gripe inn mot mediene i slike saker. Et viktig prinsipp ved dekningen av aktuelle nyhetssaker, er retten til å sitere andre medier. Bergens Tidende har et selvstendig ansvar for opplysninger publisert i våre kanaler, men vi oppfatter dekningen av denne saken for å være innenfor vanlig praksis. Det er helt normalt i Norge å sitere andre medier – også i mer krevende saker. Faren for unøyaktigheter eller feil ved slik formidling følger med som en konsekvens, uten at det av den grunn er snakk om brudd på VVP.»

BT hevder avisen har sitert kildene slik god presseskikk tilsier: «I den løpende nyhetsdekningen av en sak som åpenbart har offentlighetens interesse, mener vi det er forsvarlig å gjøre en sekundærpublisering slik BT har gjort i denne saken. Det ligger i sekundærpubliseringens natur at saken ikke blir gjenstand for like omfattende dekning.

Leserne er fullt innforstått med at forenklinger har en naturlig plass i den løpende nyhetsdekningen, og vil søke til de opprinnelige kildene ved ytterligere informasjonsbehov.»

 BT minner om at PFU ikke er noen sannhetskommisjon, og det reageres på klagen: «Det argumenteres over flere sider for at PFU skal legge til grunn et bestemt faktum (…)» BT mener dette blir helt feil:

1. De faktabeskrivelser klager kommer med er ikke dokumentert: «PFU har ingen rolle i forhold til å konstatere hva som – objektivt sett – er riktig eller «sant» i denne saken. Dette ligger til tilsynsmyndighetene å vurdere, alternativt til domstolene.»

2. I klagen frembringes «fakta som ikke var offentlig tilgjengelige på publiseringstidspunktet. Det vil være i strid både med rettslige og etiske prinsipper å felle mediene ut fra etterpåklokskap eller informasjon som ikke var kjent på den aktuelle tid.»

3. Selv om det klager påstår skulle være riktig, så «kan det ikke forutsettes at andre enn en snever krets av nevrokirurger, forskere og andre med omfattende medisinsk kompetanse kan tilegne seg det «faktabildet» som nå blir presentert. Dersom terskelen for å omtale en sak legges der klager argumenterer, vil det innebære en effektiv hindring for nyhetsdekning av medisinske og andre faglige nyheter.»

4. «For det fjerde er vi noe overrasket over bruken av pasientopplysninger når Cappelen pva. Eide påstår at «samtlige pasienter hadde alvorlige hjernesykdommer og store hjerneskader».

Er det dokumentert, og har Cappelen pva Eide lov til å opplyse om sensitive person-opplysninger på denne måten? Vi er usikre på om klager mener BT skulle gått inn på pasientenes medisinske historie før publisering, og kan ikke se at det er mulig for mediehuset å få tilgang til disse over 100 pasientene som i utgangspunktet er (og kanskje vil være) anonyme […] Mener klager da saken burde blitt dysset ned? Krav om en slik type gransking av de aktuelle pasientenes situasjon vil utgjøre nok en effektiv hindring for omtale av medisinsk-faglige nyheter. Problemstillingen kommer på spissen når klager hevder BT «utelot» sentral faktainformasjon og i denne forbindelse bl.a. viser til en pasients journal.»

BT skriver: «Som allmennkringkaster og troverdig nyhetsformidler var det naturlig å sitere TV 2 […] Av TV 2s dekning fremgikk et fullt ut forsvarlig kildegrunnlag, blant annet et intervju med en pårørende som sto frem med fullt navn og bilde. Skulle samtlige andre medier trenge inn i hele saksforholdet og kontrollere alle detaljer, ville sekundærpublisering i praksis være umulig i saker som har åpenbar interesse.»

I tillegg sendte NTB ut en nyhetsbulletin som vanlig er i slike aktuelle saker. Saken var bekreftet av OUS. OUS bekreftet opplysningene om at saken var meldt til REK og til Helsetilsynet. «Bekreftelsene fra OUS er viktige av flere grunner. OUS var den primært omtalte part i BTs artikler. Imøtegåelse og tilsvarsrett ble dermed utøvd av OUS, noe som har betydning både i forhold til kildearbeidet og publiseringsreglene. I tillegg hadde uttalelsene fra OUS en særlig vekt ved at OUS fremsto kilde med stor autoritet i saken som BT kunne feste særlig lit til. Til dette kommer at OUS aldri tok kontakt med BT etter artiklene for å påpeke feil eller kreve noe korrigert.»

Hva gjelder Smelands uttalelser: «Skulle mediene ikke kunne stole på sykehusets forskningsdirektør? Skulle mediene uten videre anta at forskningsdirektøren uttalte seg mot bedre vitende og/eller i total mangel på kunnskap? Og hvorfor skulle ikke mediene kunne legge til grunn forskningsdirektørens stillingsfullmakt? Også dette punktet i klagen viser Cappelen pva Eide sine urealistiske og urimelige krav.»

BT mener det ikke bedrives noe forhåndsdom: «Som en generell innvending mot klagers syn på (manglende) kildegrunnlag for «faktiske» påstander, minner vi om at BT viste til ulike myndigheters videre behandling av saken.[…] [Det blir galt] å hevde at BT har fremkommet med «konstaterende» og reservasjonsløse påstander. Tvert om: BTs dekning må leses med den generelle reservasjon at saken er under utredning og at fasiten vil foreligge senere. Også dette mener vi leserne forstår.»

Videre: «Bergens Tidende har ikke skrevet at inngrepet kun var til forskning, men at prøven ble tatt til forskning […] Ut ifra kapittel A i akseptansebrev, kan vi ikke skjønne annet enn at denne opplysningen faktisk er riktig. I dette brevet står det under tittelen «Diagnostisk nytte» at «For den enkelte pasient vil ikke resultatene av analysene ha noen konsekvens på kort sikt. Resultatene av studien vil først kunne ha betydning for hydrocephalus pasienter som gruppe på lengre sikt». I tillegg heter det at «Forskjellen fra ordinær praksis er (…) at vi tar en vevsprøve fra det stedet kateteret føres inn i hjernen». Det gjentas at slik prøvetaking ikke er en del av standard rutine, og at «Prøvetakingen har ingen direkte nytteverdi for din del nå i første omgang».

Og: «Når det gjelder lenking til relevante saker, er det vanlig praksis, både til artikler på eget nettsted og til andre nettsteder. Vi er ikke kjent med at noen av disse artiklene er felt for brudd på god presseskikk»

Om VVP punkt 4.14., den samtidige imøtegåelsen, skriver BT: «Det fremgår av BTs dekning at OUS er den angrepne part. OUS er gitt rett til imøtegåelse og tilsvar. […] Vi legger til at på tross av at klager tydeligvis mener det er en rekke feil i artiklene, har han aldri tatt kontakt med BT for å forsøke å rette dette inntrykket. Vi ser det som naturlig at professor Per Kristian Eide hadde kontaktet oss – enten direkte eller via sin arbeidsgiver – dersom han mente det var han som hadde tilsvarsrett i dette tilfellet.»

Klager mener BT ikke forstår sakens alvor; det vil si hvor rammende og belastende omtalen har vært for Eide: «BT har beskyldt Eide for å gjort en tilnærmet frisk mann som bare skulle inn til en rutineundersøkelse, fullstendig pleietrengende. Han skal ha brukt retoriske knep for å lure pasienter inn i sitt forskningsprosjekt, og påført minst to pasienter «alvorlige hjerneskader», idet han tok vevsprøver som var «kun til forskning». En tredje pasient døde, kanskje på grunn av sin deltagelse i forskningen». Slik klager ser det, er dette kanskje norsk presses kraftigste angrep på en ikke-kriminell enkeltperson i nyere tid.

Klager mener både NTB, Aftenposten og BT bruker samme strategi i sine tilsvar og viser til retten til videreformidling. Ingen har bestridt denne retten, skriver klager, ei heller er det bestridt at det er en sak som har nyhetsinteresse. Mediene er i sin fulle rett til å omtale den. Men, skriver klager, den som videreformidler har et selvstendig ansvar for opplysningene som publiseres i egen publikasjon. Og når sterke angrep refereres, må den angrepne gis anledning til samtidig imøtegåelse. Det viktigste klagepunktene mot BT, Aftenposten og NTB var at ingen av dem lot Eide slippe til med samtidig imøtegåelse av de faktiske opplysningene og beskyldingene i artiklene og meldingene de publiserte.

Klager er sterkt uenig i at det skulle være OUS som har rett til samtidig imøtegåelse. Klager hevder det er for Eide at de faktiske opplysningene og beskyldningene er belastende. Det er Eide som blir angrepet i artikkelen: «Det er Eide som er ansvarlig for forskningsprosjektet. Det er han som tok vevsprøver av samtlige pasienter. Han knyttes direkte opp mot de [..]beskyldingene om at vevsprøver frøste til alvorlige hjerneskader [..]» Eide bestrider og er uenig i den fremstillingen denne saken har fått.»

Smeland er en relevant kilde og rett mann til å ivareta en imøtegåelsesrett eventuelt sykehuset måtte ha, men Smeland er ikke rett mann til å ivareta Eides rett til samtidig imøtegåelse, hevder klager. Sykehusledelsen kan ikke uttale seg på Eides vegne. Kommer man til at beskyldningene er så belastende for Eide at hans 4.14 er utløst, er det klart at ledelsen ikke kan ivareta denne retten for ham. Det pekes for øvrig å at heller ikke Smeland ble konfrontert med samtlige påstander og beskyldinger.

Slik klager ser det, skulle BT ha forsikret seg om at Eide var kjent med hva man aktet å publisere. Eide skulle vært konfrontert og fått mulighet til å ta til motmæle, men BT tok aldri kontakt verken på telefon, epost eller noe annet. Det vises til at kontaktinformasjonen er et google-søk unna. At Eide ikke ville uttale seg til TV 2, fritar ikke BT fra plikten til å konfrontere ham. Det vises ellers til at imøtegåelsesretten gjelder uavhengig av identifisering. Jo sterkere beskyldinger, jo større krav til å innhente imøtegåelse. BT skulle anstrengt seg for å få Eide i tale. Det vises også til artikkel tre, der professor Gulbrandsen beskylder legen bak studien for å bruke retoriske knep, Eide er legen som stod bak studien og er også nevnt med navn i denne artikkelen

BT hevder PFU ikke er noen sannhetskommisjon og slik klager ser det er dette et problem ved PFU. For VVpl punkt 3.2. pålegger mediene å kontrollere at opplysninger er korrekte. Skal PFU felle et medium for å ha publisert gale opplysninger, så må PFU nødvendigvis ta stilling til hva som er korrekt. Det PFU normalt gjør i slike tilfeller, er å ta stilling til hvorvidt redaksjonen hadde god nok dekning for påstander og opplysninger som publiseres. Nøkkelspørsmålet blir hvorvidt redaksjonen har brukt alle rimelige kontrollmuligheter for å sjekke opplysningenes korrekthet? For den som klager inn et VVpl 3.2-brudd, blir oppgaven å sannsynliggjøre at redaksjonen har publisert gale opplysninger, at faktakontroll og kildekritikk har vært for dårlig eller at sentral faktainformasjon er utelatt.

Klager mener det ikke kan praktisere omvendt bevisbyrde, det vil si at den som rammes skal dokumentere at opplysningene eller beskyldningen er feil. BT har ikke gjort noen selvstendige undersøkelser og har ingen dokumentasjon. Klager minner om at videreformidling ikke fritar BT for kravet til faktakontroll. Stor alvorlighetsgrad i det publiserte må øke kravet til selvstendig undersøkelse ved videreformidling, skriver klager. Det vises også til at 4.14-brudd ofte fører til 3.2-brudd. Ifølge klager er det faktafeil at minst to pasienter fikk alvorlige hjerneskader. Det er feil at vevsprøven var kun til forskning. Det er feil at risiko er mellom 1 og 3 %. Klager viser ellers til en lang rekke av det klager mener er utelatelse av sentral faktainformasjon (at pasientene hadde alvorlige hjernesykdommer, at vevsprøven var tatt sammen med trykkmåling, at prosjektet og informasjonsskriv var godkjent av REK osv.) BT rettet heller ikke opp feilene, da avisen ble klar over feil, hevdes det i klagen.

Videre nevner klager en lang rekke årsaker til at Eide ikke har benyttet seg av tilsvarsretten. I begynnelsen var han så slått ut av omtalen at det var umulig for ham å delta i offentlig debatt. Han var heller ikke klar over at det fantes en slik rett. OUS fortalte ham ikke dette. Slik klager ser det har OUS unnlatt å gi Eide råd som kunne gi ham et rimelig forsvar. Eide håpte saken ville gi seg. Det minnes om at Eide ikke er noen profesjonell og medievant aktør.

Klager reagerer på at verken NTB, Aftenposten eller BT er klar over hva 4.14 innebærer. «De vet ikke at videreformidling ikke fritar kravet om å slippe den som utsettes for harde angrep til med samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger og sterke beskyldinger». BT tror at fordi noen i OUS’ toppledelse har uttalt seg om saken, eller ikke villet uttale seg, så har ikke den som rammes hardest av omtalen, nemlig Eide, noen rett.

Avisene mangler belegg for de grove beskyldningene som er publisert, skriver klager og mener kirurger som bare gjør jobben sin, må betale en høy pris for medienes uaktsomhet når det gjelder klargjøring av faktum før publisering.

Bergens Tidende (BT) minner om at OUS ikke har fremmet kritikk mot verken BT eller andre mediehus, og BT mener klager underslår at OUS faktisk har ytret seg positivt om at denne saken kom i fokus, og har fokusert på at saken har bedret pasientinformasjon, økt bevissthet omkring og opplæring i forhold til helseforskningsloven, satt fokus på komplikasjonsfaren og styrket rapportering til tilsynsmyndighetene.

BT viser videre til hvordan saken er omtalt i medisinske publikasjoner og da med en mye mer spisset vinkling enn hos BT. Slik BT ser det, viser dette at det er snakk om en viktig nyhetssak med betydelige, anerkjente gevinster i pasientbehandlingen (se vedlagte artikkel).

Hva gjelder 4.14 gjentar BT at de oppfatter at det er OUS som er den angrepne part, og at OUS har fått svare. Sakens kjerne er at et forskningsprosjektet ved OUS ble stanset i påvente av Helsetilsynets vurdering. OUS uttalte seg i egenskap av å være prosjekteier. Det var sykehuset som stanset prosjektet, sykehuset som ble innrapportert og sykehuset som ga redegjørelse.

BT fastholder at OUS var den direkte omtalte parten i avisens to første oppslag, Eide var ikke identifisert eller utsatt for «sterke beskyldninger» på en måte som skulle tilsi at klager hadde en selvstendig imøtegåelsesrett. Synspunktet om at sykehuset ikke kan uttale seg på vegne av Eide er ikke relevant. Sykehuset framsto som talerør for prosjektet og den anonymiserte kirurgien. Eide hevdet heller ikke etter BTs oppslag at han skulle vært gitt samtidig imøtegåelse. Det ble ikke sagt at hjernekirurgen hadde gjort noe galt under prøvetakingene, verken faglig eller ellers, ref påstander om sterke beskyldninger. Det ble opplyst at kirurgen selv hadde opplyst til tilsynsmyndighetene at prøvetaking sannsynligvis forårsaket blødning. Ut fra forholdene på publiseringstidspunktet er dette korrekt, skriver BT.

Når Eide ikke henvendte seg til BT etter det første oppslaget, var det liten grunn til å anta at han i rene oppfølgerartikler skulle anse seg som den angrepne part.

BT viser til alle klagers referanser til PFU-uttalelser. Slik BT ser det blir dette feil, da PFU må gjøre en vurdering av forholdene i hver enkelt sak og minner om at det ikke finnes slike absolutt svar som klager vil ha det til.

BT viser også til at avisen flere ganger i ettertid har formidlet et ønske om å få intervjuet Eide om beskyldningene. Det vises blant annet til mail til Cappelen i desember 2013 i forbindelse med minnelig ordning-forsøk. Tilbudet står fremdeles ved lag, skriver BT.

Hva gjelder Smeland og hans 4.14, skriver BT at de opplever han gir fyllestgjørende kommentar til TV 2 og at han heller ikke har klaget på dette til BT.

Hva gjelder påståtte faktafeil, opplyser BT at de har sitert opplysninger som allerede fantes i offentligheten. Avisen kan ikke se at klager har dokumentert at disse opplysningene er uriktige, og det reageres på klagers fremstilling av saken: «Vi får et inntrykk av hva klager mener BT skulle gjort, når vi ser omfanget av klagen mot TV 2.» Det vises til anførsler om 4000 brudd og at Cappelen sier han har brukt langt over et årsverk på å klage på TV 2 m.fl.: «Om en skulle følge Cappelens krav til journalistikk for ethvert oppslag ville dette innebære nedleggelse av medienes virke.»

BT mener også at klagers anførsler omkring taushetsplikt ville innebære at journalistikk på et av de kanskje viktigste områdene – liv og helse – i praksis er umuliggjort. Slik BT ser det, ville det være umulig å bedrive dekning av en så alvorlig, komplisert og omfattende sak om BT skulle forholde seg til Cappelens krav.

PFU skal vurdere publiseringene ut i fra forholdene på publiserings-tidspunktet. Slik BT ser det, prøver klager nå i ettertid å fri seg fra OUS og egen erkjennelse, at hjerneblødningene skyldtes prøvetakingen. Når det gjelder «kun for forskning» vises det til informasjonsskrivet.

BT skriver avisen aldri har betvilt nytteverdi av denne studien, eller av forskning på generelt grunnlag. Det fremgår klart av oppslagene at vevsprøvene er tatt i forbindelse med hjerneoperasjoner, «altså ikke «kun» som ledd i forskning uten operasjonstilknytning.»

Det vises også til at professoren som uttaler seg, understreker at han ikke kjenner den reelle risikoen og tar forbehold. BT undrer seg over klagers forsøk på å få PFU til å fastlegge fakta, noe PFU ikke kan gjøre, da saken ligger til behandling hos Helsetilsynet. Det ligger også, slik BT ser det, et generelt forbehold i publiseringen ved at det omtales at saken er til behandling hos tilsynsmyndighetene, noe som innebærer at publikum forstår at det ikke foreligger noen fasit.

BT mener avisen ikke har utelatt sentral faktainformasjon. Det fremgår av dekningen at pasienten var lagt inn for operasjon og gjennom dette forstår publikum at det ikke dreier seg om friske pasienter. Det vises til at ethvert forskningsprosjekt som innebærer forsøk på mennesker skal legges frem for REK for godkjenning: «Her er altså utgangspunktet for slike studier at de skal være godkjent. I det omfanget BT har dekket denne saken, mener vi det er naturlig at alle detaljer ikke kommer frem – særlig hvis det er forhold som ikke skiller seg fra vanlig praksis.» Det avvises at BT har underslått av REK har godkjent prosjektet.

BT mener klager tolker alle beskyldinger å være rettet mot Eide, noe de ikke er – slik BT ser det. BT mener beskyldingene ble rettet mot andre enn Eide, og at han heller ikke er navngitt.

«Vi mener også det faktum at Eide ikke har tatt kontakt med BT er et av flere momenter som bør vurderes av PFU.»

BT er også uenig i den beskrivelsen klager gir av forsøket på minnelig ordning. Slik BT forstod det, handlet minnelig ordning for klager om et økonomisk krav og krav om full dementi. BT mener at avisen i en slik situasjon ikke kan «renvaske» en som subjektivt mener seg uthengt. Det er Helsetilsynets tilsynsrapport som er egnet til å renvaske Eide – eller ikke. Også en av-indeksering av artiklene mener BT blir feil.

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER

Klagen gjelder tre artikler publisert i Bergens Tidende (BT), papir og nett, i desember 2012. I all hovedsak tok artiklene utgangspunkt i TV 2s omtale av et forskningsprosjekt som var stoppet ved Oslo universitetssykehus (OUS), angivelig etter at minst to personer hadde fått alvorlig hjerneskade. En hjernekirurg ved sykehuset hadde tatt ut vevsprøver fra hjernen til 122 pasienter, se PFU-sak 141/13. Hjernekirurgen er ikke navngitt i de to første artiklene, men blir navngitt i den siste artikkelen i forbindelse med positiv omtale fra en av deltakerne i prosjektet. Alle tre artiklene er illustrert med bilder av Rikshospitalet, OUS.

Klager er Anders Cappelen på vegne av den omtalte hjernekirurgen. Klager mener BT har rettet grove og feilaktige beskyldinger mot kirurgen uten at han har blitt kontaktet og fått mulighet til samtidige imøtegåelse. Selv om BT videreformidler opplysninger fra andre medier, så har avisen et selvstendig presseetisk ansvar for opplysningene som publiseres i egen publikasjon, skriver klager. Slik klager ser det, er dette kanskje norsk presses kraftigste angrep på en ikke-kriminell enkeltperson i nyere tid.

Bergens Tidende (BT) avviser klagen. I en løpende nyhetsdekningen av en sak som åpenbart har offentlighetens interesse, så mener BT det er forsvarlig å gjøre en sekundærpublisering slik BT har gjort i denne saken. BT mener TV 2 hadde et godt kildegrunnlag. I tillegg bekreftet OUS hendelsene. Slik BT ser det, ligger det i videreformidlingens natur at saken ikke blir gjenstand for en like omfattende dekning og leserne er fullt innforstått med at forenklinger har en naturlig plass i den løpende nyhetsdekningen, og vil søke til de opprinnelige kildene ved ytterligere informasjonsbehov, hevdes det. Etter BTs mening er det OUS som er den angrepne part, og at det er naturlig at OUS får svare.

Pressens Faglige Utvalg merker seg klagers anførsler om 97 presseetiske brudd på til sammen tre artikler. Utvalget finner det imidlertid lite formålstjenlig å gå ned på et slikt detaljnivå, og mener klager gjør saken uforholdsmessig omfangsrik og uoversiktlig.

Utvalget vil på generelt grunnlag minne om medienes rett til å informere om det som skjer i samfunnet, noe som også innebærer retten til å sitere andre medier. Dette til tross; Enhver ansvarlig redaktør er ansvarlig for publiseringer i sitt medium, også i de tilfeller der det er snakk om videreformidling av stoff produsert i andre redaksjoner. Slike siteringssaker baserer seg nødvendigvis på informasjon hentet inn av opphavs-redaksjonen, og må kunne videreformidles etter en journalistisk vurdering. Avgjørende blir det at det tydelig fremgår hvor opplysningene og påstandene kommer fra, at det siteres samvittighetsfullt, og at partenes syn kommer frem. Når redaksjonen siterer fra andre medier, kan man også velge en mindre konstaterende stil og/eller dempe identifiserende omtale.

De påklagede artiklene omhandler forhold av stor offentlig og aktuell interesse. De gjelder et forskningsprosjekt som omfattet pasienter ved OUS som var stanset og Statens helsetilsyn vurderte saken. Slik utvalget ser det, var det naturlig og relevant at BT siterte TV 2. Utvalget mener BT ikke hadde grunn til å betvile innholdet i TV 2s publiseringer. Det vises til TV 2s kildegrunnlag og at OUS bekreftet det som hadde skjedd og at de så alvorlig på saken.

I TV 2s publiseringer hadde Eide takket nei til å uttale seg, og det fremstod klart at han ønsket at andre skulle svare for seg, noe som reflekteres i TV 2s dekning og videreformidles i BTs dekning. Utvalget registrerer at BT valgte å ikke navngi hjernekirurgen, og i større grad vinklet kritikken mot Rikshospitalet og OUS. Det gjelder både i bildebruk, titler, ingresser og bildetekster.

Utvalget mener derfor at BT har handlet i tråd med god presseskikk da de, samtidig som de siterte kritikken, også siterte forskningsdirektørens uttalelser ettersom OUS fremsto som ansvarlig for prosjektet. Utvalget konstaterer for øvrig at verken hjernekirurgen eller OUS i etterkant tok kontakt med BT for å påpeke feil, kreve rettelser eller be om tilsvar.

Når det gjelder den siste innklagede artikkelen, mener utvalget at denne heller ikke er i strid med god presseskikk. En relevant kilde uttaler seg, og det kommer tydelig frem at han har uttalt seg til Aftenposten. Også her mener utvalget at kritikken vinkles mot OUS, Rikshospitalet, «de ansvarlige» og «legene».

Etter utvalgets mening, har ikke BT brutt Vær Varsom-plakatens punkt 4.14 om den samtidige imøtegåelsesretten. Utvalget mener heller ikke at artiklene skulle inneholde slike feil og mangler at Vær Varsom-plakatens punkt 3.2 om kildebruk og kontroll av opplysninger, er brutt.  Slik utvalget ser det, er BTs dekning i tråd med det som er presseetisk akseptabelt, og innenfor det man må kunne tillate av medier som siterer hverandre.

Bergens Tidende (BT) har ikke brutt god presseskikk.

Oslo, 22. juni 2015

Alf Bjarne Johnsen

Tone Angell Jensen, Martin Riber Sparre, Alexander Øystå,

Henrik Syse, Camilla Serck-Hanssen, Amal Aden